Rt-1960-1528
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1960-10-27 |
| Publisert: | Rt-1960-1528 |
| Stikkord: | Saksomkostninger ved overskjønn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 253 B/1960 |
| Parter: | Nord-Rana kommune v/ordføreren (overrettssakfører Bjørn Krane) mot Kristoffer Hesjevik m.fl. (overrettssakfører Leiv Lunndal). |
| Forfatter: | Heiberg, Rode, Endresen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §181, §404 |
Dommerne Heiberg, Rode og Endresen.
I et overskjønn representerte overrettssakfører Leiv Lunndal 13 av 61 takstnumre. Rana herredsrett tok til følge grunneiernes påstand om saksomkostninger, og overrettssakfører Lunndals arbeidsoppgave ble godtatt. Han hadde hatt 20 timers forberedende arbeid, og til hovedforhandlingen var medgått 16 1/2 time. Dessuten hadde han hatt et utlegg på kr. 263,50. Hans parter ble tilkjent saksomkostninger hos kommunen med kr. 1000. Omkostningsavgjørelsen ble påkjæret. Hålogaland lagmannsrett opphevet avgjørelsen og uttalte blant annet:
«Som påpekt av overrettssakfører Lunndal er hans arbeid blitt honorert med ca. kr. 20 pr. time. Vanlige benifiserte saker blir ifølge Justisdepartementets praksis honorert med kr. 22 pr. time for forberedende arbeid og kr. 28 pr. time for møte under hovedforhandling, jfr. Justisdepartementets rundskriv av 26. oktober 1952 om fri sakførsel m.v. side 13. Den anvendte timesats ligger således til dels langt under disse timesalærer for forholdsvis enkle saker under forutsetning av at sakførerens arbeid er utført med omhu og dyktighet. Det fremgår av anførslene at overrettssakfører Lunndal selv mener at rimelig salær for hans arbeid vil være kr. 1500, eksklusive hans utlegg. Det er vanlig at sakførere i vanlige saker faktisk beregner høyere timesalærer enn i Justisdepartementets nevnte instruks, og lagmannsretten må gå ut fra at overrettssakfører Lunndals parter vil måtte utrede til sin sakfører kr. 1763,50 som antydet av overrettssakfører Lunndal, og at det av herredsretten tilkjente omkostningsbeløp således ikke vil dekke deres fulle saksomkostninger.
Det er lovens forutsetning at erstatningen for saksomkostninger skal dekke de virkelig hatte utgifter for så vidt disse etter rettens skjønn har vært nødvendige. Når det gjelder utgiftene til juridisk bistand, antar lagmannsretten at dette skjønn må baseres på vanlig salærpraksis. I dette tilfelle
Side:1529
foreligger som nevnt spesifisert arbeidsoppgave, som er godtatt av herredsretten. Anvendelse av timesalærer som er betydelig lavere enn satsene i Justisdepartementets nevnte rundskriv, forekommer lagmannsretten å være helt uvanlig og vil åpenbart føre til at overrettssakfører Lunndals parter ikke får dekning for sine utgifter til ham. Lagmannsretten er blitt stående ved å måtte anta at dette resultat skyldes en uoppmerksomhet fra herredsrettens side. Da omkostningsavgjørelsen således finnes å være i strid med loven, vil den bli å oppheve, idet lagmannsretten finner det riktigst i dette tilfelle å hjemvise saken til ny behandling av omkostningsspørsmålet.»
Kommunen påkjærte avgjørelsen.
Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte blant annet:
«Kjæremålsutvalget finner at kjæremålet må forkastes. Lagmannsretten har bygget sin avgjørelse på at det skyldes en uoppmerksomhet fra herredsrettens side at saksomkostningene ikke i samsvar med vanlig salærpraksis er satt til et høyere beløp. Utvalget er enig med lagmannsretten i at omkostningsspørsmålet etter tvistemålslovens §181 annet ledd må ansees avgjort i strid med loven, dersom vedkommende rett under fastsettelsen av saksomkostninger ved uoppmerksomhet har oversett relevante salærnormer, slik at disse ikke er tatt i betraktning som et moment ved vurderingen av omkostningsbeløpets størrelse. Spørsmålet om dette er tilfelle i den foreliggende sak er et konkret bevisvurderingsspørsmål som utvalget etter tvistemålslovens §404 nr. 3 ikke kan prøve.»