Rt-1958-220
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1958-02-22 |
| Publisert: | Rt-1958-220 |
| Stikkord: | Inhabilitet |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 14/1958 |
| Parter: | Jansens Rederi A/S (høyesterettsadvokat Tjodvald Gjelsvik) mot Anton Steens Rederi A/S (høyesterettsadvokat Claus Wiig). |
| Forfatter: | Helgesen, Lunde, Heiberg, Schei. Mindretall: Berger |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §106, Tvistemålsloven (1915) §106, §456, §468, §108, §111, §160, Domstolloven (1915), §407 |
Dommer Helgesen: I tvist mellom Anton Steens Rederi A/S, Bergen (senere også kalt Steen), og Jansens Rederi A/S, Fjøsanger i Fana (senere også kalt Jansen) om sistnevnte rederis adgang til å annullere kontrakt av 16. januar 1948 om kjøp av
Side:221
M/T «Frieda» avsa en etter kontrakten nedsatt voldgiftsrett dom den 3. juni 1950. Jansens krav om annullasjon av kjøpekontrakten ble ikke tatt til følge, men voldgiftsretten kom til det resultat at Jansen hadde krav på et prisavslag stort kr. 100 000 for mangler ved skipet. De mangler som voldgiftsretten konstaterte var at skipets fart var lavere enn forutsatt og lavere enn oppgitt i spesifikasjonene samt at skipets trådløse stasjon med apparat manglet.
Ved stevning av 2. september 1950 reiste Jansen ved Bergen byrett sak mot Steen for å få kjent voldgiftsdommen ugyldig. For byretten ble en rekke ugyldighetsgrunner gjort gjeldende. Blant disse var at voldgiftsrettens formann skipsmegler Tor Frønsdal etter domstollovens §106 nr. 1, jfr. nr. 2 og tvistemålslovens §468 nr. 4 ikke kunne være dommer i saken, da han er nevø av skipsmegler Fr. Dale som etter Jansens mening var medberettiget og regresspliktig i forhold til Steen. En av de ugyldighetsgrunner som ble påberopt var også at det er skaffet til veie nye bevis om skipets fart, som alene eller i forbindelse med det som tidligere er fremført, åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse, jfr. tvistemålslovens §407 nr. 6 sammenholdt med tvistemålslovens §468 nr. 5.
Bergen byrett med sakkyndige domsmenn avsa den 15. desember 1951 dom i ugyldighetssaken med denne domsslutning:
«Anton Steens Rederi A/S frifinnes.
Jansens Rederi A/S tilpliktes innen 2 uker fra dommens forkynnelse å betale kr. 700 i saksomkostninger til Anton Steens Rederi A/S.»
Jansen påanket byrettens dom til Gulating lagmannsrett. Under behandlingen av saken i lagmannsretten begrenset Jansen innsigelsene mot voldgiftsdommens gyldighet til å gjelde de to forhold jeg har nevnt foran, nemlig spørsmålene om skipsmegler Frønsdals habilitet som voldgiftsdommer, og om de nye opplysninger om skipets fart åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse.
Lagmannsretten avsa den 15. januar 1955 dom med denne domsslutning:
«Anton Steens Rederi A/S frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Også i lagmannsretten var sakkyndige domsmenn med i behandlingen og avgjørelsen.
Jansens Rederi A/S har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, idet rederiet gjør gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den:
1. ikke har funnet at voldgiftsrettens formann skipsmegler Tor Frønsdal var ugild og
2. ikke har godtatt de nye bevis om farten som ugyldighetsgrunn etter tvistemålslovens §468 nr. 5
Den ankende part har nedlagt denne påstand:
«1. At voldgiftsdommen datert 3. juni 1950 mellom Anton Steens Rederi A/S og Jansens Rederi A/S kjennes ugyldig.
Side:222
2. At Jansens Rederi A/S tilkjennes sakskostnader for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.»
Ankemotparten Anton Steens Rederi A/S påstår:
«At Anton Steens Rederi A/S frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett.»
Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Bergen byrett. Under dette er skipsreder Ingvar Jansen, som er enestyre i A/S Jansens Rederi A/S og et vitne avhørt. Det er fremlagt en del nye dokumenter, som jeg ikke finner grunn til å spesifisere.
Om saksforholdet og partenes anførsler i forbindelse med de to ugyldighetsgrunner som gjøres gjeldende av den ankende part, viser jeg til fremstillingene i byrettens og lagmannsrettens domsgrunner sammenholdt med premissene til voldgiftsrettens dom.
Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten og lagmannsretten, idet jeg mener at voldgiftsrettens formann, skipsmegler Frønsdal ikke kunne være dommer i saken på grunn av slektskapsforholdet til skipsmegler Dale. Det slektskapsforhold som består mellom Frønsdal og Dale (nevø-onkel) faller inn under bestemmelsene i domstollovens §106 nr. 2. At det er så er for øvrig partene enige om. Sakens avgjørelse vil etter mitt syn på den da bero på om Dale i vårt tilfelle var regressforpliktet i forhold til den ene av partene i voldgiftssaken, nemlig Anton Steens Rederi A/S. Før jeg går inn på dette spørsmål nevner jeg at Steen gjør gjeldende at Jansen har forspilt sin adgang til å påberope seg at Frønsdal var ugild som dommer. Steen hevder at skipsmegler Dale, da han ble fremstillet som vitne i voldgiftsretten, ga opplysning om slektskapsforholdet mellom seg og rettens formann Frønsdal. Jansen eller hans prosessfullmektig reiste ikke under behandlingen av voldgiftssaken noen innsigelse mot rettens sammensetning. Steen gjør gjeldende at innsigelsen vedrørende Frønsdals habilitet som dommer under de foreliggende omstendigheter er avskåret i henhold til bestemmelsen i tvistemålslovens §456 siste ledd.
I anledning av Steens påstand om at inhabilitetsinnsigelsen er forspilt bemerker jeg:
Det er på det rene at ingen av voldgiftsrettens medlemmer opplyste at Frønsdal var i slekt med Dale og at spørsmålet om hvorvidt rettens formann burde vike sete som dommer i det hele tatt ikke ble reist. I voldgiftsrettens møtebok er det heller ikke protokollert noe om slektskapsforholdet mellom formannen Frønsdal og Dale. I rettsboken er protokollert: «Vollgiftsrettens formann refererte bestemmelsene i domstollovens §106 angående habilitetsreglene. Samtlige oppnevnte vollgiftsmenn erklærte seg uavhengig av partene og habile til å pådømme saken. Det fremkom fra partene ingen innsigelse mot rettens sammensetning.» Jansen og hans prosessfullmektig har benektet at de på noe tidspunkt under voldgiftssakens behandling ble klar over slektskapsforholdet. Jansen har opplyst at han først
Side:223
en tid etterat voldgiftsdommen var avsagt, fikk kunnskap om forholdet ved en ren tilfeldighet. Selv om det skulle være så at Dale nevnte slektskapsforholdet, da han fremsto som vitne i voldgiftsretten, finner jeg ikke å kunne legge til grunn at Jansen og hans prosessfullmektig har oppfattet Dales opplysning eller at de har forstått at det besto et så nært slektskapsforhold mellom Dale og Frønsdal som onkel-nevø. Jeg kan heller ikke finne det godtgjort at det for så vidt er noe å legge Jansen eller hans prosessfullmektig til last. Jeg antar etter dette at innsigelsene mot voldgiftsdommens gyldighet på det grunnlag at Frønsdal var inhabil ikke er forspilt.
Når det gjelder spørsmålet om innsigelsen i realiteten kan føre frem, er jeg - som sagt tidligere - kommet til det resultat at rettens formann var ugild. Jeg bygger her på den bestemmelse i domstollovens §106 nr. 1 og nr. 2, som sier at ingen kan være dommer når han er regresspliktig i forhold til en part eller når han - som i dette tilfelle - står i et nærmere bestemt slektskapsforhold til noen som er regresspliktig.
I et tilfelle som det foreliggende er det etter min mening klart at bedømmelsen av Frønsdals habilitet måtte skje på grunnlag av stillingen i det øyeblikk voldgiftsretten ble satt og begynte sine forhandlinger. Situasjonen på det tidspunkt var bl.a. følgende: Et vesentlig tvistepunkt i saken var om kontraktens betegnelse av skipets klasse uten fribordklausul skulle legges til grunn for kontraktsforholdet mellom partene. Skulle Jansen få medhold i sitt standpunkt til dette tvistepunkt, ville skipet ikke være kontraktsmessig. Han hadde da rett til å annullere kontrakten og Steen ville ha tapt voldgiftssaken. Et slikt domsresultat i voldgiftsretten ville ha skapt et grunnlag for Steen til å gjøre erstatningsansvar gjeldende overfor Dale, fordi denne i forhold til Steen og til dennes skade hadde forsømt å ta med i kontrakten klausulen om fribord. Dale hadde som megler formidlet salget og hadde krav på provisjon av selgeren Steen. At det var en forglemmelse ikke å ta klausulen med i kontrakten, har Dale erkjent. Stillingen da voldgiftsretten begynte sine forhandlinger, var med andre ord den at voldgiftsrettens resultat når det gjaldt tvisten om skipets klasse, faktisk kunne være avgjørende for om Dale ville komme i økonomisk ansvar eller ikke overfor den ene part i voldgiftssaken. Det forekommer meg klart at Frønsdal ikke som dommer kunne være med på å avgjøre dette. Jeg bygger da på den forståelse av lovens uttrykk «regresspliktig» at det også omfatter det forhold at dommeren eller den han er i slekt med, kan få erstatningsplikt overfor en part, dersom denne taper saken. På bakgrunn av formålet med lovens ugildhetsbestemmelser er det etter min mening naturlig å likestille forholdet med regressplikt, og ikke legge til grunn en for snever tolkning av ordet regress i domstollovens §106. Om forståelsen av domstolloven på dette punkt henviser jeg for øvrig til Altens kommentarutgave til domstolloven, 2. utg. side 82.
Side:224
Loven bruker ordet «er» regresspliktig. Jeg mener lovens ord er ikke kan tas bokstavelig. Domstolen skal normalt ta stilling til og avgjøre inhabilitetsspørsmålet på forhånd, altså før den har prøvet realiteten. Den kan ikke og skal ikke avgjøre på bindende måte om regressplikt foreligger. Ved bedømmelsen av habiliteten er det etter min mening heller ikke riktig å ta i betraktning hvorvidt det er sannsynlig at et regress- eller erstatningsansvar faktisk vil bli gjort gjeldende. Etter loven må det være tilstrekkelig til å erklære vedkommende dommer inhabil at det konstateres å være til stede omstendigheter som kan gi juridisk grunnlag for regressplikt (eller erstatningsplikt) for ham eller hans slektning hvis saken skulle få et bestemt utfall av flere mulige.
Jeg er ikke enig med lagmannsretten i at det i det foreliggende tilfelle bare var en rent teoretisk mulighet for erstatningsansvar. Muligheten for å kunne gjøre økonomisk ansvar gjeldende overfor Dale var der, nemlig hvis voldgiftsretten hadde tatt til følge Jansens påstand om at kontrakten - slik den var utformet av Dale - skulle gjelde mellom partene. Om Jansens påstand var berettiget, tillå det voldgiftsretten å avgjøre. Men med i denne avgjørelse kunne etter min mening selvsagt ikke være en dommer, som kunne få erstatningsplikt overfor Steen, hvis Jansens påstand ble gitt medhold.
Etter lovens ordning skulle da Frønsdal ha vært utelukket som dommer på grunn av sitt slektskapsforhold til Dale, hvis ansvar det i dette tilfelle var spørsmål om. (Domstollovens §160 nr. 2.)
Etter mitt syn på saken behøver jeg ikke å ta stilling til den annen ugyldighetsgrunn som Jansen har gjort gjeldende.
Etter resultatet antar jeg at den ankende part bør tilkjennes saksomkostninger for alle retter og stemmer for denne
dom:
Voldgiftsdom av 3. juni 1950 oppheves.
I saksomkostninger for alle retter betaler Anton Steens Rederi A/S til Jansens Rederi A/S 8000 - åtte tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Kst. dommer Lunde: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Heiberg og Schei: Likeså.
Dommer Berger: Jeg er kommet til samme resultat som de tidligere retter.
Jeg er enig med førstvoterende i at innsigelsen mot Frønsdals habilitet ikke er forspilt.
Jeg er videre enig i at inhabiliteten må bedømmes ut fra stillingen da voldgiftsretten begynte sine forhandlinger.
Men jeg kan ikke se at Frønsdals ugildhet i dette tilfelle kan bygges på domstollovens §106 nr. 1, jfr. nr. 2; han var ikke medberettiget eller medforpliktet med hensyn til det krav saken gjaldt i voldgiftsretten, og han ville ikke som følge av
Side:225
dommen uten videre kunne bli enten regresspliktig eller komme i ansvar overfor noen av partene. Etter min mening rammer regelen i domstollovens §106 bare dette tilfelle; jeg henviser her til lagmannsrettsdommen. Også jeg mener at det i dette tilfelle var grunn til å erklære Frønsdal ugild som dommer, spesielt hvis Jansen hadde krevet det, fordi hans onkel Dale var interessert i utfallet av voldgiftssaken både på grunn av sitt provisjonskrav og på grunn av det ansvar han kunne komme i som den megler som hadde satt opp kontrakten. Men ugildheten må etter min mening her bygges på domstollovens §108, og den gir ikke en så ubetinget ugildhetsregel som domstollovens §106, jfr. for så vidt bestemmelsen i domstollovens §111. En ugildhet etter domstollovens §108 rammes ikke av ugyldighetsregelen i tvistemålslovens §468 nr. 4.
Derimot anser jeg det for å være en vesentlig feil ved saksbehandlingen for voldgiftsretten at spørsmålet om Frønsdals habilitet ikke er drøftet og klarlagt under voldgiftsbehandlingen, slik at Jansen hadde anledning og oppfordring til om han ønsket det å gjøre inhabilitetsinnsigelsen gjeldende, eventuelt å forelegge spørsmålet for retten etter tvistemålslovens §456. Jeg mener at denne bestemmelse viser at loven legger vesentlig vekt på fremgangsmåten ved behandlingen av habilitetsspørsmål, og jeg mener derfor at det kan bli spørsmål om å kjenne voldgiftsdommen ugyldig etter tvistemålslovens §468 nr. 3, Skal den anvendes må det være sannsynlig at feilen har hatt innflytelse på utfallet. Jeg kan ikke finne at så er tilfelle. Jeg legger for så vidt vekt på at voldgiftsdommen var enstemmig, at de to andre voldgiftsdommere var erfarne advokater, og at det ikke - slik som forholdene i det hele var - falt dem inn at det skulle være noe til hinder for at Frønsdal fungerte som dommer i saken til tross for at de var fullt på det rene med slektskapsforholdet mellom Frønsdal og Dale.
Med hensyn til spørsmålet om de nye opplysninger om båtens fart er jeg enig med de tidligere retter.