Rt-1966-70
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1966-01-22 |
| Publisert: | Rt-1966-70 |
| Stikkord: | Selskapsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 6 B |
| Parter: | Else Var og Åge Olsen m.fl. (høyesterettsadvokat Egil Aamodt) mot Oppsal Borettslag (advokat Arne Gunnerød - til prøve). |
| Forfatter: | Anker, Roll-Matthiesen, Eckhoff, Heiberg, Bahr |
| Lovhenvisninger: | Borettslagsloven (1960) §10, §26, §59, §60, §90, Borettslagsloven (1960) |
Dommer Anker: Oppsal Borettslag, som er knyttet til Oslo Bolig og Sparelag (OBOS), ble stiftet på konstituerende generalforsamling 9. september 1959 etterat samtlige bygg var oppført og tatt i bruk av andelseierne. På dette tidspunkt var også oppført 5 garasjebygg, hvert med plass for 3 biler, og 81 parkeringsplasser var anlagt. På generalforsamling i Oppsal Borettslag 23. august 1961 ble behandlet bl.a. spørsmålet om bygging av flere garasjer. Av 596 andelseiere møtte her 99, og 89 stemte, derav 47 for styrets forslag om å bygge 39 garasjer og innrede 10 parkeringsplasser på forskjellige steder i byggefeltet. På forhånd var bebudet rettssak, hvis styrets forslag ble godkjent, og stevning uttatt av høyesterettsadvokat Egil Aamodt på vegne av 33 andelseiere kom
Side:71
inn til Oslo husleierett 7. november 1961. Ved husleierettens dom av 3. november 1962 ble generalforsamlingsvedtaket kjent ugyldig. Dommen ble påanket til Eidsivating lagmannsrett, som ved dom av 27. juni 1963 stadfestet husleierettens dom.
Lagmannsrettens dom betød likevel ikke noen seier for saksøkerne, da lagmannsretten bare fant at ett punkt i generalforsamlingsvedtaket var av den art at det isolert sett førte til ugyldighet. Det gjaldt en bestemmelse om at det skulle bygges inntil 7 garasjer ved blokk 13 med forutsetning om fortrinnsrett til garasjene for beboerne av blokken. Dette mente lagmannsretten krenket likhetsprinsippet, og fordi retten gikk ut fra at deltakerne i generalforsamlingen hadde sett avstemningen om garasjebyggingen og anlegg av parkeringsplassene som en helhet, måtte hele vedtaket kjennes ugyldig.
På ekstraordinær generalforsamling i borettslaget 11. september 1963 ble spørsmålet om garasjer og parkeringsplasser behandlet på ny. Det møtte nå 224 andelseiere. Også denne gangen var det sterk dissens, 120 stemte for, 102 mot styrets forslag. Dette gikk ut på at borettslaget under forbehold av myndighetenes godkjenning skulle bygge garasjer for 39 biler og anlegge parkeringsplasser for 10 biler, alternativt garasjer for 31 biler og parkeringsplasser for 20 biler - etter en nærmere skissert plan. Bestemmelsen om fortrinnsrett for beboerne av blokk 13 var nå sløyfet, og det vedtatte forslag inneholdt bestemmelser om fordeling av garasjer og parkeringsplasser i det vesentlige etter loddtrekning. Videre skilte vedtaket seg ut fra det tidligere vedtak ved at det nå ikke som i 1961 ble protokollert noe om hva man regnet med at det skulle betales i innskudd og leie for garasjene.
Også foran avstemningen i 1963 var bebudet søksmål hvis styrets forslag gikk igjennom. Denne gangen gikk 36 av andelshaverne - 27 av dem de samme som i første sak - ved høyesterettsadvokat Aamodt til søksmål mot Oppsal Borettslag. Stevning ble uttatt 5. desember 1963 og kom inn til Oslo husleierett samme dag. Husleieretten avsa 10. desember 1964 dom med denne domsslutning:
«1. Oppsal Borettslags generalforsamlingsvedtak av 11/9 1963 punktene 2 og 3 kjennes gyldig.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Om det nærmere saksforhold viser jeg til husleierettens dom.
Vedkommende andelseiere har påanket dommen, og Høyesteretts kjæremålsutvalg har tillatt anke direkte til Høyesterett.
Som ankegrunner gjøres gjeldende de samme anførsler som var søksmålsgrunnene for husleieretten og som hver især hevdes å måtte medføre at vedtaket av 11. september 1963 er ugyldig. Jeg viser for så vidt til husleierettens dom, men vil kort nevne hva anførslene går ut på:
1. Vedtaket er i strid med andelshavernes individuelle rettigheter etter de enkelte andelshaveres avtale med OBOS om kjøp av leilighet. Under enhver omstendighet må vedkommende ha krav på at det ikke gjøres endringer i forholdene slik de var da
Side:72
den konstituerende generalforsamling ble holdt 9. september 1959, etterat andelshaverne hadde bodd på stedet i inntil 4-5 år.
2. Vedtaket krenker mindretallets selskapsrettigheter. Det krenker på den ene side likhetsprinsippet og opphever på den annen side ulikhet som var etablert ved stiftelsen - det siktes til at enkelte ved endring av planene slapp tidligere planlagte garasjer som ville ha vært til gene for deres leiligheter.
3. De prinsipper som er nevnt under nr. 1 og 2 er uttrykkelig knesatt i §6, første og annet ledd i borettslagets nye vedtekter. De her nevnte vedtektsbestemmelser er i samsvar med lov om borettslag §26 og må som vedtatt på generalforsamlingen 23. august 1961 gjelde uansett overgangsbestemmelsen i lovens §90, syvende ledd.
4. Vedtaket er verken fornuftig eller tidsmessig. Anlegget av de garasjene og parkeringsplassene vedtaket gjaldt, fyller ikke på langt nær behovet, og det benektes at et slikt tiltak vil hjelpe borettslaget til å få bilplasser utenfor dets eget område. Men parkeringshus som OBOS har bygget 10 minutters gange fra boligfeltet og påtenkte nye parkeringshus vil kunne løse problemet på en ganske annen rasjonell måte og uten de ulemper som følger med anlegg av garasjer og parkeringsplasser innenfor boligfeltet.
5. Avgjørelsen var av så stor viktighet at den måtte likestilles med vedtektsendring og derfor vedtas med 2/3 flertall, jfr. loven om borettslag §10.
6. Avstemningsreglene er krenket ved at også de som var personlig interessert i å få bilplasser fikk stemme. Dette hevdes å være i strid med §60 i loven om borettslag.
De ankende parter har bevilling til fri sakførsel for Høyesterett. De har nedlagt slik påstand:
«1. Oppsal Borettslags generalforsamlingsvedtak av 9. september 1963 om bygging av garasjer og anlegg av parkeringsplasser overensstemmende med generalforsamlingens dagsorden punkt 2 og 3 kjennes ugyldig.
2. Else Var m. fl. tilkjennes saksomkostninger for Husleierett og Namsrett.
3. Oppsal Borettslag dømmes til å betale det offentlige saksomkostninger for Høyesterett som om saken ikke hadde vært benefisert.»
Ankemotparten Oppsal Borettslag fastholder i alt vesentlig sine anførsler for husleieretten og har nedlagt denne påstand:
«1. Husleierettens dom stadfestes.
2. Oppsal Borettslag tilkjennes saksomkostninger for Husleierett og Høyesterett.»
Det er kommet til enkelte nye dokumenter, som jeg ikke finner grunn til å regne opp. Saken fremtrer i alt vesentlig i samme skikkelse som for husleieretten.
Jeg kommer til samme resultat som husleieretten.
Før jeg drøftet de enkelte søksmåls- og ankegrunner vil jeg, som bakgrunn for de videre betraktninger, skissere opp forhistorien til sakene, se ellers redegjørelsen i husleierettens dom.
Side:73
Opplysningene gir et nokså broket bilde. Det har vært tautrekking gjennom flere år mellom dem som ønsket flere bilplasser og dem som var imot det eller iallfall ikke ville ha garasjer eller parkeringsplasser foran vinduene sine. Rimeligvis har dette i hovedsaken vært en kamp mellom bileiere og billøse. Striden går tilbake til tiden før den konstituerende generalforsamling 9. september 1959. I denne tid foregikk planlegging og bygging i OBOS's regi ved et midlertidig byggestyre, bestående av styremedlemmer i OBOS. Andelshaverne valgte på et tidlig tidspunkt sine talsmenn, et tillitsmannsutvalg og en garasjekomité.
I den bebyggelsesplan som arkitektene opprinnelig utarbeidet var oppført 22 garasjeplasser. Byplanrådet krevet avsatt arealer til ytterligere 39 garasjer, derav 5 garasjer ved punkthusene med plass til 15 biler i alt, de eneste garasjene som til nå er bygget. Planen ble endret i samsvar med dette krav og ble godkjent av Byplanrådet 26. august 1952. Rådet sløyfet et år senere 11 av garasjeplassene fordi en av boligblokkene ble reservert for alderstrygdede, og tallet kom således ned i 50. Jeg innskyter her at tallene har vært oppgitt noe forskjellig, men differansene er ubetydelige.
Garasjekomitéen og tillitsmannsutvalget tok i 1956 opp med byggestyret spørsmålet om bygging av 50 garasjeplasser i tillegg til de 15 som alt var oppført, slik at det samlede tall ville bli 65. Byplanrådet godkjente dette, men den påtenkte plassering av garasjebygningene ble møtt med protest av de nærmestboende andelshavere. Byggestyret fant da ikke å ville gå videre med saken. I sin innstilling av 25. mai 1959 til den konstituerende generalforsamling bemerket byggestyret om garasjeplanen: «Planen er godkjent av myndighetene, men er foreløpig ikke kommet til utførelse på grunn av den motstand prosjektet har fått fra beboernes side. - Garasjespørsmålet er både ømtålig og vanskelig. Antall biler øker stadig, og det kan bli vanskelig å finne en løsning med tilstrekkelig plass for garasjer innenfor det område som er festet. Det må bli en oppgave for borettslagets styre sammen med de interesserte bileiere å finne en løsning uten at det blir en økonomisk belastning for borettslaget og slik at det blir til minst mulig sjene for beboerne.»
Etterat borettslaget var konstituert fortsatte dets styre arbeidet med bilplasseringsspørsmålet, og resultatet ble de tidligere omtalte generalforsamlingsvedtak som har vært gjenstand for de to prosessene. Vedtakene er ikke for noen del satt i verk, det man har av bilplasser er som før nevnt de 15 garasjeplassene med tillegg av 81 parkeringsplasser, alle anlagt før den konstituerende generalforsamling. Disse til sammen 96 plasser er godtatt av andelshaverne. Vedkommende beholder sine plasser på ubegrenset tid, og for parkeringsplassene betales 5 kroner måneden i leie.
Jeg går så over til å behandle de enkelte søksmåls- og ankegrunner. Ingen av dem kan etter min mening føre fram.
Som nevnt gjøres gjeldende at vedtaket av 11. september 1963 er i strid med andelshavernes individuelle rettigheter etter deres
Side:74
avtale med OBOS om kjøp av leilighet. Jeg kan ikke se at det er noe holdepunkt for dette. En av de inngåtte overenskomster er dokumentert. Den er opprettet 17. mars 1954 mellom Else Var som såkalt kjøper og OBOS på utfylt skjema. Overenskomsten inneholder ikke noe som kan tas til inntekt for at vedkommende borettshaver kan ha krav på at bebyggelse og grøntarealer bevares uendret og at garasjer ikke bygges i større utstrekning eller på andre steder enn slik det fremgikk av planene da avtalen ble inngått. Om andelshaveren hadde studert planer og karter, ville ikke disse ha gitt vedkommende noen begrunnet tro på at det her forelå fastsatt noe med hensyn til garasjeplasser og bilplassering som kunne kreves opprettholdt. Planene undergikk som før nevnt stadig endringer, og det skjedde også i den tid loddtrekning om leilighetene og opprettelse av kontraktene pågikk. Dette skjedde i 3 etapper i årene 1953-1957. Andelshaverne kan heller ikke ha krav på at planen opprettholdes slik den forelå ved konstitueringen av borettslaget. De ankende parter mener at det da forelå en ny situasjon fordi det midlertidige byggestyre hadde oppgitt garasjeplanene. Dette finner jeg ikke er en riktig tolking av byggestyrets melding, som bare kan oppfattes slik at garasjespørsmålet ble overlatt til avgjørelse av borettslaget. Dette må deltakerne i generalforsamlingen ha forstått, og de godtok meldingen uten noe forbehold.
Ankegrunnene nr. 2 og 4 henger naturlig sammen, og jeg behandler dem under ett.
Spørsmålet om det foreligger krenkelse av likhetsprinsippet byr etter min oppfatning på noe mer tvil enn det første ankepunktet jeg drøftet. På den ene side må det i andelslag, på samme måte som i aksjeselskaper, stilles strenge krav om at det ikke skjer noe som virker diskriminerende i forholdet mellom interessentene. Men på den annen side fører selve borettslagsordningen, med kombinasjon av andelsrett og leierett, til at det må treffes vedtak som kan komme til å bety fordeler for enkelte og ulemper for andre av andelshaverne. Et slikt vedtak står vi her overfor, og det må etter mitt syn godtas som gyldig hvis det fremtrer som en saklig avgjørelse og innebærer en fornuftig ordning som alt i alt er til gagn for borettslaget. Jeg kan ikke se at det er tilstrekkelig grunnlag for domstolen til å fastslå at vedtaket ikke fyller disse kravene, selv om bare en mindre del av bilene får faste plasser. I denne sammenheng peker jeg på en uttalelse fra Byplankontoret til borettslaget i brev av 18. februar 1959. Det heter her at byplanen for Skøyen-Oppsal etter tidens byplanstandard er «rommelig anlagt og må sies å ha meget gode lysforhold og store åpne arealer mellom blokkene, selv om de planlagte garasjeanlegg oppføres». Det er i saken opplyst at hele arealet er på nær 67 dekar, nøyaktig utmålt 66869 m2, og at ca. 10 dekar er bebygget.
I tilknytning til bemerkningene om likhetsprinsippet føyer jeg til at borettslaget ikke har tatt noe standpunkt til hva som skal betales i innskudd og leie for garasjene. Jeg har etter prosedyren
Side:75
oppfattet det slik at borettslagets mening er å beregne innskudd og leie på forretningsmessig basis. Men dette foreligger ikke til behandling i saken.
Hva borettslagets vedtekter angår, er det særlig ordene i de nye vedtekters §6 de ankende parter har festet seg ved. Det bestemmes i paragrafen, i samsvar med lov om borettslag §26, at avtale mellom borettslag og den enkelte andelseier skal opprettes skriftlig «på grunnlag av planen». Videre at laget i avtalen bare kan «ta forbehold om å foreta slike nødvendige endringer i planen som ikke medfører at boligen blir vesentlig forringet». Jeg finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til om de nye vedtekter er anvendelige i dette tilfelle. Selv om de det er, kan jeg ikke se at de nevnte bestemmelser får noen betydning her. De kan ikke oppfattes slik at planen må være fastlagt i alle detaljer, også når det gjelder slike utvendige anordninger som garasjer. Det forelå da heller ikke noen endelig plan for så vidt da avtalene ble opprettet.
Som nevnt gjør de ankende parter gjeldende at vedtaket for å bli gyldig iallfall måtte være fattet med kvalifisert flertall, 2/3 av stemmene. Jeg mener at simpelt flertall her var nok i samsvar med borettslagsloven §59. Det gjelder ikke en vedtektsendring, noe som for øvrig heller ikke er påstått, og lovens §10 kommer således ikke etter sin ordlyd til anvendelse. Det kan kanskje tenkes tilfelle hvor en avgjørelse av et borettslags generalforsamling etter sin karakter og betydning må likestilles med en vedtektsendring i forhold til lovens §10. Det lar jeg stå åpent, da jeg iallfall ikke kan se at man i dette tilfelle har å gjøre med en avgjørelse av den art.
Det må være klart at de andelshavere som i egenskap av bileiere var interessert i bilplasser, ikke av den grunn var avskåret fra å stemme over vedtaket på generalforsamlingen. Borettslagslovens §60 kan her ikke komme til anvendelse. At det foreligger interessemotsetninger, er ikke i og for seg nok til at den ene gruppe andelshavere fremfor den andre er ugild ved avstemningen.
Jeg har vesentlig oppholdt meg ved garasjeplanene og har bare i mindre utstrekning berørt spørsmålet om parkeringsplasser. Dette henger sammen med at partene ikke i sin prosedyre har beskjeftiget seg synderlig med parkeringsplassene, da saksøkerne ikke har hatt de samme sterke innvendinger mot slik bilplassering som mot garasjene. Jeg finner ingen grunn til å innlate meg på en sammenligning mellom de to plasseringsmåtene.
Jeg er enig med husleieretten når det gjelder saksomkostningene og finner at saken har budt på slike tvil og er av så vidt stor prinsipiell betydning at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
dom:
Husleierettens dom stadfestes.
Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.
Side:76
Dommer Roll-Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Eckhoff, Heiberg og Bahr: Likeså.
Av husleierettens dom (dommer Einar Moen og Rolf Ingebrigtsen og Henry Skårbo):
- - - Styret i Oppsal Borettslag fortsatte arbeidet med bilplasseringsspørsmålet og fremkom i innkalling til ordinær generalforsamling, datert 1/6 1961, med et forslag om bygging av 39 garasjer og 10 parkeringsplasser, subsidiært 31 garasjer og 20 parkeringsplasser. Det heter i innkallingens poster 10 og 11:
«10. Garasjebygging.
a) Beboerne i blokk 13 har foreslått bygging av inntil 7 garasjer øst for blokken langs veien inn til Grønneruds eiendom, under forutsetning av at borettshaverne i blokk 13 får fortrinnsrett til garasjene ved tildeling.
Styret foreslår bygget: - - -
Det er ikke innhentet priser for bygging av garasjene, men en regner med at omkostningene vil beløpe seg til ca. kr. 3 500,- pr. garasje. Styret er imidlertid av den oppfatning at garasjene skal eies av borettslaget, og at den enkelte skal betale et innskudd for garasjene antydet til ca. kr. 1 500.- og en leie som svarer til selvkostende. Med forbehold kan nevnes at leien muligens vil ligge på ca. kr. 20.- - 25,- pr mnd.
11. Parkeringsplasser:
Det foreslås bygget: - - -
Plassene utleies som borettslagets øvrige parkeringsplasser.»
Etter at saken var utsatt på generalforsamling 16/6 1961, ble styrets forslag vedtatt på generalforsamling 23/8 1961 med 47 mot 42 stemmer.
33 andelseiere reiste sak ved Oslo husleierett for å få kjent generalforsamlingens vedtak ugyldig. - - -
Etter anke ble saken pådømt av Eidsivating lagmannsrett 27. juni 1963. - - -
Den tapende part har ikke påanket dommen, men på ny generalforsamling den 11. september 1963 fremsatt følgende forslag som ble vedtatt med 120 mot 102 stemmer:
«2. Garasje- og parkeringsplasser.
Styret foreslår under forbehold av myndighetenes godkjenning at borettslaget bygger garasjer for 29 biler og anlegger parkeringsplasser for 10 biler, alternativt garasjer for 31 biler og parkeringsplasser for 20 biler etter følgende plan: - - -
3. Fordeling av garasjer og parkeringsplasser.
Styret foreslo at de ovenfor under punkt 2 vedtatte garasjer og parkeringsplasser fordeles etter loddtrekning blandt søkere som melder seg innen en av styret fastsatt frist. Ved senere ledighet av borettslagets garasjer og parkeringsplasser blir tidligere ansiennitetsliste å legge til grunn ved fordelingen, idet ansiennitetslisten utvides med søkerne ved foran nevnte loddtrekning i den utstrekning disse ikke blir tildelt garasje eller parkeringsplass, og i den rekkefølge loddtrekningen viser.»
Ved stevning av 5. desember 1963 innkommet til husleieretten samme dag har høyesterettsadvokat Egil Aamodt på vegne av 36 andelshavere reist sak for å få kjent generalforsamlingsvedtaket ugyldig. - - -
Side:77
Saksøkerne har henvist til de nye vedtekter i Oppsal Borettslag som ble vedtatt på generalforsamlingen den 23. august 1961 og som i §6 inneholder følgende bestemmelse:
«Laget kan i avtalen bare ta forbehold om å foreta slike nødvendige endringer i planen som ikke medfører at boligen blir vesentlig forringet.»
Det blir hevdet at det er et prinsipp som her kommer til uttrykk, jfr. §26 i lov om borettslag. - - -
Retten skal bemerke: - - -
Retten finner derfor som utgangsstilling å måtte legge til grunn for sin avgjørelse det syn som lagmannsretten har gitt til kjenne når det gjelder de omstridte punkter for dernest å ta standpunkt til om det foreligger nye opplysninger som lagmannsretten ikke har vært kjent med og som kunne ha ført til et annet syn.
Det er noe uklart om lagmannsretten har kjent til de retningslinjer som OBOS nå følger for å få bilen bort fra veier og gressplener og i samband med dette OBOS-direktøren, Odvar B. Solbergs artikkel i OBOS-bladet om dette spørsmål. Det er også uklart om lagmannsretten har kjent til at ikke alle på Oppsal fikk sine leiligheter ved direkte trekning, noe som partsrepresentanten Aage Olsen nå har forklart, idet han i likhet med dem som får leilighet av den kvote kommunen har sikret seg i bygget, visstnok hadde en viss mulighet for valg blant disse leiligheter. Retten finner imidlertid ikke at disse opplysninger har medført endringer på noe avgjørende punkt. Det er derimot gitt til kjenne av saksøktes prosessfullmektig under hovedforhandlingen at saksøkte akter å la prisene på garasjer og bilplasser fastsette av Prisnemnda, en opplysning som går i retning av å eliminere eventuelle betenkeligheter ved den betalingsordningen som opprinnelig var fastsatt og godkjent av lagmannsretten.
Når det gjelder de nye fordelingsregler som nå er vedtatt, er de i samsvar med lagmannsrettens veiledende direktiver i de premisser som direkte lå til grunn for domsslutningen.
Husleieretten har under hensyn til det som er fremholdt ovenfor kommet til at generalforsamlingsvedtaket av 11/9 1963 punktene 2 og 3 blir å kjenne gyldig.
Dette må bli resultatet selv om retten på grunnlag av situasjonen i dag finner at det om det kan sies å være noen løsning, langt fra kan sies å være noen heldig løsning av problemet og langt fra den nødvendige. - - -
Side:78