Instans: Høyesterett - Kjennelse
Dato: 1969-12-13
Publisert: Rt-1969-1372
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 177/1969
Parter: Statsadvokat Karl Solberg, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort).
Forfatter: Endresen, Stabel, justitiarius Ryssdal, Mindretall: Heiberg, Sverdrup-Thygeson
Lovhenvisninger: Straffeprosessloven (1887) §283, Veitrafikkloven (1965) §22, §31


Dommer Endresen: Oslo forhørsrett avsa 11. april 1969 dom med slik domsslutning:

«A, født xx.xx.1937, dømmes for forseelse mot vegtrafikkloven av 18. juni 1965 §31, jfr. §22 første ledd, til en straff av fengsel i 21 - tjueen - dager.»

Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold vises til forhørsrettens domsgrunner.

Etter domsavsigelsen erklærte domfelte at han vedtok dommen. Ikke dessto mindre inngav han innen den lovbestemte ankefrist ankeerklæring til Høyesterett. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs beslutning av 19. mai 1969 ble anken avvist. Etter fornyet

Side:1373

henvendelse fra domfeltes side omgjorde utvalget imidlertid 13. november 1969 sin beslutning om å avvise anken og henviste den til behandling i Høyesterett.

Som begrunnelse for at han ikke kan være bundet av sin vedtagelse, anfører domfelte at han ved forhørsrettsdommerens uttalelser etter domsavsigelsen fikk den forståelse at minimumsstraffen for hans forseelse var 21 dagers fengsel ubetinget, og at det derfor var hensiktsløst å ta betenkningstid til overveielse av om han skulle gjøre bruk av rettsmidler mot dommen. Selv om jeg anser det utelukket at en erfaren dommer som det her gjelder, har gitt villedende opplysninger om adgangen til å ta betenkningstid og om den minimumsreaksjon som etter loven kan komme på tale, finner jeg etter det opplyste å måtte legge til grunn at domfelte har misoppfattet situasjonen, og vedtatt dommen ut fra uriktige forestillinger om betydningen av å ta betenkningstid og om adgangen til å anke for å få betinget dom. Jeg antar derfor at anken må godtas til tross for domfeltes vedtagelse av dommen.

Anken gjelder prinsipalt saksbehandlingen, subsidiært straffutmålingen. Jeg er kommet til at den ikke kan føre frem.

Anken over saksbehandlingen går ut på at vilkårene for avsigelse av forhørsrettsdom ikke har vært til stede. Domfelte har riktignok i rettsmøte erkjent seg straffskyldig og gitt uttrykk for at han handlet uaktsomt ved å kjøre bil etter at han etter kl. 17 angjeldende dag hadde drukket 1 1/2-2 hele flasker pilsnerøl. Han gjør imidlertid gjeldende at vilkårene etter straffeprosesslovens §283 for pådømmelse i forhørsretten likevel ikke var til stede fordi tilståelsens riktighet ikke ble bestyrket ved de øvrige foreliggende opplysninger. Han mener her å kunne finne støtte i uttalelser fra bestyreren for Statens rettstoksikologiske institutt, førsteamanuensis Dybing. Ved analysen av blodprøvene ble det funnet en middelverdi av alkoholkonsentrasjonen i blodet på 0,66 promille, og etter fratrekk av en feilmargin på 0,14 promille, ble resultatet 0,52 promille. I dommen anføres bl.a.: «Da kjøringen ble avsluttet vel en time tidligere, må promillen i hvert fall ha vært over 0,60.» Etter anmodning fra domfelte i forbindelse med anken ble uttalelse innhentet fra Statens rettstoksikologiske institutt som i brev av 5. november 1969 anfører:

«A har ifølge rettsbok fra Oslo forhørsrett (dok. 12) forklart at han fra ca. kl. 17 og en tid utover drakk omkring 1 1/2 til 2 flasker pils og deretter begynte kjøringen.

Ifølge As forklaring til politiet (dok. 8) har han oppgitt å ha drukket øl i tidsrommet fra kl. 17.00 til kl. 19.00. Det er i dok. 8 angitt: «Hvor meget øl siktede drakk, er han ikke helt sikker på, men antar det kan dreie seg om ca. 2 helfl. pils. Det ble drukket av glass og han fulgte ikke så nøye med på hvor mange glass han drakk.»

Kjøringen begynte etter A's angivelse ca. kl. 19.10 og ble ifølge dok. 2 avsluttet ca. kl. 19.40.

Blodprøver som ble uttatt kl. 21.00 viste at A på dette tidspunkt hadde minst 0,52 promille alkohol i blodet (dok. 7).

Side:1374


Hvis A avsluttet alkoholkonsumet så sent som 10 minutter før kjøringen begynte, kan det ikke regnes med at resorpsjons- og fordelingslikevekt var inntrått under kjøringen. Det er derfor mulighet for at alkoholkonsentrasjonen i blodet var stigende mens kjøringen pågikk. Under forutsetning av at alkoholkonsumet ble avsluttet på det tidspunkt, som A har forklart, har man ikke mulighet for å beregne hans alkoholkonsentrasjon i blodet under kjøringen med tilstrekkelig sikkerhet.

Hvis alkoholkonsumet foregikk jevnt fordelt i tidsrommet fra kl. 17 til kl. 19, har alkoholkonsentrasjonen under kjøringen sannsynligvis vært av omtrent samme størrelse som det som ble funnet ved analyse av blodprøvene, uten at man med sikkerhet kan fastslå om konsentrasjonen i blodet under kjøringen har vært litt høyere eller litt lavere enn det som ble funnet ved analysen.

Dok. 7 viser imidlertid at A under kjøringen har hatt en alkoholmengde i kroppen som har ført til minst 0,52 promille alkohol i blodet.»

Etter vegtrafikkloven av 18. juni 1965 §22 første ledd er det avgjørende vilkår for straffbarbet at motorvognføreren har hatt større alkoholkonsentrasjon i blodet enn 0,5 promille eller en alkoholmengde i kroppen som kan føre til en så stor alkoholkonsentrasjon. Som det også fremgår av brevet fra Statens rettstoksikologiske institutt, er det sikkert at i hvert fall betingelsene ifølge sistnevnte alternativ har foreligget, noe som også var på det rene da domfelte samtykket i pådømmelse i forhørsretten. Hans anførsel om at tilståelsens riktighet ikke ble bestyrket ved de øvrige foreliggende opplysninger, er derfor ikke holdbar, og anken over saksbehandlingen kan da ikke føre frem.

Domfelte hadde under kjøringen så stor alkoholkonsentrasjon at han etter vegtrafikklovens §22 første ledd var påvirket av alkohol (ikke edru) i forhold til bestemmelsene i denne lov. Ved overtredelse av §22 første ledd skal det etter loven nyttes fengselsstraff når ikke særdeles formildende omstendigheter er til stede. Slike omstendigheter foreligger ikke i dette tilfelle. Jeg kan ikke finne at Høyesteretts faste praksis med å ilegge en kortvarig ubetinget fengselsstraff bør fravikes av den grunn at domfelte - etter å være godskrevet en mulig feilmargin - hadde en alkoholkonsentrasjon som bare lå ubetydelig høyere enn den grense som er fastsatt i loven. Det var ingen formildende omstendigheter ved selve kjøringen, og det foreligger heller ikke andre særlige forhold som tilsier at dommen kan gjøres betinget.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Heiberg: Jeg er enig med førstvoterende i at anken over saksbehandlingen ikke fører frem og tiltrer for så vidt hans begrunnelse. Derimot finner jeg at domfeltes anke over straffutmålingen bør tas til følge.

Side:1375


Selv om man bygger på den uttalelse som nå foreligger fra Statens rettstoksikologiske institutt er det i og for seg ingen tvil om at domfelte er dømt med rette. Det straffbare forhold består i så fall i at han under kjøringen har hatt en alkoholmengde i kroppen som kunne føre til en større alkoholkonsentrasjon i blodet enn 0,5 promille, - i dette tilfelle minst de 0,52 promille som blodprøvene viste. Hvorvidt han også hadde en større konsentrasjon enn 0,5 promille i blodet under kjøringen, lar seg ikke med sikkerhet fastslå. Ved den kliniske undersøkelse ble han ansett for ikke å være påvirket.

Det dreier seg her om et helt ekstremt grensetilfelle innenfor det handlingsområde som loven belegger med straff. Jeg mener at det under så eksepsjonelle omstendigheter vil være forsvarlig og riktig å gjøre straffen betinget, og at dette ikke er uforenlig med den faste linje Høyesterett har fulgt ved straffutmålingen i promillesaker. I tillegg bør da domfelte ilegges en ubetinget bot.

Dommer Sverdrup-Thygeson: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Heiberg.

Dommer Stabel: Jeg er enig med førstvoterende, dommer Endresen.

Justitiarius Ryssdal: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Side:1376