Rt-1962-664

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1962-06-30
Publisert:	Rt-1962-664
Stikkord:	Motorvognloven, Trafikkregler
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 89 B/1962
Parter:	Statsadvokat N.A. Liaaen, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat J.C. Mellbye).
Forfatter:	Rode, Gaarder, Nygaard, Roll Matthiesen, Berger
Lovhenvisninger:	Motorvognloven (1926) §17, Motorvognloven (1926), Straffeprosessloven (1887) §377, §29

Dommer Rode: A ble ved forelegg av politimesteren i Bergen den 14. februar 1961 forelagt en bot stor kr. 100, subsidiært 3 dagers fengsel, for å ha overtrådt motorvognlovens §29 jfr. §17 første ledd, annet punktum, «derved at hun den 9. desember 1960 ca. kl. 1945 som fører av personbil R-2513 under kjøring nordover Helleveien i Bergen ikke regnet med muligheten av at fotgjenger fru B, som ved nr. 171 begynte å krysse gaten fra øst mot vest og kom ca. 5 meter ut i gaten, ville fortsette over gaten foran bilen, og derfor ikke reduserte bilens fart tilstrekkelig, med den følge at hun fikk for kort strekning til å bremse opp i forhold til bilens hastighet da hun ble klar over at fru B fortsatte over gaten, slik at bilen etter å ha avsatt bremsespor på 10 meter, kjørte på fru B som ble påført skader». Forelegget ble ikke vedtatt og saken ble sendt Bergen byrett til behandling etter straffeprosesslovens §377 fjerde ledd. Under hovedforhandlingen for byretten ble det ved tilføyelse på forelegget og med tiltaltes samtykke gitt slik alternativ gjerningsbeskrivelse: «... at hun den 9. desember 1960 ca. kl. 19,45 som fører av personbil R-2513 under kjøring nordover Helleveien i Bergen ikke regnet med muligheten av at fotgjenger fru B, som sto på østre fortau ved nr. 171, ville gå over gaten foran bilen og derfor ikke reduserte bilens fart tilstrekkelig, med den følge at hun fikk for kort strekning til å bremse opp i forhold til bilens hastighet, da hun ble klar over at fru B ville gå over gaten, slik at bilen etter å ha avsatt bremsespor på 10 meter kjørte på fru B som ble påført skader.»

I sin dom av 13. mars 1962 la byretten enstemmig den siste gjerningsbeskrivelse til grunn i faktisk henseende og frifant A under dissens fra rettens formann.

Angående saksforholdet viser jeg for øvrig til byrettens domsgrunner.

Politimesteren i Bergen har påanket den frifinnende dom på grunn av uriktig lovanvendelse.

Jeg er kommet til at anken må forkastes, idet jeg ikke kan finne at det ligger en uriktig forståelse av motorvognloven til grunn for den frifinnende byrettsdom.

Som det fremgår av byrettsdommen fant retten at tiltalte kjørte med en fart av 35-40 km i timen, og at hun begynte å bremse praktisk talt samtidig med at fotgjengeren gikk ut i kjørebanen. Etter byrettens oppfatning kunne tiltalte derfor bare dømmes dersom det kan bebreides henne som uaktsomhet, at hun ikke hadde redusert bilens fart allerede da hun fikk se fotgjengeren

Side:665

stå oppe ved det midlertidige gjerde som sperret østre fortau og ca. 4 m av kjørebanen. Det er byrettens - dens flertalls - besvarelse av dette spørsmål som angripes, idet det i ankeerklæringen uttales: «... at rettens flertall ikke har stillet tilstrekkelig strenge krav til den forsiktighet og aktpågivenhet som motorvognlovens §17 første ledd, 2. punktum pålegger en fører av motorvogn. En viser til hva rettens formann i så måte har gått ut fra. Etter forholdene på stedet pliktet tiltalte fra det øyeblikk hun ble oppmerksom på fotgjengeren å innrette sin videre kjøring, slik at hun også ville beherske situasjonen hvis fotgjengeren krysset gaten. Flertallet synes å ha sett helt bort fra at fotgjengeren befant seg på et sted, hvor det innenfor en lang strekning var mest naturlig og korrekt å foreta kryssing av gaten, og at det måtte være klart for tiltalte at fotgjengeren var stanset for å foreta en slik kryssing.»

Etter min mening kan det ikke oppstilles som generell regel at en bilfører plikter å regne med at en observert fotgjenger, som befinner seg utenfor kjørebanen, vil begi seg inn på denne. Det må avgjøres ut fra en konkret vurdering om bilføreren under de foreliggende omstendigheter burde ha regnet hermed og således pliktet å innrette sin kjøring med en slik mulighet for øye. Det er så vidt jeg forstår også denne oppfatning det gis uttrykk for i ankeerklæringen når det sies: «Etter forholdene på stedet pliktet tiltalte...».

Som domsgrunnene viser er det en slik konkret vurdering byretten har foretatt. Rettens flertall kom herunder til at det ikke kunne bebreides tiltalte som straffbar uaktsomhet, at hun under de foreliggende forhold ikke regnet med at fotgjengeren ville gå ut i kjørebanen før bilen var passert. Etter flertallets oppfatning var det derfor ikke grunn for tiltalte til å redusere bilens fart.

Det er i ankeerklæringen gjort gjeldende at flertallet ved sin vurdering ikke har stillet tilstrekkelig strenge krav til bilførerens aktsomhet. Jeg kan imidlertid ikke se at det på grunnlag av domsgrunnene positivt kan fastslåes at flertallet har gått ut fra en uriktig aktsomhetsnorm, og at frifinnelsen således er bygget på en feilaktig forståelse av loven. Om det etter domsgrunnene skulle være uklart om den anvendte aktsomhetsnorm er riktig, kan dette ikke føre til opphevelse av dommen, idet denne er frifinnende og det ikke er anket over saksbehandlingen.

Jeg stemmer for slik

kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Nygaard, Roll Matthiesen og Berger: Likeså.

Av byrettens dom (dommer T. Wiese Matthiesen med domsmenn Fredrik Gjertsen og Bernhard Helmik Larsen):

- - -

Side:666

Tiltalte har forklart at hun hadde lagt merke til fotgjengeren på fortauet oppe ved gjerdet på noen avstand, og i ethvert tilfelle før fru B gikk ut i gaten. Tiltalte har som foran nevnt forklart at hun kjørte høyst 40 km i timen. Hun har videre forklart at hun brukte signalhornet da hun fikk se fru B. Dette har fru B benektet, og retten finner ikke å kunne legge tiltaltes forklaring til grunn på det punktet.

Det spørsmål retten må avgjøre blir da om tiltalte har opptrådt uaktsomt ved ikke på forhånd å redusere bilens fart når hun så fru B stå oppe ved gjerdet.

Rettens flertall - domsmennene - er kommet til at tiltaltes forhold ikke kan karakteriseres som uaktsomt og begrunner dette slik:

Tiltalte må antas å ha kjørt med lovlig og forsvarlig fart nordover Helleveien på angjeldende strekning. Det er fortau på begge sider av kjørebanen. Tiltalte la merke til fru B, men fikk inntrykk av at denne sto i ro. Hun så at det var et voksent menneske og regnet med at vedkommende ville se lysene fra bilen og bli stående til bilen hadde passert. (Det skal bemerkes at tiltalte kjørte med nærlys).

Under disse forhold kan det etter flertallets mening ikke tilregnes tiltalte som straffbar uaktsomhet, at hun ikke regnet med muligheten av at fru B ville gå over gaten foran bilen. Det var da ingen grunn for tiltalte til å redusere bilens fart. Hvis en bilist på en slik gatestrekning som det her gjelder skulle redusere bilens fart hver gang bilisten så en fotgjenger stå på fortauet, ville det bety en helt urimelig belastning på den kjørende trafikk.

Når fru B allikevel gikk over gaten og på så kort avstand fra bilen slik at det skjedde en påkjørsel, skyldtes dette etter flertallets mening en atferd fra fru B' side som var så upåregnelig, at det ikke kan tilregnes tiltalte som straffbar uaktsomhet at hun ikke regnet med muligheten herav.

Mindretallet - rettens formann - er kommet til at tiltalte har opptrådt uaktsomt, når hun unnlot å innrette sin kjøring etter forholdene etter å ha sett fru B stå oppe i hjørnet ved gjerdet. Tiltalte måtte være klar over at fru B' hensikt var å gå over gaten, idet det ville være meget risikabelt for henne å fortsette langs gjerdet midt i kjørebanen. Det er slik som forholdene lå an - og fremdeles ligger an - på dette sted en faktisk fotgjengerovergang for fotgjengere som kommer fra syd og er begynt å gå på østre fortau.

Tiltalte hadde etter mindretallets mening ikke rett til ubetinget å regne med at fru B ville bli stående. Mindretallet er klar over at slik som retten foran har vurdert situasjonen og tidspunktet for når fru B begynte å gå over gaten, er det utvist en ikke uvesentlig grad av uaktsomhet også fra fru B' side. Dette kan imidlertid ikke frita tiltalte for ansvar. Tiltalte burde enten ved å redusere farten eller ved i enda høyere grad å ha sin oppmerksomhet henvendt på fin B, gjort det mulig å stanse bilen på en kortere avstand enn slik som det fant sted. - - -

Side:667