Rt-1966-382
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1966-03-05 |
| Publisert: | Rt-1966-382 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 55 B/1966 |
| Parter: | Cornelia Kvadsheim (advokat Erling Ueland) mot Egersund kommunale Elektrisitetsverk (høyesterettsadvokat Gerhard M. Våland). |
| Forfatter: | Gaarder, Nygaard, Helgesen |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §43, Skjønnsprosessloven (1917), Tvistemålsloven (1915) §404, §2, §42, §58, Ekspropriasjonsloven (1918), Oreigningsloven (1959) |
Dommerne Gaarder, Nygaard og Helgesen:
I et ekspropriasjonsskjønn ved Dalane skjønnsrett ble Cornelia Kvadsheim ikke tilkjent erstatning for nedlegging av en kabel over hennes eiendom, og hun ble heller ikke tilkjent saksomkostninger. Hun begjærte overskjønn som kom til samme resultat. Ved overskjønnet ble hun dessuten pålagt å betale de lovbestemte utgifter ved overskjønnet. Et mindretall stemte for at hun skulle tilkjennes saksomkostninger for skjønnene, og at eksproprianten skulle bære de lovbestemte utgifter.
Omkostningsavgjørelsen ble påkjæret til Gulating lagmannsrett som forkastet kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte:
«Kjæremålsutvalgets flertall - dommerne Gaarder og Nygaard finner at kjæremålet må tas tilfølge.
Overskjønnet - dets flertall - begrunnet sin omkostningsavgjørelse på følgende måte: «Med hensyn til spørsmålet om saksomkostninger er det dissens innen retten. Flertallet, skjønnsmennene Mong, Skadberg, Slettebø og Hadland, finner at det etter sakens art ikke var nødvendig for saksøkte å møte med prosessfullmektig under skjønnet, selv om saksøkeren var representert ved sakfører. Det gjaldt en meget enkel sak og saksøkte måtte uten vanskelighet ha kunnet ivareta sine interesser, uten å søke juridisk bistand. Flertallet finner derfor at det ikke er grunn til å tilkjenne saksøkte saksomkostninger ved underskjønnet og det samme må, etter det resultat skjønnsretten også nå enstemmig er kommet til med hensyn til spørsmålet om erstatning, enn mere gjelde ved overskjønnet. Da overskjønnet er gått saksøkte mot, må hun videre etter flertallets mening også selv bære de lovbestemte utgifter ved dette, jfr. skjønnslovens §42 tredje ledd. Derimot finner flertallet ikke tilstrekkelig grunn til også å pålegge saksøkte å svare saksomkostninger til saksøkeren, slik som av denne påstått.»
I lagmannsrettens kjennelse heter det bl.a.: «Det er ikke i strid med loven at saksomkostninger ikke er tilkjent, jfr. Rt-1955-819. - Av den begrunnelse oversskjønnsrettens flertall har gitt for avgjørelsen av omkostningsspørsmålet, kan det utledes at saksomkostninger ville blitt tilkjent hvis flertallet hadde funnet det nødvendig for fru Kvadsheim å møte med prosessfullmektig, og at det finnes at dette ikke var nødvendig. Lagmannsretten finner ikke at denne vurdering - at det ikke var nødvendig - var vilkårlig og ikke resultatet av saklig
Side:383
overveielse. Ut over dette kan denne vurdering ikke overprøves av lagmannsretten. Denne kan således ikke selv prøve om det var rimelig grunn til å pålegge Egersund kommunale E.verk å betale saksomkostninger etter skjønnslovens §43.»
Spørsmålet om forståelsen av skjønnslovens §43 når det gjelder ekspropriasjonssaker, ble drøftet av det utvalget som utarbeidet utkast til lov om ekspropriasjon av fast eiendom m.v. I utvalgets innstilling av 27. september 1954 uttales det på 64 første spalte, annet avsnitt: «Utvalget mener at ved en ekspropriasjon bør saksøkeren alltid bære omkostningene (også ved overskjønn) unntatt når grunneierens overtakstbegjæring kan betegnes som urimelig. Skjønnslovens §42 og §43 gir i sin nåværende ordlyd adgang til dette, og utvalget har derfor ikke funnet grunn til å foreslå disse bestemmelser endret.»
På 56-57 i Ot.prp. nr. 43 - 1957 om lov om ekspropriasjon av fast eiendom behandles spørsmålet om fordeling av omkostningene ved ekspropriasjonsskjønn. Etter at den nevnte uttalelse i utvalgets innstilling er referert, heter det (proposisjonen 57 første spalte): «Når det gjelder skjønnslovens regler om omkostningsfordelingen og utvalgets prinsipielle syn på spørsmålet, har Skogbruksforeningen av 1950 uttalt: «Videre kan vi slutte oss til utvalgets oppfatning når det gjelder skjønnsomkostningene - se særlig innstillingen 64, 1. spalte, 2. avsnitt. På dette punkt tillater vi oss dog å antyde at denne oppfatning burde ha kommet bedre til uttrykk i skjønnslovens §42 §43. Under forutsetning av at det ikke er tvil om at paragrafene har dette innhold, skulle det kanskje ikke være noen grunn til ny formulering.» «...Departementet er enig med utvalget i at det ikke er grunn til å søke noen endring av bestemmelsene i skjønnslovens §42, §43 og §58. I anledning av det som er uttalt av Skogbruksforeningen av 1950, skal man bemerke at den tolking utvalget har gitt av bestemmelsene i §42 og §43, synes så nærliggende at det skulle være unødvendig å forankre den uttrykkelig i lovens bestemmelser.»
Til tross for at selve ordlyden i skjønnslovens §43 således ikke ble endret ved loven om ekspropriasjon av fast eiendom av 23. oktober 1959, finner utvalgets flertall å kunne bygge på den forståelse av bestemmelsen som her er kommet til uttrykk når det gjelder saksomkostninger i ekspropriasjonssaker - en forståelse som utvalgets flertall er enig i. Etter dette må det etter flertallets mening legges til grunn at slike omkostninger i alminnelighet skal bæres av eksproprianten idet utgiftene som regel må ansees som nødvendige for å vareta ekspropriatens tarv under skjønnssaken. Det kan imidlertid foreligge særlige grunner for helt eller delvis å frita eksproprianten for å betale slike omkostninger, således når eksproprianten ikke selv har møtt ved advokat under skjønnet, når ekspropriatens begjæring om overskjønn må ansees som urimelig eller nå omkostningene er blitt urimelig store.
Da det ikke kan sees at lagmannsretten har bygget på denne forståelse av skjønnslovens §43, finner utvalgets flertall at lagmannsrettens kjennelse må oppheves.
Side:384
Selv om saken er tvilsom og er av prinsipiell karakter, finner utvalgets flertall at den kjærende part bør tilkjennes saksomkostninger for utvalget.
Dommer Helgesen bemerker: Jeg kan i likhet med lagmannsretten ikke finne at overskjønnets avgjørelse er i strid med de gjeldende lovforskrifter om ileggelse av saksomkostninger i ekspropriasjonssaker, jfr. den av lagmannsretten nevnte avgjørelse i Rt-1955-819, se også Rt-1964-382.
Når det gjelder angrepet på lagmannsrettens saksbehandling, som går ut på utilstrekkelige avgjørelsesgrunner, bemerker jeg: Den påkjærte del av overskjønnets omkostningsavgjørelse er truffet med hjemmel i skjønnslovens §43. Vilkåret for å pålegge saksøkeren å erstatte saksøkte hans forsvarsutgifter er etter denne bestemmelse at utgiftene har vært nødvendige til varetagelse av hans tarv under skjønnssaken. Ved vurderingen av om utgiftene har vært nødvendige, må det være riktig å ta i betraktning ikke bare sakens art, men også det forhold at saksøkeren har møtt med advokat. Det fremgår imidlertid av overskjønnets begrunnelse for omkostningsavgjørelsen at begge de her nevnte momenter er vurdert av overskjønnet, og jeg kan da ikke se at det foreligger noen mangel ved overskjønnets eller lagmannsrettens premisser, som kan lede til opphevelse av den påkjærte avgjørelse.
Om overskjønnets vurdering av utgiftenes nødvendighet uttaler lagmannsretten: «Lagmannsretten finner ikke at denne vurdering - at det ikke var nødvendig - var vilkårlig og ikke resultatet av saklig overveielse.» Dette punkt i lagmannsrettens kjennelse kan ikke prøves av Utvalget jfr. tvistemålslovens §404 og skjønnslovens §2.
På grunn av sakens karakter og den tvil med hensyn til omkostningsavgjørelsen som gjorde seg gjeldende i overskjønnet antar jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes verken for lagmannsretten eller Kjæremålsutvalget.»