Rt-1960-93

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1960-01-16
Publisert:	Rt-1960-93
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 6B/1960
Parter:	1. M/S Vestkysts rederi v/Nils Viga, 2. Reinert Bokn, (overrettssakfører Karl Vikse - til prøve) mot M/S Fauskangers rederi v/Jonas Fauskanger, (høyesterettsadvokat Henrik Ameln jr.).
Forfatter:	Endresen, Hiorthøy, Eckhoff, Nygaard, Holmboe
Lovhenvisninger:	Sildefiskeloven (1937) §4

Dommer Endresen: Under storsildfiske rente M/S Fauskanger 30. januar 1956 inn i babord side på M/S Vestkysts dory og påførte den betydelig skade. M/S Vestkysts rederi v/Nils Viga og doryens eier Reinert Bokn anla søksmål mot M/S Fauskangers rederi med krav om erstatning for henholdsvis fangsttap og skade på doryen. Nordhordland herredsrett - sorenskriveren med fiskerikyndige domsmenn - avsa 9. januar 1958 dom med slik domsslutning:

«1. M/S Fauskangers rederi v/Jonas Fauskanger dømmes til å betale til M/S Vestkysts rederi v/Nils Viga kr. 17 322,28 og til Reinert Bokn kr. 4 171,35 alt med 4 prosent årlig rente fra 4. mars 1957 til betaling skjer.

2. I saksomkostninger betaler M/S Fauskangers rederi v/Jonas Fauskanger til Vestkysts rederi v/Nils Viga og Reinert Bokn i alt kr. 1 200.

3. For de tilkjente beløp kjennes M/S Vestkysts rederi v/Nils Viga og Reinert Bokn sjøpanteberettiget i Fauskanger H. 25.H. med rett til å sette skipet til auksjon til sin fyldestgjørelse.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av denne dom.»

M/S Fauskangers rederi v/Jonas Fauskanger påanket herredsrettens dom til Gulating lagmannsrett. Lagmannsretten som ved hovedforhandlingen var satt med to fiskerikyndige domsmenn, avsa 10. januar 1959 dom med slik domsslutning:

«1. M/S Fauskangers rederi v/Jonas Fauskanger betaler til M/S Vestkysts rederi ved Nils Viga kr. 8 840,13 og til Reinert Bokn kr. 3 128,52 med 4 prosent årlig rente fra 4. mars 1957 til betaling skjer.

2. For de tilkjente beløp er M/S Vestkysts rederi ved Nils Viga og Reinert Bokn sjøpanteberettiget i M/S Fauskanger H. 25.H. med rett til å sette skipet til auksjon til sin fyldestgjørelse.

3. Oppfyllelsesfristen er 3 dager fra forkynnelsen av denne dom.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen ble avsagt under dissens idet rettens formann i motsetning til flertallet fant at skylden utelukkende lå på M/S Fauskangers side, og at dette fartøys rederi derfor burde erstatte hele skaden. Med hensyn til erstatningsberegningen var formannen enig med flertallet.

M/S Vestkysts rederi og Reinert Bokn har påanket lagmannsrettens

Side:94

dom til Høyesterett på grunn av feil i bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Det gjøres i ankeerklæringen gjeldende at lagmannsretten har tatt feil med hensyn til ansvarsspørsmålet, når retten har funnet at Vestkyst før kollisjonen bakket eller slo ned farten uten å gi signal, at kollisjonen ville ha vært unngått dersom Vestkyst hadde gitt signal, eller at skaden under denne forutsetning ville ha blitt vesentlig mindre, og at Vestkyst før den nærmet seg klasen på fiskefeltet etter vanlig praksis burde tatt sin dory kloss opp til hekken eller ved siden, og at fartøyet ved å unnlate dette skapte øket fare for kollisjon. Med hensyn til beregningen av fangsttapet gjør de ankende parter gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har lagt til grunn, at Vestkyst bare tapte halv fangst den 2. februar 1956, at det ved sammenligningen med andre hjelpefartøyers fangster skal bortsees fra fangster tatt etter 14. februar 1956, og at en «hjelper» i langt mindre grad enn en snurper ved egen dyktighet kan øve innflytelse på fangstresultatet. De ankende parter har nedlagt denne påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. M/S Fauskangers rederi ved Jonas Fauskanger dømmes til å betale til M/S Vestkysts rederi ved Nils Viga og Reinert Bokn saksomkostninger for lagmannsretten og for Høyesterett i hovedsøksmålet og i motsøksmålet.»

M/S Fauskangers rederi har erklært motanke idet det fastholdes at kollisjonen utelukkende skyldes Vestkyst. Kollisjonen ble ifølge motankeerklæringen i første rekke forårsaket ved at Vestkyst bakket etter å ha passert Fauskangers kurslinje, hvorved den slepte dory kom i veien for Fauskanger. Det var også en feil at Vestkyst ikke ga signal for bakkingen, at slepetauet var for langt og at doryen ikke var bemannet. På den annen side mener den motankende part at det ikke er begått feil fra Fauskangers side; etter forholdene var det ikke nødvendig for Vestkyst å bakke opp eller redusere farten, og Fauskanger ville gått greit klar av doryen hvis Vestkyst ikke hadde bakket. Det gjøres videre gjeldende at fangsttapet er for høyt ansatt. Den motankende part har nedlagt denne påstand:

«1. At ankemotparten frifinnes.

2. At ankemotparten tilkjennes omkostninger for de underordnede retter og Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett har Vestkysts fører Alf Dahl Paasche ved bevisopptak for Alstahaug herredsrett og Fauskangers reder Jonas K. Fauskanger ved bevisopptak for Nordhordland herredsrett avgitt partsforklaringer. Ved de samme bevisopptak og ved bevisopptak for Sunnhordland herredsrett, Ryfylke herredsrett og Haugesund byrett er i samme øyemed avhørt i alt 9 vitner. For Høyesterett er fremlagt forskjellige nye dokumenter som vil bli nevnt i den utstrekning de antas å ha betydning.

Om saksforholdet vises til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Saken foreligger for Høyesterett i det vesentlige i samme skikkelse som for disse retter.

Side:95

Med hensyn til ansvarsforholdet er jeg på samme måte som herredsretten og lagmannsrettens formann kommet til, at Fauskanger må bære den hele skyld for kollisjonen og derfor må erstatte skaden i sin helhet.

Det er på det rene i saken at Fauskanger etter sjøveisreglenes §19 hadde vikeplikt overfor Vestkyst, idet fartøyene styrte kurser som skar hverandre på slik måte at fare for sammenstøt kunne oppstå, og Fauskanger hadde Vestkyst på sin styrbord side. Det er videre på det rene at Fauskanger kunne ha overholdt vikeplikten ved å endre kurs, idet fartøyet hadde fritt farvann på styrbord side. Fra Fauskangers side gjøres imidlertid gjeldende, at vikeplikten i stedet ble overholdt ved at fartøyet minsket farten tilstrekkelig til at Vestkyst med dory klart ville kunne ha passert, om sistnevnte fartøy i samsvar med sjøveisreglenes §21 hadde beholdt sin kurs og fart. Hovedspørsmålet i saken er da om Vestkyst i strid med nevnte regel uten å gi signal har bakket eller minsket farten på slik måte, at Vestkyst må ansees ene- eller medansvarlig for kollisjonen. Som nevnt i lagmannsrettens dom står forklaringene på dette punkt sterkt mot hverandre. Fauskangers reder som tillike var fører ombord, og en av mannskapet som i kollisjonsøyeblikket var ombord i fartøyet, har forklart at kollisjonen skyldtes at Vestkyst bakket opp før sammenstøtet uten å gi signal. Det samme er forklart av fiskeskipper Bertin Andreas Torgersen som med sitt fartøy lå 3-400 m fra kollisjonsstedet. Videre foreligger forklaringer fra 2 av Fauskangers mannskap som lå i fartøyets dory ved en not forut i Vestkysts kursretning; da Fauskanger i de avgjørende øyeblikk var skjult for disse vitner bak Vestkyst, var de imidlertid ikke i en slik posisjon at de kunne følge med i hendingsforløpet. På den annen side har Vestkysts fører og 3 av mannskapet på dette fartøy forklart at Vestkyst holdt stødig kurs og fart før kollisjonen og først bakket etter kollisjonen. Det er fra den motankende parts side påberopt at samtlige disse hadde oppmerksomheten rettet forover, bortsett fra en av mannskapet som ble oppmerksom på Fauskanger da fartøyet var 10-12 m fra Vestkysts dory. Jeg kan imidlertid ikke se at dette moment i og for seg kan svekke bevisverdien av deres forklaring om at Vestkyst først endret farten etter kollisjonen. Videre foreligger forklaringer fra 3 av mannskapet på hjelpefartøyet M/S Fiskholm som lå i dette fartøys dory, etter eget oppgivende ca. 100 m fra kollisjonsstedet i god posisjon til å se hendingsforløpet. Disse som alle så selve kollisjonen, har samtlige forklart at sleperen fra Vestkyst til doryen var stram i kollisjonsøyeblikket, og at Vestkyst først bakket da fartøyet hadde gått et stykke videre.

Når jeg så på grunnlag av disse bevisligheter skal ta stilling til om Vestkyst har bakket eller minsket farten før eller etter kollisjonen, kan jeg vanskelig komme til annet resultat enn at fartsendringen først er foretatt etter kollisjonen. Jeg legger da avgjørende vekt på provene fra de tre i Fiskholms dory som fra nært hold og i god posisjon var øyenvitner til kollisjonen. Riktignok

Side:96

foreligger også vitneprov i motsatt retning fra en annen utenforstående tredjemann, fiskeskipper Torgersen; han var imidlertid i kollisjonsøyeblikket 3-400 m fra kollisjonsstedet. Jeg ser også bort fra de motstridende vitneprov fra de ombordværende i Vestkyst og Fauskanger; det er ikke mulig å ta stilling til hvilke av disse vitneprov som etter sitt eget verd bør gis fortrinnet, og oppstyret omkring selve kollisjonen kan ha svekket disse vitners oppmerksomhet og erindring vedrørende de enkelte detaljer i hendingsforløpet. Jeg tilføyer også at det heller ikke foreligger andre omstendigheter som kan sannsynliggjøre at Vestkyst bakket før kollisjonen. Partene er således enige om at Vestkyst hadde god plass for passasje forover mellom nøtene, og jeg anser det godtgjort at det først var under bergingen av doryen at Vestkyst ble advart fordi fartøyet kom for nær en not. Etter dette må jeg legge til grunn at Vestkyst før kollisjonen har holdt kurs og fart som foreskrevet i sjøveisreglenes §21. Ansvaret for kollisjonen må da alene påhvile Fauskanger, fordi dette fartøy ikke i tide har gått av veien for Vestkyst etter reglenes §19, eller på et tidligere tidspunkt redusert farten tilstrekkelig etter §23.

Endelig nevner jeg at den motankende parts anførsler om at Vestkyst hadde for lang sleper og at doryen burde vært bemannet, ikke kan føre frem. Fra Fauskanger kunne man på lang avstand se både sleperens lengde og at doryen var ubemannet, og måtte innrette seg deretter. Etter uttalelse gitt av Snurpehjelpernes Forening i brev av 11. mai 1959 anser jeg det på det rene, at Vestkyst har opptrådt etter vanlig praksis på fiskefeltet, og ikke kan påføres noen feil hverken med hensyn til sleperens lengde eller på grunn av manglende bemanning av doryen. I anledning av en passus i motsatt retning i de domsgrunner lagmannsrettens flertall har gitt, nevner jeg spesielt at det i brevet fra Snurpehjelpernes Forening uttrykkelig anføres, at det etter vanlig praksis ikke er noen feil at Vestkyst ikke hadde halt sin notbåt kloss opp til hekken eller på siden av seg.

Når det gjelder fangsttapets størrelse gjør de ankende parter gjeldende, at det er uriktig å regne bare halv dags fangsttap for den 2. februar 1956, idet den lengste og beste del av dagen var gått da Vestkyst kom tilbake på fiskefeltet. På den annen side har den motankende part gjort gjeldende at det ikke kan regnes hel dags fangsttap for 30. januar, idet kollisjonen først inntraff kl. 11 om formiddagen. De ankende parter mener videre at det er uriktig - som lagmannsretten har gjort - bare å legge fangsten til og med 14. februar til grunn, men mener som herredsretten at de 26 hjelperes utbytte av hjelpearbeidet i hele vintersildsesongen må tas i betraktning. De ankende parter har lagt frem fangstoppgave vedrørende 11 hjelpere som drev fangst til 18. februar, og mener subsidiært at denne oppgave - som viser en gjennomsnittsfangst for disse hjelpere på 535 hl i tiden 30. januar-2. februar og et fangstresultat for Vestkyst over gjennomsnittet på 42 prosent, og på grunnlag herav et netto fangsttap for

Side:97

Vestkyst på 695 hl - må legges til grunn. Den ankende part har derimot pekt på at fangsten pr. 14. februar som antatt av lagmannsretten bør legges til grunn, også fordi storsildfisket denne dag opphørte og den følgende dag gikk over til vårsildfiske.

Fangsttapet må fastsettes skjønnsmessig, og alt i alt finner jeg at lagmannsretten er kommet til et til begge sider vel avveiet resultat, bortsett fra at retten etter min mening har lagt for liten vekt på hjelpernes mulighet for ved egen dyktighet å øve innflytelse på fangstresultatet. Om det sistnevnte spørsmål har den ankende part fremlagt uttalelser fra 3 av styremedlemmene i Fiskebåtredernes Forbund - alle fiskebåtredere som selv er eller har vært aktive snurpeskippere. Ifølge disse uttalelser har en hjelpers utstyr og dyktighet utvilsomt vesentlig betydning for fangstresultatet - ifølge 2 av styremedlemmene som direkte foretar en sammenligning, i like stor grad som for snurperes vedkommende. I samme retning går en uttalelse fra Snurpehjelpernes Forening. Etter hva der er opplyst under prosedyren i Høyesterett, hadde Vestkyst med samme fører under vintersildfisket i 1954 et fangstutbytte som lå ca. 60 prosent, i 1955 ca. 93 prosent over gjennomsnittet for hele hjelpeflåten. Jeg finner etter dette at det bør gis et høyere dyktighetstillegg enn lagmannsretten har gjort, og er blitt stående ved at den samlede erstatning til Vestkysts rederi bør settes til kr. 13 000, bensintapet innbefattet.

Størrelsen av det tap Reinert Bokn har lidt, har ikke vært omtvistet for Høyesterett.

Mot rente- og sjøpanterettskravet er ikke reist noen innsigelser.

Etter det resultat jeg er kommet til, finner jeg at den motankende part bør erstatte sakens omkostninger for alle retter med kr. 6 000.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. M/S Fauskangers rederi v/Jonas Fauskanger betaler til M/S Vestkysts rederi v/Nils Viga 13 000 - tretten tusen - kroner og til Reinert Bokn 4 171,35 - fire tusen ett hundre og syttien 35/100 - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra 4. mars 1957.

2. I saksomkostninger for alle retter betaler M/S Fauskangers rederi v/Jonas Fauskanger til Vestkysts rederi v/Nils Viga og Reinert Bokn 6 000 - seks tusen - kroner.

3. For de tilkjente beløp er M/S Vestkysts rederi v/Nils Viga og Reinert Bokn sjøpanteberettiget i M/S Fauskanger H. 25.H. med rett til å sette fartøyet til auksjon til sin fyldestgjørelse.

4. Oppfyllelsesfristen er 3 - tre - dager fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Eckhoff, Nygaard og Holmboe: Likeså.

Side:98

Av herredsrettens dom (sorenskriver R. Barry-Berg med fiskerikyndige domsmenn Peder Thorsvik og Ivar M. Sangolt):

De to saksøkere, M/S Vestkysts reder v/Nils Viga og Reinert Bokn, har krevet erstatning av saksøkte M/S Fauskangers rederi v/Jonas Fauskanger fordi Fauskanger under vintersildfisket ved Håsteinene den 30. januar 1956 ca. kl. 11.00 rente inn i babord side av Vestkysts dory og påførte den betydelig skade.

Både M/S Vestkyst og M/S Fauskanger deltok i fisket som hjelpefartøyer. Den skadede dory tilhører saksøker nr. 2 Reinert Bokn og var fraktet til fisket av M/S Vestkyst.

Erstatningskravet omfatter utgifter til reparasjon av doryen, erstatning for tapt utstyr i doryen og for tap av fangst i den tid som medgikk til å reparere doryen.

Saksøkeren har i det vesentlige anført at Vestkyst ved omhandlede anledning gikk med litt under halv fart - nærmere bestemt mellom 2 og 3 mil - i vestlig retning mot en not kastet av Ole Gullvik, som hadde fløytet etter hjelper. Vestkyst hadde nevnte dory på slep. Sleperen var 3 à 4 favner. Fauskanger kom med stor fart inn mot Vestkysts babord side i en kurs som var tvers eller aktenfor tvers av Vestkysts kurs. Fauskanger var således vikepliktig overfor Vestkyst etter styringsplakatens regel 19. Den oppfylte imidlertid ikke sin vikeplikt og rente med stor fart inn i babord side av Vestkysts dory. Vestkyst hadde beholdt sin kurs og fart i samsvar med styringsplakatens regel 21. Først etterat kollisjonen hadde funnet sted og Vestkyst var kommet 25 à 30 meter forbi kollisjonsstedet, slakket den av på farten og bakket.

Kollisjonen var således - hevder saksøkerne - ene og alene en følge av at saksøkte unnlot å oppfylle sin vikeplikt etter styringsplakatens regel 19, og saksøkte må derfor helt ut være ansvarlig for den ved kollisjonen oppståtte skade. - - -

Saksøkerne beregner sine erstatningskrav slik:

Saksøker nr. 2 Reinert Bokn:

1. Foreløpig reparasjon i henhold til dokumentert regning fra Ankerløkken Mek. Verksted av 15. mars 1956 kr. 2 895,00

2. Endelig reparasjon i henhold til dokumentert regning fra Konrad Jektebergs Båtbyggeri av 28. desember 1958 » 742,60

3. Tapt utstyr (sleper m. m.) i henhold til skadetaksten av 31. januar 1956, etter priser innhentet fra Haugesundsfirmaene Kyvik & Co. A/S, Brødrene Bærøy og Oljeselskap NOR A/S » 523,03

4. Takstgebyr » 60,70

kr, 4 221,33

/ 60 liter bensin medtatt under post 3. Denne bensin er det saksøker nr. 1 som skal ha erstattet » 49,95

kr. 4 171,35

Saksøker nr. 1 M/S Vestkyst.

1. Tapt bensin 60 liter (se foran) kr. 49,98

2. Fangsttap i tiden fra kl. 11.00 den 30. januar 1956 til kl. 13.30 den 2. februar 1956, beregnet til 830 hl à kr. 20,81 » 17 272,30

kr. 17 322,28

Side:99

Til nærmere begrunnelse av fangsttapet, har Vestkyst anført, at det var et særlig rikt fiske i dagene 30. januar-2. februar 1956, da Vestkyst var ute av drift som følge av skadene på doryen. Vestkyst har dokumentert en fra Noregs Sildesalslag innhentet oppgave omfattende 27 tilfeldig valgte hjelpere som fisket sør for Stad, hvor Vestkyst drev sitt fiske. Også Vestkyst er medtatt i oppgaven. Når unntas Vestkyst, fisket disse hjelperne i tiden 30. januar-2. februar 1956 14 009 hl av en totalfangst for hele sesongen på 44 160 hl eller gjennomsnittlig pr. fartøy 560 hl av en totalfangst på 1699 hl. Det vil igjen si, at de hjelperne som oppgaven omfatter - Vestkyst unntatt - i tiden 30. januar-2. februar fisket ca. 33 prosent av sin totalfangst. Vestkyst anfører videre at når man ser bort fra de fangster som ble tatt 30. januar-2. februar, fisket de hjelpere som oppgaven omfatter - Vestkyst unntatt - gjennomsnittlig 1121 hl. Vestkyst fisket da 1800 hl. hvilket er ca. 60 prosent over gjennomsnittet for de øvrige fartøyer.

På grunnlag av dette beregner Vestkyst sitt fangsttap slik:

Gjennomsnittsfangst 30. januar-2. februar 1956 560 hl

Tillegg 60 prosent 336 »

896 hl

Fragår vestkysts fangst 2. februar 1956 etter kl. 13.30 66 »

830 hl

Legger man dette tall til de 1803 hl som var Vestkysts totalfangst, fremkommer 2 633 hl. Som nevnt utgjorde de øvrige 26 hjelperes fangst i tidsrummet 30. januar-2. februar ca. 33 prosent av deres totalfangst. 33 prosent av 2 633 hl utgjør 869 hl, hvilket viser at det beregnede fangsttap - 830 hl - ikke er for høyt ansatt. - - -

Saksøkte har innrømmet at Fauskanger opprinnelig hadde vikeplikt overfor Vestkyst, men har til sin frifinnelse anført, at kollisjonen var en følge av at Vestkyst slakket på farten og bakket uten å gi signal, og således overtrådte styringsplakatens regel 21. - - -

Retten bemerker:

Det er på det rene i saken at M/S Fauskanger ved anledningen var vikepliktig overfor M/S Vestkyst etter styringsplakatens regel 19.

Etter bevisførselen må retten videre legge til grunn at M/S Vestkyst beholdt sin kurs og fart i samsvar med styringsplakatens regel 21, og ikke slakket på farten eller bakket opp før etterat kollisjon var inntruffet.

Etter rettens oppfatning er kollisjonen voldt ved at Fauskangers fører feilbedømte Vestkysts fart, og regnet med for knapp margin for passering aktenom Vestkysts dory. Forholdet må bebreides Fauskangers fører som uaktsomt, og skylden for kollisjonen ligger etter rettens oppfatning alene på Fauskangers side, således at saksøkte må erstatte den hele skade.

Retten kan etter forholdene ikke finne noen grunn til å bebreide Vestkyst at dens dory ikke var bemannet ved anledningen. Retten kan heller ikke finne at sildelovens §4 har noen anvendelse i det foreliggende tilfelle.

Etter de opplysninger som foreligger om kollisjonen må denne ha vært meget kraftig, og retten finner intet å bemerke ved den dokumenterte skadetakst av 31. januar 1956. Retten finner heller intet å bemerke ved de

Side:100

dokumenterte regninger fra Ankerløkkens Mek. Verksted av 15. mars 1956 og fra Jektebergs Båtbyggeri av 28. desember 1956. Det er ikke tilstrekkelig grunn til å anta at sistnevnte regning omfatter arbeider, som ikke står i sammenheng med kollisjonen. De prisene som er oppgitt for det tapte utstyr er det intet å si på.

Hva størrelsen av fangsttapet angår, finner retten at den dokumenterte oppgave fra Noregs Sildesalslag over 27 tilfeldig valgte hjelperes fangst er tilstrekkelig representativ til å kunne legges til grunn for tapsberegningen. Heller ikke i øvrig har retten noe å bemerke ved den måten Vestkyst har beregnet sitt fangsttap på. Når saksøkte har anslått fangsttapet til høyden ca. 360 hl er hertil å bemerke, at han som grunnlag for sin beregning har anvendt de fangster som ble tatt av hele sildeflåten - både sør og nord for Stad. Dette gir etter rettens mening intet pålitelig grunnlag for beregningen i det foreliggende tilfelle. Det må også være riktig - som Vestkyst har gjort - å regne med fangsttap i 4 døgn (30. januar, 31. januar, 1. februar og 2. februar). Den 30. januar kl. 11.00 da kollisjonen inntraff, var det riktignok nøter i sjøen, men det var ennå ikke tatt noen fangst. Da Vestkyst kom på feltet igjen den 2. februar kl. 13.30 var det beste av døgnet gått. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne T. Gjessing og N. Schei og sorenskriver Arthur Sundt med fiskerikyndige domsmenn Karl Kalvenes og Konrad Kaloe):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et noe annet resultat enn herredsretten både vedkommende ansvaret for kollisjonen og fangsttapets størrelse.

Det er på det rene at Fauskanger rendte på Vestkysts dory på dennes babord side litt aktenfor midten, og at denne side ble knust. Kollisjonsvinkelen var omtrent 90°. Før kollisjonen hadde fartøyene hatt kurser som skar hverandre slik at det kunne oppstå fare for sammenstøt. Fauskanger hadde da Vestkyst på sin styrbord side. Fauskanger skulle derfor holde av veien, sjøveisreglenes §19. Vestkyst var underveis for å forsøke å bli antatt som hjelper av snurperen Gulvik. Den måtte da passere Toftholms not. Flåen på en del av denne var under vann, og basen på Toftholm advaret Vestkyst mot å gå over noten som var nede.

Hovedtvisten i saken gjelder om det var før eller etter kollisjonen at Vestkyst bakket eller slo farten ned. Parts- og vitneforklaringene er på dette punkt sterkt avvikende. Føreren av Fauskanger og en av mannskapet ombord har forklart, at Vestkyst bakket opp før kollisjonen uten å gi noe signal. To av mannskapet i Fauskangers dory, som lå ved Toftholms not, har forklart det samme. På den annen side har føreren av Vestkyst og 2 av mannskapet ombord forklart, at Vestkyst først bakket opp etter kollisjonen og fordi de ble gjort oppmerksom på denne. Det er på det rene at disse hadde sin oppmerksomhet rettet fremover og ikke iakttok Fauskanger etterat Vestkyst hadde passert Fauskanger. Videre har skipperen på hjelperen Fadnes, som lå i ro 3-400 meter borte, forklart at han tydelig så at Vestkyst bakket før kollisjonen - han så det på sjøen bak Vestkyst og på sleperen - mens 3 vitner som var ombord i Fiskholms dory har forklart at kollisjonen skjedde før Vestkyst bakket.

Etter en samlet bedømmelse av hele situasjonen og de foreliggende

Side:101

forklaringer finner retten det bevist, at Vestkyst før kollisjonen bakket eller slo ned farten uten å gi signal. Videre legger retten til grunn at om signal var gitt, ville kollisjonen sannsynligvis ha vært unngått, iallfall ville Fauskanger ha truffet Vestkysts dory lenger akter og skaden hadde blitt vesentlig mindre. Retten anser det bevist at festet på doryen var 6-7 favner, dvs. ca. 12-14 m og finner at Vestkyst før den nærmet seg «klasen» på fiskefeltet, etter vanlig praksis burde ha tatt sin dory kloss opp til hekken eller opp på siden. Ved å unnlate dette har den skapt en øket fare for kollisjon.

På den annen side er å merke at Fauskanger på flere hundre meters avstand så at Vestkyst nærmet seg «klasen» på fiskefeltet. Fauskanger måtte derfor være forberedt på at det kunne bli nødvendig for Vestkyst å bakke opp eller slå av på farten når den kom opp til «klasen», jfr. sjøveisreglenes §27. Videre så skipperen på Fauskanger i god tid at Vestkyst hadde doryen på slep ca. 6-7 favner etter seg og han hadde anledning til å innrette seg etter dette. Retten finner at Fauskanger har hovedskylden for kollisjonen fordi den tross alt tok en for knapp margin for passering aktenom doryen. Etter en samlet vurdering av de feil som er begått og disses innflytelse på skaden, finner retten at Fauskanger må erstatte 3/4 av skaden.

For lagmannsretten er det enighet om skaden bortsett fra fangsttapet. Det er på det rene at Vestkyst som følge av kollisjonen var borte fra feltet fra kl. 11 den 30. januar til kl. 13.30 den 2. februar. Fisket ble vesentlig drevet om dagen. Retten legger til grunn at Vestkyst har tapt fangst den 30. og 31. januar samt 1. februar, og halv fangst den 2. februar. Vestkyst har fremlagt fangstoppgave for 26 andre hjelpere. Den ankende part har for lagmannsretten ikke protestert mot at et gjennomsnitt av disse 26 fartøyers fangst i de dager da Vestkysts dory var til reparasjon, legges til grunn ved beregningen av Vestkysts antagelige tap av fangst. Oppgavene viser at de 26 fartøyer hadde følgende fangst:

30. januar 1956 tilsammen 3 648 hl

31. januar 1956 tilsammen 1 626 »

1. februar 1956 tilsammen 5 182 »

Tilsammen 10 456 hl

som delt på 26 fartøyer blir 402 hl

1/2 part av gjennomsnittsfangst 2. februar 1956 68 »

470 hl

Vestkysts rederi har fremholdt at Vestkyst under vintersildfisket i 1956, bortsett fra tidsrommet 30. januar-2. februar hadde en samlet fangst som lå ca. 60 prosent over gjennomsnittsfangsten for de 26 hjelpere som det er sammenlignet med. Det må derfor regnes med at Vestkyst også i nevnte tidsrom ville ha hatt en fangst som lå ca. 60 prosent over gjennomsnittet. Hertil er å bemerke at Vestkyst var på sildefeltet etterat mange av de øvrige 26 hjelpere var gått over i annen virksomhet. Regner en med fangsten til og med 14. februar og ser bort fra tidsrommet 30. januar til og med 2. februar, var Vestkysts fangst 1 423 hl, mens gjennomsnittet for de andre var 1 086 hl. Vestkysts fangst var da vel 30 prosent over gjennomsnittet. Ved beregningen av en snurpers fangsttap er det vanlig praksis å ta hensyn

Side:102

til om den ellers i sesongen har hatt større fangst enn gjennomsnittet. En «hjelper» kan i langt mindre grad enn en snurper ved egen dyktighet øve innflytelse på fangstresultatet. Retten finner dog i noen grad å burde ta hensyn til at Vestkyst i sesongen ellers har hatt en fangst som ligger atskillig over gjennomsnittet, og er blitt stående ved at det skjønnsmessig bør regnes med et tillegg på 20 prosent til de ovenfor nevnte 470 hl. Det samlede fangsttap blir da 470 + 94, tilsammen 564 hl. Etter en pris av kr. 20,81 pr. hl blir det kr. 11 736,84.

Vestkysts samlede tap blir da:

564 hl storsild kr. 11 736,84

tap av 60 l bensin » 49,98

kr. 11 736,82

3/4 herav utgjør kr. 8 840,13, som Fauskangers rederi vil bli dømt til å erstatte.

Reinert Bokns tap er uimotsagt oppgitt til kr. 4 171,35. Herav skal Fauskangers rederi erstatte 3/4, kr. 3 128,52. - - -

Lagdommer Gjessing finner det ikke bevist at Vestkyst bakket før kollisjonen. Det er overveiende sannsynlig at Vestkyst har slått farten noe ned da den kom opp til «klasen» på feltet, men dette burde de ombord i Fauskanger ha regnet med. De burde også ha tatt hensyn til doryen som de i god tid så at Vestkyst hadde på slep. Lagdommer Gjessing finner derfor at Fauskangers rederi ber erstatte hele skaden. For så vidt gjelder skadens størrelse er han enig med rettens flertall. For øvrig er dommen enstemmig. - - -