Rt-1967-1401
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1967-10-21 |
| Publisert: | Rt-1967-1401 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 208B/1967 |
| Parter: | Røldal-Suldal Kraft A/S (høyesterettsadvokat Bjørn Dalan) mot Olav N. Øverland (høyesterettsadvokat Anders Rekve). |
| Forfatter: | Bendiksby, Endresen, Anker |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §92, Skjønnsprosessloven (1917) §2, §4, Domstolloven (1915) §36, §373, §404, §30, Skjønnsprosessloven (1917), Vassdragsreguleringsloven (1917) §16, Vassdragsloven (1940) §8a, Grannegjerdelova (1961) |
Dommerne Bendiksby, Endresen og Anker.
Olav N. Øverland som eier av gnr. 4 bnr. 1 i Røldal, krevet under reguleringsskjønnet Røldal-Suldal Kraft A/S mot grunneiere og rettighetshavere i Røldal m.v. blant annet erstatning for gjerde langs Nøvleeleven, fordi elven ved reguleringen falt bort som sjølgjerde langs hans eiendom. Ved Ryfylke herredsretts underskjønn av 3. april 1965 ble han ikke tilkjent erstatning for denne post, og dette ble begrunnet med at han ikke hadde noen rett til elven. Øverland begjærte overskjønn vedrørende gjerdekravet, men overskjønnet av 24. mai 1967 avviste kravet som ikke hørende under skjønnsrettens avgjørelse. Overskjønnsretten la til grunn at Nøvleelven - og dermed også gjerdet - var frasolgt de bruk som tidligere eide til elven på begge sider og dermed nå utgjorde et selvstendig eiendomsobjekt.
Øverland påanket denne avgjørelse til Høyesterett. Men Kjæremålsutvalget avviste anken etter tvistemålslovens §373, 1. ledd, nr. 1 med den begrunnelse at etter skjønnslovens §30 nr. 1 er kjennelser som under en rettslig skjønnsforretning treffes om å avvise saken, gjenstand for kjæremål, ikke anke.
Øverland påkjærte deretter overskjønnets avgjørelse og gjorde gjeldende at elven opprinnelig dannet grensen mellom Øverlands eiendom gnr. 4 bnr. 1 og gnr. 11 bnr. 1. Da Øverlands far i 1924 kjøpte gnr. 4 bnr. 1, holdt selgeren tilbake sin del av elven som ble utskilt som gnr. 4 bnr. 12. Dermed var ikke truffet noen avgjørelse om hvorvidt selgeren uten å betale erstatning til kjøperen senere ville ha rett til å føre elven bort fra dens leie, slik at kjøperen påførtes ulempe ved å måtte føre opp gjerde.
Lagmannsretten, som avsa kjennelse 18. august 1967, fant at kravet ikke skulle avvises og uttalte bl.a.:
«Olav Øverland hevder at ved tørrlegging får bnr. 1 behov for gjerde, det blir mot bnr. 12, og krever erstatning for de
Side:1402
utgifter han får til det. Dette krav vil ikke bli avgjort i mulig gjerdetvist. Under gjerdetvist vil det bare bli avgjort, ved gjerdeskjønn, om Røldal-Suldal Kraft A/S som eier av bnr. 12 skal ta del i gjerdehold etter bestemmelsene i gjerdeloven og i tilfelle hvor stor del. Gjerdeskjønnet vil ikke kunne pålegge Røldal-Suldal Kraft A/S å yte noe mer av den grunn at det har tørrlagt elva.
Olav Øverlands krav kan følgelig ikke avvises av den grunn at mulig gjerdetvist ikke hører under skjønnsretten.
Røldal-Suldal Kraft A/S har imidlertid gjort gjeldende andre grunnlag for avvisningen. Dertil er det formentlig adgang.
Røldal-Suldal Kraft A/S hevder i kjæremålstilsvaret jfr. anketilsvar til Høyesterett at tvisten er en ren nabotvist. Derom gjelder det samme som om gjerdetvist. Et naboskjønn vil ikke kunne behandle det erstatningskrav overskjønnsretten har avvist.
I anketilsvaret har Røldal-Suldal Kraft A/S opplyst at Olav Øverland var saksøkt som eier av grunn som var neddemt, altså ikke som eier av grunn støtende til Nøvle-eva. Dette er imidlertid ikke til hinder for at det krav denne saken gjelder tas under behandling, i hvert fall når, som skjedd, eksproprianten ikke har gjort noen innvending mot at det behandles, men nedlagt realitetspåstand vedkommende kravet.
Røldal-Suldal Kraft A/S hevder at Nøvle-Elva ikke blir ekspropriert, og ikke blir tørrlagt ved ekspropriasjonsinngrep. Det er imidlertid et materiellrettslig spørsmål om gjennomføringen av ekspropriasjonstiltaket vil medføre økonomisk skade på hans eiendom som han ikke behøver å finne seg i uten erstatning, jfr. vassdragslovens §8a og vassdragsreguleringslovens §16 nr. 1. Kravet på erstatning for angivelig slik skade skal retten ikke avvise når Røldal-Suldal Kraft A/S, som nevnt, ikke har påstått avvisning, men har imøtegått kravet i realiteten.
I tilsvaret til Høyesterett, som det vises til i kjæremålstilsvaret, fremholder Røldal-Suldal Kraft A/S at det ikke er «forbeholdt» erstatning for tap av sjølgjerde. Uttrykksmåten er ikke treffende; for eieren av bnr. 1 har ikke solgt unna elva. Derimot har en tidligere eier skilt fra og selv beholdt den parten i elva som tilhørte eiendommen og solgt resten til Olav Øverlands hjemmelsmann, som altså kjøpte en eiendom grensende til elva ved høyeste vannstand. Forutsetningene ved denne handel kan ha betydning for spørsmålet om hvorvidt selgeren eller hans etterfølger i forhold til kjøperen og hans etterfølgere har fri rett til å tørrlegge elva - sammen med eieren av den andre parten i denne eller etter, som skjedd, å ha kjøpt den -. Men spørsmålet om slike forutsetninger eller om hva den nevnte handel måtte innebære i forhold til Olav Øverlands krav, er av materiellrettslig art.»
Røldal-Suldal Kraft A/S påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Kjæremålsutvalget, som forkastet kjæremålet og uttalte bl.a.:
Side:1403
«Som Utvalget leser lagmannsrettens kjennelse, har retten med rette tillagt det avgjørende betydning at eksproprianten under skjønnsrettens behandling av Øverlands krav ikke har fremsatt innsigelse mot at skjønnsretten behandler kravet, men har innlatt seg i realitetsforhandlinger om det. Etter domstolslovens §36 første ledd skal enhver domstol av eget tiltak prøve om saken hører under den. Når det gjelder skjønn, har imidlertid domstolen etter skjønnslovens §4, også kompetanse når partene er blitt enige om å avgjøre saken ved skjønn. Og etter tvistemålslovens §92 som etter skjønnslovens §2 også får anvendelse i skjønnssaker, ansees - i de tilfelle hvor domstolens adgang til å behandle saken avhenger av samtykke fra motparten - dette for gitt når han har møtt og forhandlet uten å fremsette innsigelse, jfr. om dette Alten: Skjønnsloven (4. utg.) 19-20 og Domstolsloven (3. utg.) 37.
Lagmannsretten har videre i kjennelsen drøftet hvorvidt det foreligger omstendigheter som kan føre til at overskjønnsretten likevel ikke har kompetanse, men har funnet at de momenter den har pekt på, vedrører selve det materiellrettslige krav på erstatning for gjerdehold og ikke det prosessrettslige om skjønnsretten har kompetanse til å behandle det fremsatte krav.
Utvalget kan etter dette ikke finne at lagmannsrettens avgjørelse hviler på noen uriktig lovtolking, eller at det foreligger feil i saksbehandlingen i lagmannsretten i form av uklare skjønnsgrunner, jfr. tvistemålslovens §404 nr. 2 og 3. Spørsmålet om Røldal-Suldal Kraft A/S har møtt og forhandlet uten å fremsette innsigelse, kan ikke prøves av Utvalget.
Spørsmålet om skjønnsretten prejudisielt kan ta stilling til om Øverland har krav på erstatning eller bare kan avgi alternative takster, foreligger ikke til avgjørelse.
Kjennelsen er enstemmig.»