Rt-1959-1059

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1959-10-24
Publisert:	Rt-1959-1059
Stikkord:	Jordskifterettens kompetanse
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 141 B/1959
Parter:	Staten ved Landbruksdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker) mot eiere av gårder i Beiarn, g.nr. 9-18 høyesterettsadvokat Ola Sveen).
Forfatter:	Rode, Hiorthøy, Gaarder, Thrap. Mindretall: Bendiksby
Lovhenvisninger:	Jordskifteloven (1950) §100, Jordskifteloven (1882), LOV-1908-08-08-8-§2, LOV-1908-08-08-8, Tvistemålsloven (1915) §388, LOV-1934-06-22, §17, §5, Jordskifteloven (1950), Lov om opph av høifjeldsgrundloven (1954)

Dommer Rode: Etter begjæring av Staten ved Landbruksdepartementet påbegynte Salten jordskifterett den 8. september 1952 grensegangsforretning i henhold til jordskiftelovens §100 for å fastsette grensen mellom statens høyfjell og en rekke gårder i Beiarn. De enkelte gårder møtte ved en eller flere oppsittere som redegjorde for sin oppfatning av hvor grensen gikk og nedla påstand som for samtliges vedkommende prinsipalt gikk ut på at grensen for gårdene falt sammen med herredsgrensen mot Skjerstad. Staten påsto at grensen lå betydelig nærmere dalen, slik at et større fjellområde mellom gårdsgrensene og herredsgrensen skulle være statens eiendom.

Ved kjennelse av 12. september 1952 fastsatte jordskifteretten grense mellom staten og gårdene. Den ble trukket slik at noe av fjellområdet innenfor herredsgrensen ble statens eiendom.

Jordskifterettens kjennelse ble av staten påanket til Hålogaland lagmannsrett. Det ble hevdet at jordskifteretten hadde tatt feil både i bevisbedømmelse og rettsanvendelse når grensen var lagt høyere til fjells enn staten hadde påstått. Eierne av de berørte gårder - i det følgende kalt oppsitterne - motanket. Under saksforberedelsen for lagmannsretten reiste de spørsmål

Side:1060

om jordskifterettens saklige kompetanse og påsto at kjennelsen skulle oppheves og saken avvises fra jordskifteretten. Lagmannsretten tok avvisningsspørsmålet opp til avgjørelse under saksforberedelsen og på grunnlag av skriftlige uttalelser fra partene. Avvisningspåstanden ble tatt til følge ved kjennelse av 10. juli 1954 med slik slutning:

«Salten jordskifteretts kjennelse av 12. september 1952 oppheves og saken avvises fra jordskifteretten.

I saksomkostninger betaler Staten v/Landbruksdepartementet til eierne av Soløyjord m. fl. g.nr. 9-18 i Beiarn kr. 500 innen 2 uker fra forkynnelsen av kjennelsen.»

Angående saksforholdet viser jeg for øvrig til de to kjennelsers grunner.

Staten ved Landbruksdepartementet har påanket lagmannsrettens kjennelse til Høyesterett. Det hevdes at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at jordskifteretten ikke har domsmyndighet i saken og det selv om partene samtykker. Under hovedforhandlingen for Høyesterett er det dog ikke fastholdt at gårdenes eiere må ansees for å ha samtykket i at saken behandles av jordskifteretten ved at de innlot seg på forhandling for denne. For staten er nedlagt slik påstand, idet regjeringsadvokaten har opplyst at Direktoratet for statens skoger har avløst Landbruksdepartementet som representerende staten i denne sak:

«1. Hålogaland lagmannsretts kjennelse av 10. juli 1954 oppheves.

2. Saken hjemvises til realitetsbehandling ved Hålogaland lagmannsrett.

3. Eierne av gårdene

Soløyjorden g.nr. 9 i Beiarn

Moldjorden » 10 »

Kvæl » 11 »

Navjorden » 12 »

Selfors » 13 »

Savjorden » 14 »

Molien » 15 »

Storjorden » 16 »

Frostos (Larsos) » 17 »

Osbakk » 18 »

tilpliktes in solidum å betale Den norske Stat ved Direktoratet for Statens skoger prosessens omkostninger for alle retter.»

Oppsitterne hevder at lagmannsrettens kjennelse er riktig. For Høyesterett har de dessuten opprettholdt sin anførsel for lagmannsretten om at det følger av jordskiftelovens §100, første og nest siste punktum, sammenholdt med §5, at bare eiere av særskilt matrikulert jord kan begjære grensegangsforretning. Det er på det rene at om staten eier jord som støter til oppsitternes gårder, så er den ikke matrikulert. Det er likeledes opprettholdt for Høyesterett at en grensegang etter jordskiftelovens §100 forutsetter at det tidligere har vært fastsatt en grense,

Side:1061

som det er formålet med forretningen å rekapitulere. Videre er det også for Høyesterett anført at det ikke uten videre kan forutsettes at staten er eier av noe høyfjell i området. Oppsitterne har derfor ikke villet erkjenne at gårdene i hvert fall ved herredsgrensen støter mot statens eiendom. Derimot har oppsitterne ikke for Høyesterett tatt opp anførselen for lagmannsretten om at det ville være urimelig overfor dem om lagmannsretten, dersom det er prosessuelt tilstedelig, fremmet saken i henhold til tvistemålslovens §388.

For oppsitterne, som har bevilling til fri sakførsel for Høyesterett, er nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens kjennelse stadfestes, og den ankende part dømmes til å betale ankemotpartene tilstrekkelige saksomkostninger for begge retter.»

Med den begrensning med hensyn til partenes anførsler som jeg har redegjort for, foreligger saken for Høyesterett i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Jeg er hva avvisningsspørsmålet angår kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.

Med hensyn til de anførsler som oppsitterne ikke nådde frem med i lagmannsretten og har opprettholdt for Høyesterett, finner jeg - som lagmannsretten - at loven ikke stiller som vilkår for å kunne kreve grensegangsforretning, at den jord rekvirenten eier skal være matrikulert. Jeg henholder meg til den begrunnelse som lagmannsretten for så vidt har gitt og som jeg anser tilstrekkelig. Heller ikke kan jeg finne at loven - slik som hevdet av oppsitterne - stiller som vilkår at den grense som skal klarlegges, tidligere skal ha vært fastlagt i marken ved oppmerking eller ved beskrivelse i dokument. Jeg kan ikke se at lovens tekst gir uttrykk for noen slik begrensning, og den er etter min oppfatning i strid med det som fremgår av forarbeidene.

Angående den oppfatning som ligger til grunn for lagmannsrettens avvisning av saken bemerker jeg at det er på det rene at grensegangsformen kan brukes for å få fastlagt grenser som er omstridt. Jordskiftelovens myndighet i henhold til jordskiftelovens §100 må derfor etter min oppfatning omfatte myndighet til å avgjøre tvister som hindrer gjennomføringen av en slik oppgave og så langt som det for gjennomføringen er nødvendig. Dette er etter min mening i samsvar med uttalelser i proposisjonen - Ot.prp. nr. 39 for 1934 - til lov av 22. juni 1934 om endringer i utskiftningsloven som bl.a. innførte bestemmelsene om grensegang. I den kommisjonsinnstilling som ligger til grunn for proposisjonen, understrekes det at grensegang kan kreves så vel for uomstridte som for omstridte grenser, og senere i innstillingen uttales det at det har vært meningen å gi anledning til valg mellom utskiftningsretten og de alminnelige domstoler. Etter mitt skjønn må uttalelsen ha som nødvendig forutsetning, at de to domstoler har samme saklige kompetanse for så vidt angår den art saker som valgfriheten gjelder. Det er mulig at grensegangsforretninger siktende på å fastslå grensen mellom

Side:1062

statens grunn og de tilstøtende private eiendommer, både med hensyn til størrelse og vanskelighetsgrad kan komme til å gå ut over det lovgivningsmyndighetene tenkte på, da bestemmelsene om grensegangsforretninger ble gitt i 1934. Jeg kan imidlertid ikke se at det kan innføres noen kvantitativ begrensning av jordskifterettens kompetanse. Uten positiv lovbestemmelse kan ikke den valgfrihet og den forutsetningsvise likestilling mellom jordskifterett og herredsrett som lovgivningen har etablert når det gjelder grensefastsettelser bortfalle for saker over en viss størrelse og herredsretten for disses vedkommende erklæres å være den eneste lovlige førsteinstans.

Ved opphevelsen av Høyfjellskommisjonen ved kongelig resolusjon av 18. desember 1953 har da også Justisdepartementet uten videre gått ut fra, at jordskifterettene i henhold til jordskiftelovens §100 hadde saklig kompetanse til å foreta den fastsetting av grenser mellom statens grunn og tilstøtende eiendommer som var tillagt Høyfjellskommisjonen. I resolusjonen uttales det således: «- - - de tvistigheter som heretter måtte oppstå så vel i Syd-Norge som i Nordland og Troms, vil stort sett gjelde mere spredte enkelte områder og som departementet mener må kunne løses i de fleste tilfelle gjennom den vanlige behandling etter jordskiftelovens bestemmelser om grensegang. - - -» Videre heter det: «Ved at Høyfjellskommisjonen oppheves antar departementet at mulige nye saker av den art som er nevnt i høyfjellslovens §2 må bli å behandle av de ordinære domstoler, for grensegangsforretningenes vedkommende av jordskiftedomstolene.» Likeså har så vel proposisjonen som innstillingen fra Stortingets justiskomité til lov av 9. april 1954 som opphevet lov av 8. august 1908 om ordning av rettsforholdene vedkommende statens høyfjell, gitt uttrykk for den samme oppfatning med hensyn til jordskifterettens kompetanse. I proposisjonen - Ot.prp. nr. 1 for 1954 - uttales det således om lovutkastets, senere lovens, §2: «Grenseoppgangsforretningene vil høre under jordskiftedomstolene, jfr. lov om jordskifte av 22. desember 1950 (nr. 2) §100, mens saker av den art som nevnt i høyfjellslovens §2b vil høre under herreds- eller byretten». Det er for Høyesterett opplyst at etter Høyfjellskommisjonens faste praksis, ble tvister i forbindelse med grensefastsettinger avgjort ved kjennelse etter §2, a, ikke dom etter §2, b.

Med den saklige kompetanse som loven således etter min oppfatning har tillagt jordskifteretten, kan jeg ikke se at motpartens bestridelse av at rekvirenten av en grensegangsforretning overhodet er motstøtende eier, kan gi grunnlag for å konstatere manglende saklig kompetanse hos jordskifteretten. Bestridelsen medfører at retten prejudisielt må ta standpunkt til om rekvirenten er eier og dermed berettiget til å kreve grensegang. Besvares spørsmålet benektende må begjæringen avvises, besvares det bekreftende har jordskifteretten både rett og plikt til å avgjøre tvisten om eiendomsretten så langt det er nødvendig for å fastsette grensen mellom eiendomsområdene. At oppsitterne ikke

Side:1063

påstår å eie utover herredsgrensen og at denne linje i og for seg ikke er omtvistet mellom partene, kan ikke ha betydning for jordskifterettens kompetanse. Dette så meget mer som jeg etter dokumentasjonen for Høyesterett må anse det lite tvilsomt at staten eier grunnen på den annen side av herredsgrensen og således om ikke før, så i hvert fall der støter mot oppsitternes gårder. Heller ikke kan det ha betydning for kompetansen om rekvirentens interesse av å få fastslått at han er eier skulle være primær og overveiende i forhold til hans interesse av å få fastslått de bestemte grenser for hans eiendomsområde.

Jeg er således kommet til at grensegangsforretningen og den derunder avsagte kjennelse ligger innenfor jordskifterettens myndighetsområde, og at det derfor er uriktig når lagmannsretten har opphevet kjennelsen og avvist saken for jordskifteretten.

Staten har fått medhold i sin anke, men jeg antar at det etter omstendighetene ikke bør pålegges oppsitterne å betale saksomkostninger for Høyesterett eller for lagmannsretten.

Jeg stemmer for slik

kjennelse:

Lagmannsrettens kjennelse oppheves og saken hjemvises til lagmannsretten.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Bendiksby: Jeg er blitt stående ved det samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse, idet jeg tilføyer:

Det er ingen tvil om at jordskifteretten er kompetent når det gjelder en «grensetvist» i dette ords gjengse betydning. Jeg sikter hermed til tvist om hvor en grense, som partene er enige om eksisterer, går i marken. For så vidt har jordskifteretten kompetanse til å avgjøre «selve eiendomsretten» til den grunn det tvistes om. Men som lagmannsretten har nevnt, er forholdet her at det fra de private parters side er bestridt - og altså omtvistet i saken - at staten i det hele tatt eier noe i det område som tvisten knytter seg til, nemlig området på sydsiden av herredsgrensen. De hevder bl.a. at hele dette område var innbefattet i statens salg av eiendommene til dem eller deres rettsforgjengere. Man har da ikke å gjøre med en «grensetvist» i den tidligere nevnte gjengse betydning. Allerede lovens ordlyd - «klårleggje, merkje av og skrive opp eigedomsgrense» (i den tidligere utskiftningslov: «å få eiendomsgrense bragt på det rene, avmerket og beskrevet») - peker sterkt i retning av at kompetansen er ment å skulle være begrenset, og at den ikke er så vidtgående at den omfatter tvister av den art man har å gjøre med i dette tilfelle. Og forarbeidene viser at det man hadde for øye under forberedelsen av lovbestemmelsen, var grensetvister i den tidligere nevnte gjengse betydning. Jeg viser til Ot.prp. nr.

Side:1064

39 - 1934 som også lagmannsretten har nevnt. Dersom jordskifteretten skulle være kompetent i tvister som den foreliggende, ville den bli stillet overfor rettsspørsmål av en annen art enn de som vanligvis melder seg i de ordinære grensetvister, og som det neppe har vært tanken at den skal befatte seg med. Jeg føler meg heller ikke overbevist om at det er ønskelig eller naturlig å legge tvister av denne art til jordskifteretten. Jeg nevner til slutt at bestemmelsen om særskilt grensegang innebærer et unntak fra den vanlige domstolsordning, begrunnet i spesielle hensyn. Dette tilsier etter min oppfatning at bestemmelsen ikke bør gis en videre slagvidde enn ordlyden - tolket på bakgrunn av formålet - gir klar og utvilsom dekning for.

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gaarder og Thrap: Likeså.

Av lagmannsrettens kjennelse (lagmann Trygve Leivestad, lagdommerne Sigmund Walen og Harald Loe):

- - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Lagmannsretten antar at det ikke etter jordskiftelovens §100 er noe til hinder for at staten som eier av umatrikulert grunn kan begjære grensegang. Formålet med en grensegang er å bringe på det rene, merke av og skrive opp eiendomsgrenser - etter jordskifteloven 1950 - dessuten også grenser for alltidvarende bruksretter. Eier av jord som er kjøpt av statens umatrikulerte grunn, vil derfor kunne kreve at jordskifteretten fastsetter og eventuelt regulerer grensene mot statens umatrikulerte grunn. Det synes også åpenbart at det hverken kan ha vært utskiftningslovens eller jordskiftelovens mening at staten ikke skulle ha en tilsvarende rett overfor kjøperen eller annen tilstøtende grunneier. De praktiske og økonomiske grunner for reglene om grensegang er de samme i begge tilfelle. Det må derfor være berettiget å forstå loven slik at staten som eier av den umatrikulerte grunn er likestillet med den private grunneier med hensyn til retten til å kreve grensegangssak etter jordskiftelovens §100.

Som ved jordskifte må jordskifteretten av eget tiltak prøve om den som krever grensegang har kompetanse til det. Jordskifteretten må i ethvert fall ta standpunkt til dette prejudisielt. Om den også kan avgjøre tvist om dette ved kjennelse, kan være tvilsomt i et tilfelle som i denne sak. hvor det ikke bare er statens grensepåstand som bestrides, men det bestrides at staten overhodet eier noe i det omtvistede område, idet dette hører inn under g.nr. 9-18 og eies av disses grunneiere. Det primære tvistespørsmål er således selve eiendomsretten og ikke grensen, idet grensegang overhodet ikke vil bli nødvendig dersom staten ikke skulle få medhold. Etter jordskiftelovens §17 sammenholdt med §100, antas jordskifterettens kompetanse begrenset til tvister som det er nødvendig å avgjøre for å kunne klarlegge, merke av og skrive opp grensene, i det hele tatt tvister som reiser seg under sakens gang. Derimot antas den neppe å ha adgang til på annen måte enn prejudisielt å ta standpunkt til om staten i et tilfelle som dette er grunneier, med andre ord kompetent til å reise grensegangssak. Spørsmålet om staten virkelig er grunneier synes naturlig å måtte

Side:1065

høre under de alminnelige domstoler. Ordningen med grensegangsforretninger administrert av utskiftningsformennene kom inn i utskiftningsloven av 1882 ved en endringslov av 22. juni 1934. Det fremgår av forarbeidene i Ot.prp. nr. 39/1934 at hensikten hermed har vært å oppnå en mer praktisk måte å løse grensegangs- og grensereguleringsspørsmål på. Det har neppe vært forutsetningen dermed å tillegge utskiftningsformennene (nå jordskiftedommerne) domsmyndighet i rene eiendomstvister etc., selv om herredsrettene den gang var ankeinstans.

Etter dette er lagmannsretten kommet til at jordskifterettens kjennelse må oppheves. Selv med samtykke av partene kan en ikke anta at jordskifteretten ville være domsmyndig i saken, med mindre de skulle kunne ansees å ha vedtatt den som voldgiftsrett, jfr. jordskiftelovens §17. At grunneierne uten innvendinger innlot seg i forhandlinger for jordskifteretten kan ikke ansees som noe slikt samtykke. - - -