Rt-1961-891
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1961-09-02 |
| Publisert: | Rt-1961-891 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 91/1961 |
| Parter: | Staten v/Kommunaldepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker) mot Kr. Helgesen (høyesterettsadvokat O. Trampe Kindt ved overrettssakfører Roar Bjerknes - til prøve). |
| Forfatter: | Eckhoff, Leivestad, Helgesen, justitiarius Terje Wold. Mindretall: Heiberg |
| Lovhenvisninger: | Bygningsloven (1924) §23, §26, §28, §31, §71, Bygningsloven (1924) |
Dommer Eckhoff: I 1949/50 oppførte Petter Jørgensen en forretningsgård og en kinematograf på Storgaten 8 i Bodø. Forretningsgården ble bygget i 3 etasjer mot Storgaten og mot Professor Schyttes gate, mens kinobygningen, som i sin helhet vendte mot Schyttes gate, ble oppført i 2 etasjer.
Nabotomten, Schyttes gate 3, som Kristian Helgesen eiet, ble bebygget i 1954. Den besto av en 2-etasjes gård på hjørnet mellom Dronningens gate og Schyttes gate, og av et tilbygg mot Schyttes gate på 1 etasje. Dette tilbygg ble av bygningsrådet pålagt å ha samme gesimshøyde som den nedenfor liggende og tilstøtende kinobygning.
Sommeren 1955 søkte Jørgensen bygningsrådet om tillatelse til å føre fløyen mot Schyttes gate opp i 3 fulle etasjer. Søknaden ble avslått av bygningsrådet med den begrunnelse, at påbygget etter rådets mening ville stride mot den gjeldende regulering.
Etter Jørgensens mening var oppføringen av en tredje etasje ikke i strid med reguleringen. Han mente tvert om at plan og vedtekter ga hjemmel for å bygge på fløyen, men også etterfølgende anmeldelser ble nektet godkjent av bygningsrådet, senest ved et vedtak av 14. juni 1956.
Jørgensen anket saken inn for Kommunaldepartementet, som i et brev av 25. februar 1957 til rådmannen i Bodø avgjorde at bygningsrådets forståelse av reguleringen var uriktig. Departementet behandlet også andre innsigelser mot den anmeldte påbygning, og konkluderte med at rådets vedtak av 14. juni 1956 ikke kunne opprettholdes.
Bygningsrådet tok Jørgensens byggeanmeldelse opp til ny behandling i møte 25. april 1957. Det fremgår av protokollen at bygningsrådets formann uttalte at departementet etter hans mening tok feil, men at rådet så vidt formannen forsto måtte bøye seg for departementets forståelse av byplanen. Han foreslo derfor at man gjorde en forandring i reguleringsplanen, og fastsatte at etasjehøyden på kinobygningen skulle være 2 etasjer, dvs. tilsvarende bygningen som den da var oppført. Dette forslag falt med 7 mot 4 stemmer. Deretter ble det stemt over et forslag fra bygningssjefen som gikk ut på, at rådet fant å måtte legge til grunn at vedtaket var omgjort av departementet som ankeinstans. Man godkjente deretter så vidt forståes enstemmig Jørgensens nye byggeanmeldelse med en tilføyelse angående formen på taket.
Side:892
Helgesen fastholdt riktigheten av bygningsrådets opprinnelige standpunkt, og anla sak mot Bodø kommune og Kommunaldepartementet. Han påsto så vel bygningsrådets vedtak av 25. april 1957 som den forutgående avgjørelse fra departementets side av 25. februar s. å. opphevet, og krevet dom for at fløyen mot Schyttes gate skulle ansees regulert i 2 etasjer. Kommunen og staten påsto seg frifunnet.
Bodø byrett forenet sakene til felles forhandling og avsa dom 28. februar 1958. Retten fant at det etter reguleringsplanen måtte være adgang til å bygge 3 etasjer opp til gesimsen på Jørgensens forretningsgård, men da taket på kinobygget var lagt over gesimshøyden, og da det etter rettens mening var avsluttet med et skjemmende brystvern, tok retten til følge en subsidiær påstand fra Helgesens side. Domsslutningen lyder:
«Det fastslåes at det er i strid med den av departementet for Bodø by stadfestede reguleringsplan at Storgaten 8's sidefløy mot Professor Schyttes gate oppføres med tak som danner takskjæring med hovedfløyen. For øvrig frifinnes de saksøkte. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Så vel Helgesen som kommunen og departementet påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett. Lagmannsretten kom i sin dom av 16. november 1958 til et annet resultat enn byretten. Kort gjengitt fant lagmannsretten at de lokale bygningsmyndigheter hadde forutsatt at sidefløyen skulle være én etasje lavere enn hovedbygningen på Storgaten 8, og i og med godkjenningen av tegningene for det opprinnelige kinobygg oppført i 1950 med 2 etasjer, var reguleringen endelig fastlagt på dette punkt. Da det ikke hadde funnet sted en endring av reguleringsplanen før bygningsrådets vedtak av 25. april 1957, ble vedtaket og departementets forutgående avgjørelse av 25. februar 1957 opphevet som ugyldige. Samtidig ble det fastslått at det oppførte kinobygg var i strid med reguleringsplanen. Domsslutningen lyder:
«Bodø bygningsråds vedtak av 25. april 1957 og den til grunn for dette liggende avgjørelse av Kommunaldepartementet av 25. februar 1957 oppheves.
Det fastslåes at den med hjemmel i nevnte vedtak og i henhold til Kommunaldepartementets avgjørelse av 25. februar 1957 tillatte påbygning av Storgaten nr. 8's kinofløy mot Professor Schyttes gate er i strid med reguleringsplanen for Bodø, stadfestet av Kommunaldepartementet den 30. mars 1946.
Bodø kommune og Staten ved Kommunaldepartementet dømmes til å betale til fotograf Kristian Helgesen - en for begge og begge for en - i saksomkostninger for byretten og lagmannsretten 2 000 kroner innen 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»
Lagmannsrettens dom er ikke påanket fra kommunens side. Derimot har staten anket, og Kommunaldepartementet har nedlagt denne påstand for Høyesterett:
«Staten v/Kommunaldepartementet frifinnes.
Side:393
Kr. Helgesen tilpliktes å betale prosessens omkostninger for alle retter.»
Kristian Helgesen har påstått:
«Lagmannsrettens dom stadfestes.»
Det er til bruk for prosedyren i Høyesterett holdt bevisopptak ved Bodø byrett. Under bevisopptaket har motparten Kristian Helgesen, bygningssjef Leif Aune, fylkesarkitekt Gunnar Moldjord, byingeniør Carl Knutssøn og rådmann Kjell Tellander avgitt forklaring om reguleringen og spørsmål i forbindelse med den. I alt vesentlig foreligger saken i samme skikkelse for Høyesterett som den forelå for byretten og lagmannsretten.
Jeg er kommet til det samme resultat som lagmannsretten og kan i alt vesentlig tiltre lagmannsrettens begrunnelse.
Det spørsmål som foreligger til prøvelse, er Kommunaldepartementets avgjørelse av 25. februar 1957 av Jørgensens anke, en avgjørelse som bygningsrådet fant å måtte bøye seg for og legge til grunn i sitt nye vedtak av 25. april s. å. Som allerede nevnt hevder departementet at etasjetallet 3, som ble satt på hovedbygningen mot Storgaten, også gjelder fløyen mot Schyttes gate, og at det følger av reguleringsvedtektenes §3, punkt 2 a at fløyen skulle oppføres i 3 etasjer.
Etter mitt syn kan denne forståelse av byplanen ikke være riktig. Jeg legger da vekt på hva de sakkyndige, som utarbeidet byplanen for Bodø fra brannen i 1940 til 1946, har forklart om reguleringens tilblivelse, og på hva plantegningen i seg selv synes å vise. Det er opplyst at det fra 1942 av var klart at Jørgensen aktet å oppføre en forretningsgård på hjørnet av Storgaten og Schyttes gate, og at fløyen til Schyttes gate skulle brukes til kino. Under utarbeidelsen var det på det rene at etasjehøyden på forretningsgården skulle være 3 etasjer som de øvrige eiendommer der vendte mot Storgaten, mens takhøyden på fløyen mot Schyttes gate ikke lot seg sikkert fastsette, fordi man på det tidspunkt ikke hadde oversikt over hvilken høyde kinosalen ville kreve. Det ville også avhenge av hvor lavt gulvet ble lagt og av skråningen i Schyttes gate. Dette var etter vitnenes utsagn bakgrunnen for at en gesimslinje ble trukket midt over Storgaten 8 i skillet mellom den tomt som var avsett til forretningsgården, og den som skulle brukes til kinosalen. På den side som vender mot Storgaten står 3-tallet, men på sidefløyen står intet tall. Når man ser på selve plantegningen, forekommer det meg at man har markert at etasje- eller takhøyden ikke kan være den samme på Storgaten 8. På sidefløyen sto det ikke noe etasjetall, og dette hadde som allerede nevnt sin grunn. Hvor høy sidebygningen skulle være kan man etter kartet ikke se, men jeg nevner til supplering at på den annen side av Schyttes gate var det regulert 2-etasjes bygninger på kartet. Etter dette finner jeg så vel etter forarbeidene som etter kartets utvisende ikke å kunne legge den forståelse av byplanen til grunn, at den tilsa 3 etasjer på fløyen mot Schyttes gate.
I denne forbindelse peker jeg på at departementet i sitt brev av 25. februar 1957 er kommet til sitt resultat om at reguleringen
Side:894
fastsatte 3 etasjer uten å nevne det forhold at gesimslinjen gikk tvers over Storgaten 8, og at man heller ikke for Høyesterett har kunnet gi en forklaring som skulle vise, at linjen har eller kan ha en annen betydning enn å vise et skille i takhøyden mellom de 2 bygninger.
Jeg ser da saken så at da byplanen etter lovens forskrifter ble utarbeidet i Bodø, hadde man av praktiske grunner og i alle parters interesse holdt et detaljspørsmål åpent for senere fastsettelse. Dette er åpenbart ikke i strid med loven, og det er heller ikke i strid med vedtektene. Paragraf 3, punkt 2 a synes tvert om å forutsette en slik adgang, idet det sies at bygningene i reguleringsområdet skal oppføres med det etasjetall som «er» angitt i planen. Storgaten 3 står ikke her i noen særstilling; jeg nevner at det under forhandlingene for Høyesterett er dokumentert at andre bygninger på kartet er angitt uten bestemt etasje- eller takhøyde. Med lagmannsretten mener jeg da å kunne slutte at departementet må ha lagt en uriktig forståelse av byplanen til grunn, når det har antatt at fløyen til Schyttes gate var fastsatt til 3 etasjer, og når det med den begrunnelse har omgjort bygningsrådets vedtak. Bygningsrådet har ansett seg forpliktet til å følge departementets anvisning, og dermed vil heller ikke dette vedtak kunne opprettholdes som gyldig. Dette er tilstrekkelig til at lagmannsrettens dom må stadfestes.
Jeg tilføyer i denne sammenheng at jeg er enig med lagmannsretten i at denne sak ble løst da rådet i 1949/50 godtok Jørgensens anmeldelse av den opprinnelige kinobygning. Jeg ser ikke dette vedtak som en forandring i byplanen, men som en avgjørelse av et spørsmål som var holdt åpent inntil bygningen skulle oppføres. Bygningsrådet har, som det fremgår av vedtaket av 8. desember 1955, selv ment at det da bygget ble godkjent også opptrådte som reguleringsmyndighet. Det sies i møteboken: «I og med oppførelsen av Storgaten nr. 8 omkring 1950, har bygningsrådet bestemt bygningens høyde mot Prof. Schyttes gate og utformingen av bebyggelsen langs denne gate fra Storgaten til Dronningens gate (bygn.lovens §71 p. 3.). - Bebyggelsen på Prof. Schyttes gate 3 er oppført overensstemmende hermed.» Etter dette finner jeg det riktig med bygningsrådet å legge til grunn at rådet i 1949/50 har avgjort saken også som en reguleringssak. Bygningsrådets møteprotokoll fra den tid er ikke fremlagt i vår sak, angivelig fordi den ikke skal inneholde noe av interesse. Jeg må da gå ut fra at det ikke uttrykkelig fremgår av protokollen at bygningsrådet under avgjørelsen vedrørende Storgaten 8 handlet som reguleringsmyndighet, men her må etter min mening realiteten være avgjørende.
Som allerede nevnt er jeg kommet til det resultat at lagmannsrettens dom må stadfestes. Motparten har hatt fri sakførsel for Høyesterett, og saksomkostninger for Høyesterett er ikke påstått.
Jeg stemmer for denne
dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
Side:895
Dommer Leivestad: Jeg er kommet til det samme resultat som førstvoterende. Som ham finner jeg det avgjørende at departementet har tatt feil når det har lagt til grunn, at kinofløyen var satt til 3 etasjers høyde ved reguleringsplanen, og at Bodø bygningsråd har bygget på dette ved sin endelige godkjenning av påbygningen av en tredje etasje på kinofløyen.
Derimot er jeg ikke enig i at spørsmålet om kinoens høyde ble avgjort som en reguleringssak da bygningsrådet i 1949/50 godtok Jørgensens byggeanmeldelse. Hverken formelt eller reelt mener jeg at bygningsrådet her har gjort annet enn å godta planen for et anmeldt bygg, med en høyde svarende til 2 etasjer for kinofløyen. Ved dette har bygningsrådet ikke gjort mer enn å gi uttrykk for at de godtatte planer ikke var i strid med den gjeldende reguleringsplan, som ikke hadde fastsatt høyden på kinofløyen. En annen ting er at bygningsrådet naturlig nok regnet med at dette ville bli kinofløyens høyde for godt, og derfor av estetiske grunner påla Helgesen å føre sitt tilbygg opp i samme gesimshøyde. Heller ikke ved bygningsrådets senere nektelse av å godta planene for påbygg av en etasje på kinofløyen, er det etter mitt syn truffet noe reguleringsmessig vedtak. Jeg antar derfor at spørsmålet om høyden på kinofløyen fremdeles reguleringsmessig står åpent. For resultatet i den foreliggende sak er denne divergens uten betydning, og jeg slutter meg til førstvoterendes konklusjon.
Dommer Heiberg: Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere voterende.
Til det normale innhold av en byplan hører bestemmelsen om «bygningshøyden for de forskjellige strøk, bygningsgrupper eller enkelte bygninger», bygningslovens §23c. Det tillatte antall etasjer bestemmes etter lovens §26h under hensyn til stedets og strøkets karakter. Disse regler må for Bodøs vedkommende suppleres med reguleringsvedtektens §3A 2 a som for murbygninger bestemmer, at bygningene skal oppføres med det etasjetall som er angitt på planen, jfr. også §3A 2 b om beregningen av etasjehøyden.
Sett på denne bakgrunn finner jeg, i likhet med Kommunalog arbeidsdepartementet, at den foreliggende byplan naturlig må forståes slik, at eiendommen Storgaten 8 i sin helhet forutsettes bebygget i 3 etasjer. For meg er det ikke nødvendig å gå inn på i hvilken utstrekning og på hvilken måte en byplan kan utskyte spørsmålet om byggehøyden til senere avgjørelse. Men avgjørende er at planen, slik den fremtrer utad, etter min mening ikke gir holdepunkt for å slutte at det er dette som er skjedd for den omstridte kinofløy. Denne ligger i et strøk hvor etasjetallet for murbygninger ellers overalt er påført reguleringskartet, og den danner en integrerende del av eiendommen matr.nr. 8 til Storgaten som (på hovedblokken) er påført etasjetallet 3 på kartet. Når det da ikke er gitt noen særbestemmelse for sidefløyen på kartet eller i vedtekten, må denne angivelse av etasjetallet etter min oppfatning også gjelde for sidefløyen.
Hva den tykke strek skal markere, som på kartet er trukket
Side:896
mellom hovedblokken og sidefløyen, synes helt uklart. Etter tegnforklaringen på kartet skulle en strek av denne art vanligvis betegne grensen for områder som er regulert til murbebyggelse, noe som imidlertid ikke gir noen fornuftig mening i dette tilfelle hvor farveleggingen viser at begge fløyer skal oppføres i mur. Men etter min mening kan streken iallfall ikke gi grunnlag for den slutning, at etasjetallet i sidefløyen skal være et annet enn i hovedfløyen, eller at spørsmålet om høyden derved er holdt åpent.
En byplan er et offentligrettslig dokument, gitt i bestemte former med hjemmel i lov, og bindende for alle byggeforetagender innen planens område (bygningslovens §31). Hvilke subjektive forutsetninger de enkelte tjenestemenn innenfor kommunen måtte ha hatt, kan derfor etter min mening bare tillegges betydning for tolkningen i den utstrekning de er kommet til uttrykk i selve planen i den form den i sin tid ble stadfestet av departementet. At byggeplanene for den påtenkte kinofløy ikke var endelig fastlagt da byplanen ble vedtatt og stadfestet, er derfor etter min mening uten betydning for tolkningen av byplanens objektive innhold. Oppførelse av kinobygning er i det hele tatt ikke selvstendig reguleringsformål etter bygningsloven.
Jeg peker for øvrig på at de vitneuttalelser som er gjengitt i lagmannsrettens dom, alle går ut på at planen forutsetter en 2- etasjes fløy mot Professor Schyttes gate. At fløyen skal være på 2 etasjer kan imidlertid under ingen omstendighet leses av planen, som overhodet ikke er påført noe særskilt tall på sidefløyen, og det stemmer heller ikke med at spørsmålet om etasjetallet ble holdt åpent.
Etter mitt syn er således bygningens høyde også mot Professor Schyttes gate fastsatt i byplanen til 3 etasjer. Jeg tilføyer for tydelighets skyld at jeg ikke kan se bygningsrådets godkjennelse av byggeanmeldelsen i 1949/50 som noen endring av reguleringsplanen i medhold av bygningslovens §28 nr. 2. For så vidt kan jeg slutte meg til det som er uttalt av annenvoterende, dommer Leivestad.
Jeg stemmer etter dette for at staten frifinnes.
Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Eckhoff.
Justitiarius Terje Wold: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Leivestad.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.