Rt-1964-1023
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1964-09-05 |
| Publisert: | Rt-1964-1023 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 153 B/1964 |
| Parter: | A/S Norske Shell (overrettssakfører Nils J. Eidsmo) mot Statens Fiskarbank v/formannen i styret for Avdeling Tromsø (overrettssakfører Odvar Rye). |
| Forfatter: | Gaarder, Heiberg, Stabel |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §27, Tvistemålsloven (1915), Sjøloven (1893) §270, §404 |
Dommerne Gaarder, Heiberg og Stabel.
A/S Norske Shell, Tromsø, anla ved Tromsø byrett søksmål mot Statens Fiskarbank, Avdeling Tromsø. Grunnlaget var at Statens Fiskarbank som kjøper på tvangsauksjon av M/S Mikal Hind etter sjøfartslovens §270 første ledd måtte være ansvarlig for ca. kr. 9000 som saksøkeren hadde sjøpanterett i fartøyet for. Banken påsto prinsipalt avvisning fordi den hadde verneting ved hovedkontoret i Bergen, ikke ved avdelingskontoret i Tromsø.
Byretten traff beslutning om at saken skulle fremmes. Hålogaland lagmannsrett kom under dissens til det motsatte resultat.
Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte:
«Utvalget finner enstemmig at kjæremålet må tas til følge.
Lagmannsretten har i sin begrunnelse først nevnt blant annet at Statens Fiskarbank har til formål å gi 1) lån mot pant i fartøy, fast eiendom og redskap som blir nyttet i fiskenæringen, 2) driftslån til fiskeredskap og annen utrustning til fiske og fangst og 3) driftskreditt til fiskesamvirkelag, og den har pekt på at lånesøknadene som utgangspunkt skal vurderes etter forretningsmessige prinsipper. Når retten (flertallet) likevel er kommet til at banken ikke kan sies å drive forretning slik som forutsatt i tvistemålslovens §27, er det fordi - som det videre heter i begrunnelsen - «fiskarbanken driv ikkje vanleg bankverksemd elles og tek ikkje sikte på å skaffe seg forteneste, men mest mogleg jamvekt mellom inntekter og utgifter. Dette gjer at det somme år kan bli overskot, andre år blir det underskot».
Kjæremålsutvalget antar at lagmannsretten har bygget på en uriktig tolkning av tvistemålslovens §27 når den således har lagt avgjørende vekt på den alminnelige målsetting for bankens virksomhet. Ved anvendelsen av den her nevnte vernetingsregel overfor offentlige banker og annen offentlig virksomhet innen ervervslivet må det etter utvalgets mening tas utgangspunkt i en vurdering av i hvilken grad virksomheten fremtrer som «forretningsdrift» utad, dvs. I forhold til kunder og andre som berøres av virksomheten. Utvalget er for så vidt enig i de synspunkter som ligger til grunn for dissensen fra mindretallet i lagmannsretten.
Side:1024
Etter dette må lagmannsrettens kjennelse oppheves og hjemvises til ny behandling, idet Utvalget etter regelen i tvistemålslovens §404 ikke har adgang til å prøve lagmannsrettens konkrete rettsanvendelse.»