Rt-1959-635
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1959-03-21 |
| Publisert: | Rt-1959-635 |
| Stikkord: | Tvistegjenstandens verdi |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 57 B/1959 |
| Parter: | A (høyesterettsadvokat Magne Schjødt) mot B (høyesterettsadvokat Kjell Skjelbred). |
| Forfatter: | Eckhoff, Hiorthøy, Rode |
| Lovhenvisninger: | Jordskifteloven (1950) §100, §17, Tvistemålsloven (1915) §373, §59 |
Dommerne Eckhoff, Hiorthøy og Rode.
Grenland jordskifterett fastsatte ved grensegangsforretning i 1956 grensen mellom Fritjof Funnemarks og H. A. Stridsklevs eiendommer i Eidanger på en nærmere beskrevet måte. Stridsklev var ikke enig i denne grenselinje og påanket grensefastsettelsen til Agder lagmannsrett som blant annet uttalte:
«Det er på det rene at det under grensegangsforretningen for Tråholt Sæterskog viste seg ikke å være full enighet om grensen mellom denne eiendom og H. A. Stridsklevs eiendom g.nr. 2 b.nr. 1 og 2. Det forelå med andre ord tvist som jordskifteretten har adgang til å avgjøre under grensegangsforretningen i medhold av jordskiftelovens §100, jfr. §17. Etter §17 avgjøres tvisten ved orskurd som skal grunngis. Det er åpenbart at jordskifteretten har tatt standpunkt til tvisten. Avgjørelsen er imidlertid ikke kalt orskurd eller kjennelse. Den fremtrer som en beslutning slik den er sitert i innledningen til nærværende kjennelse. Men beslutningen er grunngitt - det er tydelig at jordskifterettens avgjørelse er bygget på at det står et gjerde på stedet, og jordskifteretten betrakter gjerdet som grense mellom brukene.
Det kan ikke være tvilsomt at jordskifterettens avgjørelse
Side:636
i tvisten om grensen er gjenstand for anke til lagmannsrett, hvis den gjelder større verdi enn 500 kroner. Men denne verdigrense må gjelde uansett om avgjørelsen er kalt orskurd eller beslutning eller den ikke er gitt noen særskilt betegnelse, når det slik som her åpenbart dreier seg om en avgjørelse av en grensetvist som omhandlet i lovens §17. Når det gjelder anke over en slik avgjørelse, gjelder verdigrensen 500 kroner uten hensyn til om ankegrunnen er påståtte feil ved bevisbedømmelsen eller ved saksbehandlingen. Det vises til Høyesteretts kjennelse i Rt-1955-665. Lagmannsretten kan ikke forstå Høyesteretts kjennelse i Rt-1955-821 slik, at hvis det i en grensetvist er truffet sådan avgjørelse av tvisten som jordskiftelovens §17 gir adgang til, men avgjørelsen er feilaktig ikke betegnet som orskurd eller jordskifteretten har glemt samtidig å uttale seg om verdien, gjelder det ingen verdigrense for anken til lagmannsrett.
Det kan ikke være noen tvil om hvorledes tvisten har fremstillet seg for jordskifteretten. Tvisten er identifisert ved rettsbokens gjengivelse av Stridsklevs anførsel og ytterligere ved noteringene i tachymeterboken. Jordskifteretten kan ikke skjønnes å ha vært i villrede med hensyn til hva tvisten den gang gjaldt, og om tvisten, slik den stillet seg for jordskifteretten, har jordskiftedommeren ved oversendelsen av saken til lagmannsretten uttalt at verdien av arealet «kan knapt ansettes til kr. 500». På senere anmodning fra lagmannsretten har jordskiftedommeren etter synfaring sammen med den ene jordskiftemann uttalt seg nærmere og har konkludert med at grunnen med påstående trær maksimalt kan ansettes til en verdi av kr. 250.
Det kan ikke være tvilsomt at det er verdien slik tvisten stillet seg for jordskifteretten som er avgjørende for spørsmålet om adgangen til anke. Det antas videre at verdien av trevirke som påståes tidligere å være hugget ulovlig i tvistestykket ikke kommer i betraktning i denne forbindelse.
Etter jordskiftelovens §59 tredje ledd er jordskifterettens verdiansettelse bindende for lagmannsretten, hvis denne ikke mener at det er åpenbart at verdiansettelsen er uriktig. Lagmannsretten finner intet grunnlag for en slik antagelse i dette tilfelle og må derfor bli stående ved at anken ikke kan fremmes. Anken vil etter dette bli avvist i medhold av tvistemålslovens §373, 1. ledd punkt 1, uten ankeforhandling.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg kom til samme resultat og sluttet seg i det alt vesentlige til lagmannsrettens begrunnelse for avvisningen.
Side:637