Rt-1963-827
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1963-09-07 |
| Publisert: | Rt-1963-827 |
| Stikkord: | Passivitet |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 85/1963 |
| Parter: | Staten v/ Kirke- og undervisningsdepartementet (overrettssakfører Einar Løchen - til prøve) mot 1. Johannes Matre, 2. Georg Matre, 3. Kristen Stødle (høyesterettsadvokat Karl Vikse). |
| Forfatter: | Bendiksby, Rode, Hiorthøy, Thrap, justitiarius Terje Wold |
| Lovhenvisninger: | Fornminneloven (1951) §4, Tvistemålsloven (1915) §6, Fornminneloven (1951), Oreigningsloven (1959) §1 |
Dommer Bendiksby: Ved kongelig resolusjon av 28. februar 1958 ble det i medhold av §4 i lov om fornminne av 29. juni 1951 truffet vedtak om fredning av et område ved Stødle kirke. Det ble holdt skjønn og overskjønn til fastsettelse av erstatningene. Ved overskjønnet, som ble avhjemlet den 2. juli 1959, ble erstatningen til grunneieren, Kristen Stødle, satt til kr. 94 000, og til brødrene Johannes Matre og Georg Matre, som innehavere av retten til å drive ut sand, grus og singel på området, til kr. 222 000. Erstatningsbeløpene ble ikke betalt. Ved kongelig resolusjon av 16. desember 1960 ble fredningen opphevet.
Kristen Stødle og Johannes og Georg Matre anla sak mot Staten v/Kirkedepartementet ved Oslo byrett med påstand om betaling av de erstatningsbeløp som var fastsatt ved overskjønnet.
Ved byrettens dom av 12. april 1962 ble påstandene tatt til følge Staten ved Kirkedepartementet ble dømt til å betale til Kristen Stødle kr. 94 000 og til Johannes og Georg Matre kr. 222 000, i begge tilfelle med 4 % rente fra 7. juli 1959 da overskjønnet var forkynt. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.
Staten ved Kirkedepartementet har påanket byrettens dom.
Med samtykke fra kjæremålsutvalget i medhold av tvistemålslovens §6 er ankesaken brakt direkte inn for Høyesterett.
Det er fra statens side gjort gjeldende at byretten har tatt feil når den har funnet at staten ved den gjennomføring av fredningen som har funnet sted, og etter fastsettelsen av erstatningene må ansees bundet til å betale erstatningsbeløpene. Det er, hevdes det, hverken formelt eller reelt grunnlag for å sidestille fredningsvedtak etter fornminnelovens §4 med en forhåndstiltredelse ved vanlig ekspropriasjon. Det er videre gjort gjeldende at byretten har tatt feil når den har funnet at det fra statens side er utvist en passivitet som begrunner plikt for staten til å betale de fastsatte erstatningsbeløp. En slik plikt kan heller ikke utledes av fredningsvedtakets ordlyd.
Det er fra statens side for Høyesterett uttrykkelig erklært at
Side:828
ankemotpartene skal ha full erstatning for all skade de er blitt påført i den tid fredningsvedtaket sto ved makt, og at disse erstatninger må bli å fastsette ved nytt skjønn.
Staten har nedlagt påstand om frifinnelse og tilkjennelse av saksomkostninger for byretten og Høyesterett.
Johannes Matre, Georg Matre og Kristen Stødle har nedlagt denne påstanden:
«Byrettens dom stadfestes, dog således at Den norske stat v/ Det kgl. Kirke- og undervisningsdepartement dømmes til å betale Johannes Matre, Georg Matre og Kristen Stødle saksomkostninger for begge retter.»
Om saksforholdet og partenes anførsler viser jeg til byrettens domsgrunner. Saken foreligger for Høyesterett i det vesentlige i samme skikkelse som ved byretten.
Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten, idet jeg finner at statens påstand om frifinnelse må tas til følge.
Fredningsvedtaket, som i sin helhet er gjengitt i byrettens domsgrunner, er som nevnt truffet i medhold av fornminnelovens §4. Det ble i samsvar med bestemmelsene i denne paragraf tinglyst og kunngjort i dagspressen, og det fredede område ble avmerket i marken. Grunneieren Kristen Stødle og den daværende innehaver av sandrettigheten, Bergens Sand og Singel A/S, ble skriftlig underrettet om vedtaket. I brevet til den sist nevnte uttalte departementet:
«Vedtaket gjøres gjeldende fra og med 1. mars d. å. I henhold til fredningsvedtaket må den virksomhet som etter kontrakt med herr Kristen Stødle drives av Bergen Sand & Singel A/S på eiendommen Stødle opphøre fra og med 1. mars d. å.»
Det er opplyst at Kristen Stødle fikk tilsvarende underretning.
Spørsmålet er da om staten ved å gå frem som her nevnt ble endelig bundet til å betale de erstatningsbeløp som ble fastsatt ved det etterfølgende skjønn, til tross for at fredningsvedtaket senere ble opphevet og de rådighetsinnskrenkninger som var pålagt eieren og rettighetshaverne, og som skjønnet hadde bygget erstatningsfastsettelsen på, falt bort. Det kan jeg ikke anta.
Fornminneloven bestemte - slik den lød da fredningsvedtaket ble truffet - at eieren av eiendom som fredes, har rett til erstatning og at erstatningen skal fastsettes ved skjønn. Så vidt jeg oppfatter det, var det meningen at fredningsvedtaket skulle komme først og skjønnet etterpå, og slik er det forholdt i dette tilfelle. Ytterligere bestemmelser på dette punkt hadde fornminneloven ikke da vedtaket ble truffet. Den hadde således ingen bestemmelser om det spørsmål som foreligger her, om staten etter at endelig skjønn var holdt kunne oppheve fredningsvedtaket med den virkning at den ble fritatt for å betale de erstatningsbeløp som var fastsatt ved skjønnet.
Ved ekspropriasjon er det den vanlige ordning at eksproprianten er ubundet og kan frafalle ekspropriasjonen etter at endelig takst er holdt, jfr. Schjødt: Norsk Ekspropriasjonsrett side
Side:829
148 og de dommer som der er nevnt. Denne ordning har sin begrunnelse i det forhold at eksproprianten har behov for å vite hva ekspropriasjonstiltaket vil koste ham før han treffer endelig bestemmelse om han skal fremme det. Jeg lar det stå hen om man i vårt tilfelle har å gjøre med en ekspropriasjon i vanlig forstand. Det som jeg i denne forbindelse legger vekt på er, at staten i et tilfelle som dette har et like sterkt behov som en ekspropriant har, for å vite hva fredningstiltaket vil koste før det blir truffet endelig avgjørelse om fredningen skal opprettholdes. En fredning kan - som i dette tilfelle - medføre store økonomiske konsekvenser. Det ville neppe være en heldig ordning, eller egnet til å fremme fornminnelovens formål, om staten skulle være avskåret fra å se og vurdere skjønnsresultatet før den treffer endelig avgjørelse om den skal opprettholde fredningen og ta på seg de omkostninger det medfører. Jeg innskyter i denne forbindelse at erstatningene ved overskjønnet i dette tilfelle ble omtrent 7 ganger så høye som ved det «vegledende skjønn» som staten hadde latt holde før vedtaket ble truffet. Etter min oppfatning er det naturlig å forstå loven - i samsvar med det som er den vanlige ordning ved ekspropriasjon - slik at staten ikke var bundet til å betale' de erstatninger som var fastsatt ved skjønnet, når den etter en vurdering av skjønnsresultatet fant at fredningen ikke burde opprettholdes, og vedtaket deretter ble opphevet.
Hensynet til grunneieren og de andre rettighetshavere kan ikke med rette anføres mot den forståelse av loven som jeg bygger på. Deres interesser blir tilstrekkelig tilgodesett når de får full erstatning for all den skade de er blitt påført mens vedtaket sto ved makt. Det har staten, som nevnt, erklært at de skal ha. Noe krav på å se fredningen opprettholdt har de ikke, noe de også har erkjent.
Det fremgår av det jeg har sagt at vedtaket om fredning og iverksettelsen av vedtaket ikke kan sidestilles med en forhåndstiltredelse ved vanlig ekspropriasjon. Hverken lovens ordlyd eller forarbeidene gir holdepunkt for at det har vært meningen, og jeg kan heller ikke se at det er reelle grunner som taler for å forstå loven slik. Det er i dette tilfelle overhodet ikke spørsmål om noen fysisk tiltredelse eller besittelsestagelse.
Jeg tilføyer her at fornminneloven ved lov av 22. mars 1963 er endret bl.a. ved tilføyelse av en ny §7a, der det er bestemt at departementet, før det gjør vedtak etter §4, kan kreve skjønn for å få fastsatt den erstatning som i tilfelle skal svares. Det spørsmål som her er behandlet vil da for ettertiden ikke komme opp etter denne lov.
Jeg kan heller ikke gi ankemotpartene medhold i at staten på grunn av passivitet er blitt bundet til å betale de erstatningsbeløp som ble fastsatt ved overskjønnet. Riktignok er det, som byretten har nevnt, gått ca. 15 måneder fra overskjønnet ble rettskraftig til fredningsvedtaket ble opphevet, og det kan synes å være lang tid. Det er imidlertid opplyst at departementet før den endelige avgjørelse ble truffet forhandlet med kommunen
Side:830
om deltagelse i utgiftene, likesom det måtte foretas undersøkelser om det kunne skaffes budsjettmessig dekning for erstatningsbeløpene. Det er forklarlig at dette tok tid. Jeg nevner i denne forbindelse at ankemotpartene også ventet lenge - bortimot 1 år etter at overskjønnet ble rettskraftig - før de reiste krav om utbetaling av erstatningsbeløpene. Årsaken til det er ikke opplyst.
Jeg nevner til slutt at ankemotpartene subsidiært har gjort gjeldende at staten ved fredningsvedtakets ordlyd har bundet seg til å betale de erstatninger som skjønnet fastsatte. Dette kan ikke føre frem. Det er uttalt i resolusjonen at erstatningene blir å fastsette ved skjønn, men dette er ikke annet og mer enn det som følger av loven, og det må være klart at staten ved resolusjonen ikke mente å påta seg andre eller større forpliktelser enn loven medførte.
Jeg finner at saken har vært såpass tvilsom at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.
Jeg stemmer for slik dom:
Staten ved Kirke- og undervisningsdepartementet frifinnes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Hiorthøy, Thrap og justitiarius Terje Wold: Likeså.
Av byrettens dom (dommer John Vilsted): - - -
Saksforholdet er i sine hovedtrekk dette:
Riksantikvaren tok i 1957 opp med Kirkedepartementet spørsmålet om å få fredet et område som grenser opp til den gamle fredede Stødle kirke, som sies å skrive seg fra Erling Skakkes tid. Det hadde på området i flere år vært drevet sandtak ifølge en kontrakt av 2. juni 1954 mellom grunneieren, Kristen Stødle og Nikolai Matre. Rettighetene etter kontrakten var 22. november 1954 overdradd til firmaet Bergen Sand og Singel A/S, hvor Nikolai Matre var hovedaksjonær.
Den 17. januar 1957 ble det holdt et «veiledende skjønn» - ledet av lensmannen - og ved dette skjønn var erstatningen i anledning av den påtenkte fredning satt til kr. 30 000 til Kristen Stødle og kr. 15 000 til Bergen Sand og Singel A/S (så vidt skjønnes kr. 90 000 for sandtaksrettighetene v kr. 75 000 vedkommende flytningen av et hus), alternativt kr. 34 500 til Kristen Stødle. Taksten ble ikke godtatt av partene.
Ved en avtale av 29. mai 1958 ble sandrettighetene av Nikolai Matre overdradd til hans sønner Johannes og Georg Matre.
Ved kongelig resolusjon av 28. februar 1958 ble bestemt:
«I henhold til lov om fornminne av 29. juni 1951, §4, fredes et område av eiendommen Stødle, g.nr. 35, b.nr. 10, i Etne herred, Hordaland fylke, tilhørende gårdbruker Kristen Stødle.
Grensene for det fredete område fremgår av grensebeskrivelse oppsatt av herredsagronomen i Etne 20. desember 1957.
Det fredete område må ikke utparselleres, bebygges eller på annen
Side:831
måte utsettes for inngrep som skjemmer Stødle kirke eller dens omgivelser. I tilfelle av planlegging av nybygg eller andre tiltak i samband med eiendommens drift, som kan sies å forandre stedets karakter eller på annen måte berøre fortidsminnet og dets omgivelser, skal eieren legge planene frem for Riksantikvaren.
Med de innskrenkninger som er angitt har eieren for øvrig full eiendomsrett og bruksrett til det fredete område.
Erstatningen til grunneieren Kristen Stødle og brukeren, Bergen Sand og Singel, blir å fastsette ved skjønn.
Riksantikvaren sørger for oppmerking av området, likeså for tinglysing av fredningen og kunngjøring av vedtaket i dagspressen.»
Etter begjæring av Kirkedepartementet ble 10. oktober 1958 holdt skjønn hvorved erstatningen til Kristen Stødle ble fastsatt til kr. 94 000 og erstatningen til Johannes og Georg Matre til kr. 210 500.
Kirkedepartementet ved regjeringsadvokaten begjærte overskjønn. Sunnhordland skjønnsretts overskjønn av 2. juli 1959 har slik slutning:
«Erstatningen til dei saksøkte vert fastsett slik:
Til Kristen Stødle:
Erstatning for sand og grus kr. 80 000
Ulempeerstatning » 4 000
Erstatning for planering » 10 000
kr. 94 000
Til brørne Matre:
Erstatning for sand og grus kr. 225 000
v fordel for planering » 10 000
kr. 215 000
Erstatning for reiskap » 7 000
kr. 222 000
Saksøkjaren betalar sakskostnader til dei saksøkte med kr. 300 innen 2 veker etter at overskjønnet vert forkynt for ham.»
Stødle og brødrene Matres prosessfullmektiger gjorde i brev av henholdsvis 23. august 1960 og 17. november og 21. desember 1960 henvendelse til departementet om utbetaling av erstatningsbeløpene. Departementet svarte i brev av 31. desember 1960 til høyesterettsadvokat Henrik Ameln jr. og i brev av 28. januar 1961 til overrettssakfører Karl Vikse sålydende:
«Herved meddeles at ved kgl. res. av 16. desember 1960 er det bestemt:
«Fredning av et område av eiendommen Etne, g.nr. 35, b.nr. 10 i Etne herred i Hordaland fylke, tilhørende gårdbruker Kristen Stødle, fastsatt ved kgl. resolusjon av 28. februar 1958 i henhold til lov om fornminne av 29. juni 1951, §4, oppheves».»
Senere henvendelser til departementet har ikke ført til noen ordning. - - -
Retten skal bemerke:
Etter det som er opplyst må retten gå ut fra, at opphevelsen av fredningsvedtaket av 1958 i og for seg ikke var begrunnet i noen endret vurdering med hensyn til det kulturelle behov for å verne området
Side:832
omkring Stødle kirke, men i det forhold at man fant at fredningen med de fastsatte erstatninger ville føre til en uforholdsmessig stor utgift for det offentlige. Selv om det rettslig sett ikke skulle være noe i veien for å oppheve fredningen av slike grunner, kan det imidlertid ikke antas at plikten til å utrede de fastsatte erstatninger dermed uten videre er bortfalt.
Etter rettens mening er det naturlig å se de fredningspåbud som ble utferdiget som en ekspropriasjonsartet forføyning overfor saksøkerne. En viser i denne forbindelse til at Ekspropriasjonslovutvalget i sin innstilling av 27. september 1954 31, har karakterisert fredning etter fornminneloven som «et helt spesielt ekspropriasjonstilfelle», og til at et fredningsvedtak som det foreliggende ville ha gått inn under legaldefinisjonen av «oreigningsinngrep» i §1 i loven om oreigning av fast eigedom av 23. oktober 1959, dersom loven hadde vært gjeldende da vedtaket ble gjort.
Det er fra statens side ikke bestridt at fredningsresolusjonen av 28. februar 1958 ble satt i verk for så vidt som oppmerking av området, tinglysing og kunngjøring i pressen ble foretatt i samsvar med resolusjonen og fornminnelovens §4. Retten legger videre til grunn at driften av sandtaket ble stanset i løpet av 1958, og at maskiner og innretninger for driften senere ble fjernet som følge av fredningspåbudet. Resolusjonen bestemte uttrykkelig at «erstatningen til grunneieren Kristen Stødle og brukeren Bergen Sand og Singel blir å fastsette ved skjønn». Etter det som er protokollert ved skjønnet av 10. oktober 1958 godkjente statens prosessfullmektig Johannes og Georg Matre som saksøkte i stedet for Bergen Sand og Singel, og det ble heller ikke ved overskjønnet gjort innsigelse mot at de da ble behandlet som parter. Fristen for anke over overskjønnet utløp 7. september 1959. Så vidt retten kan se må fredningsvedtaket i det minste på dette tidspunkt ansees endelig gjennomført overfor saksøkerne, og de innrettet seg på dette ved fjerningen av maskiner m.v. Fra departementets side ble det - slik saken foreligger opplyst for byretten - ikke foretatt noe som kunne tyde på at staten ikke anså seg forpliktet til å dekke de fastsatte erstatninger, før man ca. 15 måneder etter at overskjønnet var blitt rettskraftig opphevet fredningen.
Retten er tilbøyelig til å anta at staten ved den foretatte gjennomføring av fredningen og etter fastsettelsen av erstatningene må ansees bundet til å utrede erstatningsbeløpene til saksøkerne, jfr. Høyesteretts dom i Rt-1953-860, og uttalelsene i Skeie: «Civilprocess II» (utg. 1940) side 364. Under enhver omstendighet synes det rimelig å kreve at det fra departementets side var sagt fra i rimelig tid og før partene hadde innrettet seg, hvis man av hensyn til omkostningene ikke ville opprettholde fredningen. Retten viser i denne forbindelse til de synspunkter som er lagt til grunn i Høyesteretts dom i Rt-1922-182. Under de foreliggende forhold finner retten videre at det ikke kan legges særlig vekt på det moment, at det etter fornminneloven antagelig ikke ville vært adgang til å begjære forsøkstakst før fredningen ble besluttet.
De saksøkte er innforstått med at det står staten fritt å gjeninnføre fredningen såfremt den er forpliktet til å utbetale erstatningsbeløpene i henhold til overskjønnet av 2. juli 1959. - - -