Rt-1958-634
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1958-06-28 |
| Publisert: | Rt-1958-634 |
| Stikkord: | Opppreisning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 170 B/1958 |
| Parter: | Sverre Aug. Iversen (overrettssakfører Sverre Askvig) mot Reidar Ugland (overrettssakfører Sverre Fari). |
| Forfatter: | Holmboe, Nygaard, Helgesen |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §154, §153 |
Dommerne Holmboe, Nygaard og Helgesen.
Ved Gjøvik byretts dom av 1. mars 1957 ble Reidar Ugland dømt til å betale Sverre Aug. Iversen ca. kr. 18 000. Dommen ble forkynt for Ugland 7. mars. Den 8. mai erklærte han anke. Iversen påsto i tilsvar av 14. mai anken avvist som for sent fremsatt. Den 10. juli begjærte Ugland oppreisning for tilfelle av at avvisningspåstanden skulle bli tatt til følge. Eidsivating lagmannsrett anmodet byretten om å avsi kjennelse angående oppreisningsbegjæringen, idet lagmannsretten ikke fant det nødvendig å avsi kjennelse om avvisning hvis oppreisning ble gitt. Byretten ga tillatelse til oppreisning. Kjennelsen ble påkjært, og lagmannsretten kom under tvil til samme resultat og uttalte blant annet:
«Lagmannsretten må etter opplysningene i saken anta at Uglands prosessfullmektig, overrettssakfører Fari, umiddelbart etter ankeerklæringens innkomst til byretten den 9. mai 1957 ble gjort oppmerksom på at ankefristen var oversittet. Han hadde da anledning til å søke oppreisning straks og i hvert fall da han ble kjent med den annen parts avvisningspåstand i tilsvaret av 14. mai 1957. Spørsmålet om det også var rimelig grunn for Ugland til å søke oppreisning til tid som nevnt er imidlertid blitt uklart ved at ikke bare Uglands prosessfullmektig men også sorenskriveren synes å ha vært av den oppfatning at det var nødvendig å avvente lagmannsrettens avgjørelse av avvisningsspørsmålet før det kunne bli tale om å søke oppreisning.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte:
«Kjæremålsutvalget skal bemerke at det ikke finnes tvilsomt at når en anke er for sent erklært, begynner den i domstollovens §154 første ledd fastsatte frist i alminnelighet å løpe fra det tidspunkt da den ankende part ble oppmerksom på feilen, jfr. saledes samme lovs §153 annet ledd og uttalelser i Ot.prp. nr. 1 for 1910 68. Noe annet er det at forholdene i det konkrete tilfelle kan være slike at man ikke med rimelighet kunne vente at vedkommende part skulle begjære oppreisning før på et senere tidspunkt. Noe mer kan man ikke legge i kjæremålsutvalgets kjennelse av 5. januar 1940, hvorav et kort referat er inntatt i Rt. s. å. side 337. Det fremgår av premissene for denne kjennelse at
Side:635
avgjørelsen er truffet ut fra en konkret vurdering av hvorvidt den ankende part hadde hatt rimelig grunn til å fremsette sin begjæring om oppreisning før avgjørelsen av avvisningspåstanden forelå.
Kjæremålsutvalget finner etter dette ikke at lagmannsretten har gått ut fra en feilaktig lovforståelse når den i den foreliggende sak, på grunn av de særlige omstendigheter, under sterk tvil, har funnet at oppreisningsbegjæringen er fremsatt tidsnok. Denne lagmannsrettens vurdering kan utvalget ikke prøve.
Foranlediget ved den foran gjengitte uttalelse i kjæremålserklæringen skal utvalget bemerke at uttrykket «rimelig grunn» som er brukt i den foran nevnte kjennelse av 1940, jfr. også kjennelse i Rt-1949-732, må antas å være valgt for å antyde at lovens uttrykk «anledning» ikke skal undergis en altfor streng tolkning. Det er således ikke helt treffende når lagmannsretten synes å skjelne mellom «anledning» og «rimelig grunn». Imidlertid kan denne mulige misforståelse etter kjæremålsutvalgets mening ikke antas å ha hatt noen innflytelse på lagmannsrettens vurdering.
Kjæremålet vil etter dette bli å forkaste.»