Rt-1965-1362
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1965-12-18 |
| Publisert: | Rt-1965-1362 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 277 B/1965 |
| Parter: | A/S Leif Pedersen Trevarefabrikk (advokat Hans Grimelund) mot Leif Myklebust (advokat Hans J. Utne). |
| Forfatter: | Berger, Bendiksby, Heiberg |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §163, Tvistemålsloven (1915), §277, §289, §300, §344, §404 |
Dommerne Berger, Bendiksby og Heiberg.
Ved uteblivelsesdom avsagt av Austrheim forliksråd den 5. april 1963 ble Leif Myklebust dømt til å betale A/S Leif Pedersen Trevarefabrikk kr. 5 804,80 med renter og omkostninger. Beløpet var restkjøpesum for et ferdighus som trevarefabrikken hadde levert til Myklebust. I forliksklagen var det ikke annen fremstilling av kravet enn følgende: «Krav om betaling av tilgodehavende ifølge oppgave kr. 5 804,80 + renter av kr. 5 795.- fra 29/2 1962 til betaling skjer.»
Leif Myklebust reiste den 6. januar 1964 sak ved Sotra herredsrett mot A/S Leif Pedersen Trevarefabrikk med krav på tilsammen kr. 10 039.-, som erstatning, subsidiært prisavslag for mangelfullt utført arbeid og manglende badekar og vaskeservant i det ferdighus som Pedersen hadde levert Myklebust, og for refusjon av transportutgifter for byggematerialene. Saksøkte påstod saken avvist som rettskraftig avgjort ved uteblivelsesdommen avsagt av Austrheim forliksråd.
Sotra herredsrett avsa kjennelse den 18. mai 1965 om at påstanden om avvisning ikke skulle tas til følge. Gulating lagmannsrett stadfestet den 23. oktober 1965 etter kjæremål herredsrettens kjennelse, idet den bl.a. uttalte:
«Etter tvistemålslovens §289 kan forliksrådet avsi uteblivelsesdom på grunnlag av den fremstilling som er gitt i klagen, jfr. Alten: Tvistemålsloven med kommentar, anm. 2 til §289, hvor det sies at det ikke er adgang til å utfylle den klage som er forkynt for innklagete, jfr. henvisningen til anm. 1 til §277 om at kravet på en fordring må angi dens innhold og grunnlag, jfr. henvisningen til anm. 1 til §344, jfr. §300 nr. 1-4, om hva klagen skal inneholde. - Hvis tvistemålslovens regler følges, vil således klagen bidra til å vise hva som er rettskraftig avgjort ved en dom av forliksrådet.
I forliksklagen av 20/2 1963 er imidlertid, som det fremgår av tillegget foran til saksfremstillingen, ikke nevnt noe om hvilket kontraktsforhold eller hvilke ytelser kravet gjelder. Dette fremgår heller ikke av forliksrådsdommen eller av bilaget som lå ved forliksklagen, men som ikke lå ved det eksemplar av klagen som innklagete fikk. - Det har likevel ikke vært noen tvil om at klagen og forliksrådsdommen gjaldt det ferdighus som Pedersen
Side:1363
hadde levert til Myklebust. Men når det skal tas standpunkt til hva som er rettskraftig avgjort ved uteblivelsesdommen, kan det ikke bygges på opplysninger som ligger utenfor klagen og dommen. Så lite som klagen inneholder i det foreliggende tilfelle, kan det ikke anses rettskraftig avgjort annet enn at Myklebust skulle betale det i dommen nevnte beløp innen den der fastsatte frist, og det kan ikke anses rettskraftig avgjort noe om forståelsen av kontrakten mellom partene og om hvorvidt ytelsene var overensstemmende med kontrakten. De krav som nå gjøres gjeldende av Myklebust på grunnlag av det han hevder om at ytelsene ikke er overensstemmende med kontrakten, må derfor kunne fremmes ved ny sak. - Den foreliggende uteblivelsesdom har derfor i realiteten ikke vesentlig videre virkning enn et exigibelt gjeldskrav.»
A/S Leif Pedersen Trevarefabrikk påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, som forkastet kjæremålet.
Utvalget bemerket:
«Det er i kjæremålserklæringen ikke nevnt noen bestemt lovforskrift som påstås å være feiltolket av lagmannsretten. Man forstår imidlertid kjæremålserklæringen slik, at den er rettet mot lagmannsrettens tolking av bestemmelsen i tvistemålslovens §163, første ledd.
Etter det som i lagmannsrettens kjennelsesgrunner er anført om innholdet av Austrheim forliksråds uteblivelsesdom av 5. april 1963 og den forliksklage som lå til grunn for denne dom, kan Kjæremålsutvalget ikke se at det er grunnlag for å fastslå at lagmannsretten har bygd på en uriktig forståelse av bestemmelsen i tvistemålslovens §163, første ledd, eller noen annen lovbestemmelse, når den har funnet at de krav Leif Myklebust gjør gjeldende i sitt søksmål, ikke er rettskraftig avgjort ved uteblivelsesdommen. Utvalget kan etter tvistemålslovens §404 ikke prøve lagmannsrettens bevisbedømmelse eller dens konkrete rettsanvendelse.»