Rt-1961-1237

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1961-11-22
Publisert:	Rt-1961-1237
Stikkord:	Skadeserstatning
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 140 B/1961
Parter:	Oskar Holtop (høyesterettsadvokat Michael Sars) mot Hans Nordli (overrettssakfører Knut Beverfeldt - til prøve).
Forfatter:	Rode, Eckhoff, Heiberg, Bahr, Holmboe
Lovhenvisninger:	Skogloven (1863), Lov om bruksrettigheter (1874) §1

Dommer Rode: Oskar Holtop, som eier Holtop, g.nr. 104 b.nr. 7 i Enebakk, reiste ved stevning av 16. juni 1958 sak ved Indre Follo herredsrett mot eieren av Vestskogen, g.nr. 104 b.nr. 13 i Enebakk, Hans Nordli. Holtop påsto Nordli forpliktet til å fjerne gjerder som var satt opp rundt Vestskogen og som stengte Holtops kreaturer ute fra beite. Nordli påsto motsøksmålsvis Holtop dømt til å betale inntil kr. 2 000 i erstatning for skade voldt på skogen ved uberettiget beiting.

Herredsretten - dommerfullmektigen med domsmenn - avsa den 11. november 1959 enstemmig dom med slik domsslutning:

«I. I hovedsøksmålet:

1. Hans Nordli som eier av eiendommen «Vestskogen», g.nr. 104, b.nr. 13 i Enebakk dømmes til innen 14 dager fra forkynnelsen av dommen å fjerne de gjerder han har oppsatt rundt eiendommen, hvorved eiendommen «Holtop»s kreaturer er avstengt fra beite.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

II. I motsøksmålet:

1. Oscar Holtop frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Hans Nordli påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett, hvor begge parter hadde bevilling til fri sakførsel. Lagmannsretten, som var satt med 2 domsmenn, avsa den 10. september 1960 enstemmig dom med slik domsslutning:

«I hovedsøksmålet: Hans Nordli frifinnes.

I motsøksmålet: Oskar Holtop frifinnes.

I begge søksmål: Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Angående saksforholdet viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Oskar Holtop har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett for så vidt avgjørelsen i hovedsøksmålet angår, og Hans Nordli har motanket for erstatningskravets vedkommende. Justisdepartementet har gitt begge parter bevilling til fri sakførsel.

Side:1238

Holtops anke gjelder ifølge ankeerklæringen så vel lagmannsrettens saksbehandling som dens rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Anken over saksbehandlingen er dog ikke tatt opp for Høyesterett. Hva realiteten angår gjør Holtop i det vesentlige gjeldende at lagmannsretten har tatt feil, når den har funnet at Holtop ikke har hjemmel for sin beiterett. Så vel på grunn av alders tids bruk som på grunn av hevd avsluttet før 1874, tillå det plassen Holtop beiterett i gården Østenbøls skog. Østenbøl ble den 12. april 1913 solgt ved tvangsauksjon, og auksjonskjøperen lot ved skylddelingsforretning den 2. juni 1913 plassen Holtop utskille som eget bruk. Når auksjonskjøperen deretter den 18. februar 1914 foranlediget utstedt særskilt auksjonsskjøte til den ankende parts rettsforgjenger på Holtop «med de rettigheter og forpligtelser, auktionsrekvirenten dertil hadde», omfattet denne overdragelse også - hevdes det - den Holtop tilliggende beiterett. Vestskogen ble utskilt fra Østenbøls øvrige skog ved skylddelingsforretning holdt 28. april 1914 og tilhjemlet ankemotpartens rettsforgjenger ved auksjonsskjøte av 28. november s. å., likeledes «med de rettigheter og forpligtelser auktionsrekvirenten dertil hadde», og således med påhvilende beiterett.

Det var også begge parters forutsetning ved salget at Holtop fortsatt skulle ha den beiterett som bruket hadde hatt som husmannsplass. Det hevdes at dette også har fått uttrykk i den ikke tinglyste kjøpekontrakt av 16. august 1913 pkt. 5 hvor det sies at «Kjøberen har ret til at slippe sine kreaturer gjennem gårdens skov - - -». Den på hevd og alders tids bruk grunnede beiterett har rettsvern uten tinglysing. For den kontraktmessig avtalte beiterett er også tinglysing uten betydning, fordi Nordli som kjøper av Vestskogen var klar over at Holtop hadde beiterett i denne.

Lagmannsretten har tatt feil, hevdes det, når den har funnet at det må ansees som utslag av villighet fra skogeierens side, når beitingen har kunnet foregå i over 40 år fra Holtop i 1913 ble selvstendig bruk. Denne langvarige, upåtalte bruksutøvelse er en bekreftelse på at det her dreier seg om en rett for Holtop.

Det hevdes også at det er uriktig når lagmannsretten ikke har funnet at det er lokal sedvanerett i Enebakk at det er fritt beite i skogen, i ethvert fall i den utstrekning at de enkelte bruk som en gård er oppdelt i, fritt kan beite i den skog som tilligger gården.

Oskar Holtop har nedlagt slik påstand:

«I hovedsøksmålet: Oskar Holtop som eier av g.nr. 104 b.nr. 7 i Enebakk har beiterett for eiendommens kreaturer i Hans Nordlis eiendom g.nr. 104 b.nr. 13.

Hans Nordli dømmes til innen en av retten satt frist å fjerne de gjerder han har satt opp mellom sin eiendom og Oskar Holtops eiendom, og mellom sin eiendom og statens eiendom i den utstrekning disse hindrer utøvelsen av beiteretten.

I motsøksmålet: Oskar Holtop frifinnes.

I begge søksmål: Hans Nordli tilpliktes å betale Oskar Holtop saksomkostninger for herredsretten og til å erstatte det offentlige

Side:1239

saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett som om bevilling til fri sakførsel ikke forelå.»

Hans Nordli har så vel i hoved- som i motsøksmålet i det vesentlige gjort gjeldende det samme som for herredsretten og lagmannsretten, hvis domsgrunner jeg for så vidt viser til. Han har nedlagt slik påstand:

«I hovedsøksmålet: Hans Nordli frifinnes.

I motsøksmålet: Hans Nordli tilkjennes erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr. 5 000.

I begge søksmål: Den ankende part dømmes til å betale det offentlige omkostningene i lagmannsrett og Høyesterett, som om det ikke var gitt bevilling til fri sakførsel.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt et bevisopptak ved Indre Follo herredsrett hvor partene og 11 vitner har forklart seg. Som nytt dokumentbevis for Høyesterett er bare fremlagt en panteattest vedkommende en enkelt heftelse på Østenbøl, g.nr. 104 b.nr. 1. Saken foreligger således i vesentlig samme skikkelse som for lagmannsretten.

I hovedsøksmålet er jeg kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Jeg er således enig i at den beiterett som ble utøvet fra husmannsplassen Holtop var en personlig rett for husmannen og ikke en rett som tillå plassen som sådan. Det er ganske visst så, som fremholdt av den ankende part, at man ikke kjenner de vilkår husmannen satt på i tiden før den fremlagte husmannskontrakt av 14. april 1879. Det er imidlertid på det rene at Holtop fra plassen ble opprettet og inntil 1913, alltid har vært husmannsplass. Det er da etter min mening klart at heller ikke den beiting som foregikk fra plassen før 1874 kan være grunnlag for noe alders tids- eller hevdserverv av en selvstendig rett, knyttet til plassen og som følger den når den utskilles og selges som selvstendig bruk.

Skylddelingsforretningen vedkommende Holtop i 1913 gir ikke uttrykk for at det nyopprettede bruk skulle ha noen beiterett i hovedbrukets skog, og jeg finner det tvilsomt om kjøpekontraktens punkt 5, som jeg tidligere har sitert, gir uttrykk for noen slik rett. Spørsmålet er dog uten betydning for sakens utfall, idet - som uttalt av lagmannsretten - en slik avtalebegrunnet rett under enhver omstendighet ville mangle rettsvern overfor godtroende tredjemann.

Jeg kan ikke finne at det er grunnlag for å anta at Nordli, da han i 1950 kjøpte den ene og i 1955 den annen halvpart av Vestskogen, var eller burde vært klar over at Holtop hadde - eller mente å ha - beiterett i skogen. Det er uimotsagt opplyst at da Nordli kjøpte den første halvdel av skogen i 1950, var det ikke beitedyr på Holtop. Fra 1952 av kom det imidlertid etter hvert besetning på bruket. Men selv om han således i 1955 var klar over at dyr fra Holop beitet i Vestskogen, følger etter min mening ikke derav at han også skulle vært klar over at dette var utslag av noen særlig beiterett for dette bruk. Jeg viser for så vidt til at det av

Side:1240

uttalelsene fra flere vitner under bevisopptaket fremgår, at det i bygden fra gammelt av har vært beitet temmelig fritt i skogen uten hensyn til eiendomsgrenser. Denne beiting har foregått i et slikt omfang at den ankende part hevder at beitet i skogen i henhold til lokal sedvanerett er fritt. Jeg går ut fra at det er på det samme grunnlag at det i herredsrettens dom uttales: «Etter domsmennenes oppfatning har det også fra gammel tid vært den vanlige ordning både i Enebakk og Ski kommuner, at gårdsbrukene har hatt fri beiterett for sine kreaturer i den omliggende utmark.»

Av det jeg her har vist til følger at jeg ikke kan se det som uttrykk for en erkjennelse av beiterett for Holtop, når Nordli i noen år ikke gjorde noe for å holde Holtops og andres kreaturer ute fra Vestskogen. Jeg må gå ut fra at når Nordli ventet til 1957 med å gjerde inn skogen, var grunnen - som av ham anført - at han først da fant at skadevirkningen av den tolererte beiting var blitt så stor, at han måtte ta de utgifter og ulemper som var forbundet med å få den stoppet. Nordli var - som mange andre skogeiere - etter hvert gått over til en annen driftsmåte i skogen, bl.a. forbundet med nyplanting, og samtidig hadde inngjerding av andre skogområder ført til en øket beitebelastning på Vestskogen.

Som lagmannsretten kan jeg ikke finne det godtgjort at det eksisterer noen lokal sedvanerett i Enebakk med hensyn til adgangen til å beite i andres skog.

Når det gjelder motsøksmålet er jeg kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.

Nordlis erstatningskrav gjelder skade som er voldt på skogen ved beiting i årene 1958,1959 og 1960. Han hevder at nyplantinger og grøfter er blitt skadet, og at han har måttet vente med å gå i gang med nye plantefelter. Det er på det rene at Holtop, etter å ha anlagt nærværende sak, for annen gang klippet hull på det gjerde som Nordli hadde satt opp, og at han deretter har beitet i Vestskogen med 7-8 beitedyr. For den skade som er voldt ved det beitebruk som Holtop således uberettiget og mot eierens protest har drevet i disse årene, vil han måtte betale erstatning.

Lagmannsretten har frifunnet ham for erstatningskravet med den begrunnelse at det ikke er konstatert skader som med noenlunde sikkerhet kan føres tilbake til beitingen. Jeg antar at lagmannsretten her har stillet for strenge krav til beviset. Etter min mening kan det ikke være tvil om at beiting i skog gjør skade, særlig på ungskog og nyplantinger. Jeg viser for så vidt til at bl.a. en rekke bestemmelser i skogloven og i jordskiftelovens kapitel om avløsning av bruksrettigheter har dette som sin selvsagte forutsetning. Jeg finner derfor at det er berettiget i det foreliggende tilfelle uten videre å legge til grunn at skade er voldt. Vanskeligheten ligger først og fremst i å fastslå skadens omfang. For Høyesterett foreligger praktisk talt intet materiale som kan tjene som grunnlag i så henseende. Under disse omstendigheter antar jeg at erstatningen må settes slik at den ikke overstiger den skade

Side:1241

som det under enhver omstendighet må regnes med. Jeg blir stående ved et beløp på kr. 500.

Lagmannsretten har ikke tilkjent saksomkostninger for herredsrett eller lagmannsrett. Det er etter min mening ikke tilstrekkelig grunn til å endre denne avgjørelse. Derimot finner jeg at den ankende part vil måtte betale saksomkostninger for Høyesterett. Da ankemotparten har bevilling til fri sakførsel vil saksomkostningene bli å tilkjenne det offentlige.

Jeg stemmer for slik

dom:

Hans Nordli frifinnes i hovedsøksmålet.

Oskar Holtop dømmes til å betale 1) til Hans Nordli skadeserstatning med 500 - fem hundre - kroner, 2) til det offentlige saksomkostninger for Høyesterett med 1 500 - ett tusen fem hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Heiberg, Bahr og Holmboe: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Arne Styrmo med domsmenn Knut Grinde og Hans Mørck):

Saken gjelder tvist om beiterett for saksøkerens eiendom Holtops kreaturer i saksøktes eiendom Vestskogen og omliggende eiendommers utmark.

Det er dessuten reist motsøksmål med krav om erstatning. - - -

Sakens sammenheng er i det vesentlige:

Saksøkeren er eier av eiendommen Holtop, g.nr. 104, b.nr. 7 i Enebakk. Eiendommen er på ca. 50 mål innmark og ca. 7 mål utmark. Saksøkeren kjøpte eiendommen i 1952 av sin søster som hadde hatt eiendommen siden 1913. Saksøkerens familie har bodd på eiendommen siden 1847, da saksøkerens bestefar kom dit. Saksøkerens far overtok eiendommen etter bestefaren og drev den til sin død i 1910. Faren var da 65 år. Eiendommen Holtop var tidligere en husmannsplass under eiendommen Østenbøl, g.nr. 104, b.nr. 1 i Enebakk. Den ble utskilt fra Østenbøl da saksøkerens søster Marie Holtop kjøpte eiendommen i henhold til kjøpekontrakt, datert 16. august 1913, sålydende:

«Kjøpekontrakt.

Undertegnede Kr. E. Skotvedt, Christiania og Marie Andersen Holtop har dags dato oprettet og afsluttet følgende kjøbekontrakt med hinanden:

Jeg undertegnede eier af Østenbøl Nordre af Enebak gaardsnr. 114, brugsnr. 1 af skyld Mark 24,12 sælger af min gaard eiendommen Holtop af efter afmærkede grænser med paastaaende huse paa efterstaaende vilkaar efter en omforenet kjøbesum stor kr. 4500. Kjøbesummen afgjøres saaledes:

1) Kjøbesummen afgjøres kontant ved skjødets overdragelse.

Side:1242

2) Eiendommen overtages 14. okt. 1913 til hvilken tid man svarer de almindelige arbeidsforpligtelser.

3) Skjødet udstedes odels- og heftelsesfrit.

4) Skjødning og tinglysning deles ligt mellem kjøber og sælger.

5) Kjøberen har ret til at slippe sine kreaturer gjennem gaardens skog samt til at benytte den gjennem eiendommen førende gaardsvei som adkomstvei.»

Kontrakten er ikke tinglyst. I den tid saksøkeren og hans familie har bodd på eiendommen Holtop har det vært husdyrhold på gården, bortsett fra at søsteren ikke hadde husdyr de siste 23 årene hun hadde eiendommen. Hun var da så gammel at hun ikke lenger orket å stelle dyr. Saksøkeren begynte imidlertid med husdyrhold igjen i 1953, da han kjøpte en ku av saksøkte. Besetningen er nå 2 kuer, 2 kvier, 1 kalv, 1 okse og hest. For øvrig har besetningen vært fra 3-5 kuer og noe småfe.

Saksøkte eier eiendommen «Vestskogen», g.nr. 104, b.nr. 13 som er et skogstykke på ca. 250 mål. Eiendommen ble skilt ut fra Østenbøl i 1914 og ligger mellom eiendommen Holtop og en større skogstrekning på ca. 2500 mål som tilhører staten og som ble skilt ut fra Østenbøl i 1909. Saksøkte kjøpte Vestskogen i 1955. Han begynte deretter med kulturarbeid i skogen og foretok utplanting av trær og grøfting. For å verne om disse kulturarbeider satte han i 1957 opp gjerder mot eiendommen Holtop og mot statens skog. Det har ikke tidligere vært gjerde mellom disse eiendommer. Saksøkerens kreaturer ble derved stengt ute fra beite både i Vestskogen og statens skog. Saksøkeren har imidlertid skaffet adgang for sine kreaturer til å beite i Vestskogen ved å klippe over det oppsatte gjerde på to steder. - - -

Retten skal bemerke:

Det er på det rene at den kjøpekontrakt av 16. august 1913 som saksøkeren har lagt frem vedkommende eiendommen Holtop ikke er tinglyst. Det er heller ikke grunn til å anta at saksøkte har vært kjent med kontrakten da han kjøpte eiendommen Vestskogen i 1955. Saksøkeren kan derfor ikke bygge noen beiterett på kontrakten overfor saksøkte.

Eieren av Holtop kan heller ikke ha vunnet hevd på den beiterett som har vært utøvet i Vestskogen og omliggende utmark siden 1913, idet denne bruk ikke har åpenbart seg ved noen for brukens skyld anbragt innretning og således ikke fyller hevdsvilkårene etter lov av 23. mai 1874 §1. Det blir derfor bare spørsmål om retten til beite er hjemlet ved bruk i alders tid. Vilkårene herfor er at det godtgjøres at det gjennom en lang årrekke har skjedd en regelmessig bruk som fremtrer som en virkelig rettsutøvelse.

Etter de vitneforklaringer som er avgitt og saksøkerens partsforklaring er det helt på det rene at det frem til 1950 har vært husdyr på Holtop. Størrelsen av besetningen har vekslet fra 3-5 kuer og dessuten kalver. Hvor langt tilbake husdyrholdet har foregått foreligger intet sikkert om. Det er sannsynlig at det har foregått siden saksøkerens bestefar kom til Holtop i 1847, og det er iallfall på det rene at det har foregått etterat saksøkerens far ble voksen. Faren døde i 1910 65 år gammel, og husdyrholdet må da iallfall ha foregått i 70-80 år. Det er også på det rene at husdyrene fra Holtop i denne tiden reglmessig har vært sluppet på beite i den utmark som hørte under hovedbølet Østenbøl, altså

Side:1243

Vestskogen og omliggende utmark. Det tidsrom beiteretten har vært utøvet, må etter rettens oppfatning ansees tilstrekkelig til å fastslå alders tids bruk.

Retten antar også at utøvelsen av beiterett har hatt karakteren av en virkelig rettsutøvelse. Saksøkerens søster hadde således hjemmel for beiteretten i sin kjøpekontrakt i den tid hun drev eiendommen. Det bemerkes i denne forbindelse at retten finner at kjøpekontrakten må forståes slik at den gir hjemmel for en beiterett, ikke bare rett til å føre kreaturene gjennom utmarken. Retten antar også at utøvelsen av beiterett før søsteren overtok eiendommen har hatt karakteren av en virkelig rettsutøvelse. Etter saksøkerens forklaring gikk hans far ut fra at han hadde beiterett for gårdens kreaturer i hovedbølets utmark. Før 1913 var Holtop en husmannsplass under Østenbøl. Etter domsmennenes oppfatning har det vært vanlig i Enebakk og Ski at husmannsplassene har hatt beiterett for sine kreaturer i hovedbølets skog. Det er derfor nærliggende å anta at Holtop også har hatt slik rett. En slik beiterett må for øvrig antas å ha vært en nødvendig forutsetning for husdyrhold på Holtop, som ikke selv har utmark av betydning. Etter domsmennenes oppfatning har det også fra gammel tid vært den vanlige ordning både i Enebakk og Ski kommuner, at gårdsbrukene har hatt fri beiterett for sine kreaturer i den omliggende utmark. Det er på det rene at det ikke tidligere har vært gjerder mellom eiendommen Holtops utmark og Vestskogen og heller ikke mellom Vestskogen og statens skog. Det er ikke fremkommet noen opplysninger som tyder på at det tidligere har vært reist innsigelse mot eller lagt hindringer i veien for utøvelsen av beiteretten, eller at det i alders tid har vært forholdt annerledes med hensyn til denne rett.

Etter det som er anført er retten kommet til, at retten til beite for eiendommen Holtops kreaturer i saksøktes eiendom Vestskogen og den omliggende utmark som tidligere er fraskilt Østenbøl, må ansees hjemlet ved alders tids bruk.

Denne rett kan ikke ansees ekstingvert som følge av at saksøkte har fått bidrag til kulturarbeider i skogen og oppsetning av gjerder rundt denne. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Sverre Tessem og Erling Haugen og tilkalt dommer, sorenskriver Olav Svendsen):

- - -

Lagmannsretten skal først supplere herredsrettens faktiske beskrivelse av saksforholdet:

Under ankeforhandlingen er fremlagt husmannskontrakt av 14. april 1879 for Martin Andersen på plassen Holtop. I kontraktens punkt 5 heter det at «Havnegang tilkommer Huusmanden i Gaardens Skov». Punkt 8 har bestemmelse om at kontraktforholdet fra begge sider kan bringes til opphør hvert års 14. april, når oppsigelsen er gitt innen 29. september foregående år.

Videre fremgår det av dokumenter som er nye under ankesaken, at g.nr. 104, b.nr. 1 i Enebakk, Østenbøl, ble solgt til grosserer Borthen ved tvangsauksjon 12. april 1913. Holtop ble så fraskylddelt denne gård den 2. juni samme år, og i skylddelingsforretningen er anført at Østenbøl tilhørte Kr. E. Skotvedt. Deretter ble den i herredsrettens dom refererte

Side:1244

kjøpekontrakt av 16. august 1913 angående salg av Holtop opprettet mellom Kr. E. Skotvedt og Marie Andersen Holtop. Sistnevnte fikk hjemmel til Holtop ved auksjonsskjøte av 18. februar 1914 etter begjæring av grosserer Borthen. Etter fremlagt hjemmelsattest har Kr. E. Skotvedt aldri hatt hjemmel til gården Østenbøl. Vestskogen ble fradelt Østenbøl ved skylddelingsforretning 28. april 1914.

For øvrig nevner lagmannsretten at etter oppgaver fra skogassistent Håkon Våla og herredsskogmesteren i Enebakk, er Nordlis kulturarbeider i Vestskogen beregnet til kr. 3 516 (herav inngjerding kr. 741). Beløpet er dekket ved 15-20 % statsbidrag og resten av kultur- og investeringsavgift. I beløpet er ikke medtatt innkjøp og utplanting av 3000 planter i inneværende år.

Når det gjelder hovedsøksmålet (beiteretten), er lagmannsretten kommet til et annet resultat enn herredsretten. Etter de nye bevis som er fremlagt under ankeforhandlingen, er det på det rene at Oskar Holtops far, Martin Andersen, hadde beiterett for sine husdyr i hovedbølets (Østenbøls) skog fra han overtok husmannsplassen Holtop i 1879, og lagmannsretten går også ut fra at Oskar Holtops bestefar hadde en lignende rett. Men i begge tilfelle var dette en personlig rett for husmannen, og forholdet kunne ikke føre til at det ble tillagt husmannsplassen en virkelig servitutt over hovedbølet. Når den enkelte husmannskontrakt opphørte, falt også beiteretten bort, og tiden frem til 1913 kan derfor etter lagmannsrettens mening ikke regnes med når det gjelder spørsmålet om bruksutøvelse i alders tid.

Da Holtop ble selvstendig eiendom i 1913, er det mulig at selger og kjøper mente at eiendommen skulle ha beiterett i hovedbølets skog, og etter lagmannsrettens mening er det ikke grunn til å tvile på at Marie Holtop - og senere Oskar Holtop - virkelig har ment at de hadde en slik rett når de lot sine dyr beite i Vestskogen. Men tiden fra 1913 til saksanlegget er for kort tid til at beitingen kan ansees hjemlet ved alders tids bruk, og da kjøpekontrakten av 16. august 1913 i alle tilfelle mangler rettsvern overfor godtroende kjøper av Vestskogen, er det ikke engang påstått at denne gir selvstendig hjemmel for den angivelige beiterett.

Heller ikke kan lagmannsretten anta at det - slik Holtop påstår - er en lokal sedvanerett i Enebakk om at beitingen i utmarken er fri. Riktignok har en del av vitnene uttalt seg i den retning, og særlig i eldre tid synes det å ha vært en del fellesbeiting. Men dette kan skyldes at skogeierne har sett gjennom fingrene med beitingen, og opplysningene om forholdene er i alle tilfelle for tilfeldige og usikre til at lagmannsretten kan fastslå at det finnes en lokal sedvanerett som påstått.

Etter foranstående blir Nordli å frifinne i hovedsøksmålet.

Når det gjelder motsøksmålet (Nordlis erstatningskrav) kan lagmannsretten ikke finne det tilstrekkelig godtgjort, at Holtops beiting har påført Nordli skade som betinger erstatning. Vel er det så at Holtop har laget hull i gjerdet ved å ta ned noen stubber piggtråd, men dette vil det være en bagatell å reparere. Og hverken ved åstedsbefaringen eller ved bevisføringen for øvrig har lagmannsretten kunnet konstatere skade på planter eller grøfter, som med noenlunde sikkerhet kan føres tilbake til beitingen.

Oskar Holtop blir følgelig å frifinne i motsøksmålet. - - -

Side:1245