Rt-1963-1066

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1963-10-26
Publisert:	Rt-1963-1066
Stikkord:	Almenninger
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 110 B/1963
Parter:	Oppdal almenningsstyre (høyesterettsadvokat O. Trampe Kindt) mot Ola E. Uv m.fl. (høyesterettsadvokat Otto Jebens).
Forfatter:	Hiorthøy, Nygaard, Anker, Bahr, Berger
Lovhenvisninger:	Jaktloven (1899)

Dommer Hiorthøy: I sak mellom Oppdal almenningsstyre og Ola Uv m. fl. angående spørsmålet om hvorvidt visse fjellstrekninger som støter til Dindalen i Oppdal er privat eiendom eller hører til Oppdal bygdealmenning, avsa Orkdal herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - 9. juli 1958 dom med denne domsslutning:

«1. Grensen mellom de saksøktes eiendom kalt Dindal sameie og Oppdal almenning følger sognegrensen fra dens skjæringspunkt med en forlengelse av grensen mot Blokhus eiendom til Snefjellkollene.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

3. De saksøkte frifinnes for erstatningskravet.»

Dommen er avsagt under dissens, idet mindretallet, sorenskriveren, kom til det resultat at fjellområdet syd for Dindalen var en del av almenningen.

Oppdal almenningsstyre påanket dommen til Frostating lagmannsrett, og Ola Uv m. fl. erklærte motanke, idet de mente at

Side:1067

herredsretten feilaktig hadde lagt den gamle sognegrense for Lønset anneks til grunn i syd istedenfor å la grensen følge vannskillet på fjellet mellom Dindalen og Åmotsdalen.

Lagmannsretten, som var satt med 2 domsmenn, avsa dom i saken 28. oktober 1960. Dommen har denne domsslutning:

«1. Grensen mellom Oppdal Bygdealmenning og ankemotpartenes eiendom Dindal sameie fastsettes å gå slik: Fra Faksefonnkollen (høyde 1784) rettlinjet til høyde 1813, derfra rettlinjet til 1803, begge høyder i Snefjellkollene, videre rettlinjet til Svartdalskollen (1784), videre rettlinjet til høyde 1208 vest for nordre Snefjelltjern, herfra rettlinjet til Brattskarven (1578), herfra rettlinjet til høyde 1453 (nordøst for Brattskarven), herfra fortsetter grensen for sameiet etter forlik av 16. juli 1864 mellom Blokhus og seterfellesskapet i Dindalen.

2. Fjellområdet mellom Dindalen, fylkesgrensen mot Møre og Romsdal og Drivas dalføre (Storhaugfjellet) kjennes å være privat eiendom i sin helhet.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Oppdal Almenningsstyre innen 14 dager fra dommens forkynnelse til Ola Uv, Alfred Horvli, Ola H. Ishoel, Olaf R. Ishoel, Såkon Veggen, Ingebrigt Strand, Jon Jamtsæter, Olav Løset, Erik E. Nerhoel, Erik Arntsen Nerhoel, Olav N. Hoel, Bernt I. Øien og Ottar Grendsen in solidum 4 000 kroner.

4. Saksomkostninger for herredsretten tilkjennes ikke.»

Også lagmannsrettens dom er avsagt under dissens, idet en av de juridiske dommere stemte for at ankemotpartene ikke skulle ansees eiendomsberettiget ovenfor skoggrensen i det sydlige område.

Oppdal almenningsstyre har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, og Ola Uv m. fl. har tatt til gjenmæle i ankesaken. Ankemotpartene har på sin side erklært motanke i anledning av at lagmannsretten ikke helt ut har tatt deres grensepåstand til følge, men forskjøvet grensen i almenningsstyrets favør, - i det vesentlige på strekningen Svartdalskollen-Brattskarven.

De nærmere omstendigheter i saken og partenes tidligere anførsler fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Orkdal herredsrett 8.-11. november og 7.-8. desember 1961 med avhør av almenningsstyrets formann, 7 av ankemotpartene og 23 vitner. Det er fremlagt et omfattende nytt skriftlig bevismateriale som jeg ikke finner grunn til å gjøre særskilt rede for. Bevisførselen fra begge sider er på forskjellige punkter utbygget ved det nye bevismateriale, men det nye bevis har ikke brakt saken i noen annen stilling.

Etter lagmannsrettens dom er det inntrådt den forandring i partsstillingen at parten Olav R. Ishoel har solgt sin gård til sønnen Roald O. Ishoel som har overtatt saken i farens sted. Videre har parten Erik E. Nerhoel solgt sin gård til sine barn Erling,

Side:1068

Einar og Kristine Nerhoel som likeledes er trådt inn i saken istedenfor sin far.

Den ankende part har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler og påberopt de samme bevis som for herredsretten og lagmannsretten.

Han har således på samme måte som tidligere anført at alt høyfjell i Oppdal herred fra gammel tid har vært betraktet som almenning. Som bevis for at dette også gjelder de omtvistede fjellområder, har han særlig bygget på almenningsbeskrivelsen av 1819 sammenholdt med den tidligere beskrivelse av 1811, forhandlinger og uttalelser i forbindelse med kjøpet av statsalmenningen i 1857 samt forskjellige eldre dokumenter m.v. der det er gitt uttrykk for at havnene på høyfjellet «ere fuldkomment Fællesskab for samtlige Herredets Beboere», jfr. særlig herredskommisjonens beskrivelse av 1863 og Jensenius' skrift av 1872. I tilslutning til dette har han gjort gjeldende at kjøpet i 1857 omfattet samtlige almenningsstrekninger, og at oppfatningen av høyfjellet som én, sammenhengende almenning hele tiden, både før og senere, har vært lagt til grunn av de stedlige myndigheter, - opprinnelig kommunestyre og formannskap, fra 1905 det særskilte almenningsstyre, - og at denne oppfatning fremdeles er den rådende. At den ankende part under saken har anerkjent Dindalen med tilhørende skog som privat eiendom kan ikke tas til inntekt for noe avvikende syn. Når det gjelder jakt, fiske, bortfeste m.v. har kommunen (almenningsstyret) disponert over høyfjellet uten stedlig begrensning og uten at det har vært gjort forskjell på de forskjellige deler av herredet. Almenningsstyret betrakter seg i dag som representant for alle bruksberettigede, - også de fra Lønset hvor ankemotpartene hører hjemme, uansett at brukerne der i sin tid sto utenfor kjøpet av statsalmenningen. De særregler som til dels har vært praktisert til fordel for «almenningseierne», spesielt stemmerett i almenningsstyret, vil bli fjernet. For så vidt angår avgrensningen i marken mellom privat eiendom og almenning, må grenselinjen etter den ankende parts mening følge «skogbandet». Dette støttes allerede av uttalelser m.v. fra eldre tid, og vitneforklaringer fra representanter for almenningsstyret og en rekke kjentfolk i bygden bekrefter at rettsoppfatningen fremdeles er den samme. Ved Frostating lagmannsretts dom av 7. september 1954 angående Skardalen er det fastslått at skillet mot fjellet går i skoggrensen. Under henvisning til det som lagmannsretten har anført om at Lønset kapellkrets ikke kan sees å ha utgjort et eget sogn, og at den «sognegrense» som er lagt til grunn av herredsretten, ikke har noen autoritativ karakter, har den ankende part gjort gjeldende at ankemotpartene og befolkningen ellers i Lønset med hensyn til rettigheter i fjellet, må stå i samme stilling som herredets innvånere for øvrig. Det er heller ikke berettiget å trekke slutninger fra rettsforholdene i Sunndal, på den andre siden av fylkesgrensen, jfr. Høyfjellskommisjonens bemerkninger om at de forskjellige bygder må behandles hver for seg, idet deres forhold til fjellet kan ha utviklet seg forskjellig (kj. 1. juli

Side:1069

1927 i 5. felt side 213 flg.). Den bruksutøvelse i høyfjellet som ankemotpartene har utøvet med hensyn til jakt, fiske, havning og mosetak, skiller seg ikke fra vanlig almenningsbruk og kan ikke sees som utslag av eiendomsrådighet. De rettslige forføyninger som har funnet sted vedkommende seterbruk, engslåtter, jakt m.v. i Dindalen, angår seterdalen med tilliggende skogstrekning, men inneholder intet som tydelig peker hen på eiendomsrett til selve fjellet. Noe slikt kan heller ikke innfortolkes i kontrakten av 10. januar 1844 som knytter seg til «sæterhavningen og skovbruget». Det samme gjelder forlikene av 1863-1864 mellom en del setereiere i Dindalen og eieren av gården Blokhus.

Den ankende part har nedlagt denne påstand:

«1. Grensen mellom Oppdal almenning og ankemotpartenes eiendommer for så vidt angår Dindal-området, fastslåes å følge skoggrensen på begge sider av Dindal.

2. Ankemotpartene tilpliktes in solidum å betale den ankende part sakens omkostninger for alle retter.»

Ankemotpartene har ved motanken gjort gjeldende at eiendomsgrensen mot almenningen i syd stort sett må følge vannskillet mellom Dindalen og Åmotsdalen, nærmere bestemt fra fylkesgrensen ved Snefjellskollene over Svartdalskollen til Tverrfjellet og derfra over Staketjern til Brattskarven. De har fremholdt at denne grense er den naturligste etter forholdene i terrenget, og at den i det vesentlige inneslutter det område der ankemotpartene har utøvet eksklusiv bruk fra sine setrer i Dindalen.

Ankemotpartene har nedlagt denne påstand:

«Prinsipalt:

1. Grensen for ankemotpartenes eiendom Dindal sameie fastslåes å følge vannskillet mellom Dindalen på den ene side, Tronddalen og Åmotsdalen på den annen side, nærmere bestemt fra skoggrensen i grensen mot eiendommen Blokhus i rett linje til høyde 1453 nordøst for Brattskarven, derfra i rett linje til Brattskarven, videre i rett linje til Staketjern, videre i rett linje til Tverrfjellet og derfra i rett linje til Svartdalskollen, videre i rett linje til høyde 1803 i Snefjellskollene og over høyde 1813 i Snefjellskollene til Skirådalskollen.

2. Fjellområdet mellom Dindalen, fylkesgrensen mot Møre og Romsdal og Drivas dalføre (Storhaugfjellet) kjennes å være privat eiendom i sin helhet.

Subsidiært:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I begge tilfelle:

Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for alle retter.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i alt vesentlig tiltre flertallets begrunnelse. I tilslutning til det som her er anført, skal jeg bemerke:

Avgjørende for saken er om de omtvistede fjellområder nord og syd for Dindalen i kjent tid har hørt til almenningen, - før 1857 statsalmenningen, etter dette tidspunkt Oppdal bygdealmenning. Finnes dette bevist, kan ankemotpartene ikke få medhold i

Side:1070

sitt krav på eiendomsrett. Senere overgang fra almenningsgrunn til privat eiendom kan ikke komme på tale, og hevdserverv er ikke engang påstått.

Almenningsbeviset frembyr i dette tilfelle den særegenhet at 3 forskjellige områder kommer inn i bildet: Lønset kapellsogn eller anneks, Dindalen med tilhørende skog og endelig de omtvistede fjellstrekninger. Selv om bare de sistnevnte er tvistegjenstand, lar det seg ikke gjøre å bedømme dem isolert.

Ankemotpartene har anført at Lønset anneks - hvor Dindalen er beliggende - overhodet ikke omfatter almenningsgrunn og har i den anledning påberopt bevis som antas å godtgjøre at Lønset i kjent tid ikke har vært ansett for å ligge innenfor grensene for almenningsområdet i Oppdal. Annekset oppfattes som et stedlig avgrenset område, selv om det er så at det ikke har utgjort en særskilt administrativ enhet, og at den «sognegrense» herredsretten bygger på, savner offisiell hjemmel. Herredsretten har reservert seg mot på denne måte å ta standpunkt til «de øvrige Lønsetområders rettslige status», og også lagmannsretten lar dette spørsmål stå åpent. Heller ikke jeg finner det nødvendig å avgjøre dette spørsmål som er av stor rekkevidde og neppe tilstrekkelig klarlagt i forhold til de meget betydelige fjellstrekninger i Lønset utenfor tvistefeltet. Selv om man forutsetter at almenningen i og for seg omfatter hele herredet, utelukker ikke dette at det kan foreligge områder som fra gammelt har vært beslaglagt av enkelte gårder eller grender på en slik måte at de ikke i kjent tid har vært oppfattet som deler av almenningen. Flertallet i herredsretten og lagmannsretten har funnet at dette er tilfelle når det gjelder Dindalen med visse tilstøtende fjellområder, og jeg er enig i dette syn.

Når det gjelder spørsmålet om det opprinnelige grunnlag for ankemotpartenes eiendomsrett til Dindalen med tilhørende skog, viser jeg til lagmannsrettens bemerkninger. Likesom lagmannsrettens flertall legger jeg særlig vekt på kontrakten av 10. januar 1844, som fremtrer som en overenskomst mellom eiendomsberettigede og ikke som en regulering av bruk i almenning. Videre nevner jeg forliksforhandlingene 1863-1864 mellom enkelte brukere i Dindalen og eieren av gården Blokhus. Her kommer det tydelig til uttrykk at det dreier seg om disposisjoner over eiendomsområder. Det er enn ytterligere for Høyesterett fremlagt utskrifter av en rekke skylddelingsforretninger m.v. som underbygger beviset for at Dindalen i over 100 år har vært betraktet og behandlet som en eiendomsgjenstand.

Finner man det først godtgjort at seterområdet i Dindalen er undergitt privat eiendomsrett, må formodningen være for at eiendomsretten ikke stanser ved skoggrensen, men også omfatter de tilstøtende havneganger i fjellet som naturlig tilligger seterdalen. At dette også har vært oppfatningen blant sameierne og deres sambygdinger, bekreftes av ordbruk og grenseangivelser i de fremlagte dokumenter, - først og fremst i de jeg nettopp har

Side:1071

nevnt. På den annen side foreligger det bare sparsomme opplysninger om andres bruk og om disposisjoner fra almenningsstyrets (kommunens) side. Etter de stedlige forhold kan det for øvrig vanskelig bli spørsmål om havning og lignende av utenforstående.

For så vidt angår havningsområdet i syd har ankemotpartene påstått grensen trukket etter vannskillet, mens deres påstand for det nordlige områdes vedkommende faller sammen med pkt. 2 i lagmannsrettens dom.

Når det gjelder fastsettelsen av grensen i syd, kan jeg ikke finne at ankemotpartene har godtgjort en slik utnyttelse fra Dindalseiernes side, at strekningen helt til vannskillet kan betraktes som naturlig tilhørende setersameiet. Motanken kan således ikke føre frem. Spørsmålet om hvor grensen skal legges frembyr atskillig tvil, idet jeg ikke finner klar veiledning i de opplysninger om faktiske og rettslige disposisjoner som har særskilt tilknytning til Dindalen. Under disse omstendigheter synes det rimelig, som lagmannsretten har gjort, å søke støtte i det som foreligger om beskrivelse av en grense på dette punkt i forbindelse med Storskiftekommisjonens forhandlinger i 1910, - en grense som etterpå uttrykkelig ble godtatt av almenningsstyret. Jeg mener at man må kunne se dette som uttrykk for en oppfatning om at det var en grense i marken i forhold til fjellstrekninger som ble utnyttet av seterbruk i Dindalen. Under henvisning til dette slutter jeg meg til lagmannsrettens avgrensning som bygger på grensebeskrivelsen av 1910. Den såkalte sognegrense kan kanskje synes mer naturlig, men kan etter min mening ikke godtas i mangel av opplysning om hvor den egentlig skriver seg fra.

Når det gjelder havningene i fjellet på nordsiden av Dindalen, har ankemotpartene ikke påstått seg tilkjent eiendomsrett innenfor visse, nærmere angitte grenser. Påstanden går derimot ut på at et mer omfattende areal, som utvilsomt strekker seg utover det som kan betegnes som en naturlig tilliggelse til Dindalen, i sin helhet skal kjennes å være privat eiendom. Det gjelder fjellområdet mellom Dindalen, fylkesgrensen mot Møre og Romsdal og Drivas dalføre (Storhaugfjellet). Det er opplyst at det verserer sak om eiendomsforholdene mellom Oppdal almenningsstyre og eierne av de tilstøtende gårder i Lønset på sydsiden av Driva, og at denne sak er stanset i påvente av utfallet av nærværende sak. Det er ikke gjort innvending mot utformningen av denne del av påstanden, og jeg antar at det ikke er noe i veien for at den tas under behandling.

For så vidt angår dette område er herredsretten og lagmannsretten enstemmig av den oppfatning at det må ansees som privat eiendom. Jeg er enig i dette og henviser til lagmannsrettens begrunnelse, idet jeg tilføyer at jeg har lagt vesentlig vekt på områdets begrensede utstrekning og på at det er omgitt av uomtvistet privat eiendom på alle kanter. Både her og når det gjelder området syd for Dindalen har jeg for øvrig lagt en viss vekt på forholdene

Side:1072

i de tilstøtende deler av Sunndal herred (Møre og Romsdal), som i sin helhet er anerkjent som privat eiendom.

Jeg stemmer etter dette for at lagmannsrettens dom stadfestes, idet jeg ikke finner at det er grunn til å gjøre forandring i avgjørelsen vedkommende saksomkostninger. Etter utfallet av anken vil den ankende part måtte tilsvare motpartene saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Oppdal almenningsstyre til Ola E. Uv, Alfred Horvli, Ola H. Ishoel, Roald O. Ishoel, Håkon Veggen, Ingebrigt Strand, Jon Jamtseter, Olav Løset, Kristine Nerhoel, Erling Nerhoel, Einar Nerhoel, Erik A. Nerhoel, Olav N. Hoel, Bernt Øien og Ottar Grendsen 18 000 - atten tusen - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Saken har dog etter min mening vært så tvilsom at jeg stemmer for at saksomkostninger ikke tilkjennes.

Dommer Anker: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bahr og Berger: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Alf Glad med domsmenn Per Mo og Ingvald Svinsås-Lo):

Etter forgjeves anstillet forliksmegling har Oppdal almenningsstyre ved formannen hotelleier Per B. Holaker, Kongsvold, stevnet følgende gårdbrukere i Lønset sogn i Oppdal prestegjeld til Orkdal herredsrett:

1. Ole Uv som eier av g.nr. 128 b.nr. 2 av skyld 2,10 i Oppdal,

2. Alfred Horvli » 128 » 4 » » 0,20 » »

3. Ola H. Ishoel » 129 » 1 » » 3,65 » »

4. Olav R. Ishoel » 130 » 1 » » 3,33 » »

5. Håkon Veggen » 133 » 1-4 » » henhv. 0,93-0,08,

0,91 og 0,05,

6. Ingebrigt Strand » 134 » 1 » » 4,32 » i Oppdal

7. Jon Jamseter » 135 » 1 » » 2,46 » »

8. John Løset » 168 » 1 » » 3,92 » »

9. Erik E. Nerhoel » 169 » 1 » » 3,18 » »

10. Arnt Nerhoel » 170 » 1 » » 4,88 » »

11. Olav N. Hoel » 171 » 2 » » 9,52 » »

12. Bernt I. Øien » 172 » 1 » » 3,36 » »

13. Ottar Grendsen » 173 » 3 » » 0,22 » »

Tvisten gjelder spørsmålet om et større fjellområde syd og nord for Dindalen i Lønset sogn i Oppdal herred er et privat sameie mellom setereierne i Dindalen eller om området er en del av Oppdal almenning. Det

Side:1073

har vært vilreinjakten i årene etter krigens slutt i 1945 som har vært den direkte årsak til at uoverensstemmelsen ble akutt.

Som eier av g.nr. 170 b.nr. 1 er som nr. 10 inntrådt Erik A. Nerhoel istedenfor Arnt Nerhoel.

Almenningsstyret gjør gjeldende at hele setertrakten i Dindalen er almenningsgrunn tillike med fjellområdene på sydsiden mot Åmotsdalen mot vest mot fylkesgrensen og mot nord til fjells i Storhaugfjellet. Under henvisning til Frostating lagmannsretts dom av 7. september 1954 i den såkalte «Skardalsak», krever imidlertid ikke almenningsstyret nå dom for at seterdalen Dindalen hører med til almenningen nedenfor skogbandet. Det er da lagt vekt på at denne setertrakt ligger isolert fra andre setertrakter og er fullt opptatt av det belegg den allerede har, så det av beite eller seterskog ikke vil være noe til overs for andre. - - -

Herredsrettens flertall er kommet til at almenningsstyret ikke har godtgjort at det omtvistede område syd og nord for Dindalen - i alt etter oppgivende ca. 75 000 da. - hører med fra gammel tid til almenningsområdene i Oppdal herred. Man antar at området er eiendomsgrunn for de saksøkte innenfor den gamle sognegrense på grunnlag av utøvet eierrådighet i dens forskjellige former gjennom meget lange tidsrom. En rekke tungtveiende bevismomenter taler for at det bør være så.

Etter de gamle grensebeskrivelser av 1811 og 1819 er det uklart om Lønset sogn i det hele hører med til det område hvor almenningene er beliggende. Det tales om at almenningen «indeslutter» Oppdals sogn. Når senere beskrivelse av 1819 også nevner endel av Oppdal herreds grensekommuner mot nordvest under omtale av «Opdals Præstegjeld», er det under presisering av at grenser mellom gårdene og almenningen ikke er bestemt.

Man må legge til grunn at Lønsets gårdbrukere ikke har utøvet almenningsbruk i statsalmenningene i hovedsognet. De var derfor ikke med på kjøpet av statsalmenningene i Oppdal i 1850-årene. Deres gårder var ikke med i den matrikul som ble opprettet for gjennomføringen av de store skogutskiftninger som fulgte etter innkjøpet, og gårder i Lønset ble ikke tildelt lodd av skog ved skiftet. Innen Lønset sogn foregikk heller intet av utskiftningsforretningen til deling av de innkjøpte almenninger.

Man har funnet det karakteriserende at da Oppdals kommunestyre den 12. mars 1860 søkte regjeringen om statstilskudd til utgiftene med de store utskiftninger, fremhevet kommunestyret at forretningene gjaldt «saavel de af Staten kjøbte almindinger som de øvrige i Opdal beliggende skovfællesskaber, der sammenlagte med almindingerne betragtedes som et eneste stort fællesskab for næsten den hele almue i hovedsognet».

Også innen hovedsognet var det gårder som ikke deltok i innkjøpet av almenningene. Gårdene Sæteren, Viken og Stuen er nevnt. De hadde sine forhold til utskiftningsområdene ordnet ved avtaler.

Lønsets gårdbrukere deltok ikke i bestyrelsen av Oppdal almenning etter den fikk eget almenningsstyre. De hadde ikke stemmerett ved valg og gårdene i Lønset eller deres eiere var ikke oppført i manntallet for almenningsvalg. Bare i årene 1909 og 1911 ble det til almenningsstyret valgt 2 representanter fra Lønset sogn, men deres kompetanse var begrenset til spørsmål vedrørende Oppdals storskiftekommission av

Side:1074

interesse for Lønset sogn. Storskiftekommissionens kompetanse var definert således: (H.F.K.'s dom av 7. mars 1919 3) «a) at bestemme og regulere grænserne mellem Opdals prestegjeld i Søndre Trondhjems amt og de tilstøtende havne ganger i nævnte amt samt i Kristians og Hedemarkens amter og, om fornødiges i Romsdals amt, b) at utskifte det bestaaende fællesskap i passende havnelag eller sæterlag og fastsætte regler for bruken inden disse». Representantene for Lønset i almenningsstyret hadde ikke stemmerett i almenningsstyret og de underskrev ikke styrets protokoll.

Fra partsforklaringene gjengis, at dengang da Erik E. Nerhoel kjøpte Hammersetra opplyste auksjonarius Inge Klett Mull at grensen for den kjøpte eiendom skulle gå til «Åmotsdalsbretta».

Håkon Veggen forklarte at hans far ved reinjakt ble avkrevet av almenningsstyret kr. 20 etterskuddsvis fordi han skulle betraktes som ikke almenningsberettiget. Partens far betalte ikke tilleggsavgiften.

Herredsretten går etter dette ut fra at Lønsets gårdbrukere og herunder de saksøkte ikke har almenningsrettigheter i Oppdal almenning.

Lønsets gårdbrukere har selv og på et tidligere tidspunkt enn da almenningsskogene i Oppdal ble utskiftet foretatt deling av skogen på enkelte gårder eller i mindre sameier. Allerede i 1844 ble det kontraktmessig fastslått grensebeskrivelse mellom skogen tilhørende gården Blokhus i Lønset og skogen tilhørende samtlige «eiendomsberettigede til sæterhavningen og skovbruget i den saakaldte Dindalen». Det synes klart at det var en eiendomsgrense som derved ble fastsatt. Den endte ved øvre kant av Brefonden.

Etter de topografiske forhold og gårdenes beliggenhet er det naturlig at det ble gårdene med rettigheter i Dindalen som kom til gjennom tidene å utøve den alt overveiende bruk i det omtvistede område og på en så utvetydig måte at bruken har samsvart med og gitt uttrykk for eierrådighet. Seterbeiting, mosetak og jakt og fiske har ligget praktisk talt uavkortet til disse eiendommers eller andre Lønsetbyggeres enebruk.Feet har normalt beitet helt mot søndre Snefjelltjern. Jaktkort har de ikke løst hos almenningsstyret. Jakten har de, til dels etter annonser i aviser på forskjellige kanter av landet, satt bort til fremmede mot betaling. I Storhaugfjellet er mot betaling omkring 1933 et år leiet bort beite for tamreindrift til Kjelsberg. På samme måte er allerede for lang tid tilbake og gjennom lengre perioder tamreinbeite leiet bort på Storli og andre steder i Storlidalen i Lønset sogn. Innvendinger herimot er ikke fremkommet fra almenningsstyrets side. Dindalsetre har også tatt utenbygds kyr på beite.

Av de skogalmenninger som er omhandlet i almenningsbeskrivelsene av 1811 og 1819 lå ingen i Lønset. Av de oppregnede plasser lå heller ingen i Lønset. Engeslettet Krogvasenget som er omtalt i 1811 lå i nordvest mot Kråkvastind. Man vet imidlertid ikke nærmere om denne bygsel som vel kan være ervervet som beskyttelse mot innenbygds konkurranse og derved kommet med som bygselinntekt i almenningsbeskrivelse. Alene kan dette bygselforhold ikke tillegges nevneverdig vekt ved vurderingen av almenningsområdenes utstrekning.

Det fremgår av partsforklaringer og en flerhet av vitneforklaringer at det har vært en uttrykt oppfatning gjennom flere slektledd bakover at

Side:1075

Dindalingene tilkom eierrett så langt kyr beitet. Etter de forskjellige forhold og momenter som foran er beskrevet må det erkjennes naturlig at dette har vært oppfatningen hos grunneierne.

Almenningsstyret har disponert fiskeretter og hyttetomter i det omtvistede område, således Krogvannet, Svartdalstjern, Måsetjern og nordre Snefjelltjern. En vesentlig del av styrets disposisjoner gjelder imidlertid hytter og tjern som ligger utenfor Lønset sogn. Disposisjonene er i det alt vesentlige fra tiden etter århundreskiftet (tidligere var det Oppdal herredstyre som forvaltet almenningene), og de vil i seg selv ikke være rettsskapende når området fra gammelt ikke erkjennes å være almenning.

I den gamle grensebeskrivelse for almenningene fra 1819 slutter grensen temmelig plutselig ved punktet Faksfondkollen nordvest for Snefjellkollene. Dette er i seg selv bemerkelsesverdig. De gamle almenningsskoger lå i Bjørnvassliene mot Fagerhaug, i Drivdalen og i Åmotsdalen. Ingen almenningsskoger lå i Lønset. Sognegrensen for Lønset ender i Snefjellkollene. På Sundalssiden er Faksfondkollen også grensepunkt mellom privat eiendom og statsalmenningen idet statsalmenningens nordre grense ender i dette punkt.

Det ser således ut som om Lønset sogn rettslig har stått i en særstilling når det gjelder bruk av skog, fjell og beite sett i forhold til hovedsognet med dets almenninger og almenningsbruk. Det vil ellers fortone seg som merkelig at Lønsets gårdbrukere ikke var med på almenningskjøpet, ikke fikk skoglodd ved almenningsdelingen og den hele tid har vært utenfor almenningsstyret og uten stemmerett til dette. Derimot er det fra andre trakter i landet velkjent at enkelte bygdestrøks forhold til en almenning er forskjellig fra andre bygdestrøks og det innen samme herred. Uten at retten har tatt noe standpunkt til spørsmålet om de øvrige Lønsetområders rettslige status er sannsynligheten for en særstilling for det omtvistede område så sterk at det berettiger til å fastslå at det ligger utenfor almenningen. Det får, omenn indirekte, atskillig vekt at de tilstøtende områder i vest på Sunndalsiden av H.F.K. er tillagt de private grunneiere og ikke statsalmenningen. Dom vil således bli gitt overensstemmende med de saksøktes påstand med den endring at grensen følger den gamle sognegrense. - - -

Mindretallet, sorenskriver Glad, er kommet til et annet resultat enn flertallet i vurderingen av området syd for Dindalen.

Mindretallet antar at den gamle sognegrense er uten interesse for løsningen av det foreliggende spørsmål, men at derimot de natur gitte geografiske og topografiske forhold i traktene er egnet til å gi rettledning om den gamle almenningsbruk. Tar man dette utgangspunkt blir det god mening i ordvalget i almenningsbeskrivelsen av 1819 når den uttaler, at almenningen og almenningsfjellene ligger rundt omkring Oppdals sogn og egentlig inneslutter samme. Ut fra denne vurdering fremstiller Dindalen seg som en typisk seterdal i likhet med mange andre seterdaler som utvilsomt er eller har vært almenningsområder. Det er tilstrekkelig å nevne Gjevilvasdalen, Skardalen, Tinnidalen, Åmotsdalen. Storlidalen er derimot ingen seterdal. Når Dindalen ikke er beskrevet som almenningsdal, er det derfor ikke mer påfallende enn at typiske almenningsstrøk som Gjevilvasdalen og Skardalen ikke finnes i beskrivelsen. Her foregikk utskiftning etter almenningskjøpet. Det var ikke

Side:1076

tilfelle i Dindalen. Noen sikker forklaring herpå har man ikke. En tenkelig årsak kan være at Dindalen som almenningsdal var «optatt» av de forholdsvis få gårder som brukte den og at den derfor ble forbigått. I denne forbindelse får også forklaringen fra 6. vitne Sivert T. Sæther som er født i 1873 atskillig interesse. Han nevner med Ole S. Gulaker og/eller Klett Mull som kilde en gammel avtale, hvoretter gårdbrukere fra Lønset ikke deltok i de store utskiftninger i hovedsognet men ordnet skogdelingen selv, og at det skal være oppsatt en protokoll i den anledning. Protokollen er ikke funnet. Seterdalene Gjevilvasdalen og Skardalen er utskiftet og det må ansees på det rene at almenningen nå ligger rundt disse daler. Dette er rettskraftig fastslått for Skardalens vedkommende ved Frostating lagmannsretts dom av 7. september 1954. Ved samme retts dom av 28. juni 1948 er fastslått at Langtjønna nordvest for Skarvandet hører til almenningsområdet.

Mindretallet mener derfor at Dindalen er en tidligere almenningsdal hvor således almenningsstyret hadde full kompetanse til å forpakte bort Svartdalstjern, Snefjelltjern og Måsetjern, feste bort hyttetomter ved Snefjelltjern og i Svartdalen, selge jaktkort, beplante fiskevann m.v. Etter Skardalsdommen har nå almenningsstyret erkjent at Dindalen så langt skogen går er blitt privat eiendom for setereierne. For Dindalen med seterskogen er da tvilen løst. Men fjellområdene syd for seterdalen må fremdeles være almenning. Den bruk Dindalingene har gjort seg av fjellstrekningene til beiting, fiske, mosetak m.v. går ikke utenfor rammen for vanlig almenningsbruk. Det har ikke vært noen eksklusiv bruk, tvert om har almenningsstyret og tidligere Oppdal kommunestyre administrert området som almenning. De avtaler Dindalingene i senere år har inngått seg imellom med formål å administrere det her omhandlede område som et sameie, kan under disse omstendigheter ingen selvstendig betydning få.

Etter mindretallets oppfatning har de saksøkte i behold sine rettigheter i almenningen på linje med andre almenningsberettigede i herredet. Spørsmålet vedrørende skogen er nå løst for samtlige. At de uberettiget er holdt utenfor almenningsstyret kan ikke endre forholdet.

Det fullstendige bilde av de opprinnelige almenningsområders utstrekning får man ved å erindre at også de store arealer innen Drivstuen utmål og Kongsvold utmål opprinnelig var almenningsgrunn, men tidlig ble fraskilt almenningen i spesielt øyemed.

I vurderingen av forholdene i Storhaugfjellet nord for Dindalen er mindretallet enig med flertallet. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne E. Midelfart og Mats Stensrud og sorenskriver Aage Thor Falkanger med domsmenn Lars Frostvold og Ola Gullbrekken):

Ved kongeskjøte av 23. mai 1857 overdro staten «de uopdyrkede Deler af de Staten tilhørende i Opdals Præstegjeld, Ørke og Gauldals Fogderi, søndre Trondhjems Amt beliggende Almindinger» til «de i Almindingerne brugsberettigede Gaardbrugere, som have erklæret sig villige til at deltage i Kjøbet for en Kjøbesum af 100 Spd. - - ».

De kjøpte almenninger har senere utgjort Opdal bygdealmenning som fra 1905 bestyres av Opdal almenningsstyre.

Side:1077

Ved en av Høyfjeldskommisionen avsagt dom den 7. mars 1919 i sak mellom Landbruksdepartementet og Opdals almenningsstyre, ble det fastslått at statens salg i 1857 omfattet statens almenning innenfor Opdals herred, og at denne almenning ikke bare omfattet de skogbevokste deler av almenningen, men også alle fjellstrekninger ovenfor skoggrensen. - - -

De 13 gårder det her er tale om, har alle setrer i Dindalen, en fjelldal som på sydsiden av Driva går opp fra Drivas dalføre og strekker seg vestover til herredsgrensen mot Sunndal, hvorfra dalføret fortsetter videre vestover under navn av Dindalen. - - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Etter lagmannsrettens oppfatning har almenningsstyret ikke ført bevis for at de 2 fjellstrekninger denne sak gjelder, i kjent tid har vært almenning. Det er for lagmannsretten fremlagt beskrivelse av «Opdals Thinglaugs Bygde Merker» - en utskrift av Diplomatarium Norvegicums 16. bind side 392 ff. - som angivelig bygger på en gammel dom av 14. juli 1504.

Hverken denne beskrivelse eller beskrivelsen «over Hans Kongelige Majestæts Almindinger i Opdals Tinglav» av 12. oktober 1811, gir etter rettens oppfatning støtte for at almenningen i Oppdal har omfattet de omtvistede områder.

Det er da også den noen år senere utarbeidede beskrivelse og befaringsforretning over almenningene i «Ørke og Guldals Fogderi» som den ankende part betegner som hoveddokumentet i saken.

Dette dokument har sådan innledning:

«Aar 1819 den 30te August, var Stedets Amtmand, Fogden og Sorenskriveren samt Distriktets Lensmand samlede paa Thingstedet i Mjøen i Opdal for at forfatte en fuldstændig Beskrivelse og Opgangsforretning over de i Opdals Præstegjæld, Ørkedals Fogderi og Søndre Trondhjems Amt beliggende Stats-Almindinger - - -».

Dette møte var kunngjort fra alle kirkebakkene i Oppdal og alle omkringliggende sogn, og ifølge utskriften var det møtt frem «en stor Mængde Almuesmænd af Opdal» samt noen nærmere oppregnede utenbygds almuesmenn, dog ingen fra de tilgrensende herreder Sunndal og Stangvik.

Etter en henvisning til forannevnte beskrivelse av 1811 heter det i denne nye beskrivelse:

«Derefter foretog man sig at beskrive de i den fremlagte gamle Beskrivelse anførte Almindinger, kaldede Brenden, Troldaleggene, Tiniedalene, Bjørnvaslien, Storlimarken, Amunsdalen og Drivdalen, der alle ligge i en sammenhængende Strækning og egentlig kun udgjør een Alminding.

1.: I Henseende til Bygdebeliggenhed ligger Almindingen og Almindingsfjeldene rundt omkring Opdals Sogn og egentlig indeslutter samme.

2.: Den grænser paa nordre Kant mod fleere Gaarders Hjemrøster her i Opdal, paa østre Kant mod Renneboe Thinglag i Ørkedals Fogderie og Indseths Annex i Østerdalens Fogderie, paa søndre Kant mod Dovre og Lesøe Præstegjeld i nordre Gulbrandsdalens Fogderie, og paa vestre Kant til den nordre Deel af Lessøe i nordre Gulbrandsdalens Fogderie, samt mod Sundals Præstegjeld i Nordmørs Fogderie under Romsdals Amt.

Side:1078

3.: De specielle Mærker, er paa et Sted mod S: til Gaarden Mjøens Eiendomme, saaledes som Mærket er bestemt ved en den 2. September 1800 afholdt Markegangsforretning, der i Afskrift vedhæftes denne Acta. - Fra Mjøens Mærke paa linien langs Gaarden Vasleggens Eiendom, derfra i N: O: til de store Opdals Myhrene efter Bækken Retta, der falder ud i Bjørnsvandet, derefter følges Bjørnsvandet men nordlig og videre efter en Elv kaldet Byna, til Bøygdemærket imellem Renneboe og Opdal, kaldet Gisnafaldet, herfra strækker Mærket i O: til Hodstoefjeldet hvor en Muur er nedsat, og som udgjøre Bøygdemærket imellem Opdal og Indseth, samt videre paa den østre Side langs Indseths og Qviknes Bøygdemærker, derefter langs Foldalens, Dovres, Lessøes, Sundals, Stangvigs, Surendalens og Renneboe Bøygdemærker, igjen til Gisnafaldet, indenfor disse linier ligger heele Opdals Præstegjeld med dens matriculerede Gaarde, og Grændser imellem disse eller disses Hjemrøster og Almindinger, er ikke bestemt.

4.: Almindingen er af et betydeligt Omfang, men da den for det meste bestaar af nøgne og tildels utilgjengelige Fjelde og indbefatter alt hvad der af Dovrefjeld henhører til det Nordenfjeldske, og Almindingen i det heele fornemmelig bestaar af de vidtudstrakte Fjeldstrækninger der indeslutter Opdals Præstegjeld, var det vanskelig at bestemme Længden og Bredden saameget mere, som Almindingen gaaer i en Cirkel rundt omkring Bøygden. Omkredsen skjønnes at være fra 22 til 24 Mile, og Bredden er forskjelig fra en til to Mile.»

I forretningen er også nevnt at det var ulike meninger om merkespunktene mellom almenningsfjellene og de tilgrensende prestegjeld søndenfjells. Det heter her:

«In specie imodsagde Opdals Almue de Mærker der ere anførte i den fra Lensmand Jull Fremsendte i Aaret 1801 i nordre Guldbrandsdalens Fogderie afgivne Almindingsbeskrivelse, naar Mærkespuncterne skal være Aarkaalstangen, Findshøen og Knudshøen, vilde den største Deel af Opdals Almindingsfjelde falde til de Søndenfjeldske. Derimod angav Opdals Almue Mærkespuncterne for Almindingen forsaavidt den grænser til det Søndenfjeldske at være: fra Gisnafald i S: til høieste Hodstoe-Fjeld, derfra til Inderdal, derfra i S: til Jutulhaug, derfra i S: til Graae eller I-høen ved Moresøen, videre i S: til Raattesøe Høe, videre i S: V: til Armoshøl, fra denne til Gjersgaflen eller Porten paa Dovrefjeld, fra Gjersgaflen i N: V: til Fjeldet Kallen, fra Kallen i N: V: til Faxfond i Sneefjeldet. Hvilke Puncter alle nærværende, in Specie den fra det Søndenfjeldske Mødende Erik Sivertsen Dalen erkjendte som rigtige, og som tillige stemmer med en ved Sorenskriver-Embedet værende Markeraae af 1669, grundende sig paa en gammel foregaaende Dom afødt xx.xx.1504.»

Etter lagmannsrettens oppfatning gir ikke de her siterte beskrivelser noe fyldestgjørende bevis for at det dengang var alminnelig oppfatning at de 2 fjellområder på hver side av Dindalen i grensen mot Sunndal tilhørte statens almenning.

Det heter riktignok at almenningen i det hele fornemlig består av de vidstrakte fjellstrekninger som inneslutter Oppdal prestegjeld, og at almenningen går i en sirkel rundt omkring bygden. Denne uttrykksmåte kan dog ikke tillegges noen avgjørende vekt ettersom man ikke vet om det har deltatt i møtet folk fra Lønset som hadde kjennskap til

Side:1079

eiendomsforholdene i Dindalen. Den omstendighet at det ikke møtte noen fra Sunndal kan også tyde på at de tilgrensende naboer i dette herred, først og fremst eieren av gården Jenstad, har funnet dette uten interesse fordi han har ment at fjellet omkring Dindalen ikke har tilhørt statsalmenningen, men vært privat eiendom slik som på Sunndalssiden av grensen. Det synes i det hele tatt å ha vært oppfatningen i Sunndal fra gammelt av at det i høyfjellet mellom Sunndal og Oppdal ikke har vært noen staten tilhørende eiendom, og det henvises i denne forbindelse til den for lagmannsretten fremlagte brevveksling mellom fogd Gøttsche og lensmann Erstad, således sistnevntes brev av 6. februar 1847.

Det er i forretningen av 1819 uttrykkelig gjort oppmerksom på at det ikke er bestemt noen grenser mellom gårdene og almenningene. Det er i dag prosessuelt på det rene at selve Dindalen opptil skoggrensen ligger i privat sameie, og som påpekt nærmere nedenfor er det lagmannsrettens oppfatning at man her har å gjøre med et fra gammel tid festnet rettsforhold. I selve Dindalen har det således vært et brudd i den almenning som ifølge beskrivelsen skulle ligge som en sirkel omkring bygden.

Foruten de foran nevnte almenningsbeskrivelser, finnes også en beskrivelse over almenningsskogen i Oppdal fra 1757. Det er et gjennomgående trekk i alle de foreliggende almenningsbeskrivelser at ingen av dem - bortsett fra beskrivelsen av almenningens yttergrenser som faller sammen med beskrivelsen av yttergrensene for Oppdal prestegjeld (herred) - gir noen støtte for at noe område i eller omkring Dindalen i kjent tid har vært almenningsgrunn. Det samme gjelder for øvrig Lønsetgrenden i det hele, bortsett fra en enkelt bygsel av engslette fra 1801 ved Kråkvatnet nord for Drivas dalføre. Denne engslette oppgis for øvrig å ligge «udenfor de beskrevne Kongelige Almindinger». De gamle almenningsbeskrivelser omfatter skogområder i almenningen, et betydelig antall bortbygslede husmannsplasser, setervoller og engsletter. Ingen av de nevnte skogområder, husmannsplasser, engsletter eller setervolder ligger i Dindalen. Når man sammenholder dette forhold med at beskrivelsen av 1819 uttrykkelig fastslår at grensene mellom de matrikulerte gårder innen Oppdal og almenningen ikke er bestemt, gir de gamle beskrivelser ikke holdepunkt for noen antagelse om at Dindalen har vært ansett som almenningsgrunn. Dette forhold gir en rimelig bakgrunn for at ingen fra Lønset deltok i almenningskjøpet i 1857.

Den i saken fremlagte kontrakt av 14. mars 1844, gir etter rettens oppfatning klart uttrykk for at eierne av ankemotpartenes gårder dengang anså seg eiendomsberettigede til seterhavningen og skogbruket i Dindalen. Ankemotpartenes gårder er meget gamle. For disse gårder i Lønset omkring Dindalselvens utløp i Driva, var Dindalen det naturlige område for beite og seterdrift, og herfra hentet de i stor utstrekning det nødvendige skogsvirke. En må anta at det fra lang tid tilbake kun har vært disse gårder som har utnyttet dette område, og at det også i lang tid før kontrakten av 1844 har vært den alminnelige oppfatning hos disse gårdeiere at selve Dindalsområdet var deres eiendom.

Det er fra almenningsstyrets side presisert at dets innrømmelse av at selve Dindalen er privat eiendomsrett undergitt og som følge herav avgrensningen av tvisten til kun å gjelde fjellområdene ovenfor skoggrensen, kun er foretatt i samsvar med den avgrensning av seterskogområder

Side:1080

som fant sted i årene etter kjøpet av statsalmenningen i 1857. Det er imidlertid rettens oppfatning at innrømmelsen av privat eiendomsrett i selve Dindalen er i samsvar med et gammelt festnet rettsforhold. Det er lite sannsynlig at noen oppsitter i Oppdal med kjennskap til forholdene i Dindal på den tid almenningskjøpet ble drøftet, og senere avsluttet i 1857, har regnet med at den kjøpte statsalmenning omfattet selve seterdalen, Dindalen.

Det blir etter dette rettens sak å fastsette grensene mellom dette gamle setersameie i Dindalen og den tilgrensende almenning.

Når det gjelder fjellstrekningen nord for Dindalen over mot Drivas dalføre, er det ankemotpartenes oppfatning og påstand at intet av området mellom de to dalfører tilhører bygdealmenningen. Heri fikk de enstemmig medhold i herredsretten, og lagmannsretten er også kommet til samme resultat. Som foran nevnt er den vestlige del av dette fjellområde - den del som ligger i Sunndal herred - ved Høyfjellskommisjonens kjennelse av 1. juli 1927 fastslått å være privat eiendom.

Når det gjelder den østlige del - den del som ligger i Oppdal - har man ikke opplysninger om bruksutøvelse innen dette fjellområde fra andre enn ankemotpartenes gårder og andre gårder i Lønset, så vidt skjønnes de gårder som ligger opp mot området på Drivas sydside. Bruksutøvelse over dette forholdsvis lille område av snaufjell som her støter til utvilsom privateiendom, vil måtte regnes som utslag av eiendomsrett. Retten kan for så vidt henvise til de betraktninger som er gjort gjeldende av Høyfjellskommisjonen i forannevnte kjennelse side 231.

Både naturforholdene og bruksforholdene i dette begrensede fjellområde, som på alle kanter er omgitt av utvilsom privat eiendom, tilsier at fjellet tilhører de tilgrensende private eiendommer.

Når det gjelder opptrekningen av grensen mellom Dindalens privatsameie og almenningen på sydsiden av dalen, må det også her tillegges en viss vekt at fjellområdet vestenfor - området syd for Dindalen - er fastslått ikke å være statsalmenning. Det foreligger også for dette område syd for Dindalen en bruksutøvelse fra sameierne i Dindalens side som det kan være naturlig å se som et utslag av eiendomsrett, men retten finner ikke at denne bruksutøvelse berettiger en grensetrekning etter vannskillet, slik som ankemotpartene påstår.

Herredsrettens flertall har trukket grensen etter den gamle sognegrense for Lønset annekssogn som er inntegnet på den i saken fremlagte kartkopi (blåkopi) fra Norges Geografiske Oppmåling.

Hvilke opplysninger som ligger til grunn for vedkommende karttegners inntegning av denne anneksgrense er ikke kjent.

Det trykte kart over dette område, utgitt i trykken i 1888, har ikke denne grense, og det foreligger ingen opplysninger om at det noensinne er fastsatt noen grense for Lønset anneks ved noen administrativ avgjørelse. Så vidt vites har Lønset aldri vært noen egen sognekommune.

Under disse omstendigheter finner lagmannsretten at man ved opptrekningen av grensen mot almenningen ikke kan tillegge den på blåkopikartet anførte anneksgrense den vekt som herredsrettens flertall har gjort, og bruke denne som grense mellom privateiendommen i Dindalen og almenningen.

Derimot bør det etter lagmannsrettens oppfatning legges atskillig vekt

Side:1081

på den oppfatning av grensen som almenningsstyret selv har gjort gjeldende under storskiftekommisjonens forhandlinger 1910-1913.

En henviser i denne forbindelse til den fremlagte utskrift av Høyfjellskommisjonens dom av 7. mars 1919 1, hvorav fremgår at Storskiftekommisjonen bl.a. så det som sin oppgave å behandle spørsmålet om hva der var å anse som innbefattet under statens salg i 1857 av de uoppdyrkede deler av dens almenninger i Oppdal. Som nytt dokument for lagmannsretten er fremlagt utskrift av Storskiftekommisjonens forhandlingsprotokoll fra møte den 24. august 1910, hvor Oppdal almenningsstyre var representert ved styremedlemmene S. H. Sæther, formann, og I. Clett-Mull. I den redegjørelse som disse to lot tilføre forhandlingsprotokollen er bl.a. anført:

«Alt, hvad der ligger indenfor hovedsognet paa bygdens sydside, som ikke er optaget af bestemte gaarde med hjemrøster er derimod at betragte som bygdealmenning. Almenningsgrund er kun de af staten ved skjøde av 1857 indkjøbte strækninger. Denne stræknings grænse tager sin begyndelse ved Aalma elvs udløb i Driva - - - indtil denne grænse avancerer til punktet Faksfon, hvor Lønset kapelsogn ansees at støde til. Grænsen bøier derefter i nordøstlig retning over de paa rektangelkartet anførte østligere Snefjeldkoller med høideangivelse 1813, 1803 og Svartdalskollen. Herfra i nordøstlig retning til nordligste Hammerdalskollen paa nordligste Snefjeldtjerns vestside med høideangivelse 1208. Derfra over Fiskbækken os (udløbet i nordre Snefjeldtjern) til høiden i nord for denne (1189); her bøier grænsen mot sydost til Bratskarven, hvor Lønset sogn forlades. Grænsen fortsetter herfra i sydøst til den antræffer gjærdet paa vestre side af Aamotsdalen. - - -»

I møte den 29. mars 1913 i Oppdal almenningsstyre er som første sak anført i styreprotokollen:

«Behandledes spørsmålet om almenningsgrundens udstrækning - og gjennemgikkes hvad der derom inden storskiftekommissionens møte 24. august er tilført dens protokol.

Beslutning (enst.):

De under storskiftekommissionens møte 24. august 1910 av den dav. formand Sæther og Inge Clett Mull anførte grænser for almenningsgrunden i Opdal vedtoges som rigtige.»

Disse uttalelser gir etter lagmannsrettens oppfatning for det første et uttrykk for at bygdealmenningen ligger innenfor hovedsognet, og at kjøpet i 1857, i ethvert fall på Dindalens sydside, ikke omfattet noe område innenfor grensene av Lønset annekssogn hvor almenningsstyret må ha gått ut fra at alt er privat eiendom. Den foran siterte grense fra Faksfonn til Bratskarven er basert på at grensen mellom hovedsognet og Lønset annekssogn antokes å gå her.

Etter de i saken foreliggende opplysninger må retten anta at almenningsstyrets oppfatning i 1910-13 har vært i overensstemmelse med den alminnelige oppfatning i bygden lang tid tilbake, i ethvert fall til den tid da det ble spørsmål om kjøp av statens almenning i Oppdal.

Som nevnt har man ingen sikre opplysninger om noen sognegrense i fjellet, således heller ikke syd for Driva, men med utgangspunkt i almenningsstyrets egen oppfatning i 1913 og etter all sannsynlighet kjentfolks oppfatning omkring 1888, slik den er kommet til uttrykk i den inntegnede

Side:1082

grense på karttegnerens arbeid, finner retten det naturlig at Svartdalsområdet ikke tillegges almenningen, men legges innenfor Dindalens sameie. På den annen side er det lite som taler for at setereierne i Dindalen har ment seg eiendomsberettiget i området rundt det søndre Snefjelltjern.

Når det gjelder området rundt nordenden av det nordre Snefjelltjern og østover mot Bratskarven, finner retten at det fra Dindalseiernes side er utøvet jakt, fiske, beite og mosetak i en utstrekning som gir støtte for den oppfatning at de har ment å ha eierrådigheten på disse kanter. At Dindalseierne har ansett seg eiendomsberettiget atskillig ovenfor skoggrensen synes også å fremgå av det i saken fremlagte forlik fra 1863-64, mellom gården Blokhus og enkelte setereiere i Dindalen, hvor grensen mellom deres sauehavninger i Dindalen trekkes fra «en stor Steen paa Fjeldryggen i øst for «Bratskarven» kaldet «Storstenen» og nordover». Retten er enig med ankemotpartene i at denne sten har ligget på den høyde som på kartet er angitt med 1453.

Under henvisning til foranstående finner da retten at grensen bør fastsettes å gå fra Faksfonnkollen (1784) over toppene 1813 og 1803 i Snefjellkollene, fra sistnevnte høyde til Svartdalskollen og videre til den høyde som på kartet er betegnet 1208 beliggende på vestsiden av nordre Snefjelltjern. Fra denne høyde legges grensen i rett linje til toppen av Bratskarven og videre i rett linje til høyden 1453 fra hvilket punkt grensen går nordover slik som påstått av ankemotpartene i den utstrekning Blokhus ikke er nabo.

Etter det syn lagmannsretten har på saken, har man ikke funnet det nødvendig å gå inn på de mange - til dels motstridende disposisjoner som i dette århundre har vært foretatt i fjellområdene omkring Dindalen. Fra 1905, da almenningsstyret for Oppdal bygdealmenning ble etablert, og senere fra 1925 da Dindalen sameie etablerte eget jaktstyre, har forholdene i fjellområdene vært preget av megen usikkerhet. Det skal bare bemerkes at forestillingen om et sameie «seterfellesskap» i Dindalen er gammel. Man finner den allerede i dokumenter fra 1840, 1860 og 1870-årene. Således ble en av setrene i Dindalen, Bøaseteren, i 1878 særskilt skyldsatt. - - -

Sorenskriver Falkanger er for så vidt angår distriktet på sydsiden av Dindalen kommet til et annet resultat og bemerker:

Etter det foreliggende antar jeg at det må legges til grunn at arealet ovenfor skogbandet ikke har vært undergitt privat eiendomsrett, og da har vært almenning. Det er etter min mening ikke fremkommet opplysninger som i tilstrekkelig grad styrker at noen gruppe bønder i Oppdal ovenfor skogbandet har utøvet rådighet i forvissning om at dette har vært utslag av eiendomsrett. De forklaringer man for så vidt har om beiting og om jakt og fiske er forholdsvis usikre og gir ikke etter min mening utrykk for noen eksklusiv eiendomsrett. Det skal i denne forbindelse nevnes at jakten var fri for alle norske borgere helt til jaktloven av 1899. Etter min mening er det heller ikke noen tradisjon om bøndernes eiendomsrett til fjellområdet. Jeg voterer derfor for at bønderne ikke skal betraktes som eiendomsberettiget overfor skogbandet, men da jeg er i mindretall, antar jeg ikke at det er nødvendig å utforme noen konklusjon. - - -