Rt-1958-1239

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1958-11-29
Publisert:	Rt-1958-1239
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 118/1958
Parter:	Ewald Bosse (overrettssakfører Dagny Bull Heyerdahl - til prøve) mot Staten ved Forsvarsdepartementet (høyesterettsadvokat Ivar Follestad).
Forfatter:	Gaarder, Hiorthøy, Helgesen, Bahr, justitiarius Wold
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §335, §54, Fiendegodsloven (1946) §2

Dommer Gaarder: Ved stevning av 9. mai 1953 saksøkte professor Ewald Bosse Staten ved Forsvarsdepartementet og nedla påstand om å ha eiendomsretten til den bunker med tilbehør som tyskerne oppførte på hans eiendom Cort Adelers gt. 16, Oslo, i okkupasjonstiden. Ved Oslo byretts dom av 21. mars 1955 ble staten frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Professor Bosse påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Ved lagmannsrettens dom av 28. april 1956 ble byrettsdommen stadfestet og staten tilkjent kr. 1500 i saksomkostninger for lagmannsretten.

Om det faktiske saksforhold henvises til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Professor Bosse har påanket lagmannsrettsdommen til Høyesterett. Under ankesaken er han avgått ved døden, og saken er overtatt av hans enke som er opplyst å være hans enearving.

Saken foreligger prosessuelt i en annen skikkelse for Høyesterett enn for de tidligere instanser. For byrett og lagmannsrett var det enighet mellom partene om at bunkeren etter frigjøringen tilhørte staten, og tvisten dreiet seg om hvorvidt eiendomsretten var overdratt til Bosse ved brevet av 3. juli 1946 fra Direktoratet for fiendtlig eiendom. For Høyesterett har den ankende prinsipalt hevdet at bunkeren ved okkupasjonens slutt ikke var statens eiendom, men tilfalt grunneieren professor Bosse. Subsidiært har den ankende - som for byrett og lagmannsrett - hevdet at bunkeren iallfall er overdratt ham ved det nevnte brev fra Direktoratet for fiendtlig eiendom. Ytterligere er det anført at da de militære myndigheter friga eiendommen 18. oktober 1946 uten noe forbehold, var bunkeren også hermed å anse som overlatt til Bosse. Denne siste anførsel er også ny for Høyesterett.

Den ankende har nedlagt denne påstand:

«1. Fru Margit Bosse kjennes i forhold til den norske stat ved Forsvarsdepartementet eiendomsberettiget til den bunker som tyskerne i okkupasjonstiden oppførte på prof. Bosses eiendom Cort Adelers gate nr. 16 i Oslo.

2. Fru Margit Bosse tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Staten ved Forsvarsdepartementet har protestert mot de

Side:1240

nye anførsler og har ment at den ankende part etter sin tidligere holdning i saken er avskåret fra å fremsette dem.

Staten har nedlagt denne påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at ankemotparten tilkjennes saksomkostninger hos den ankende part også for byretten og for Høyesterett.»

Det er for Høyesterett fremlagt en del nye bevisligheter som jeg senere kommer tilbake til i den utstrekning jeg bygger på dem.

Hva den nye, prinsipale anførsel fra den ankendes side angår, finner jeg ikke grunn til å gå inn på om den prosessuelt er avskåret, idet det etter min mening er klart at den ikke kan føre frem. Bunkeren var oppført av tyskerne som med folkerettslig hjemmel hadde rekvirert grunnen til bruk, og må før kapitulasjonen i mai 1945 ansees for å ha vært den tyske stats eiendom. Etter provisorisk anordning av 9. mars 1945 §6 skulle Direktoratet for fiendtlig eiendom uten videre inntre i den fiendtlige eiers rett. Anordningen ble senere avløst av lov 22. mars 1946, som fastslår at fiendegods er statseiendom. Loven omfatter også tyskeiet fast eiendom (§2 første ledd litra a), men uttaler riktignok deretter at den ikke gjelder for «krigsmateriell og annan eigedom som er serleg tilskipa for militære føremål». Dette siste må innrømmes å være tilfellet med den omtvistede bunker, noe partene for Høyesterett er enige om. Men det har ikke vært meningen med den siterte bestemmelse at nettopp eiendom som hadde militære formål skulle falle utenfor regelen om eiendomsovergang til de seirende stater, noe som også i seg selv ville vært påfallende. Bestemmelsen hadde en dobbelt hensikt, nemlig dels å fastslå at slik militær eiendom ikke skulle administreres av direktoratet, men av Forsvarsdepartementet. Dels skyldtes den hensynet til våre allierte, som hadde betinget seg at de skulle kunne benytte seg av tysk militær eiendom i Norge. Jeg kan ikke anse det tvilsomt at bunkeren etter kapitulasjonen tilfalt den norske stat. At de norske tingsrettslige regler om inkorporasjon skulle medføre at Bosse ble eier, kan jeg ikke anta. Hvis staten av en eller annen årsak hadde bestemt seg for å ødelegge bunkeren og fjerne materialene, kunne ikke Bosse qua eier ha motsatt seg det, og ville staten gått til ekspropriasjon av grunnen, ville ikke Bosse kunne krevet erstatning for bunkerens verdi.

Når det gjelder den ankendes subsidiære anførsler, finner jeg saken tvilsom, men jeg er blitt stående ved samme resultat som lagmannsretten og byretten. Jeg finner at brevet fra Direktoratet for fiendtlig eiendom av 3. juli 1946 til professor Bosse er uheldig formet, særlig sett på bakgrunn av Bosses forutgående brev til direktoratet av 29. juni 1946, der han uttaler at han har forstått muntlige uttalelser i direktoratet så at bunkeren skulle være hans uten vederlag. Det hadde etter min oppfatning vært grunn for direktoratet til å ta avstand fra Bosses forståelse når det ikke var enig. Men direktoratets brev

Side:1241

uttaler på den annen side ikke at bunkeren skal ansees som Bosses eiendom, men sier at direktoratet ikke vil stille noe krav dersom Bosse eller senere eiere av eiendommen vil bebygge den og derved komme til å bygge oppe på bunkeren, noe som senere er skjedd. Formuleringen av brevet, som for så vidt stemmer med Bosses egen forespørsel, kan endog tyde på at man med hensikt har holdt spørsmålet om eiendomsretten til bunkeren åpent. Jeg synes derfor at Bosse ikke kunne føle seg sikker på at bunkeren etter direktoratets mening skulle tilfalle ham. Avgjørende for spørsmålet om betydningen av direktoratets brev finner jeg imidlertid det er at direktoratet etter loven savnet kompetanse til å råde over bunkeren, som ikke lå under direktoratets forvaltning. Jeg henviser om dette til lagmannsrettens uttalelser, som jeg i det vesentlige tiltrer.

Spørsmålet om hvilken betydning de militæres frigivelse høsten 1946 har, har jeg funnet særlig uklart. Som nevnt har staten protestert mot at dette nå trekkes inn i saken, men denne protest kan etter min mening ikke tas til følge, idet jeg ikke anser anførselen materiellrettslig avskåret, og videre mener at vilkårene for å avskjære den etter tvistemålslovens §335 ikke er til stede. Jeg er kommet til at anken heller ikke kan gis medhold på dette punkt. Gjenstanden for det beslag som Distriktskommando Østlandet foretok 19. januar 1946 (med virkning fra 9. mai 1945), ble i beslagleggelsesbeviset betegnet som «ubebygd tomt, hvorpå det står en tyskbygd lagerbygning». Selv om uttrykksmåten også her kunne vært klarere, må dog dette forståes slik at det bare er tomten, ikke bunkeren, som blir beslaglagt, åpenbart ut fra den - riktige - betraktning at bunkeren er statens eiendom. Beslaget ble hevet 12. september 1946. Gjenstand for frigivelsen kan logisk og rettslig bare være det som tidligere er beslaglagt. Frigivelsen kan ikke innebære noen overdragelse av eiendom som staten disponerer i kraft av eiendomsrett slik som tilfellet var med bunkeren. Dette må gjelde selv om de militære skulle ha opptrådt uklart eller endog villedende, idet den militære distriktskommando ikke har noen myndighet eller legitimasjon til å oppgi eller overdra statens eiendomsrett, iallfall ikke når det gjelder et byggverk av omfang og verdi som her. Det må innrømmes at det hadde vært ønskelig om de militære hadde opptrådt med noen større presisjon og konsekvens enn skjedd. I frigivelsesbeviset av 12. september 1946 er objektet betegnet som «den beslaglagte del av eiendommen Cort Adelersgate 16, Oslo». Dette korresponderer med beslagsdokumentet og er for så vidt i orden. Men i et brev fra vedkommende rekvisisjonsoffiser av 14. november 1946 heter det at «den beslaglagte del først ble ryddigjort den 18. oktober 1946», og dette må sikte til bunkeren. Det er også uklart hva som ligger i at tomten ble frigitt, når bunkeren fremdeles ble liggende, samtidig som de militære opphørte å betale grunnleie og fjernet alt inventar. Jeg kan også nevne at da Bosse henvendte seg til Direktoratet for fiendtlig eiendom i anledning av at de

Side:1242

militære hadde fjernet inventaret i bunkeren, foranlediget dette to svarbrev fra direktoratet (av 21. januar og 19. februar 1947), men disse inneholder intet om at bunkeren er statens, til tross for at brevene er avfattet etter forutgående kontakt med de militære myndigheter. Fra disse selv foreligger heller intet skriftlig fra denne tid om eiendomsretten til bunkeren. Til tross for den uklarhet som således er til stede, kan jeg som nevnt likevel ikke anse eiendomsretten overført til Bosse. Jeg henviser særlig til hva jeg har uttalt om den manglende rettslige kompetanse hos dem som opptrådte på statens vegne, men vil også tilføye at de disposisjoner som i tilfelle skulle medføre en eiendomsovergang, ikke har den pregnans som må kreves og ikke fremtrer som beslutninger rettet på eiendomsoverføring eller oppgivelse av eiendomsrett. Det kan også bemerkes at Bosse selv ikke kan ha lagt særlig vekt på frigivelsen og det som hendte i forbindelse med den. Det er først i Høyesterett dette er trukket frem som et moment av betydning. Jeg kan ikke være enig i at Bosse materiellrettslig har avskåret seg fra å fremsette anførselen, men finner likevel at unnlatelsen av å fremsette den på et tidligere tidspunkt, har sin symptomatiske interesse. Jeg kan i denne forbindelse også nevne et brev av 29. januar 1957 fra Forsvarets distriktsingeniør, oberstløytnant Stadheim, til statens prosessfullmektig. Distriktsingeniøren uttaler her bl.a.:

«En tid etter at materiellet var demontert ringte professor Bosse meg og spurte om det var meg som hadde besørget utstyret fjernet. Da jeg bekreftet dette sa han at utstyret tilhørte ham og at han hadde fått det av Direktoratet for fiendtlig eiendom. Jeg hevdet at det var statseiendom og tilhørte Forsvaret og at Direktoratet ikke hadde noe med saken å gjøre. Jeg hadde senere flere telefonhenvendelser og et besøk på kontoret av professor Bosse, som brukte tildels sterke uttrykk.

Jeg hevdet den hele tid at bunkeren var Forsvarets eiendom.»

Etter sammenhengen må det være overfor Bosse at distriktsingeniøren ifølge brevet har hevdet sitt syn på bunkeren.

Jeg vil til slutt bemerke at saken kunne tenkes å ha stillet seg annerledes hvis Bosse i tillit til det som var passert hadde gått i gang med arbeider på eiendommen og pådratt seg utgifter som ble bortkastet ved Forsvarets nye beslag i 1950. Noe slikt foreligger imidlertid ikke. Bosse foretok ingen arbeider på eiendommen før det ble sluttet kontrakt mellom ham og staten i begynnelsen av 1953, slik det er redegjort for i byrettsdommen. At staten ventet i flere år etter frigivelsen i 1946 før den gikk til ny beslagleggelse, kan under disse omstendigheter ikke tillegges avgjørende betydning.

Saksomkostningene bør oppheves for alle retter, både fordi saken i seg selv er tvilsom og fordi tvilen i det vesentlige er voldt ved uklar opptreden fra offentlige myndigheters side.

Side:1243

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at saksomkostningene for lagmannsrett oppheves.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Helgesen, Bahr og justitiarius Wold: Likeså.

Av byrettens dom (dommer F. A. Zimmer):

Under et luftangrep på Victoria Terrasse den 25. september 1942 ble bl.a. eiendommen Cort Adelersgt. 16, som var en 3 etasjers leiegård og tilhørte professor Ewald Bosse, totalt ødelagt. Krigsskadeerstatningen ble satt til kr. 330 000 + 50 % prisstigningstillegg. En tid etterat tomten var blitt ryddet, ble eiendommen fra 1. juni 1944 rekvirert av den tyske Wehrmacht, som lot bygge en større bunker på tomten, som er på ca. 687 m2. Bunkeren går ca. 6 m inn på naboeiendommen, Cort Adelersgt. 14, som også var blitt krigsskadet ved bombardementet den 25. september 1942. Bunkeren som for nr. 16's vedkommende dekker et areal av ca. 350 m2, er meget solid bygget i betong og oppdelt i en rekke forskjellige rom med sterke vegger. Den er antatt å kunne motstå meget kraftige luftangrep. Anleggsomkostningene er anslått til ca. 1 million kroner. Formålet med bunkeren er ikke helt klart, men det er antatt at den skulle være en kommandoplass for general Falkenhorsts stab, og at den skulle ha forbindelse med K.N.A.-hotellet, hvor en del av staben bodde, samt ha sambandsforbindelse med andre kommandoplasser i byen. På toppen av bunkeren, som ligger 1-2 meter over gatenivået, var oppført en mindre bygning, som ble benyttet til lager eller garasje. Ved frigjøringen ble tomten med bygningen rekvirert av de norske militære myndigheter, som brukte bygningen til lagerrom. Beslagleggelsesbeviset er datert 19. januar 1946, men angir at bruken gjaldt fra 9. mai 1945. Beslagleggelsen ble opphevet den 12. september 1946 med virkning fra 7. s. mnd., men senere endret til 18/10 s. å., da tomten (egentlig bygningen) først ble ryddiggjort fra dette tidspunkt. Bygningen som ble overlatt Brakkeutvalget i Oslo til salg, er senere fjernet. Professor Bosse som hadde planer om å oppføre en 6 etasjers boligbygning på tomten, hadde allerede fra desember 1945 gjort henvendelser til de militære myndigheter for å få ryddiggjort tomten. Etter byggeplanen skulle bunkeren inkorporeres i bygningen, idet det ville koste uforholdsmessig meget å få fjernet (sprengt) bunkeren. Bosse henvendte seg også til Forsvarsdepartementet om saken, men på grunn av vanskelighetene med å skaffe annen lagerplass ble beslagleggelsen som nevnt først opphevet høsten 1946. I slutten av juni s. å. var Bosse dessuten i kontakt med Direktoratet for fiendtlig eiendom angående frigivelse av tomten. Den 29. juni s. å. sendte Bosse følgende skriv til direktoratet:

«Jeg refererer til muntlig konferanse og oversender hoslagt avskrift av takstprotokoll for takst nr. 244 i anledning skadetakst over Cort Adelersgate nr. 16.

Jeg anholder om Deres bekreftelse på at Direktoratet ikke vil stille

Side:1244

noen krav i anledning av at jeg eller senere eiere av eiendommen vil bebygge denne og derunder kommer til å bygge på den i taksten omtalte bunker som således helt eller delvis vil bli inkorporert i den oppførendes bygning. Med andre ord at bunkeren blir min eiendom uten vederlag. Det vil av taksten fremgå at det vil koste ca. 130 000 kroner å få denne fjernet, slik at staten under ingen omstendighet vil kunne få noen netto på en eventuell overtagelse av bunkeren.

Jeg har like overfor Oppgjørskontoret (erstatningsavdelingen fullm. Bach) godtatt de i taksten nevnte kr. 25 000 som fullt oppgjør for den skade jeg er påført ved byggingen av bunkeren.»

Direktoratet besvarte brevet den 3. juli s. å. således:

«Vi har mottatt Deres brev av 29. f. m, med bilag og bekrefter hermed at direktoratet ikke vil stille noe krav i anledning av at De eller senere eiere av ovennevnte eiendom vil bebygge denne og derved komme til å bygge på den bunker som tyskerne har oppført på eiendommen.»

Den 7. desember 1945 var det på begjæring av Bosse blitt holdt en skadetakst vedrørende Cort Adelersgt. 16 for å få fastslått størrelsen av den skade som eiendommen var blitt påført ved den tyske rekvisisjon. Beløpet ble satt til kr. 25 000, idet det herunder på den ene side ble tatt hensyn til leietap som eieren antokes påført ved bunkeranlegget; mens det på den annen side ble sett hen til den bygningsmessige fordel anlegget medførte for oppføringen av nybygget. Noen frivillig erstatning fra statens side er Bosse imidlertid ikke blitt tilstått, idet Justisdepartementet høsten 1949 avslo å yte ham en slik erstatning på grunn av hans gode økonomiske stilling. På denne tid ble byggeplanene, som av forskjellige grunner var blitt stillet i bero, tatt opp på ny. Det var nå spørsmål om oppføring av en 8 etasjers forretningsgård, Imidlertid ble så vel Cort Adelersgt. nr. 14 og 16 på ny den 24. februar 1950 beslaglagt fra 17. januar s. å. I beslagleggelsesbeviset er anført at beslagleggelsen gjelder disse 2 eiendommer «bunker, grunn for denne samt adkomst til samme». En henvendelse fra Bosse om å få frigitt eiendommene ble samtidig avslått. Forhandlinger herom fortsatte senere med Forsvarsdepartementet. Spørsmål om kjøp eller ekspropriasjon av eiendommen fra statens side ble herunder overveiet. Etterat forhandlingene en tid hadde vært avbrutt, ble disse gjenopptatt og resulterte i en kontrakt av 26. januar og 11. februar 1953 mellom Forsvarsdepartementet og Bosse. Kontrakten har følgende innledning:

«Idet Staten v/Forsvarsdepartementet frafaller sitt krav om ekspropriasjon av professor Bosses eiendom Cort Adelersgt. 16 (jfr. dog nedenfor under punkt 6, siste ledd og punkt 8) er Forsvarsdepartementet og professor Bosse blitt enige om følgende:»

Av kontraktens punkter hitsettes:

«1. Staten v/Forsvarsdepartementet har stedsevarig rett til å ha den av tyskerne oppførte bunker stående på eiendommen hvor den nå er og til å foreta de forføyninger som måtte ansees nødvendig for utelukkende adgang til å forføye over bunkeren mot erstatning etter skjønn hvis eieren derved påføres skade.

Herfor betaler staten en årlig grunnleie som til enhver tid fastsettes av prismyndighetene.

Leieforholdet kan fra statens side oppsies med 1 års varsel.

Side:1245

2. Professor Bosse oppfører nå for egen regning en bygning på tomten og over bunkerens tak. Staten v/Forsvarsdepartementet forbeholdes imidlertid adgang til på forhånd å nekte godkjennelse av planene for bygningen og bestemme de endringer som blir å foreta i disse for at Forsvarets interesser i bunkerens utnyttelse og hva dermed står i forbindelse skal bli varetatt. Såfremt eieren derved påføres tap, blir dette, i mangel av overenskomst, å erstatte etter skjønn.

6. Forsvarsdepartementet mener at den av tyskerne oppførte bunker tilhører staten, mens professor Bosse har fremholdt at han ved forhandlinger med Direktoratet for fiendtlig eiendom har ervervet eiendomsretten til denne,

Professor Bosse forbeholder seg å søke dette spørsmål avgjort ved domstolene. Søksmål herom må i tilfelle være reist av ham innen 3 måneder fra kontraktens underskrift.

For tilfelle av at professor Bosse ved endelig dom skulle få medhold i dette søksmål, har staten rett til å leie også bunkeren. Leiegodtgjørelsen fastsettes, i mangel av minnelig overenskomst, ved rettslig skjønn. Leiegodtgjørelse betales også for den tid hvori grunnen har vært beslaglagt i professor Bosses eventuelle eiertid. Leieforholdet er uoppsigelig fra eierens side, men kan av staten oppsies med 1 års varsel.

Hvis bunkeren skulle tilhøre professor Bosse, forbeholder staten seg også å kreve den ekspropriert.»

Kontrakten har også bestemmelser om rett for Forsvarsdepartementet til å leie de 2 første etasjer over bunkeren og om at utleie av rom i bygningen må godkjennes av departementet for så vidt dette finner det nødvendig «av forsvarsmessige grunner».

Bygningen er nå under oppføring og ventes ferdig i løpet av året. Det skal tilføyes at i de respektive rekvireringsperioder er betalt følgende leie: fra 1. juni 1944-1. mai 1945 kr. 300 pr. måned; fra 9. mai 1945-18. oktober 1946 kr. 450 pr. måned og etter rekvireringen den 17. januar 1950 à konto kr, 10 000 i april 1954. - - -

Rettens bemerkninger:

Under hovedforhandlingen har saksøkeren og en representant for Forsvarsdepartementet avgitt partsforklaringer. For øvrig har partene godtatt som bevis forskjellige skriftlige erklæringer som er fremlagt med partenes prosesskrifter. Befaring av bunkeren i Cort Adelersgt. 14 og 16 ble dessuten foretatt under hovedforhandlingen.

Saken er anlagt som et fastsettelsessøksmål angående eiendomsretten til den omhandlede bunker som er anlagt på saksøkerens eiendom. Det er ikke fra saksøktes side bestridt at saksøkeren har en rettslig interesse i å få fastslått dette, jfr. tvm.l.s §54. Selv om det ved overenskomsten mellom partene er fastslått at bunkeren skal bevares så lenge staten ønsker det, antar også retten at saksøkeren har en rettslig interesse i å få avgjort eiendomsforholdet, idet det må antas å ha betydning for den godtgjørelse staten skal betale eieren for sin stedsevarige rett til å disponere bunkeren, jfr. kontraktens punkt 1 og 6, Hva som skal legges til grunn ved fastsettelsen av godtgjørelsen under de 2 forskjellige forutsetninger er uklart, men ligger utenfor nærværende sak. Det skal alene nevnes at det er dissens mellom partene om hvorledes en

Side:1246

grunnleie etter punkt 1 skal fastsettes, idet departementet mener at det bare skal betales leie for selve grunnen, mens eieren mener at det også skal sees hen til det leietap som eieren påføres ved den plass bunkeren opptar, eventuelt med fradrag for innsparte fundamenteringsarbeider for det bygg som nå oppføres på tomten. Eieren kunne ellers utnyttet tomten bedre, således til butikker i 1. etasje og garasjeanlegg i kjelleren.

Saksøkeren bestrider ikke at bunkeren ved frigjøringen gikk over i norsk eller alliert besittelse, men hevder at de militære myndigheter senere friga bunkeren og at den av Direktoratet for fiendtlig eiendom ble overlatt til saksøkeren som eier av Cort Adelersgt. 16. Slik må også etter saksøkerens mening direktoratets svar av 3. juli 1946 på hans brev av 29. juni s. å. forståes. Dette stemmer også etter saksøkerens oppfatning best med de øvrige omstendigheter i saken, således Forsvarsdepartementets henvisning av saken til Direktoratet for fiendtlig eiendom. Selv om saksøkeren har forstått forholdet slik, kan dette etter rettens oppfatning ikke utledes av direktoratets uttalelse. Det er mulig at direktoratet den gang ikke har hatt forholdet helt klart for seg og at det kunne vært grunn for direktoratet til enten på forhånd å forelegge saken for de militære myndigheter eller iallfall tatt et forbehold overfor saksøkeren med hensyn til bunkeren, idet saksøkerens brev av 29. juni vanskelig kan oppfattes annerledes enn at han også ønsket å disponere selve bunkeren. Det som det den gang gjaldt var imidlertid å få ryddiggjort selve tomten for det planlagte nybyggingsarbeid. Slik må også saksøkerens henvendelse til Forsvarsdepartementet forståes, jfr. således overrettssakfører Sture Larres personlige brev av 27. april 1946 til daværende forsvarsminister Jens Chr. Hauge og dennes svar til overrettssakfører Larre av 4. mai s. å. (se bil. 2 og 3 til dok. 9). Forsvarsdepartementet har også oppfattet forholdet derhen at frigivelsen gjaldt tomten (grunnen) og bygningen som den gang var oppført på denne, jfr. således oberstløytnant Stadheims uttalelse av 1. mars d. å. til generaladvokaten (bil. til dok. 15). At det heller ikke kan utledes noe mer av beslagleggelsen i 1945 og frigivelsen høsten 1946, er retten enig med saksøkte i. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Thor Breien, lagdommer Sigurd Fougner Hagen og sorenskriver K. Qvigstad):

- - -

Lagmannsretten kommer til samme resultat som byretten.

Partene er enige om at bunkeren etter frigjøringen tilhørte staten, Tvisten dreier seg om hvorvidt eiendomsretten på en for staten bindende måte er overdratt til professor Bosse ved brevet fra Direktoratet for fiendtlig eiendom (nedenfor kalt direktoratet) av 3. juli 1946.

Retten skal kort referere en del av de opplysninger som foreligger for lagmannsretten angående de forhandlinger som gikk forut for avsendelsen av dette brev:

Antagelig forsommeren 1946 henvendte professor Bosse seg til Forsvarsdepartementet, hvor han konfererte med kontorsjef major - nå oberstløytnant - Kvam. Bosse opplyser at hensikten med henvendelsen var å få en orientering om hva han skulle foreta seg for å kunne oppnå en ordning slik at han kunne gå i gang med å bygge på eiendommen. Han gikk ut fra at bunkeren måtte ansees som et militært anlegg. Han

Side:1247

forklarer at Kvam ved anledningen meddelte at Forsvarsdepartementet ikke hadde noe med saken å gjøre og henviste ham til direktoratet som rette vedkommende. Kvam har som vitne opplyst at han forsto Bosse derhen at han ønsket å overta bunkeren og at det var i den anledning han ønsket en orientering fra departementet. Kvam ga da Bosse en generell redegjørelse angående de regler som her kom til anvendelse. Etter disse ville bunkeren, hvis de militære myndigheter ikke ønsket å beholde den og friga den, bli solgt og da antagelig gjennom direktoratet men muligens gjennom Justisdepartementets oppgjørskontor. Han har ikke direkte henvist Bosse til direktoratet, slik som denne har forklart, og han kunne heller ikke ha gjort det da en slik henvisning ville vært, uriktig. Bosse henvendte seg etter dette til direktoratet hvor han konfererte med daværende kontorsjef Groth. Bosse forklarer at han under samtalen med Groth bl.a. fremholdt at staten måtte ha plikt til å fjerne bunkeren. Groth innvendte at dette ville bli altfor kostbart og at man da heller fikk overlate Bosse bunkeren. På grunnlag herav sendte Bosse så sitt brev til direktoratet av 29. juni 1946. Han mener at brevet gir et ganske klart uttrykk for at han ønsket direktoratets bekreftelse for at bunkeren skulle være hans eiendom uten at han skulle yte noe vederlag. Groth har som vitne opplyst at konferansen med Bosse gjaldt spørsmålet om Bosse kunne få anledning til å bygge på bunkeren. Det var om å gjøre for ham å komme i gang straks og han ønsket å få direktoratets samtykke hertil. Groth mente at det ikke kunne være noe i veien herfor fra direktoratets side. Da man mottok Bosses brev av 29. juni 1946 reagerte han mot at Bosse, foruten å be om bekreftelse for at direktoratet ikke ville stille krav i anledning av at det ble bygget på eiendommen og herunder på bunkeren, også ville ha bekreftelse for at bunkeren skulle bli hans eiendom. Dette ville og kunne direktoratet ikke ta standpunkt til. Direktoratets brev av 3. juli 1946 ble derfor avfattet slik at man bekreftet at man ikke ville stille krav i anledning av at det ble bygget på tomten og bunkeren, men ikke uttalte noe om eiendomsretten til bunkeren. Det må ansees på det rene at professor Bosse etter mottagelsen av direktoratets brev gikk ut fra at eiendomsretten til bunkeren var overdratt til ham.

Lagmannsretten går etter de foreliggende opplysninger ut fra at det ikke har vært direktoratets mening å overdra eiendomsretten til bunkeren til Bosse. Det bemerkes at direktoratet overhodet ikke hadde adgang hertil, idet bunkeren utvilsomt må ansees som «særleg tilskipa for militære føremål» som omhandlet i loven om fiendegods av 22. mars 1946 §2, siste ledd, og således sorterte under Forsvarsdepartementet og ikke under direktoratet. Direktoratet ville først få befatning med bunkeren hvis den ble frigitt av Forsvarsdepartementet og stillet direktoratet til disposisjon for salg. Dette var ikke aktuelt på denne tid. Det kan synes uklart hvorfor direktoratet under disse omstendigheter overhodet avga erklæring angående bunkeren. Det kan skyldes at man som forholdene den gang var ikke hadde full oversikt over saken. Mer sannsynlig er det imidlertid at erklæringen ble gitt for å gi Bosse sikkerhet for fremtiden om bunkeren senere skulle bli overlatt direktoratet til disposisjon.

Lagmannsretten finner videre som byretten at man ikke av

Side:1248

direktoratets brev av 3. juli 1946 kan utlede at eiendomsretten til bunkeren er overdratt til professor Bosse. Etter Bosses brev av 29. juni 1946 ville det i og for seg vært naturlig om direktoratet i svarbrevet hadde tatt et uttrykkelig forbehold med hensyn til Bosses anførsel i brevet om eiendomsretten til bunkeren, hvorved enhver misforståelse fra Bosses side ville vært utelukket. Slik som direktoratets brev var avfattet finner man imidlertid at Bosse under de foreliggende omstendigheter ikke var berettiget til uten videre å gå ut fra at eiendomsretten ble overdratt til ham.- - -