Rt-1967-697

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1967-05-27
Publisert:	Rt-1967-697
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 63B/1967
Parter:	Lier kommune (høyesterettsadvokat Karsten Wahl) mot Gudrun von Tscharner (høyesterettsadvokat Otto Chr. Hagemann).
Forfatter:	Bendiksby, Anker, Rode, Gaarder, Mindretall: Thrap
Lovhenvisninger:

Dommer Bendiksby: Natt til 5. juli 1963 ble Hørtebekken i Sylling i Lier forurenset ved at Olav Pedersen som Lier kommune hadde engasjert til å tømme privetene i kommunens eiendom Granum, tømte tre lass privetinnhold i eller ved bekken. Bekken er rentvannskilde for bl.a. eiendommen Sanden som tilhører fru Gudrun von Tscharner. På eiendommen drev hun og hennes mann hønseri med kyllingoppdrett og ørretklekkeri. Forurensningen medførte skade på begge disse virksomheter.

Fru von Tscharner anla, med bevilling til fritagelse for rettsgebyrer, sak ved Lier, Røyken og Hurum herredsrett mot Lier kommune med påstand om erstatning for det tap skadene hadde medført. Ved herredsrettens dom av 19. juli 1965 ble kommunen dømt til å betale erstatning til Gudrun von Tscharner med 120 000

Side:698

kroner med 4 prosent rente av beløpet fra 11. februar 1964. Kommunen ble dømt til å betale saksomkostninger til det offentlige med 700 kroner og et beløp som svarer til hva de sakkyndiges salærer endelig ble fastsatt til. Videre ble kommunen dømt til å betale saksomkostninger til Gudrun von Tscharner med 4000 kroner.

Saken ble av begge parter påanket til Eidsivating lagmannsrett som avsa dom den 1. juli 1966 med slik domsslutning:

«1. Lier kommune betaler til Gudrun von Tscharner kr. 190000,- ett hundre og nitti tusen kroner - med 4 - fire - prosent årlig rente fra 11/2 1964 til betaling skjer.

2. Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Lier kommune til det offentlige halvparten av følgende beløp: kr. 1 205,- - ettusentohundreogfem kroner samt de beløp salærene til høyesterettsadvokat Otto Chr. Hagemann og de sakkyndige fhv. fiskeriinspektør Joakim Harstad og fiskerikonsulent Kjell Jensen fastsettes til.

4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Gudrun von Tscharner hadde fri sakførsel for lagmannsretten.

Kommunen har påanket dommen i dens helhet til Høyesterett. Den har gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at N. L. 3-21-2 kommer til anvendelse i dette tilfelle. Pedersen stod ikke i et slikt forhold til kommunen at han kunne anses som «Tiener, eller anden». - Det er videre uriktig når lagmannsretten også har funnet kommunen ansvarlig på subjektivt grunnlag. Leiegårdstyrets formann kan etter forholdene verken bebreides for at han unnlot å gjøre Pedersen kjent med helseforskriftene eller for at han unnlot å føre kontroll med tømmingen.

Det er videre gjort gjeldende at kommunen ikke kan gjøres ansvarlig for Pedersens handling - verken på grunnlag av N.L. 3-21-2 eller på subjektivt grunnlag, fordi Pedersens handling var straffbar, uvettig og i det hele tatt av helt ekstraordinær karakter; handlingen var med andre ord i seg selv upåregnelig. Under enhver omstendighet kan kommunen ikke være ansvarlig for handlingen i slikt omfang som Gudrun von Tscharner påstår, idet følgene av handlingen var helt upåregnelige.

Subsidiært har kommunen gjort gjeldende at erstatningsbeløpet er for høyt ansatt av lagmannsretten. Kommunen skulle, hevdes det her, ikke ha vært gjort ansvarlig for et så stort beløp som 190 000 kroner på grunnlag av den enkle handling å tømme et gjødselkast, noe som normalt er uten noen risiko. For det andre er det antall kyllinger og ørretyngel som lagmannsretten har regnet med som tapt på grunn av forurensningen, for høyt. Det er således uriktig når ørretyngel som gikk tapt på grunn av at det var kommet luft i vannet, er regnet med ved tapsberegningen, og på samme måte er det uriktig når kyllinger som druknet da vannledningen i hønseriet sprang, er regnet med. Lagmannsretten har ved tapsberegningen heller ikke tatt tilstrekkelig hensyn til

Side:699

naturlig avgang av kyllinger og ørretyngel og de mange usikkerhetsmomenter som gjør seg gjeldende ved kylling- og ørretoppdrett. Det hevdes også at skaden i hønseriet kunne ha vært begrenset ved at det straks forurensningen ble oppdaget, var blitt foretatt renhold og desinfeksjon. Erstatningen som lagmannsretten har fastsatt står i det hele tatt ikke i noe rimelig forhold til den inntekt hønseriet og ørretklekkeriet tidligere har gitt.

Kommunen har nedlagt påstand om at den frifinnes og at den blir tilkjent saksomkostninger for alle retter.

Gudrun von Tscharner, som har fått bevilling til fri sakførsel, har tatt til motmæle mot kommunens anke og har selv påanket dommen for så vidt angår utmålingen av erstatningen. - Hun har gjort gjeldende at lagmannsrettens dom er riktig når den har funnet at kommunen er erstatningspliktig, og hun har for så vidt henholdt seg til lagmannsrettens begrunnelse. Hun har imidlertid i sin anke gjort gjeldende at det erstatningsbeløp som lagmannsretten har fastsatt er for lavt. Hun har ikke angrepet fastsettelsen av erstatningen for tiden fram til høsten 1964, men lagmannsretten har, hevder hun, tatt feil når den ikke har tatt hensyn til avbruddstapet etter høsten 1964. Driften er fremdeles ikke kommet i gang, og dette skyldes at den ankende part etter tapet av kyllingene og ørretyngelen ikke har hatt driftskapital til å komme i gang igjen med driften. Alle søknader til kommunen om lån eller garanti for å skaffe driftskapital er blitt avslått. Kommunen har derfor vært oppmerksom på det fortsatte tap, og tapet er påregnelig.

Gudrun von Tscharner har nedlagt følgende påstand:

«1. Lier kommune dømmes til å betale fru Gudrun von Tscharner erstatning etter Høyesteretts skjønn med renter fra 11/2 1964 til betaling skjer - oppad begrenset til kr. 875 000,-.

2. Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

3. Lier kommune dømmes til å betale det offentlige fulle saksomkostninger for lagmannsretten.

4. Lier kommune dømmes til å betale det offentlige saksomkostninger for Høyesterett, som om saken ikke hadde vært benefisert.»

Om saksforholdet og partenes anførsler viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Lier, Røyken og Hurum herredsrett til avhøring av Gudrun von Tscharners mann, Richard von Tscharner, rådmann i Lier kommune Harald Hassel og 10 vitner. Ingen av vitnene er nye for Høyesterett. Det er framlagt noen skisser og fotografier av stedet og anleggene og en del nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å regne opp. Saken står i det vesentlige i samme skikkelse for Høyesterett som ved lagmannsretten.

Jeg er, når det gjelder spørsmålet om kommunen er erstatningspliktig, kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten.

De tidligere retter har funnet at kommunen er ansvarlig både

Side:700

på grunnlag av regelen om husbondansvar i N.L. 3-21-2 og på subjektivt grunnlag. Jeg er enig i at kommunen må være erstatningspliktig på subjektivt grunnlag, og det er da ikke nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om også N. L. 3-21-2 kommer til anvendelse og fører til erstatningsplikt for kommunen.

Når det gjelder det subjektive ansvarsgrunnlag kan jeg i det vesentlige tiltre den begrunnelse herredsretten og lagmannsretten har gitt. Jeg presiserer at det her dreide seg om et stort kvantum privetmasse, anslagsvis 6-8 m3. Det kunne føre med seg betydelige faremomenter for folks og dyrs helsetilstand og for skader og ulemper på annen måte, dersom dette betydelige kvantum privetmasse etter tømmingen ikke ble anbrakt på betryggende måte. Tømmingen fant sted på den varmeste årstid - begynnelsen av juli måned - og da er formentlig ulempene særlig framtredende. Det er derfor ikke dekkende å karakterisere tømmingen som risikofri; det var den bare hvis den ble utført på betryggende måte. Da tømmingen fant sted, var våronna ferdig slik at man ikke uten videre kunne regne med at en gårdbruker eller et gartneri kunne eller ville overta privetmassen. Det er opplyst at det i Sylling - eller i nærheten - ikke finnes noe sted som er godkjent for henleggelse av privetinnhold. Det måtte da regnes med som en nærliggende mulighet at det kunne bli meget vanskelig for Pedersen å bli kvitt massen på betryggende måte i eller i nærheten av Sylling. Børreshaugen, hvor Pedersen tidligere hadde levert privetmasse, lå 17 km unna, og jeg er enig med lagmannsretten i at det måtte fortone seg lite sannsynlig at Pedersen ville kjøre hele massen dit, eller at han i hvert fall gjerne ville unngå det. Den måten godtgjørelsen for arbeidet var fastsatt på - som en sum på 500 kroner for tømmingen - innebar i seg selv en fristelse for Pedersen til å kvitte seg med massen på den enkleste og mest lettvinte måte når det ikke ble ført noen kontroll med hans utførelse av oppdraget.

Helseforskriftene for Lier har i §50 klare bestemmelser om tømming av priveter og om anbringelse av privetinnhold. Bestemmelsene er gjengitt av lagmannsretten. Leiegårdsstyrets formann måtte være kjent med de forhold jeg har nevnt. Etter mitt syn hadde han, da han sluttet avtalen med Pedersen, sterk oppfordring til, ikke bare å gjøre ham kjent med helseforskriftene, men også å presisere at de måtte følges, og til så langt det var praktisk mulig å sikre seg at de ble fulgt. Det var etter avtalen et vilkår for å utbetale godtgjørelsen at det ble legitimert at privetene var tømt. Det var like nærliggende å sette som vilkår for betalingen at Pedersen legitimerte at massen var anbrakt på en måte som kunne godtas etter forskriftene. Dersom det var gått fram på denne måte, må jeg gå ut fra at Pedersen ikke ville ha kvittet seg med massen slik som skjedd.

Kommunens anførsel om at tømmingen i bekken var en så uvettig og ekstraordinær handling at den lå utenfor det påregnelige, og at kommunen av den grunn ikke kan være ansvarlig for følgene, kan åpenbart ikke føre fram. Slik forholdene lå an, lå det

Side:701

ikke utenfor det man kunne regne med at Pedersen ville kvitte seg med massen på en måte som kunne føre med seg faremomenter. Jeg viser ellers til herredsrettens bemerkninger på dette punkt som jeg i det vesentlige kan tiltre.

Hva erstatningsbeløpet angår, er jeg kommet til samme resultat som lagmannsretten for så vidt angår tapet fram til høsten 1964, og jeg kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Spørsmålet om erstatning for tap etter den tid kommer jeg senere tilbake til.

Herredsretten og lagmannsretten har redegjort for den måte erstatningen er beregnet på. Jeg er enig i at det ikke er noe å innvende mot beregningsmåten, herunder at tapet i hønseriet er beregnet på grunnlag av gjennomsnittlig bruttoinntekt i de foregående år. Etter de opplysninger som foreligger, kan jeg heller ikke se at det er holdepunkt for å anta at det ved beregningen ikke er tatt rimelig hensyn til vanlig, naturlig avgang i bestanden av ørret og kyllinger, og det forhold at så vel kyllingoppdrett som ørretklekkeri er sterkt risikobetonte virksomheter. Det sier seg selv at det ikke kan bli spørsmål om en nøyaktig beregning, men at fastsettelsen av tapet i sterk grad må bli skjønnsmessig.

Etter prosedyren for Høyesterett finner jeg å måtte gå inn på noen mer spesielle innvendinger som kommunen har reist mot erstatningsberegningen:

Etter de opplysninger som foreligger, må man gå ut fra at en del ørretyngel døde på grunn av at det var kommet luft i vannet i forbindelse med tilkoblingen av den provisoriske vannledning som kommunen besørget lagt. Det er uklart hvor og hvordan luften er kommet inn i ledningen, men jeg kan ikke se at det er holdepunkt for å bebreide fru von Tscharner eller hennes mann noe i denne forbindelse, og det er da ingen feil at det ved erstatningsberegningen også er tatt hensyn til den ørretyngel som døde av den her nevnte grunn. Til dette kommer at det slik forholdene lå an, er sannsynlig at ørreten ville strøket med selv om det ikke var kommet luft i vannet.

Jeg kan heller ikke se at det er noe å bebreide fru von Tscharner eller hennes mann i anledning av at en del kyllinger druknet under en oversvømmelse som oppstod i hønseriet etter at den provisoriske vannledning var tilkoblet, antagelig fordi det gamle vannanlegg ikke tålte det sterkt forhøyede trykk som oppstod ved tilkoblingen (trykket økte fra 25 til 85 meter). Etter mitt syn lå det også nærmere for kommunens teknisk kyndige folk å ha denne faremulighet for øye enn for von Tscharner. Jeg nevner også at det antall kyllinger som druknet, etter det som er opplyst, var relativt bagatellmessig og at forholdet derfor ikke kan antas å spille noen rolle for erstatningsberegningen.

Kommunen har gjort gjeldende at skaden i hønseriet kunne ha vært begrenset dersom det straks var blitt foretatt rengjøring og desinfeksjon. Jeg kan ikke finne at det er holdepunkt for å rette noen bebreidelse mot fru von Tscharner eller hennes mann i anledning av dette forhold. Sykdommen på kyllingene ble først

Side:702

oppdaget i slutten av juli måned. Fullstendig desinfeksjon og rengjøring i et hønseri av denne art og størrelse må nødvendigvis ta tid, bl.a. fordi kyllingene må flyttes fra det ene rom til det andre. Rengjøringen og desinfeksjonen var avsluttet omkring 20. september, og jeg må etter opplysningene i saken gå ut fra at arbeidet er foretatt så fort som man etter forholdene - herunder plassforholdene - kunne vente.

Det er fra kommunens side også innvendt at det var usikkert om fru von Tscharner ville fått sitt sertifikat for kyllingproduksjon (livdyrproduksjon) fornyet etter 31. desember 1963. Jeg kan ikke se at det er rimelig grunn til å tvile på at dette forhold ville blitt ordnet, dersom produksjonen var kommet i gang igjen.

Som nevnt har lagmannsretten i sin erstatningsberegning bare regnet med tap fram til høsten 1964. Erstatningsberegningen bygger med andre ord på forutsetningen om at driften både i ørretklekkeriet og hønseriet da skulle være i full gang. Det er på det rene at driften fremdeles ikke er kommet i gang. Fru von Tscharner hevder, som nevnt, at dette skyldes at hun mistet den bestand av ørret og kyllinger som hun hadde, og som skulle danne grunnlaget for den fortsatte kontinuerlige drift, og at det ikke har vært mulig å reise kapital til å få driften i gang igjen. På dette grunnlag mener hun at kommunen må bære ansvaret for avbruddstapet fram til i dag. Hennes påstand bygger på at det årlige avbruddstap også for tiden etter høsten 1964 skal beregnes på samme grunnlag som for tiden før, og i det vesentlige med de samme beløp.

Etter mitt syn kan det nok reises en viss tvil om hvorvidt fru von Tscharner og hennes mann har gjort det som kunne gjøres for å få driften i gang igjen, eventuelt i en begrenset utstrekning til å begynne med. Jeg peker i denne forbindelse på at det bare var ca. en tredjepart av kyllingene som gikk tapt på grunn av forurensningen, og den oppnevnte sakkyndige, amanuensis Sannan, har i sin erklæring til lagmannsretten bl.a. uttalt at «Å skaffe seg en avlsbesetning av rimelig størrelse av Kvit Italiener f. eks. gjennom innkjøp av rugeegg slik at en kunne ha kommet igang med kyllingproduksjon i normalt omfang i løpet av høsten 1964, ville med det utstyr for ruging og oppal som Sanden gård disponerer ha falt forholdsvis rimelig, særlig sammenlignet med et nytt opplegg for krysningsavl». Jeg nevner også at innkjøp av rogn til ørretklekkeriet ville ha representert et relativt lite beløp; innkjøpet våren 1963 kostet således ca. 3 000 kroner. Jeg er oppmerksom på at igangsettelse av driften ville ha nødvendiggjort andre - og betydeligere - utgifter etter hvert enn dem jeg her har nevnt, saledes til arbeidshjelp, fôr til kyllinger og ørret, elektrisitet m.v. Likevel etterlater opplysningene en viss tvil og uklarhet om hvorvidt det fra skadelidtes side er gjort hva som kunne gjøres for å komme i gang litt etter litt og på den måte begrense skadevirkningene. Jeg lar imidlertid dette spørsmål ligge, idet opplysningene ikke er så klare og fullstendige at jeg finner å kunne bygge noen slutning på dem.

Side:703

Det er imidlertid en annen betraktning som må føre til at fru von Tscharners påstand om avbruddserstatning ikke kan tas til følge i den form og i det omfang som hun har påstått:

Det kan ikke sies å være upåregnelig at den som ved en skadegjørende handling mister sitt produksjonsutstyr, kan få vansker med å skaffe penger til å skaffe nytt utstyr, og at det av den grunn kan ta en viss tid før han kan komme i gang igjen. Men jeg mener at det lå langt utenfor det som man normalt kan regne med, at det for en bedrift av den art og størrelse som det her gjelder, i så lang tid som det nå er gått siden skaden skjedde - ca. 4 år - skulle være umulig å skaffe midler til å få driften i gang, eventuelt i begrenset omfang til å begynne med. Jeg kan derfor ikke se at fru von Tscharner kan gis medhold i sin påstand om erstatning for fullt avbrudd fram til i dag. Men som jeg allerede har antydet, er det ikke upåregnelig at den som taper sitt produksjonsutstyr, slik fru von Tscharner har gjort, kan få vansker med å reise kapital - at det med andre ord kan trekke atskillig ut. Det er i det hele påregnelig at det i tilfeller som det foreliggende kan reise seg overgangsvansker av forskjellig art som bevirker at virksomheten ikke kommer i gang igjen, i hvert fall ikke i fullt omfang, så fort som tilfelle ville være hvis mulighetene med hensyn til kapitaltilgang, tekniske muligheter og på annen måte var optimale. Jeg er derfor blitt stående ved at det er naturlig og riktig å regne med at fru von Tscharner også for tiden etter høsten 1964 har hatt et visst tap som er erstatningsmessig. Ansettelsen av dette beløp må etter forholdets natur bli skjønnsmessig. Jeg antar at en samlet erstatning på 240 000 kroner er passende, idet jeg da har inkludert påløpne renter fram til i dag. Hensett til de opplysninger man har bl.a. om driftens lønnsomhet, mener jeg at fru von Tscharner da vil være skadesløs.

Kommunen har anket forgjeves. Gudrun von Tscharner har fått delvis medhold i sin anke. Etter resultatet må kommunen da betale delvise omkostninger for Høyesterett. Jeg antar at andelen bør settes til tre fjerdedeler. Da Gudrun von Tscharner har fri sakførsel, blir omkostningsbeløpet å tilkjenne det offentlige. Jeg finner ikke grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse hvorved også herredsrettens omkostningsavgjørelse er stadfestet.

Jeg stemmer for slik

dom:

Lier kommune betaler til Gudrun von Tscharner 240 000 - to hundre og førti tusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra i dag til betaling skjer.

Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Lier kommune til staten ved Justisdepartementet 7 500 - sju tusen fem hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Side:704

Dommer Anker: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Rode og Gaarder: Likeså.

Dommer Thrap: Jeg ser på ansvarsspørsmålet på samme måte som førstvoterende og tiltrer i det vesentlige hans bemerkninger herom.

Derimot kan jeg ikke finne at det er tilstrekkelig grunn til å forhøye erstatningen. Etter min mening er allerede den av lagmannsretten fastsatte erstatning, 190 000 kroner, i høyeste laget. Jeg har særlig festet meg ved at erstatningen når det gjelder kyllingdriften er bygget på fru von Tscharners oppgaver over den gjennomsnittlige bruttoinntekt i årene 1955 til 1962, uten at det synes å være tatt hensyn til at driftsresultatet hadde vist en synkende tendens. Og når det gjelder ørretoppdrettet peker jeg på at dette i årene frem til 1962 stadig hadde vist underskudd. Virksomheten var først kommet i full drift i 1963; man hadde altså da ulykken fant sted ingen erfaring for hvilket utbytte driften ville gi, og det gjør seg betydelige usikkerhetsmomenter gjeldende når det gjelder den fremtidige drift. Jeg kan ikke se det annerledes enn at det beløp på 190 000 kroner som lagmannsretten har tilkjent må sies å dekke ethvert påregnelig tap. Lagmannsretten har med støtte i sakkyndige erklæringer gått ut fra at anleggene kunne vært satt i drift fra høsten 1964, og jeg er enig heri. I dette legger jeg at anleggene da ikke bare ville kunne vært satt i teknisk drivverdig stand, men at også alle finansierings- og overgangsvansker da normalt ville ha funnet sin løsning. Den omstendighet at fru von Tscharner på grunn av sin dårlige økonomi ikke maktet å komme igang, ligger etter min mening utenfor det påregnelige i relasjon til den skadegjørende handling og kan etter min mening ikke bevirke noen forhøyelse av erstatningen.

Jeg stemmer etter dette for stadfestelse av lagmannsrettens dom. Jeg antar at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av herredsrettens dom (sorenskriver K. B. Sondresen):

- - -

Retten som har vært på åstedsbefaring, bygger på følgende faktiske forhold:

Avtalen med Pedersen om tømming av priveten ble inngått muntlig 1. juli 1963. Det var formannen i leiegårdsutvalget, Olaf Ottersen, som på kommunens vegne inngikk avtalen med Pedersen, som også tidligere har utført lignende arbeider for kommunen. Ottersen har tilsyn med de kommunale leiegårder og da også med Granum i Sylling. Bortsett fra avtalen om godtgjørelsen ble det ikke avtalt noe spesielt. Således ikke hvor eller når tømmingen skulle foregå, men det var da en forutsetning at arbeidet skulle skje en av de nærmeste dager. Ottersen spurte Pedersen om han kjente noen gårdbruker som vilde ha «kastet», og i denne forbindelse nevnte Pedersen gartner Temte i Sylling. Pedersen ble først

Side:705

tilbudt kr. 400,- for jobben, men da han fastholdt kr. 500,-, skulle han få dette.

Tømmingen av privetbingen begynte om kvelden den 4. juli ved 22-tiden. Da Pedersen og hans hjelper kom til Granum, ble de mottatt av Jon Mathisen som er en av leieboerne på Granum, og som hadde fått i oppdrag av Ottersen å se etter at arbeidet ble utført. Når bingen var tømt, skulle Mathisen attestere og kvittere for utført arbeide.

Til Mathisen sa Pedersen på forespørsel at han hadde tenkt å tømme gjødselmassen på en eller annen fylling etter vegen. Mathisen advarte mot dette, men han grep ikke inn for å få det stoppet, og da tømmingen var ferdig, ble attesten for utført arbeid skrevet og levert Pedersen uten at Mathisen hadde forvisset seg om hvor «kastet» egentlig var anbragt. Først dagen etter fikk Mathisen vite at 3 av lassene var tømt i Hørtebekken.

Den første som konstaterte at bekken var blitt forurenset, var Olav Østvold. Da han fredag morgen 5/7-63 ved 07.30 tiden tappet vann av kranen, merket han at det var skittent og luktet vondt. Han ringte ved 10- tiden til v. Tscharner og meddelte ham at noen uvedkommende hadde kastet noe «svineri» i Hørtebekken og forurenset vannet. Ved ettersyn litt senere konstaterte v. Tscharner at ørretyngel i kummene var begynt å dø.

Senere samme dag ble distriktslege Lund underrettet. Han foretok ved 18-tiden samme dag en inspeksjon av tømmestedet og Hørtebekken. Resultatet av inspeksjonen fremgår av et brev dat. 8. juli 1963 fra distriktslegen til Lier kommune, leiegårdsutvalget (dok. 4). Fra brevet hitsettes:

«- - - formannen i leiegårdsutvalget hr. Ottersen ble underrettet samme kveld om det som var foregått, nemlig at privetinnholdet var tømt utover vegskråningen og ned i Hørtebekken på oversiden av vegen med det resultat at bekken ble sterkt forurenset med stinkende privetinnhold, og de to oppsittere som får sin vannforsyning fra bekken, hr. Olav Østvold og v. Tscharner, ble rammet av den sterke forurensning av bekken som foreløpig gjorde vannet ubrukelig til drikkevann. En er ennå i dag ikke helt klar over om de som foretok transporten var anvist Hørtebekken som tømmested eller disse selv fant stedet passende, og ett er i hvert fall sikkert at denne handling er uforståelig, kan ikke kritiseres skarpt nok, og blir det ikke renset opp, eller eventuelt lagt ny drikkevannsforsyning, vil det stadige tilsig av privetinnhold i vannet i bekken forårsake en betydelig forurensning av vannet med bakterier den første tid fremover, som kan bli helseskadelig for den som drikker vannet.

Leiegårdsutvalget burde være kjent med at kommunen har sine helseforskrifter og det vises til kap. 4, §50 i vedlagte eksemplar. To avsnitt siteres: «Privetavfall og avfall fra septiktanker må enten legges i kompost eller bringes til sted godkjent av helserådet, jfr. §47, siste ledd.»

Det forutsettes at leiegårdsutvalget etterkommer denne bestemmelse for ettertiden. En ber om å bli holdt underrettet om de tiltak som er gjort for å skaffe disse oppsittere, Olav Østvold og v. Tscharner tilfredsstillende drikkevann.»

Lørdag 6/7-63 ble kommunen varslet. Etter at kommuneingeniøren

Side:706

hadde besiktiget bekken, ble det bestemt at det skulle legges en plastledning med inntak ovenfor tømmestedet og langs bekken ned til Sanden Gårds inntaktsdam.

Mandag den 8/7-63 ble den nye ledningen lagt, og om kvelden samme dag ble vannet satt på uten at v. Tscharner på forhånd ble underrettet. Tirsdag 9/7-63 ble det konstatert lekkasje i den gamle ledningen ved inntaket til hønsehuset. Den gamle ledningen hadde ikke tålt det forhøyede trykket og følgen ble oversvømmelse i hønseriet slik at kyllinger druknet. Kommunens provisoriske anlegg viste seg også å suge luft og en del av fiskeyngelen døde som følge av dette.

Den nærmere årsakssammenheng mellom forurensningen av bekken og den døde ørretyngel går frem av en rapport som det fiskerisakkyndige vitne Stephan Stippl har skrevet og nærmere forklart seg om som vitne. Stippl var lørdag den 6/7 1963 av kommuneingeniøren blitt tilkalt til åstedet som sakkyndig. Av rapporten hitsettes sammendraget:

«Dødeligheten i v. Tscharners ørretoppdrett skyldes forurensning av tilløpsvannet med latrine som skjedde natten fra den 4/7 til 5/7-63. Anslagsvis mengde fäkalier som ble tømt i selve bekken 4 m3. Da bekken i dette tidsrom kun hadde liten vannføring, må man anta at selve hovedmengden med ekskrementer ble ført ned over selve bekken i så og si ufortynnet form. Fra inntaksdammen til v. Tscharner ble denne «latrinebølge» fordelt til boligen for drikkevann og til enkelte kar med fisk i selve anlegget.

Dødeligheten blandt yngel av regnbueørret skyldes i første rekke den forbindelse av kvelstofforbindelser som latrine inneholder. Dette er bl.a. ammoniakk, nitrit, nitrat, harnstoff. Følgende konsentrasjon av disse stoffer virker drepende på ørret:

Nitrat 100 mgl.

Nitrit 10 mgl.

Ammoniakk 0,2 til 0,5 mgl.

Ved siden av disse stoffers giftvirkning gjør seg deres forråtnelsesprosess ugunstig merkbar på surstoffinnholdet i vannet. Dette kan være den andre årsaken til dødelighet hos v. Tscharners fisk.

Da det ikke var tatt noen vannprøve før den 6/7 kl. 13.00 (av undertegnede), kan man heller ikke legge frem noen nøyaktig analyse over vannets innhold, for fiskene skadelige stoffer fra det tidspunkt da forurensningene foregikk.

Vannprøven (fra 3 forskjellige steder) som ble tatt av undertegnede den 6/7 (og som nevnt skulle bli oppbevart i kjøleskap over søndagen for deretter å bli innsendt av Lier kommune), er etter utsagn ikke blitt undersøkt.

Dermed har man kun de vannprøver og analyser fra prøver som er tatt den 8/7 kl. 13.00 av distriktslegen eller ca. 90 timer etter at forurensningen var et faktum.

Da begge analyser (som er vedlagt) fremhever det forholdsvis høye innhold av ammoniakk, må man anta at konsentrasjonen var meget høyere i det tidsrom da forurensningen fant sted.

Da Hørtebekken er alkalisk, må det nevnes at også dette har innflytelse på utvirkningen av ammoniakk. Jo mer alkalisk et vann er, dessto mindre kvanta ammoniakk trengs det for å ha drepende virkning.

Side:707

Dødeligheten fra natten 9/7 til 10/7 skyldes den allerede beskrevne høye konsentrasjon av luftblærer som befant seg i tilløpsvannet og som fisken tok til seg ved dens ånding. Dette resulterte i en gassansamling i fiskens kropp som førte til dødeligheten.

De overlevende fisker var som nevnt på grunn av de strabadser som forurensningen forårsaket i meget svak kondisjon. Dette kan ha vært en av årsakene til den følgende totale dødeligheten som inntrådte den følgende uken.»

Det har fra kommunens side vært anført at saksøkeren to uker før tømmingen fant sted, hadde vært utsatt for at endel ørretyngel døde av luft som var tilført fiskekummene på grunn av feil ved den gamle vanntilførslen.

Det har i denne forbindelse vært vist til vitnet Kristensen, som var fiskerimester hos saksøkeren. Han har forklart, at det på grunn av lufttilførsel den gangen døde anslagsvis en 40-50 tusen yngel. Han har videre forklart at han fredag morgen etter tømmingen hadde konstatert at situasjonen da var omtrent den samme som den hadde vært to uker i forvegen og at det også nå lå en masse yngel i kummene som var død på grunn av lufttilførsel.

Kommunen har av dette trukket den slutning at en vesentlig del av den døde fisken må føres tilbake til saksøkerens eget defekte vannanlegg og ikke til forurensningen.

Retten finner imidlertid på grunnlag av de opplysninger som foreligger godtgjort at den alt overveiende del av fiskeyngelen døde som følge av forurensningen og det provisoriske anlegg med ny slange som kommunen la for å begrense skadevirkningene av forurensningen. Retten ser det i hvert fall slik at når det som her dreier seg om en så markant forurensning som slipning av ca. 4 m3 gjødselmasse i bekken, må kommunen ha den fulle bevisbyrde for at fiskens dødelighet skyldes andre grunner. Men et sånt bevis har kommunen ikke ført. Retten bygger derfor på at all den fiskeyngel som var i klekkeriet da tømmingen fant sted, er blitt ødelagt som følge av forgiftning fra «kastet» eller fra det provisoriske anlegget til kommunen. Hvor mange fisk som i tilfelle har gått med som følge av anlegget, behøver ikke retten å ta standpunkt til, idet det er rettens oppfatning at kommunen i tilfelle må være ansvarlig enten dødsårsaken føres tilbake til selve forurensningen eller den føres tilbake til det provisoriske anlegget.

Det er på det rene at det i april 1963 var innkjøpt rogn til klekkeriet fra Danmark og at rognen var beregnet å skulle gi 300 000 regnbueørretyngel. Det er videre på det rene at rognen var god og at klekkingen gikk bra.

Trekker man fra naturlig avgang og den yngel som var gått med 14 dager i forvegen, går retten ut fra at det var ca. 230 000 yngel i klekkeriet da tømmingen fant sted og at denne yngel gikk med som følge av forurensningen og de tiltak kommunen satte i verk for å begrense skaden.

Hønseriet:

Som før nevnt ble det første dagen vannet ble satt på etter tømmingen, oversvømmelse i hønseriet. Som følge av dette druknet endel

Side:708

kyllinger, men de fleste døde etterhvert som følge av den forgiftning kyllingene ble utsatt for på grunn av det infiserte vannet de allerede hadde fått i seg. I tiden fremover var det ugjørlig å få desinfisert hønseriet slik det hadde vært ønskelig, og kyllingene fortsatte derfor å dø etterhvert.

Om den nærmere årsakssammenheng mellom forurensningen og dødeligheten blandt kyllingene hitsettes fra brev datert 8. august 1963 fra Veterinærinstituttet til v. Tscharner: «- - - På bakgrunn av opplysningene som er gitt om kloakkforurensningen av drikkevannet til kyllingene, om tapene p.g.a. sykdom og død blandt dyrene i tilslutning til dette, påvisningen av kloakklukt på de undersøkte kyllinger og utelukkelsen av andre sannsynlige døds- og sykdomsårsaker kan det neppe være tvilsomt at det i dette tilfelle er kloakkforurensningen av drikkevannet som har forårsaket de påviste sykelige organforandringer hos kyllingene - og dermed sykdommen og dødsfallene.»

Brevet er undertegnet av direktør Ola Grini.

Etter de opplysninger som foreligger døde mellom 2 à 3000 kyllinger som følge av forurensningen.

Da hverken klekkeriet eller hønseriet er kommet i drift igjen, har saksøkeren holdt kommunen ansvarlig for alt tap han har lidt, også avbruddstapet frem til i dag.

Hovedspørsmålet i saken blir så om Lier kommune kan holdes ansvarlig for Pedersens ulovlige tømming og de følger dette har hatt for saksøkerens klekkeri- og hønseribedrifter.

Som nevnt mener saksøkeren at kommunen må bli ansvarlig etter N.L. 3-21-2, subsidiært etter reglene for skyldansvar. - - -

Om teori og praksis for anvendelsen og forståelsen av lovbestemmelsen er det spesielt henvist til Innstilling 2 avgitt i desember 1964 av en komité for å utrede spørsmålet om arbeidsgiveres erstatningsansvar m.m. Det er vist til Innstillingens side 10.

Retten er av den oppfatning at N.L. 3-21-2 må finne anvendelse på et tilfelle som det foreliggende og at kommunene derfor må antas å være ansvarlig etter bestemmelsen for Pedersens ulovlige tømming og følgene av dette.

Retten skal i denne forbindelse bemerke:

Det er riktig at Pedersen ikke var ansatt i kommunens tjeneste da ulykken inntraff og at det her dreiet seg om et enkelt oppdrag mot en bestemt godtgjørelse.

Det er imidlertid fastslått gjennom rettspraksis at bestemmelsen også kan komme til anvendelse om det bare dreier seg om et enkelt oppdrag. Heller ikke kan det være avgjørende på hvilken måte den som skal utføre oppdraget blir lønnet eller om arbeidet kan karakteriseres som verksleie.

Etter rettens mening bør avgjørende vekt legges på hva slags arbeide det er spørsmål om, hvem som i tilfelle får oppdraget og om arbeidsgiveren har anledning til å gi instruksjoner til den som skal utføre oppdraget.

I dette tilfelle dreiet det seg som nevnt om tømming av en privet, et arbeide som i seg selv må karakteriseres som ganske enkelt. Selv om arbeidet skulle betales med en rund sum, er det vanskelig å

Side:709

karakterisere arbeidet som verksleie. Forholdet mellom kommunen og Pedersen har etter rettens mening avgjort preg av arbeidsleie hvor kommunen er arbeidsgiver og Pedersen arbeidstaker. Det er også vanskelig å skjønne at kommunen ved den avtale som ble inngått med Pedersen skulle ha fraskrevet seg all rett til å blande seg inn i Pedersens disposisjoner. Det sier seg selv at Pedersen måtte ha rettet seg etter kommunens instruks om at han ikke kunne anbringe «kastet» hvor som helst i kommunen. At kommunen også har hatt en følelse av at Pedersen ikke sto fritt for så vidt, fremgår av den omstendighet at Ottersen på forhånd spurte hvor Pedersen hadde tenkt å anbringe «kastet».

At Pedersen skulle kunne betegnes som selvstendig næringsdrivende eller entreprenør, finner retten nokså kunstig. Pedersen har nok drevet med renovasjonsarbeid, men han har også hatt annet arbeid og må ansees som løsarbeider. Han har ingen maskiner og heller ikke ellers noen kapital som en selvstendig næringsdrivende gjerne har. Når rettspraksis har latt næringsdrivende og entreprenører falle utenfor N.L. 3-21-2, er det åpenbart fordi det i sånne tilfelle dreier seg om selvstendige arbeidsgivere som er ansvarlig for sine folk, og hvor arbeidsgiveren har små eller ingen forutsetninger for å kunne blande seg inn i oppdragstakerens disposisjoner.

For retten faller det derfor naturlig å karakterisere forholdet mellom kommunen og Pedersen som et arbeidsgiver-arbeidstakerforhold, og kommunen må derfor bli ansvarlig for Pedersens handlinger i «tjenesten» på like linje med andre som er ansatt i kommunen.

At tømming av «kastet» er utført i «tjenesten» og derfor må karakteriseres som en tjenestehandling, kan så vidt skjønnes ikke være tvil somt.

Det er imidlertid fra kommunens side som et selvstendig frifinnelsesgrunnlag anført at Pedersens tømming av «kastet» i Hørtebekken var så uvettig og så utenfor all beregning at kommunen av den grunn ikke kan bli ansvarlig.

Retten er enig i at det var en uvettig handling av Pedersen å tømme «kastet» i bekken, og kommunen har vel for så vidt ikke regnet med det da oppdraget ble gitt. Men ikke dessto mindre var en slik fremgangsmåte fra Pedersens side påregnelig, og skadehandlingen må derfor sett fra kommunens side sies å ligge innenfor adekvansen. Det hender tross helseforskrifter og andre forskrifter at folk på landet bruker bekker til å kaste avfall i, og for så vidt er vel ikke det tilfelle vi her behandler helt enestående.

I et hvert fall burde kommunen ha utøvet en eller annen kontroll med arbeidets utførelse, og spesielt etter at Mathisen var blitt kjent med at Pedersen hadde til hensikt å avlevere «kastet» på en eller annen fylling langs vegen, burde han som kommunens mann ha grepet inn Han kan ikke unnskylde seg med at han ikke hadde noe med å se nærmere etter hvorledes arbeidet ble utført. Etter rettens mening burde Pedersen vært foreholdt de gjeldende helseforskrifter allerede da avtalen ble inngått, men hverken på det tidspunkt eller på et senere tids punkt har kommunens folk bekymret seg om Pedersens videre disposisjoner.

Side:710

Retten mener derfor at kommunen må sies å være ansvarlig, ikke bare på objektivt grunnlag etter N.L. 3-21-2, men også på det grunnlag at kommunen har utvist ansvarsbetingende uaktsomhet ved ikke å utføre noen form for kontroll av Pedersens arbeide.

Saksøkeren har ved sin prosessfullmektig satt opp slik tapsberegning:

«Tapsberegning:

Ørretoppdrettet

1963

Tapt brutto salg kr. 150.000

Innspart fôr kr. 50.000

» røkterlønn » 10.000

» elektrisitet m.m. » 5.000 » 65.000 kr. 85.000

1964 - - - » 75.000

1965 som i 1964 » 75.000

Totalt tap 5/7-63 til 1/7-65 » 235.000

Kyllingoppdrettet

1963» 35.882

1964» 48.217

1965» 97.662

Tap av avlsstamme - - - » 58.600

1966

1/1-1/7 tilsvarer 1/2 tap av 1965 tap » 49.000

Tap på kyllingoppdrettet kr. 289.361

Konklusjon

Samlet tap ørretoppdrettet kr. 235.000

- » - kyllingoppdrettet » 289.361

Tilsammen kr. 524.361

Dertil kommer rentetap samt div. ekstra utgifter og ekstra arbeide for saksøkeren og hennes mann. Det må også regnes med tap av kundekrets og ekstra omkostninger til annonser og markedsføring når virksomheten kan gjenopptas, uten at disse omkostninger kan nærmere spesifiseres.»

Retten skal bemerke:

Til orientering har det vært fremlagt erklæringer fra de to fiskerisakkyndige Kjell Wegener Jensen og Joakim Harstad. De har begge to vært på Sanden gård og har i sine erklæringer gitt nærmere beskrivelse av anleggene.

Det er på det rene at både ørretklekkeriet og kyllingklekkeriet er intakt og i fullt brukbar stand. Men likevel har begge virksomheter ligget nede uten produksjon siden ulykken hendte. Som grunn for dette har vært anført at saksøkeren etter ulykken i 1963 ikke har hatt kapital til å gjenrelse driften. - - -

Retten er enig med kommunen i at den omstendighet at saksøkeren har manglet den tilstrekkelige kapital for å komme på fote igjen, ikke bør belastes kommunen. Retten ser det derfor slik at de tap

Side:711

saksøkeren har lidt som følge av avbrudd etter 1963/64 ikke bør tas med i tapsberegningen.

Retten finner i henhold hertil og på grunnlag av de fremlagte erklæringer fra de sakkyndige og den oppstilling som foreligger fra saksøkeren over tapet at dette bør fastsettes således:

Forsåvidt angår ørretklekkeriet kr. 85.000,-

- » - hønseriet » 35.000,-

kr. 120.000,-

Erstatningen som kommunen vil bli tilpliktet å betale saksøkeren fastsettes derfor til kr. 120.000,-. Av beløpet blir å svare 4 % rente fra 11/2-64 til betaling skjer. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Th. Sverdrup-Thygeson og Sigurd Fougner Hagen og tilkalt dommer, sorenskriver V. Dunér): - -

Lagmannsretten er enig i herredsrettens avgjørelse av ansvarsspørsmålet, men er kommet til at erstatningen bør settes en del høyere enn herredsretten har gjort.

Når det gjelder ansvarsspørsmålet kan lagmannsretten med en enkelt reservasjon, hvorom nedenfor, slutte seg til herredsrettens begrunnelse.

Etter de opplysninger som foreligger om Olaf Pedersen er lagmannsretten således enig i at Pedersen ikke kan betraktes som selvstendig næringsdrivende eller entreprenør, og lagmannsretten finner det treffende når herredsretten uttaler at han må anses som løsarbeider. Det er opplyst at han har drevet en del med renovasjonsarbeide, bl.a. for Lier kommune, men han har også hatt andre tilfeldige jobber og har vært ansatt på papirfabrikk, jernstøperi m.v. Han er uten kapital og har lånt eller leiet den redskap han har benyttet i renovasjonsjobber, hvis ikke oppdragsgiveren stillet redskap til disposisjon.

Lagmannsretten finner det helt klart at kommunen hadde adgang til å instruere Pedersen om hvorledes arbeidet skulle utføres og også å føre kontroll med at arbeidet ble riktig utført, f.eks. ved å la en mann påse at kastet ble lagt på riktig sted. At den avtale som ble truffet mellom kommunen og Pedersen ble slik formet eller var så løs at det kunne oppfattes som om Pedersen sto fullstendig fritt, kan ikke være avgjørende.

Lagmannsretten finner således som herredsretten at kommunen er ansvarlig etter N.L. 3-21-2.

Lagmannsretten er også enig med herredsretten i at kommunen må anses ansvarlig på subjektivt grunnlag. Helseforskriftene for Lier kommune har i §47 følgende bestemmelse:

«Søppel og avfallsstoffer som ikke straks brennes eller legges i kompost, skal oppbevares i lukkede beholdere.

Beholderne må plaseres slik, og tømmes så ofte at hygieniske ulemper ikke oppstår.

Søppel og avfallsstoffer må bare henlegges på steder som er hertil godkjent av helserådet.»

I helseforskriftenes §50 heter det:

«Privetinnhold skal fjernes så ofte at hygieniske ulemper ikke

Side:712

oppstår. Helserådet kan i det enkelte tilfelle bestemme hvor ofte tømming skal finne sted. Privetavfall og avfall fra septiktanker må enten legges i kompost eller bringes til sted godkjent av helserådet, jfr. §47, siste ledd.»

Etter lagmannsrettens mening skulle kommunen ha sørget for at Pedersen ble gjort kjent med disse bestemmelser, noe som det etter bevisførselen er på det rene ikke skjedde. Det kan etter rettens mening ikke frita kommunen for ansvar at Pedersen tidligere hadde utført arbeider av liknende art for kommunen og at det var gått bra.

Det er riktignok så at det i Sylling ikke er noe sted som er godkjent av helserådet for henleggelse av søppel og privetinnhold, men dette forhold skulle etter lagmannsrettens mening ha gitt kommunen desto større oppfordring til å sikre seg at privetinnholdet ble forsvarlig anbragt. Pedersen hadde ikke hatt slikt arbeide før i Sylling og var lite kjent på stedet, noe kommunens representant kjente til. Da avtalen med kommunen om tømningen av «kastet» ble truffet, kunne ikke Pedersen vite sikkert om noen gårdbruker eller gartner i Sylling ville ta imot «kastet», og dette måtte kommunens representant være klar over. At «kastet» eventuelt ville bli kjørt til gårdbruker Sørum på Børreshaugen, finner lagmannsretten lite sannsynlig, da Børreshaugen ligger ca. 2 mil fra Granum.

Når herredsretten har anført at også leieboeren i Granum, John Mathiesen, burde ha grepet inn overfor Pedersen, kan imidlertid lagmannsretten ikke være enig heri, idet retten finner at det neppe er noe å legge Mathiesen til last. Mathiesen var ikke ansatt i Lier kommune, og var alminnelig leieboer i Granum. Det antas å være riktig som kommunen hevder, at Mathiesens oppdrag bare besto i at han skulle attestere at «kastet» var tømt, dvs. bragt bort fra Granum.

Når det gjelder skadens størrelse finner lagmannsretten i likhet med herredsretten det godtgjort at den alt overveiende del av såvel fiskeyngel som kyllingbestand som var i von Tscharners bedrift, døde eller ville ha dødd, som følge av forurensningen av vannet. Det er nok så at en del fiskeyngel døde på grunn av at det kom luft i vannet etter at kommunen la den provisoriske plastledning, og likeså at en del kyllinger druknet på grunn av oversvømmelsen i hønseriet. Etter bevisførselen må imidlertid lagmannsretten gå ut fra at forurensningen av vannet har vært så sterk at disse dyr ikke ville ha klart seg i noe tilfelle. Kommunen har iallfall etter rettens mening ikke ført tilstrekkelig bevis for noe annet. Lagmannsretten henviser for øvrig til hva herredsretten har anført i denne forbindelse. Det er ikke fremkommet nye opplysninger som etter lagmannsrettens mening kan gjøre noen endring i det herredsretten har uttalt.

For fullstendighets skyld skal tilføyes at heller ikke lagmannsretten finner det bevist at det var kommet luft i vannet allerede før forurensningen inntraff.

Likeså vil retten bemerke at det er på det rene at en del fiskeyngel var død som følge av at det var kommet luft i vannet ca. 14 dager før forurensningen. Hvor meget yngel dette gjaldt, er noe uklart. Retten antar imidlertid at tapet neppe kan ha vært større enn at det inngår i hva som må regnes for normal avgang i en virksomhet av denne art.

Side:713

Retten går deretter over til å behandle spørsmålet om tapets størrelse og hvor stor del av tapet som skal erstattes.

A. Hønseriet.

Herredsretten har tilkjent kr. 35.000,- i erstatning for tap vedrørende hønseriet. Herredsretten har så vidt skjønnes lagt von Tscharners tapsberegning - som er referert i dommen - til grunn, og har tilkjent erstatning for inntektstap inntil 31/12-1963.

Som før nevnt har amanuensis ved Instituttet for fjørfe og pelsdyr ved Norges Landbrukshøgskole, Fridtjof Sannan, vært oppnevnt som sakkyndig ved lagmannsretten og har utarbeidet en redegjørelse med vurdering av skadene på hønseribedriften på Sanden gård.

Da det for lagmannsretten har vært ytret tvil om hvor vidt von Tscharners hønseri var i en slik stand at det etter 1963 ville bli gitt offentlig tillatelse til fortsatt drift, finner lagmannsretten å burde sitere et par avsnitt fra amanuensis Sannans redegjørelse: - - -

Videre på side 7:

«Alt i alt må en si at det en har sett og fått opplyst angående opplegg og drift av fjørfeholdet på Sanden gård vitner om god faglig innsikt, evne til å greie produksjonen med forholdsvis beskjedne hjelpemidler, og til å innrette seg under endrede produksjons- og omsetningsforhold.»

Angående tapsberegningen uttaler amanuensis Sannan på side 12- 13 følgende:

«En finner på bakgrunn av dette at det vil være realistisk å rekne med at uhellet i fjørfebesetningen på Sanden gård i juli 1963 har hatt så store skadevirkninger for bedriftens produksjon at det er grunn til å være enig i den tapsberegning fra 1963 som er gjengitt i dok. 50, og som viser et beregnet tap på ...............................kr. 35.882,-

Videre finner en at avbruddet av produksjonen med iallfall et forholdsvis stort tap av avlsdyr har hatt skadevirkninger som under enhver omstendighet ville ha vært nesten total til ut på høsten 1964, til det i beste fall ville ha vært mulig å komme igang med produksjonen i det tidligere omfang. Ut fra dette synes det å være vel begrunnet å rekne med et produksjonstap/avbruddstap også i 1964 på ca. 3/4 av det tap som er oppført i beregningen for 1964 i dok. 50, - dvs. 48.217 x 0,75» .................................... » 36.163,-

Fornyelse av produksjons- og avlsbesetning på ca. 880 dyr (800 høner og 80 haner) kan ut fra noteringspriser for verpeferdige unghøner og haner av samme alder beregnes til:

800 høner å kr. 20,- ................ 16.000,-

80 haner à » 30,- ................. 2.400,- » 18.400,-

Kostnadene til fornyelse av besetningen må reknes å ha blitt omlag de samme ved eget oppal etter innkjøp av ruge-egg eller daggamle kyllinger som ved innkjøp av ca. 6 mnd. gamle dyr når en tar hensyn til eget arbeid, kostnaden til fôr, hus, utstyr m.m.

I alt vil en ut fra denne beregningsmåte komme til et totalbeløp på ca. ......................... kr. 90.500,-

Side:714

Noen ytterligere tapsberegning ut over dette som følge av dødelighet i besetningen etter forurensningen i juli 1963, kan en ikke finne at det ut fra en faglig og realistisk vurdering kan være grunnlag for.»

Idet lagmannsretten viser til foranstående, finner retten at erstatningen for tapet vedrørende hønseribedriften bør settes til kr. 90.000,-. Lagmannsretten finner ikke at det bør tilkjennes erstatning for tap etter høsten 1964. Usikkerhetsfaktorene blir her flere og tapsberegningen tilsvarende usikker. Dette forhold i forbindelse med at det må anses tvilsomt om så vidt fjerntliggende følger av den skadegjørende handling i det hele tatt kan sis å ligge innenfor det påregnelige, må etter rettens mening føre til at denne del av erstatningskravet ikke tas til følge.

B. Ørretanlegget:

Lier kommune har hevdet at erstatningen som ble tilkjent av herredsretten for tap vedrørende ørretanlegget er alt for høy, da det er på det rene at driften av anlegget i alle år før 1963 gikk med betydelig underskudd. Året 1962 viser riktig nok et regnskapsmessig overskudd, men det skyldes ikke selve driften, men at von Tscharners fikk utbetalt en større erstatning av et forsikringsselskap for en flomskade.

Lagmannsretten skal bemerke at driften av ørretanlegget kom i gang i 1957. Det må formentlig være riktig som anført av von Tscharner at man i de første år nærmest befant seg på det eksperimentelle stadium og at man ikke kunne regne med nevneverdig økonomisk utbytte før etter noen år. Til å begynne med var driften basert på innkjøp av ørretyngel som ble oppdrettet og solgt. Det synes som om denne driftsmåte med det anlegg som forelå hadde små muligheter for å kunne bli lønnsom. Lagmannsretten finner støtte for denne antakelse i de sakkyndiges uttalelser. I 1962 var von Tscharners ørretklekkeri bygget ferdig og driften ble fra 1963 av basert på innkjøp av rogn som ble klekket og yngelen deretter oppdrettet til en viss størrelse.

Von Tscharners tapsberegning, som såvidt forstås i prinsippet er godtatt av herredsretten, er basert på denne driftsmåte. Som utgangspunkt for beregningen er tatt det sannsynlige tapte bruttosalg. Herfra er trukket de variable driftsutgifter samt faktisk inntekt. Beregningen legger med andre ord til grunn at det foreligger et anlegg som er blitt satt ut av drift og hvor de faste utgifter fortsatt påløper. Lagmannsretten finner ikke noe å innvende mot en slik beregningsmåte, men bemerker at usikkerhetsfaktorene ved tapsberegningen nødvendigvis må bli store både fordi den nevnte driftsmåte inntil da var uprøvet i von Tscharners anlegg og fordi ørretklekking i seg selv må sies å være en noe risikobetonet og lett sårbar virksomhet.

Herredsretten har så vidt skjønnes også for ørretanlegget fastsatt erstatningen på grunnlag av inntektstapet frem til 31/12-1963. Erstatningen er av herredsretten satt til kr. 85.000,-. Lagmannsretten er imidlertid enig med von Tscharner i at man må regne med et helt års driftstap, idet det ikke under noen omstendighet ville vært mulig å få driften i gang igjen og ført frem til det stadium den befant seg ved ødeleggelsen i juli 1963 før etter et år eller kanskje noe mere.

Side:715

Tatt i betraktning de usikkerhetsfaktorer som er til stede finner lagmannsretten at erstatningen for skaden på ørretklekkeriet bør settes til kr. 100.000,-.

Ut fra lignende betraktninger som for hønseriets vedkommende finner lagmannsretten ikke at det bør tilkjennes erstatning for tiden etter høsten 1964.

Etter det foran anførte finner lagmannsretten at erstatningen som Lier kommune tilpliktes å betale bør fastsettes slik:

Hønseriet: ................ kr. 90.000,-

Ørretanlegget .............. » 100.000,-

Tilsammen .................. kr. 190.000,-