Rt-1962-1012
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1962-07-27 |
| Publisert: | Rt-1962-1012 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 536/1962 |
| Parter: | |
| Forfatter: | Thrap, Eckhoff, Leivestad |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §414, §412, Lov om forbud mot fiske for utlendinger (1906) §1, Trålfiskeloven (1951) §1 |
Dommerne Thrap, Eckhoff og Leivestad.
A ble som fører av britisk tråler «Princess Elisabeth» i 1958 av Vardø byrett dømt til en bot for å ha fisket på norsk område, jfr. forbudet i lover av 2. juni 1906 og 20. april 1951 §1 første ledd. Samtidig ble foretatt inndragning. Dommen ble 1. oktober 1959 stadfestet av Hålogaland lagmannsrett.
A begjærte i 1960 gjenopptagelse etter straffeprosesslovens
Side:1013
§414 nr. 2. Begjæringen var begrunnet med nye opplysninger om at det norske oppsynsskip «Leif Lund» hadde forvekslet «Princess Elisabeth» med en annen britisk tråler, «Prince Charles» Begjæringen ble forkastet av lagmannsretten i 1962. Lagmannsrettens beslutning ble påkjæret.
Angrepet på lovanvendelsen gikk ut på at lagmannsretten istedenfor samlet å vurdere det gamle og nye bevisstoff skulle ha avgjort om det nye bevis fra vitnene på «Prince Charles» var av slik beskaffenhet at det kunne føre til frifinnelse hvis retten hadde godtatt eller ville godta beviset. Om dette uttalte Høyesteretts kjæremålsutvalg:
«Kjæremålsutvalget finner at det ikke er gjort noen feil fra lagmannsrettens side, når den har foretatt en samlet vurdering av de nye bevis som begrunnet begjæringen om gjenopptagelse, og av de tidligere bevis, som ble fremført for lagmannsretten, da skyldspørsmålet ble avgjort mot A. Etter utvalgets mening er denne fremgangsmåte i overensstemmelse med ordlyden i straffeprosesslovens §412 punkt 2, og således er bestemmelsen også forstått i rettspraksis. Angrepet på lovanvendelsen kan derfor ikke føre frem».
Saksbehandlingen ble angrepet på det grunnlag at det ikke ble innhentet rettslig forklaring fra vitnene på «Prince Charles», og at lagmannsretten hadde bygget på lagmannens notater under hovedforhandlingen. Om dette uttalte kjæremålsutvalget:
«Utvalget finner ikke at det er gjort noen feil fra lagmannsrettens side under saksbehandlingen fordi «Prince Charles» vitner ikke er avhørt for en kompetent britisk eller norsk domstol. Det forelå som nevnt av lagmannsretten beedigede erklæringer for notarius publicus i Hull fra kaptein Hall, styrmann Holmes og telegrafist Verity fra april og mai 1960, supplert av Hall og Holmes i mai 1961. Lagmannsretten har så vidt forståes ikke bestridt at vitnene forklarte seg etter sin beste erindring, når de hevdet at «Prince Charles» ble praiet av vaktbåten om natten, men retten finner det sannsynlig at det har skjedd et døgn tidligere, og at det gjaldt et annet oppsynsskip. Retten kunne heller ikke ha grunn til å tro at det ved en ny avhøring kunne komme frem flere opplysninger av betydning, så meget mer som ny avhøring heller ikke ble krevet av forsvareren. Når det fra forsvarets side hevdes at erklæringene inneholder en tilståelse av det straffbare forhold saken gjelder, og at opplysningene derfor må tillegges særlig vekt, er ikke dette treffende. Det sies i erklæringene at «Prince Charles», som lovlig fisket utenfor grensen, en kortere tid ble tvunget innenfor for å unngå kollisjon med andre fartøyer eller deres redskap, og at fartøyet da ble praiet av et vaktfartøy.
Når det gjelder lagmannsrettens bruk av lagmannens notater, som var oppbevart fra hovedforhandlingen i lagmannsretten, fremgår det av beslutningen at de gjelder kaptein A, styrmann O'Keefe og fisker Harrison på «Princess Elisabeth». Samtidig ble skipper Lunds, bestmann Larsens og maskinist Lunds vitneprov fra oppsynsfartøyet «Leif Lund» kommentert. Notatene
Side:1014
er drøftet under behandlingen av om det var sannsynlig at oppsynsfartøyet to ganger, som hevdet fra påtalemyndighetens side, hadde gått opp til «Elisabeth». Etter utvalgets mening kan det ikke være noen feil fra lagmannsrettens side at notatene ble brukt, men partene burde på forhånd ha fått meddelelse om at de forelå, og at lagmannsretten antok at de var av betydning for avgjørelsen av begjæringen om gjenopptagelse. Denne feil kan imidlertid ikke føre til opphevelse av lagmannsrettens beslutning i denne sak, da utvalget selv plikter å avgjøre kjæremålet etter en selvstendig prøvelse av bevisene».
Angrepet på bevisbedømmelsen førte heller ikke frem, og kjæremålet ble forkastet.