Rt-1960-1343
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1960-07-28 |
| Publisert: | Rt-1960-1343 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 202 B/1960/1960 |
| Parter: | Sørlandske Vanførelag (høyesterettsadvokat Jørgen Øslebø) mot Johan Weisser (overrettssakfører Arnar Grindland). |
| Forfatter: | Gaarder, Schei, Eckhoff |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915), Skjønnsprosessloven (1917) §43, §60, §61, Bygningsloven (1924) §45, §49 |
Dommerne Gaarder, Schei og Eckhoff.
Sørlandske Vanførelag anla i 1957 ekspropriasjons- og refusjonssak mot Johan Weisser med flere etter bygningslovens §45 og §49 . Oddernes skjønnskommisjon avsa i 1958 kjennelse om at saken skulle nektes fremmet, da saksøkeren ikke hadde ekspropriasjonshjemmel. Saksøkeren ble ilagt saksomkostninger i henhold til skjønnslovens §43.
Agder lagmannsrett opphevet ved dom av 1959 skjønnskommisjonens kjennelse i sin helhet, idet retten fant at saksøkeren hadde rett til å kreve ekspropriasjonssaken fremmet ved skjønnskommisjonen. Saksomkostninger ble ikke tilkjent i ankesaken.
Skjønnskommisjonen avsa deretter skjønn og tilkjente bl.a. overrettssakfører Grindland saksomkostninger med kr. 1 000. Omkostningsavgjørelsen ble av Vanførelaget påkjært til lagmannsretten.
Lagmannsrettens flertall, lagmann Backer og lagdommer Loe
Side:1344
voterte for at kjæremålet skulle forkastes, mens mindretallet, lagdommer Borge stemte for at kjæremålet skulle tas til følge. Mindretallet uttalte bl.a.:
«Ser man videre på skjønnslovens motiver, heter det i Ot.prp. nr. 38-1911 48 i kommentarene til forslagets §60 og §61 :
«Regelmessig medfører en skjønnsforretning ikke andre utgifter enn de lovbestemte. Men i særlig kompliserte tilfeller kan det være nødvendig å ha rettskyndig bistand eller at utføre et personlig arbeid som går ut over det alminnelige eller hindrer ens øvrige virksomhet. I så fall bør det være anledning til å pålegge den som nærmest har interesse av forretningen, at erstatte den annen part disse særlige omkostninger og herom er bestemmelse inntatt i §61.»
Dette er jo i og for seg en grei uttalelse som støtter den oppfatning lagmannsrettens flertall har. Men så heter det videre:
«Når en tvist er henvist til skjønn eller når det under en skjønnsforretning oppstår en tvist, vil en part ha krav på å få sine omkostninger erstattet etter de alminnelige regler i tvistemålslovens 6. kapitel, og det samme må uten uttrykkelig bestemmelse i nærværende lov antages at gjelde hvor en part anvender anke, kjæremål eller besværing.»
Jeg ser det da slik at det jeg har sitert først fra motivene, er hovedregelen. Oppstår det så tvist, kommer det sist siterte til anvendelse som en unntaksbestemmelse.
Etter min mening tøyer man loven for langt hvis en part - under en skjønnssak - skal kunne tilkjennes saksomkostninger i en av ham reist rettstvist, også når avgjørelsen i denne går ham imot.
Etter det anførte finner jeg at avgjørelsen er i strid med loven og voterer for at kjæremålet tas til følge som foran nevnt. Jeg har videre funnet at saken frembyr spesiell tvil og er på dette grunnlag enig med flertallet i, at saksomkostninger for lagmannsretten ikke blir å tilkjenne.»
Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte bl.a.:
«Den saksøktes rettsfullmektig må som en naturlig del av sitt arbeid med en ekspropriasjonssak undersøke om det foreligger ekspropriasjonshjemmel, når dette spørsmål stiller seg tvilsomt. Hans alminnelige eller forberedende arbeid med dette spørsmål går inn under skjønnslovens §43. Resulterer hans undersøkelser i at det reises tvist, må derimot arbeidet med selve tvisten komme inn under tvistemålslovens vanlige regler. Utvalget tiltrer for denne del av omkostningenes vedkommende i alt vesentlig den dissenterende lagdommers bemerkninger.
Etter lagmannsrettens begrunnelse er det noe uklart om de foranstående synspunkter er lagt til grunn. Etter formuleringen ser det nærmest ut til at det er lagmannsrettens oppfatning, at også arbeidet med selve tvisten i første instans faller inn under §43. Etter dette blir lagmannsrettens kjennelse å oppheve, og saken å hjemvise til skjønnskommisjonen til fortsatt behandling av omkostningsspørsmålet.»
Side:1345