Rt-1965-1129
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1965-11-13 |
| Publisert: | Rt-1965-1129 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 129 |
| Parter: | Knut H. Tveitens dødsbo (advokat Thorstein Vale - til prøve) mot Knut H. Verpe m.fl (høyesterettsadvokat Christopher Frøstrup). |
| Forfatter: | Stabel, Kristen Andersen, Ryssdal, Eckhoff, Mindretall: Berger |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §28, §62, Skjønnsprosessloven (1917), §42, §4, §60, Jordloven (1955) |
Dommer Stabel: Den 27. juni 1964 ble det etter begjæring av Knut H. Verpe, Al, Knut H. Verpe, Oterholt, og Alf Verpe, Bø, holdt odelstakst ved Nedre Telemark herredsrett over Tveiten gård med tilhørende skog, gnr. 36 bnr. 2 og 3 i Bø, tilhørende Knut H. Tveitens dødsbo. Verdien ble for bnr. 2 satt til kr. 360 000, herav for skogen kr. 345000, og for skogstykket bnr. 3 til kr. 400000. Samlet ble de to bruksnumre verdsatt til kr. 760 000 herav for skogen kr. 745 000. Fra begge sider ble det forlangt overtakst. Ved overtaksten, som ble avhjemlet ved Nedre Telemark herredsrett den 13. oktober 1964 med skogkyndige skjønnsmenn oppnevnt utenfor kommunen, ble verdien satt betydelig lavere. Odelsovertaksten lyder slik:
«Den fulle samlede verdi av eiendommene etter gangbar pris i egnen fastsettes slik:
Alt. 1. Tveiten, gnr. 36, bnr. 2 - kr. 210 000,- tohundreogtitusen kroner. Herav for skogen kr. 195 000,- - etthundreognittifemtusen kroner.
» 2. Tveiten skog, gnr. 36, bnr. 3 - kr. 230 000,- - tohundreogtrettitusen kroner.
» 3. Tveiten, gnr. 36, bnr. 2 og 3 (Alt. 1 og 2 under ett) kr. 440 000,- - firehundreogfirtitusen kroner. Herav for skogen kr. 425 000,- - firehundreogtjuefemtusen kroner.
Ved verdsettelsen er det tatt hensyn til investerings- og kulturavgiften kr. 28 694,96.
Skogstykket Løyningen som ble påvist under befaringen er holdt utenfor taksten.
Saksomkostninger: Overskjønnet er begjært av begge parter. Da taksten er gått saksøkte imot, pålegges han å bære de lovbestemte utgifter ved odelsovertaksten, jfr. skjønnslovens §42, 3. ledd. Forøvrig bærer hver av partene sine omkostninger.
Taksten er enstemmig.»
Dødsboet har anket til Høyesterett over overtaksten. Anken gjelder rettsanvendelsen og saksbehandlingen. Boet gjør gjeldende at takstresultatet er så urimelig lavt - hele kr. 320 000 mindre enn undertaksten - at det bare kan forklares enten ved at skjønnet er vilkårlig eller ved at det bygger på en feilaktig rettsoppfatning med hensyn til hva som er «gangbar pris i egnen». På grunnlag av odelsløsernes prosedyre under overtaksten ligger det nær å tro at skjønnsmennene uriktig har forsøkt «å
Side:1130
finne fram til en rimelig pris som måtte gjøre det mulig for odelsløseren å greie seg på eiendommen», i stedet for å basere seg på den pris som eiendommen ville kunne selges for til høystbydende. Denne antakelse støttes blant annet ved at odelsløserne la fram oppgave over investeringer som de mente ville være nødvendige for at de kunne drive skogen og ved at gjeldende regler om skogbeskatning var trukket sterkt inn i prosedyren; på grunn av gjennomsnittsligningen vil en kjøper som på forhånd eier skog i kommunen, under visse forutsetninger få betydelig mindre skatt av skoginntekten enn odelsløserne ville få om de skulle overta eiendommen. At takstresultatet er vilkårlig er nå bekreftet ved at den ene halvpart av skogen, bnr. 3, etter overtaksten har vært utbudt til salg med garanti mot odelsløsning. En rekke innenbygdsboende og andre har budt på eiendommen og tilbudt å betale undertakstens pris kr. 400 000 - eller mer. - Det er etter boets oppfatning en feil ved overtaksten at det ikke i samsvar med skjønnslovens §62 annet ledd ble avsagt kjennelse angående det rettslige grunnlag for verdsettelsen. Under enhver omstendighet skulle det vært redegjort for spørsmålet i skjønnsgrunnene, jfr. lovens §28 sammenholdt med §60. Dødsboet har nedlagt slik påstand: «1. Odelsovertakst avsagt av Nedre Telemark herredsrett den 13. okt. 1964 i sak nr. 21, 25 og 26/1964 B, oppheves og hjemvises til ny behandling med nye takstmenn. - 2. Knut H. Verpe, Ål, Knut H. Verpe, Oterholt, og Alf Verpe, Øvre Bø, dømmes til in solidum å betale Knut H. Tveitens dødsbo saksomkostninger.»
Av de tre odelsløsere har den ene, Knut H. Verpe, Ål, tatt til gjenmæle ved høyesterettsadvokat Christopher Frøstrup, og gjort gjeldende at overtaksten ikke er vilkårlig og ikke bygger på en uriktig rettsoppfatning. De bud som etter overtaksten er gitt på bnr. 3, kan, hevdes det, ikke ses som uttrykk for eiendommens reelle verdi, da ingen av byderne kan ha hatt noe begrunnet håp om å få overta eiendommen. Under overtaksten forelå det ingen tvist eller tvil om hvilke rettssetninger verdsettelsen skulle bygge på, således heller ikke om skattereglenes betydning, og det var ingen foranledning til å begrunne skjønnet eller til å avsi kjennelse. Det er nedlagt slik påstand:
«1. Odelsovertaksten stadfestes. - 2. Den ankende part dømmes til å betale saksomkostninger for Høyesterett.»
Til bruk for Høyesterett har 1 part og 6 vitner gitt forklaring ved bevisopptak for Nedre Telemark herredsrett, vesentlig angående sitt syn på eiendommens verdi. Det er lagt fram en del nye dokumenter, som jeg ikke finner det nødvendig å spesifisere. De viktigste av dem kommer jeg nærmere tilbake til i det følgende.
Før jeg tar standpunkt til anken, finner jeg grunn til å presisere følgende fakta av betydning for saken: Tvisten gjelder en skogeiendom med tilhørende gårdsbruk. Skogen har et samlet areal på vel 4 000 mål, fordelt med omtrent like meget på bnr. 2 og bnr. 3. Husene og jordveien, ca. 77 mål, går inn under bnr. 2.
Side:1131
Husene og jordveien er etter det opplyste i dårlig hevd. - Odelsretten har vært - og er - omtvistet, iallfall når det gjelder bnr. 3. Etter at overtaksten var holdt, fikk boet opplysninger som styrket det i den oppfatning at det ikke heftet odelsrett på bnr. 3. På basis av dette ble bnr. 3 utbudt til salg med garanti mot odelsløsning. Det kom en rekke bud - særlig fra innenbygdsboende - som lå vesentlig over den pris som var fastsatt ved overtaksten. Budene varierte mellom undertakstens beløp kr. 400 000 og - i et enkeltstående tilfelle - kr. 475 000. Boet aksepterte ikke noe av budene, men tilbød i stedet Telemark fylkeslandbruksstyre å kjøpe eiendommen for kr. 400 000 med henblikk på eventuell disponering i samsvar med jordloven. Fylkeslandbruksstyret forela - saken for Bø jordstyre, som enstemmig tilrådet at tilbudet ble akseptert, dog slik at et mindretall gav uttrykk for at prisen var for høy. Behandlingen i fylkeslandbruksstyret endte med at styret erklærte seg interessert i å kjøpe både bnr. 2 og bnr. 3, men ikke for undertakstens pris. Prisen skulle etter styrets vedtak svare til den nye overtakst dersom den første overtakst ble opphevet av Høyesterett; i motsatt fall skulle den fastsettes ved skjønn etter skjønnslovens §4.
Jeg er kommet til at anken ikke kan føre fram.
Først behandler jeg den ankegrunn som går ut på at det under overtaksten skulle vært avsagt kjennelse i samsvar med skjønnslovens §62 annet ledd, alternativt at skjønnet ikke er begrunnet slik som foreskrevet i lovens §28. Etter boets prosedyre sammenholdt med opplysninger i prosesskrifter undertegnet av advokat Lindheim, som representerte odelsløserne under overtaksten, må jeg legge til grunn at det - med utgangspunkt i Høyesteretts avgjørelse i Rt-1931-865 - var alminnelig diskusjon prosessfullmektigene imellom om grunnlaget for vurderingen av hva som etter skjønnslovens §62 tredje ledd skal anses som «full verdi etter gangbar pris i egnen». Advokat Lindheim antydet at han ville forlange en redegjørelse i skjønnsgrunnene dersom ikke et bestemt uttrykk fra motparten ble kalt tilbake. Uttrykket ble imidlertid kalt tilbake på en slik måte at det ikke ble aktuelt for Lindheim å opprettholde kravet. Ifølge Lindheims uttalelse i prosesskrift «glattet advokat Vale over vår uenighet og det var åpenbart for alle at det ikke lenger eksisterte noen tvist som gav retten oppfordring til nærmere redegjørelse i skjønnsgrunnene - - -». Det er på det rene at boets prosessfullmektig på sin side ikke gav uttrykk for noe ønske om kjennelse eller begrunnelse i taksten. Etter dette må jeg gå ut fra at rettsspørsmålet ikke fra noen av sidene var reist i en slik form at skjønnsretten hadde oppfordring til å gi særskilt uttrykk for sin oppfatning av det. Det er ikke holdepunkt for å anta at det for skjønnsmennene forelå noen tvilssituasjon av slik art som forutsatt i skjønnslovens §28. Den omstendighet at overtakstens syn på verdien avvek sterkt fra undertakstens er etter min mening ikke avgjørende for at skjønnet måtte begrunnes.
Anken over rettsanvendelsen har nær tilknytning til den
Side:1132
nettopp nevnte anke over saksbehandlingen, nemlig for så vidt den går ut på at skjønnsmennene må ha feiltolket vurderingsnormen i skjønnslovens §62 tredje ledd ved å se bort fra hva innenbygdsboende kjøpere kunne tenkes å by for eiendommen. Etter min mening er det ikke grunnlag for å gå ut fra at taksten bygger på en uriktig lovforståelse hva dette spørsmål angår. Som det fremgår av hva jeg nettopp har sagt, hadde begge prosessfullmektiger uttalt seg om spørsmålet, og det må anses som meget usannsynlig at skjønnsmennene kan ha gjort seg skyldig i den misforståelse at muligheten av salg til innenbygdsboende kunne settes ut av betraktning ved takseringen. Jeg kan i denne sammenheng ikke legge noen vekt på at odelsløserne hadde utarbeidet og fremlagt oppgave over antatt investeringsbehov og over beregnet inntektsskatt av tømmersalg under varierende forutsetninger. Slike momenter vil det så vidt skjønnes alltid være naturlig for en skogkjøper å ta hensyn til, og de kan således ikke utelukkes som ledd i en riktig vurdering av eiendommens pris i handel og vandel. Under prosedyren for Høyesterett er det for Øvrig opplyst fra odelsløsernes side at to av dem faktisk eier skog i Bø og således ikke vil stå i noen annen skattemessig stilling enn en innenbygdsboende skogeier som måtte kjøpe eiendommen.
Jeg går så over til å behandle anken i den utstrekning den går ut på at selve takstresultatet - sammenholdt med andre opplysninger i saken - viser at overtakstens skjønn må være vilkårlig.
Det må være klart at en slik slutning ikke lar seg trekke utelukkende ut fra det faktum at det var en meget stor forskjell mellom undertakstens og overtakstens resultat. I denne sammenheng er det grunn til å understreke at overtaksten hadde et bedre grunnlag å bygge på enn undertaksten. For undertaksten forelå det ikke noen sakkyndig beskrivelse av skogen med beregning over produktivt areal, kubikkmasse, dimensjonsfordeling og tilvekst. For overtaksten forelå derimot en slik utredning utarbeidet av Telemark Tømmersalgslag på grunnlag av ukelang befaring. Oppgaven viser bl.a. et betydelig mindre tall for aktuell tilvekst enn den ligningsansettelse («skattekort») som ble lagt fram for undertaksten. De data som fremgår av tømmersalgslagets utredning er ikke bestridt fra noen av partene.
For Høyesterett har det vært lagt fram takster og uttalelser fra privat-engasjerte skogsakkyndige som går ut på at henholdsvis undertakstens og overtakstens resultat må være det riktige. Boet har påberopt seg en uttalelse datert 19. september 1964 fra forstkandidat, dr. agric. Lars Ketil Strand, som etter befaring og utførlige beregninger konkluderer med en samlet skogverdi på mellom kr. 569 000 og kr. 975 000 varierende med den rentefot og den netto tømmerpris pr. m3 som det opereres med. Hvis det forutsettes en rentefot på 3,5 pst. og en netto tømmerpris på kr. 40 pr. m3, blir skogverdien etter Strands beregning kr. 743 000, altså noe nær det samme som undertaksten. Mot dette har odelsløserne lagt fram en uttalelse og verdiberegning utarbeidet av
Side:1133
skogforvalter John Samset etter befaring av skogen. I uttalelsen settes eiendommen, inklusive hus og jordvei, til kr. 424 500, dvs. litt mindre enn overtakstens resultat. Uttalelsen ble gitt før overtaksten, men det er opplyst at innholdet ikke var gjort kjent for skjønnsretten.
Etter prosedyren for Høyesterett må jeg anta at divergensen mellom konklusjonene i de to uttalelser i det vesentlige henger sammen med forskjellig syn på to faktorer i beregningen, nemlig for det første fastsettingen av det tømmerkvantum som det vil være naturlig å hugge i tiden framover og for det annet diskonteringsfaktorens størrelse. Jeg finner ikke grunn til å gå nærmere inn på de to uttalelsers premisser hva disse spørsmål angår. Anvendelsen av de nevnte faktorer som ledd i vurderingen av hva som kan anses som en naturlig pris for eiendommen, forutsetter en betydelig grad av skjønn. Og jeg ser det slik at dr. Strands uttalelse ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å konstatere at overtakstens skjønn er vilkårlig. Overtaksten er kommet fram til sitt resultat uavhengig av de to nettopp nevnte private utredninger, og det er intet konkret holdepunkt for å anta at resultatet hviler på uriktige beregninger.
I større tvil har jeg vært når det gjelder betydningen av de bud som etter overtaksten er gitt på den halvdel av skogen som omfattes av bnr. 3. Som det fremgår av hva jeg har sagt tidligere, har flere innenbygdsboende gitt bindende bud som ligger kr. 170 000 eller mer over overtaksten. En så stor prisforskjell kan ikke lett forklares bare ved at tømmerprisen er gått noe opp siden overtaksten ble holdt. Og det er så vidt jeg kan se intet grunnlag for å bygge på at budene ikke var alvorlig ment eller at en pris på kr. 400 000 skulle være urimelig høy eller uforsvarlig fra en kjøpers standpunkt. Jeg våger imidlertid ikke ut fra dette å trekke den slutning at takstmennene kom til sitt resultat etter et vilkårlig skjønn eller med tilsidesettelse av hva de hadde grunn til å tro var gangbar pris i egnen. I denne sammenheng må understrekes at intet bud forelå på den tid da overtaksten ble holdt. Det kan også nevnes at både herredsskogmesteren i kommunen, bygdas lensmann og formannen i det lokale skogeierlag som vitner har gitt uttrykk for at overtaksten etter deres oppfatning ikke er for lav.
Etter dette kan jeg ikke se at det er grunnlag for å underkjenne overtaksten. Det blir mitt resultat at denne må stadfestes.
Avgjørelsen har voldt tvil. Og jeg antar at det foreligger særlige omstendigheter som tilsier at saksomkostninger ikke blir tilkjent for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
dom:
Odelsovertaksten stadfestes.
Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.
Side:1134
Dommer Kristen Andersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Ryssdal og Eckhoff: Likeså.
Dommer Berger: Jeg stemmer for at overskjønnet oppheves.
Det foreligger her med kort mellomrom to skjønn som begge skal fastsette odelsgodsets verdi etter gangbar pris i egnen, det vil si etter normal kjøps- og salgsverdi, og som kommer til vidt forskjellige resultater, underskjønnet til kr. 760 000, overskjønnet til kr. 440 000. Forskjellen mellom disse to verdsettelser er så stor at den etter min mening må betegnes som klart urimelig; det må her foreligge en feil, og forklaringen synes bare å kunne være enten at de to skjønn bygger på helt forskjellig rettsgrunnlag eller at det foreligger vilkårlighet.
Begge skjønn er uten begrunnelse, og man står uten holdepunkter til å fastslå hvor feilen ligger. Jeg er i og for seg enig med førstvoterende i at det ikke foreligger grunnlag for å fastslå at det er overskjønnet som har bygd på uriktig rettsgrunnlag, eller at det er vilkårlig. Men det samme gjelder også for underskjønnet. Det var ved overskjønnet diskusjon mellom prosessfullmektigene om grunnlaget for vurderingen.
Jeg mener at når et overskjønn avviker så voldsomt i sitt resultat fra underskjønnet som i dette tilfelle, så må man kunne kreve at det gir en begrunnelse for sitt resultat som gjør det mulig å kontrollere at det er bygd på riktig grunnlag. Dette følger etter min mening av skjønnslovens §28, fordi når forskjellen er så stor som her, kan det være tvil om hva skjønnet bygges på. Og jeg mener at en sådan regel er nødvendig, det er ikke en betryggende rettstilstand at et rettssubjekt skal være forpliktet til å avgi sin eiendom til en annen etter takster som står i så urimelig og uforklart motstrid mot hinannen.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.