Rt-1969-1122
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1969-11-01 |
| Publisert: | Rt-1969-1122 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L. nr. 146/1969 |
| Parter: | Sverre Østli (høyesterettsadvokat Per Faye-Lund) mot Håkon Rotheim (advokat Helge Østerud - til prøve). |
| Forfatter: | Roll-Matthiesen, Hiorthøy, Anker, Tønseth, Bahr |
| Lovhenvisninger: | Kjøpsloven (1907) §5, Prisloven (1953) §18, §27 |
Dommer Roll-Matthiesen: Byggmester Sverre Østli reiste ved stevning av 13. desember 1966 sak mot skogassistent Håkon Rotheim med krav om betaling av kr. 6.382 som sluttoppgjør for oppføring av et Block Watne-hus på 110 m2. Nes herredsrett med fagkyndige domsmenn avsa den 24. oktober 1967 dom med denne domsslutning:
«Håkon Rotheim dømmes til å betale til Sverre Østli kr. 6,382, - sekstusentrehundreogåttito kroner med 6 - seks - prosent årlig rente fra 25. november 1966 til betaling skjer, samt inkassosalær med kr. 800,- - åttehundrekroner.
I saksomkostninger betaler Håkon Rotheim til Sverre Østli kr. 3.000,- - tretusen - kroner.
Oppfyllelsesfrist 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.»
Håkon Rotheim påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsrettens dom av 30. september 1968 har slik domsslutning:
«Håkon Rotheim betaler til Sverre Østli innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse 2.500 - totusenfemhundre - kroner med 6 - seks - prosent årlig rente fra 25. november 1966.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Sverre Østli har påanket lagmannsrettens dom, og Høyesteretts kjæremålsutvalg har tillatt anke til Høyesterett uten hensyn til ankegjenstandens verdi.
Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
Sverre Østli har i det vesentlige anført det samme som for de tidligere retter, og herom henvises til domsgrunnene. Han har om sakens realitet fremhevet at avtalen gikk ut på regningsarbeid etter kr. 14 pr time og at det i alt medgikk 1701,5 timer, heri inkludert tilleggsarbeider etter Rotheims anmodning. Det er ikke påvist noe konkret som kan tyde på at arbeidet har vært utført urasjonelt og uforsvarlig, at det har vært uforsvarlig planlegging eller dårlig ledelse av arbeidet eller mangelfull utnyttelse av arbeidskraften. Under disse omstendigheter må Østli ha krav på fullt oppgjør etter avtalen, og det er ikke plass for anvendelse av prisbestemmelsene, som i tilfelle må være prisforskriftene for
Side:1123
byggearbeider, gitt ved kongelig resolusjon av 1. juli 1960, dens §2, og ikke prislovens §18 som lagmannsretten har bygget på, jfr. prislovens §27. Dette spørsmål er imidlertid ikke av avgjørende betydning, idet resultatet må bli det samme om man bruker prislovens §18 eller de spesielle forskrifter for byggearbeider.
For øvrig har Østli anført at Rotheim har reklamert for sent. Han fikk den 28. februar og 25. april 1966 oppgaver over den tid som da var medgått, og han betalte avdrag uten noen innsigelse. Sluttregning fremkom den 14. juli 1966, og Østli mottok ikke noen form for protest overfor det oppførte timetall før i brevet av 13. september 1966 fra advokat Olav Snesrud. Det er uriktig når lagmannsretten har lagt til grunn at Rotheim ved mottagelsen av sluttregningen reagerte mot det oppførte timetall og gav uttrykk for det overfor Østli. Det er videre uriktig når lagmannsretten har antatt at etter prisloven spiller reklamasjonsspørsmålet ingen rolle. Østli har nedlagt sådan påstand:
«1. Håkon Rotheim dømmes til å betale til Sverre Østli kr. 4.328,50, med tillegg av 6 % rente p.a. fra 29 /10 1968 til betaling skjer, samt kr. 800,- i inkassosalær.
2. Håkon Rotheim dømmes til å betale sakens omkostninger.»
Det bemerkes at Østli har fått oppgjør av Rotheim på grunnlag av lagmannsrettens dom og at renter av restkravet frem til 29. oktober 1968 er inkludert i påstandsbeløpet.
Håkon Rotheim har også i det vesentlige anført det samme som for de tidligere retter. Han har fremhevet at etter alminnelige sivilrettslige regler er byggherren ikke pliktig til å betale merkostnader som skyldes unødig høyt timetall når byggmesteren eller noen han svarer for kan lastes for dette. Timetallet er så urimelig høyt og avviker i så stor grad fra erfaringstall for tilsvarende arbeider, utført av andre byggmestre, at forklaringen bare kan være at planleggingen, ledelsen og utføringen av arbeidet har vært uforsvarlig og urasjonell. Rotheim har ikke påberopt seg prislovens §18 for Høyesterett, men han har henvist til byggeforskriftenes §2. Denne bestemmelse inneholder imidlertid etter Rotheims mening intet utover hva som følger av alminnelige sivilrettslige regler.
Rotheim har videre anført at han etter forholdene har reklamert tidsnok overfor timetallet. Subsidiært hevder han at innsigelsen er forspilt fordi Østli har innlatt seg på drøftelse av realiteten uten forbehold, og atter subsidiært at det ikke kreves reklamasjon når prislovgivningen kommer til anvendelse. Rotheim har nedlagt følgende påstand:
« 1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Sverre Østli dømmes til å erstatte Håkon Rotheim sakens omkostninger for Høyesterett.»
Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Nes herredsrett til avhør av partene og 18 vitner, hvorav 11 er nye for Høyesterett. Det er fremlagt en del nye dokumenter, bl.a 14 avskrifter av kontrakter med byggmestre om oppførelse av Block Watne-hus i Østlands-området, samt et sammendrag over
Side:1124
byggekostnader (snekkerarbeid) vedrørende 3 Block Watne-hus, oppført i Oslo i 1966-67 av byggmester Einar Syversen.
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, og jeg kan på vesentlige punkter slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse med disse tilføyelser:
Etter min mening følger det av alminnelige privatrettslige regler at Rotheim for dette regningsarbeid ikke plikter å betale merkostnader som måtte ha sin årsak i uforsvarlig forhold fra byggmesteren selv eller noen han svarer for, hva enten dette skyldes planlegging, ledelse eller utføring av arbeidet. Selv om Østli må godskrives en betydelig margin, slik som lagmannsretten nærmere har begrunnet, finner jeg at hans timetall er så ekstraordinært høyt at uforsvarlig forhold som nevnt må kunne fastslås. Ved vurderingen legger jeg ikke så meget vekt på de priser G. Block Watne A/S beregner for oppførelse av hus av denne type - arbeidet utføres da av spesialister, og Block Watne regner så vidt skjønnes først og fremst sin fortjeneste på leveringen av byggesettene. Heller ikke legger jeg avgjørende vekt på den oppmåling som er foretatt av Tømrernes Fagforening vedkommende et tilsvarende Block Watne-hus. Østli hadde ikke på forhånd noe kjennskap til ferdighus, og Rotheim var bekjent med dette og må finne seg i å betale utover det oppføring av huset ville ha kommet på med en mere kyndig byggmester. Men det avgjørende for meg er de opplysninger som foreligger om hva det på forskjellige steder i Østlandsområdet har kostet å få utført tilsvarende arbeider. I tillegg til det som er anført av lagmannsretten, nevner jeg at byggmester Einar Syversen i 1966-67 oppførte 3 hus i Oslo av omtrent samme type som Rotheims med et samlet timetall på 2.118, eller gjennomsnittlig 706 timer pr. hus. De fremlagte 14 kontrakter - hvorav 3 refererer seg til de nettopp nevnte hus - gjelder Block Watne-hus av forskjellige typer, oppført i Moss, herunder Jeløya, og på Oppsal og Brattlikollen i Oslo. Kontraktene går ut på faste beløp, og kontraktssummene ligger overalt betydelig, til dels meget betydelig, under det Østli har krevet av Rotheim. Tømmermann Rudolf Sandsmark, som oppførte 8 av disse hus i Moss (og på Jeløya), har som vitne forklart at husene var på henholdsvis 110, 124, 134, 156, 156, 156, 172, og 172 m2 og at det totale timetall for hvert enkelt bygg var 588, 820 (innbefattet betydelige tilleggsarbeider), 813, 799, 677, 691, 872 og 753. De 3 siste av de 14 kontrakter er også inngått med byggmester Einar Syversen, men timetallet for disse bygg er ikke oppgitt.
Østli har hevdet at han har utført tilleggsarbeider som har øket timetallet betydelig. Jeg finner ikke grunn til å komme nærmere inn på disse tilleggsarbeider, som er gjennomgått under prosedyren for Høyesterett. Det er for meg tilstrekkelig å fastslå at tilleggsarbeidene i den utstrekning det overhodet er tale om tillegg i forhold til oppførelsen av typehuset - er beskjedne og ikke kan ha medført et særlig stort antall arbeidstimer.
Ut fra det jeg her har sagt må jeg som nevnt fastslå at Rotheim etter våre alminnelige privatrettslige regler har krav på at et
Side:1125
mindre timetall enn det medgåtte legges til grunn for oppgjøret. Reduksjonen må som anført av lagmannsretten bli meget skjønnsmessig, og jeg kan ikke se at det er grunnlag for en mindre reduksjon enn den som er foretatt av lagmannsretten og som er godtatt av Rotheim. Når Østli får et samlet oppgjør på kr. 20.000, svarer dette til 1.428 arbeidstimer, hvilket viser at han er godskrevet en betydelig margin i forhold til de tilsvarende tall for andre bygg i Østlands-området.
Etter det jeg har anført er det for meg ikke nødvendig å komme inn på prislovgivningen. Jeg minner imidlertid om at partene er enige om at det i tilfelle er §2 i den kongelige resolusjon av 1. juli 1960 som måtte anvendes, ikke prislovens §18, som lagmannsretten har gått ut fra. Jeg tilføyer dog at etter min mening vil en anvendelse av §2 i dette tilfelle føre til samme resultat som de alminnelige privatrettslige regler jeg har henvist til.
Tilbake står spørsmålet om Rotheim må anses å ha forspilt sin rett til å bestride regningen. Jeg kan ikke som lagmannsretten anta at Rotheim ved mottagelsen av sluttregningen den 14. juli 1966 overfor Østli gav uttrykk for at timetallet var for stort. Dette burde han ha gjort, men jeg finner at hans passivitet ikke kan medføre tap av retten til å bestride regningens riktighet. Regningen fremkom i ferietiden, og Rotheim ønsket å kontakte en advokat. Ved advokat Olav Snesruds brev til Østli av 13. september 1966 ble det protestert mot timetallet, og dette må etter forholdene aksepteres som tidsnok.
Mitt resultat blir således stadfestelse av lagmannsrettens dom, og Østli må betale saksomkostninger for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Sverre Østli til Håkon Rotheim 7.000 - sju tusen - kroner innen 2 - to - uker for forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Anker, Tønseth og Bahr: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver T. B. Njaa med fagkyndige domsmenn, sivilingeniør Sv. Zachariassen og byggmester A. Nybak):
Saken gjelder sluttoppgjør etter oppføring av bolighus.
Retten legger følgende saksforhold til grunn:
Sommeren 1965 solgte Arne Høveren Johnsen 5 tomter med ferdig grunnmur på et regulert område på Årnes til 5 forskjellige kjøpere, herunder saksøkte Håkon Rotheim. Det ble bestemt at det skulle oppføres Block Watnes hustyper på tomtene, og oppførelsen av samtlige hus ble overdratt saksøkerev, byggmester Sverre Østli. Det ble holdt et par møter sommeren og høsten 1965, hvor de 5 byggherrer, Høveren Johnsen og Sverre Østli drøftet forskjellige spørsmål i forbindelse med byggearbeidet. På et av møtene var også en representant for Block Watne til stede. Det ble ikke satt opp noen skriftlig kontrakt.
Side:1126
Grunnmurene var ferdige i oktober 1965, og byggearbeidet for samtlige hus satt i gang sommeren og høsten 1965. Eggums hus ble påbegynt først, så fulgte Brynjulfsruds hus og dernest de tre øvrige, tilhørende henholdsvis Østmo, Rotheim og Bodding.
Saksøkte Rotheim fikk oversendt sluttregning 14. juli 1966, hvoretter Rotheim ble avkrevet kr. 6.501, - etter følgende beregning:
1701,5 timer å kr. 14, kr. 23.821,-
v innbetalt gjennom Block Watne kr. 9.320,-
» kontant » 8.800,- » 17.320,-
restkrav kr. 6.501,-
Under hovedforhandlingen ble det trukket fra
for 8,5 t. á kr. 14,- » 119,-
Endelig restkrav kr. 6.382,-
Saksøkte lot ikke høre fra seg før det kom brev fra advokat Snesrud av 13. september 1966. Her ble saksøkeren bedt om nærmere å legitimere sitt krav. Saksøkeren oversendte så timelister, uten at dette førte til at oppgjør fant sted. - - -
Saksøkeren bestrider videre saksøktes påstand om at prisen er urimelig etter kjøpslovens §5 eller etter prislovens §18. Som nevnt hadde ikke saksøkeren bundet seg til Block Watnes priser. Disse priser, som er basert på forholdene i Sandnes-området og på at husene oppføres av spesialister, er ikke sammenlignbare her. Klima og forholdene for øvrig på Årnes er helt annerledes. Vinteren 1966 var usedvanlig streng med store snemengder og sterk kulde - på Arnes var temperaturen til dels nedi 40 kuldegrader. Dette forsinket arbeidet meget. Det er også utført en hel del ekstra-arbeid, som Block Watne ikke kan ha kalkulert med i sine priser. Saksøkeren viser her til en fremlagt oppgave med 32 punkter. Videre vises til en uttalelse fra Boliginstituttet for Oslo v/Arne Cranner, som konkluderer med «at det synes helt urealistisk å regne med montasjepris fra Block Watne på ca. kr. 11.320, - og at de tilleggsutgifter som nødvendigvis måtte påløpe er av meget betydelig størrelsesorden». - - -
Retten finner det bevist at avtalen mellom de to parter gikk ut på at oppføringen av huset skulle skje som regningsarbeid etter en pris av kr. 14, pr. medgått time, uten at det ble avtalt noen begrensing av antall timer eller samlet pris.
Når det gjelder saksøktes innsigelse mot at timeprisen på kr. 14, kan legges til grunn for samtlige arbeidere bemerkes:
Det ble ved avtalen ikke tatt noe forbehold i så hensende. Med hensyn til de forskjellige arbeideres kvalifikasjoner er det ingen innvending fremsatt mot andre enn Thoresen og de to læregutter. Når det først gjelder Thoresen er det opplyst at han, før han var ekspeditør, har vært beskjeftiget som byggearbeider, og retten finner det godtgjort at han fullt ut har gjort nytte for seg. For øvrig bemerkes at saksøkeren hadde ca. 10 mann i alt, som ble fordelt på de 5 byggene etter som en rasjonell utføring av arbeidet tilsa dette. De to læregutter var opptatt med snemåking, fyring, frakt av materialer etc. på saksøktes bygg i alt i ca. 90 timer. Dette finner retten var en rasjonell ordning.
Etter dette finner retten å måtte gi saksøkeren medhold i at han
Side:1127
kunne legge til grunn kr. 14, pr. medgått time for samtlige arbeidere. Dette så meget mere som han selv den hele tid var med og førte tilsyn med arbeidet, uten å ha ført opp en eneste time for dette.
Retten finner også å måtte gi saksøkeren medhold i at det senere ikke inntraff omstendigheter som medførte forandring i den opprinnelige av tale. Saksøkte har således ikke ført bevis for sin påstand om at saksøkeren en måneds tid etter at arbeidet var påbegynt ga et bindende tilbud på 3-4.000, kroner over det Block Watne ville kreve for oppføring av et slikt hus, eller at han i det hele tatt overfor saksøkte på noen måte har bundet seg til Block Watnes priser.
Det ville for øvrig ha vært naturlig at en slik viktig avtale var satt opp skriftlig, og at det i tilfelle var blitt benyttet et eksakt kronebeløp. Som påvist av saksøkeren har saksøkte også ved sin egen handlemåte opptrådt i strid med denne sin påstand, idet han i mars 1966 betalte kr. 5.000,- og i mai s.å. kr. 3.000,- i tillegg til det beløp på kr. 9.320,-, som var blitt betalt gjennom Block Watne. Selv om man regner med Block Watnes østlandstillegg på kr. 2.000, har her saksøkte betalt 4-5.000,- kroner mere enn han nå mener å være skyldig for det hele. Bemerkelsesverdig er det også at saksøkte ikke overfor saksøkeren fremsatte noen som helst protest, men lot ham fortsette med arbeidet i ca. 300 nye timer etter at det siste beløpet var innbetalt.
Når det gjelder saksøktes anførsel om at prisen er urimelig og i strid med kjøpslovens §5 og prislovens §18 kan retten heller ikke gi saksøkte medhold heri. Retten kan her i det vesentlige vise til saksøkerens anførsler, som den fullt ut slutter seg til. En vil særlig fremheve ulempene ved den usedvanlig strenge og snerike vinter - et forhold som i betraktelig grad må ha forsinket arbeidet, og innvirket på det samlede timetall. Når det gjelder den foretatte sammenligning med Block Watnes priser vil en også peke på at det har vært utført en hel del ekstraarbeid som må antas å ligge utenfor Block Watnes kalkyler. Retten viser i denne forbindelse til den av saksøkeren gjengitte uttalelse fra Arne Cranner ved Boliginstituttet for Oslo - en uttalelse som retten helt kan slutte seg til.
Det er fra saksøktes side ikke ført noe bevis for at opplegget eller utføringen av arbeidet har vært urasjonelt eller at det for øvrig fra saksøkerens side foreligger noe uforsvarlig forhold.
Etter dette kan ikke retten finne at det er noe å bemerke til det av saksøkeren oppførte timetall eller til den oppførte pris, som må antas bare å ville innbringe byggmesteren en forholdsvis beskjeden fortjeneste. Byggmester Ruuds vitneforklaring finner en ikke å kunne legge noen vekt på, da den virket lite overbevisende. Den av saksøkte oppgitte pris fra Oppmålingskontoret for Østlandet kan retten heller ikke finne kan bringe saken i noen annen stilling.
Til slutt vil retten påpeke saksøkerens opplysning om at tre av de fem byggherrer har gjort opp for seg uten videre. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Arne Jahren og Paul H. Vindhol og tilkalt dommer, hjelpedommer Jørgen Brøymer):
- - -
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.
Lagmannsretten en enig med herredsretten i at Østli var berettiget
Side:1128
til å regne kr. 14,- pr time for samtlige arbeidere og kan henvise til herredsrettens bemerkninger om dette punkt.
Hvor vidt Østli har uttalt at arbeidet ville komme på 3 à 4 tusen kroner mere enn Block Watnes pris er uklart etter de motstridende forklaringer. Det er imidlertid klart at Østli ikke har gitt noe bindende tilsagn om at prisen ville ligge innen en slik ramme. Også om dette vises til herredsrettens bemerkninger.
Det avgjørende spørsmål er om den krevede pris kr. 23.821, er urimelig og således rammes av prislovens §18. Lagmannsretten finner at dette er tilfelle.
Den av Block Watne angitte pris er alene ikke avgjørende, men de opplysninger som ellers er fremkommet, trekker sterkt i retning av at normal pris for snekkerarbeidet på et hus av den type saken gjelder, ikke ligger uforholdsmessig høyere selv om arbeidet ikke utføres av arbeidslag som har oppførelse av ferdighus som spesialitet.
Retten vil spesielt nevne det dokumenterte målebrev fra Tømrernes Fagforening og vitneforklaringene fra skogkonsulent Kaurin og Block Watnes bygginspektør i Oslo-distriktet Magne Fagerlid.
Kaurin forklarte at han hadde fått satt opp et Block Watne-hus, blokk 146, altså et betydelig større hus en Rotheims. Block Watnes kalkyle for snekkerarbeidet var ca. kr. 16.500,-. Arbeidet som ble utført av byggmester Haugene, visstnok fra Østfold, kom på kr. 18.200,-. Oppførelsen fant sted 1966-67, ferdig sommeren 1967.
Fagerlid forklarte bl.a. at byggmester Einar Syversen førte opp et Block Watne-hus, blokk 110, altså samme type som Rotheim, men med garasje. Byggested var Granstuveien i Oslo. Bygget var ferdig 6/2 1967. Da det kun gjaldt et eneste hus ble det beregnet villatillegg med 20 %. Avtalen med byggmesteren var betaling etter måling og 80 % påslag. Dette førte til en samlet pris på snekkerarbeidet på kr. 15.465,-. Dette var etter Fagerlids forklaring det dyreste han kjendte til i Oslo-distriktet.
Retten er fullt oppmerksom på at Østli har utført en del tilleggsarbeider og at værforholdene vinteren 1965-66 skapte betydelige ekstra vanskeligheter. Men etter en samlet bedømmelse av de fremkomme opplysninger finner retten at regningsbeløpet må betegnes som urimelig. Det må være anvendt lengere tid enn nødvendig ved rasjonell og forsvarlig utføring av arbeidet. Forholdet rammes således av prislovens §18 og prisen blir å redusere til det som kan betegnes som rimelig pris. Det er i nærværende tilfelle overmåde vanskelig å fastsette dette beløp. Det er svært mange usikkerhetsmomenter og man må falle tilbake på en avgjørelse av sterkt skjønnsmessig karakter. Under hensyntagen til de av Østli fremholdte vanskelige og fordyrende forhold og under henvisning til utredningen fra Boliginstituttet for Oslo, som konkluderer med at tilleggsutgiftene må være av meget betydelig størrelsesorden, finner retten at Østli må godskrives en betydelig margin. Retten er blitt stående ved at rimelig pris ikke må overstige kr. 20.000,-. Regningen blir altså å redusere til dette beløp, altså med kr. 3.821,-.
Østlis restkrav var kr. 6.382,-
Trekkes herfra » 3.821,-
Rest kr. 2.561,-
Side:1129
eller avrundet kr. 2.500, som Rotheim må betale. Det er ingen tvist om rentesatsen.
Retten bemerker at Østli har antydet at Rotheim har reklamert for sent. Dette kan ikke føre frem. Det kan ikke sees at Østli har påberopt dette før han innlot seg på forhandlinger om realiteten. Dessuten har Rotheim uimotsagt forklart at han straks ved mottagelsen av sluttregningen reagerte mot det oppførte timetall og ga uttrykk for det overfor Østli på en slik måte at det må godtas som reklamasjon. Etter prisloven spiller vel for øvrig reklamasjonsspørsmålet ingen rolle. - - -