Rt-1959-754

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1959-08-29
Publisert:	Rt-1959-754
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 10 B/1959
Parter:	Therese Høgberget (overrettssakfører Harald Aamodt - til prøve) mot Ragnar Høgberget (høyesterettsadvokat Chr. Voss).
Forfatter:	Roll Matthiesen, Helgesen, Heiberg, Gaarder, Kruse-Jensen
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821), Skylddelingsloven (1909) §1, Tvistemålsloven (1915) §172, §180

Dommer Roll Matthiesen: Solør herredsrett avsa den 31. desember 1957 dom med denne domsslutning:

«Saksøkte, Therese Høgberget, dømmes til å utstede skjøte på eiendommen Fjellsjøseter, g.nr. 68 b.nr. 100 i Brandval til Ragnar Høgberget mot å få betalt den ved odelstakst av 8. november 1956 fastsatte løsningssum 15 000 kroner, og til å fravike eiendommen til faredag 14. april 1958.»

Therese Høgberget påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som ved dom av 7. november 1958 stadfestet herredsrettens dom, dog således at fravikelsesdagen ble satt til 14. april 1959. Saksomkostninger ble ikke tilkjent. I lagmannsretten - som var satt med fire domsmenn - var det dissens, idet en lagdommer og to domsmenn stemte for frifinnelse fordi Ragnar Høgberget etter mindretallets mening hadde tapt sin odelsrett ved preskripsjon.

Therese Høgberget har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Hun har gjort gjeldende at lagmannsrettens flertall har tatt feil når det har gått ut fra at den under 2. juni 1937 tinglyste ektepakt ikke har manifestert eiendomsoverdragelsen til henne på en måte som kunne danne utgangspunkt for

Side:755

odelspreskripsjon. Hun har fremhevet at da eiendommen ikke var særskilt matrikulert, var det ikke mulig å få tinglyst noe skjøte på den. Ved utstedelsen av ektepakten fikk hun imidlertid den fulle eiendomsrett, og ved tinglysingen av ektepakten fikk hun rettsbeskyttelse for eiendomsovergangen. Det ble således foretatt det som da var mulig for å sikre henne, og ektepaktens tinglysing må derfor være utgangspunktet for odelspreskripsjonen.

Therese Høgberget, som har fått fri sakførsel for Høyesterett, har nedlagt sådan påstand:

«1. Den ankende part, Therese Høgberget, frifinnes.

2. At ankemotparten, Ragnar Høgberget, tilpliktes å erstatte hende sakens omkostninger for lagmannsretten og å erstatte det offentlige sakens omkostninger for Høyesterett som om saken ikke var beneficert.»

Ragnar Høgberget, som også har fått fri sakførsel for Høyesterett, har nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes dog således at det settes ny fravigelsesfrist.

Therese Høgberget tilpliktes å betale saksomkostninger for lagmannsrett til Ragnar Høgberget og for Høyesterett til Staten.»

Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Som nytt for Høyesterett er fremlagt attest fra sorenskriveren i Solør om at det ved tinglysingen av ektepakten ble anmerket følgende i personregisteret:

«Ektepakt mellom Bernt Pedersen Høgberget og Dorthe Therese Wold, dat. 31. mai 1937, dbfødt xx.xx.1937.»

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsrettens flertall, og jeg kan i det vesentlige slutte meg til den begrunnelse lagmannsrettens flertall har gitt. Jeg er således enig i at tinglysingen av ektepakten med anmerkningen i personregisteret ikke kan danne utgangspunkt for odelspreskripsjon. Og jeg kan ikke være enig med den ankende part i at det har betydning for avgjørelsen at eiendommen ikke var særskilt matrikulert, således at skjøte den gang overhodet ikke kunne tinglyses og anmerkning herom innføres i grunnboken.

Foranlediget av at det under prosedyren for Høyesterett har vært hevdet at Therese Høgberget ikke hadde noen rettslig mulighet for å bringe hjemmelen til eiendommen i orden, finner jeg grunn til å bemerke at hun allerede i 1937 kunne ha opptatt forhandlinger med hjemmelsinnehaveren om skylddeling og utstedelse av skjøte, forhandlinger som senere ble tatt opp og førte frem, riktignok med det resultat at Bernt Høgberget ble oppført som eier både i skylddelingen av 6. juli 1944 og i skjøtet av 26. oktober 1951. Hvis forhandlingene ikke hadde ført frem, hadde Therese Høgberget også den utvei å reise sak mot hjemmelsinnehaveren for ved dom å bli kjent eiendomsberettiget. På grunnlag av denne dom kunne hun så ha krevet skylddeling, jfr. skylddelingslovens §1.

Lagmannsrettens flertall har reist spørsmål om ikke ektepakten burde ha vært avvist fra tinglysing. Jeg finner ikke grunn

Side:756

til å komme inn på dette spørsmål, men jeg bemerker at ektepakten etter sin ordlyd ikke inneholder noen disposisjon over fast eiendom, jfr. bestemmelsen i ektepakten om «at stedet Fjellsjøsæteren som ifølge vedheftede fortegnelse tilhører Dorthe Therese Wold, forblir altså hennes særeie.»

Jeg er enig i lagmannsrettens avgjørelse av spørsmålet om saksomkostninger, og jeg finner at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at fravikelsesdagen settes til 14. april 1960.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Heiberg, Gaarder og Kruse-Jensen: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig S. Blyberg med domsmenn Emil Tronbøl, John Mellem og Halvard Melsås):

Saken fremstiller seg i det vesentlige slik:

Ved ektepakt av 31. mai 1937 mellom saksøkte og saksøkerens far Bernt Høgberget, fikk saksøkte eiendomsrett til Fjellsjøseter, g.nr. 68 b.nr. 100 Brandval, idet det der ble fastsatt at eiendommen skulle være hennes særeie. De giftet seg 26. juni 1937.

Bernt Høgberget døde 16. mars 1955. På skifte etter ham ble det av hans livsarvinger av tidligere ekteskap, hvorav den ene er saksøkeren i nærværende sak, reist tvist med krav om at den faste eiendom Fjellsjøseter skulle inndras i boet.

Ved upåanket dom av Solør skifterett av 28. august 1956 ble saksøktes eiendomsrett til Fjellsjøseter stadfestet, idet retten fant godtgjort at avdøde Bernt Høgberget ved opprettelsen av ektepakten var eier av Fjellsjøseter, og at eiendommen hadde vært i hans slektseie i rett nedstigende linje fra 1859.

Ved forliksklage av 13. september 1956 stevnet saksøkeren deretter saksøkte til odelssak, idet han hevdet å ha odel til Fjellsjøseter.

Odelstakst ble holdt 8. november 1956 og eiendommen ble satt til kr. 15 000. Odelsløsningsstevning ble inngitt av saksøkeren 28. november 1956. I løsningsmøte 21. januar 1957 nektet saksøkte å avstå eiendommen for den tilbudte løsningssum. - - -

Retten bemerker:

Det er ikke bestridt av saksøkte og retten legger uten videre til grunn hva som ble funnet godtgjort i den refererte dom av Solør skifterett av 28. august 1956, nemlig at saksøkerens far, Bernt Høgberget inntil ektepakten ble opprettet i 1937, var eier av Fjellsjøseter og at hans slekt i rett nedstigende linje hadde eiet eiendommen med full eiendomsrett fra 1859. Det er følgelig ervervet odel på eiendommen og saksøkeren har som eldste sønn av siste odelsbesitter, Bernt Høgberget, odel til Fjellsjøseter.

Saksøktes innsigelse om at ektepakten av 31. mai 1937 som ga henne

Side:757

eiendomsrett til Fjellsjøseter, skulle ha medført at saksøkeren nå har tapt sin odelsrett, kan ikke føre frem. Det er i rettspraksis antatt at utgangspunktet for odelspreskripsjon regelmessig er tinglysingen av skjøte. Saksøkeren har ikke kjent til ektepakten og fra hjemmelsforholdet ble ordnet, har Bernt Høgberget stått som hjemmelsinnehaver. Det har derfor ikke foreligget tinglyst skjøte som kunne danne utgangspunkt for foreldelse av saksøkerens odelsrett.

Retten finner heller ikke sannsynliggjort at det ikke hviler odel på et areal av 19 mål av eiendommen. Det er ikke lagt frem for retten noe som kan godtgjøre saksøktes forklaring om at et areal av denne størrelse ble særskilt tilkjøpt. Ifølge skjøte av 26. oktober 1951 er 19 mål betalt kontant. Arealet er ikke nærmere individualisert. I skjøtet sies det derimot helt klart at også de 19 mål som ble betalt kontant er en del av eiendommen Fjellsjøseter. Den avtalte pris på kr. 15 pr. mål er også så lav at det ligger nærmest å anta at det ikke foreligger noe reelt salg, men en ordning i forbindelse med utskillelsen av Fjellsjøseter og avløsningen av de rettigheter oppsitterne av denne eiendom hadde i Hofos Interessentskabs skog. Arealet utgjør derfor etter rettens mening en del av odelsgodset. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne R. Dick Henriksen og Arne Aas og kst. lagdommer Kaare Westad med domsmenn Astrid Berg, Marie J. Solberg, Harald Evensen og Einar Holm):

- - -

Lagmannsretten, flertallet lagdommerne Dick Henriksen og Westad, samt domsmennene Harald Evensen og Einar Holm, er kommet til samme resultat som herredsretten og slutter seg i det vesentlige til de grunner den har gitt.

Ved ektepakt av 31. mai 1937 traff Bernt Høgberget og Dorthe Therese Wold (senere Høgberget) med henblikk på sitt da forestående ekteskap bestemmelse om fullt særeie seg imellom. I denne sammenheng ble det bl.a. bestemt at eiendommen Fjellsjøseter skulle «forbli» Dorthe Therese Wolds særeie, hvilket i virkeligheten innebar at eiendommen ble overdratt til henne ved ektepakten. Ektepakten ble tinglyst 2. juni s. å. Da Bernt på den tid ikke hadde grunnbokhjemmel til Fjellsjøseter, som for øvrig den gang heller ikke var særskilt matrikulert, ble ektepakten Ikke anmerket i grunnboken. Derimot ble den anmerket i personregisteret. Det er opplyst at denne anmerkning ikke gjør nærmere rede for ektepaktens innhold og intet sier om at den vedkommer fast eiendom. Opplysninger om overdragelsen ville således ikke kunne finnes i selve personregisteret, men bare den ved embetet oppbevarte avskrift av selve ektepakten. En nevner i denne sammenheng at det kan være spørsmål om ikke ektepakten under de foreliggende omstendigheter rettest burde ha vært avvist fra tinglysing i sin helhet, jfr. Justisdepartementets tinglysingsavgjørelser, utg. 1955 01 nr. 34.

Bernt og Therese har bodd sammen som ektefeller, uten at noe har markert at det var Therese og ikke Bernt som var eier av Fjellsjøseter. Om Therese, som hun sier, faktisk har utført det meste av arbeidet på plassen, fordi mannen dels hadde meget bortearbeid og dels var sykelig, kunne dette ikke utad gi rimelig grunnlag for slutninger om at hustruen var blitt eier av mannens gamle slektseiendom.

Side:758

En er blitt stående ved at eiendomsoverdragelsen under de foreliggende omstendigheter ikke kan sies å være manifestert på noen måte som kan danne utgangspunkt for odelspreskripsjon. Den motsatte løsning ville så vidt skjønnes innebære at de odelsberettigede hadde mistet sin rett uten å ha hatt noen rimelig mulighet for å vareta sine interesser.

Vedkommende de 19 mål skal en bemerke:

En finner å måtte legge til grunn at ved skylddelingsforretningen 6. juli 1944, hvorunder Bernt Høgberget og en representant for hovedbølet var til stede, ble grensene for Fjellsjøseter søkt trukket opp slik at bruket skulle få rimelig kompensasjon for rettigheter i hovedbølets skog, som skulle falle bort fra utskillelsen. Hva årsaken var til at en mindre del av den skog som ved skylddelingen var lagt til Fjellsjøseter likevel ble betalt særskilt ved skjøtningen i 1951, er noe uklart. Men en finner det mest naturlig å anta at det har dreiet seg om en avfinnelsessum i forbindelse med den endelige fiksering av det nye bruksnummers grenser, under hensyn til den uklarhet som det før hadde vært om rettsforholdet. Det må da være riktig som herredsretten har gjort, å se de 19 mål som en del av odelsgodset. At de 19 mål ikke kan påvises i terrenget er det enighet om for lagmannsretten.

Selv om de 19 mål skulle være å anse som særskilt tilkjøpt, kunne dette for øvrig ikke føre til at adgangen var avskåret til å løse det resterende, meget større, areal med påstående hus på odel. Allerede dette må føre til at den nedlagte påstand om full frifinnelse heller ikke kan tas til følge på dette grunnlag. Det er fra Therese Høgbergets side gitt uttrykk for at hun ikke subsidiært ønsker dom for at de 19 mål særskilt unntas fra odelsløsning.

Etter dette vil ankemotpartens påstand bli tatt til følge, dog slik at saksomkostninger ikke blir tilkjent for noen av rettene. Saken gjelder et tvilsomt rettsspørsmål som ikke før kan sees å ha vært prøvet av domstolene, og som Therese Høgberget har hatt særlig grunn til å søke prøvet, ikke bare for herredsretten men også for lagmannsretten, jfr. tl. §180, første og annet ledd. jfr. §172 annet ledd.

Lagdommer Aas, fru Astrid Berg og fru Marie Solberg er kommet til et annet resultat.

Ved endelig dom avsagt av Solør skifterett den 28. august 1956 er Therese Høgberget eier av Fjellsjøseter fordi hun fikk den av sin mann ved ektepakt av 31. mai 1937, tinglyst den 2. juni n. e. Da eiendommen dengang ikke var skylddelt, kunne hennes hjemmel ikke bli anmerket i grunnboken hvor eiendommen ikke var innført. Det antas imidlertid at under disse omstendigheter er hun tilstrekkelig og bindende legitimert som eier. De som ville vite om hvem som var eier, måtte undersøke i personregisteret eller i ektepaktregisteret om ektefellene levet i formuesfellsskap eller om det var opprettet ektepakt. Av ektepakten, som var opprettet før ekteskapets inngåelse, vil enhver interessert kunne se at det var etablert fullstendig særeie mellom ektefellene, og at hun eiet Fjellsjøseter. Det må derfor være tilstrekkelig grunnlag til å si at utgangspunktet for beregning både av løsningsfristen og odelshevden må være den 2. juni 1937, da ektepakten ble tinglyst. Odelssaken kan derfor ikke føre frem, fordi løsningsfristen gikk ut den 2. juni 1940.

For øvrig bemerkes at det neppe kan sies at løsningsfristen i det

Side:759

foreliggende tilfelle begynner å løpe fra tinglysingen av skjøte i 1952. Det er på det rene at Høgberget ikke var den virkelige eier av Fjellsjøseteren, selv om han da fikk grunnbokhjemmel. Det synes å være et misbruk av odelsloven hvis det i det foreliggende tilfelle er adgang til å komme i besittelse av en fast eiendom som vitterlig tilhører en annen enn den som ved en eller annen misforståelse er blitt hjemmelsinnehaver. Skjøte står seg ikke overfor ektepakten. Odelsløseren, Ragnar Høgberget, er veiarbeider, og det er grunn til å tro at han ikke skal bo der, men vil nyttiggjøre seg skogen som hører til eiendommen. Dødsboets annen eiendom har han overtatt etter åsetestakst.

Det tilføyes at hvis hun må gi fra seg eiendommen, kan det spørsmål om Therese Høgberget har et erstatningskrav overfor dødsboet bli aktuelt. Man vet lite om grunnen til at Bernt Høgberget lot seg oppføre som eier under skylddelingsforretningen i 1944 og som eier i skjøte i 1951. Det er i hvert fall på det rene at han ikke varslet sin hustru om dette, og han hadde ikke hennes samtykke til det. Hadde hun hatt kjennskap til forholdet, ville hun sikkert ha sørget for at det ble gjort alt som var mulig for å sikre eiendommen for seg og ekteparets tre barn, hvorav to er mindreårige. Bernt Høgberget var sykelig og 12 år eldre enn sin hustru og måtte regne med at han døde før henne. Selv om det kan være vanskelig å overføre ham svik ved sin handlemåte, må det vel kunne sies at han overfor hustruen har gjort seg skyldig i ansvarsbetingende grov uaktsomhet. Det antas at hun kan saksøke boet for det hun mangler, utenom de kr. 15 000 som hun får etter odelstaksten, til å skaffe seg og barna et like godt hjem som Fjellsjøseter var for familien. Odelstaksten gir henne i så måte neppe full erstatning fordi taksten bare fastsettes på grunnlag av «vanlig pris i egnen».