Rt-1969-247
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1969-02-28 |
| Publisert: | Rt-1969-247 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 30/1969 |
| Parter: | Statsadvokat Håkon Wiker, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johannes Meyer). |
| Forfatter: | Heiberg, Mellbye, Blom, Anker, Bahr |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §12, §22, Straffeloven (1902) §52, §63, §31 |
Dommer Heiberg: Sotra herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - avsa 11. desember 1968 dom med domsslutning:
«A dømmes for overtredelse av veitrafikkl. §31, første og annet ledd, jfr. §22 annet ledd og §12 tredje ledd, 1. punktum, sammenholdt med strl. §63 til en straff av fengsel i 22 - toogtyve - dager.
Fullbyrdelsen av straffen utstår i medhold av strl. §52 med en prøvetid på 2 - to - år uten særlige vilkår.
Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse betaler tiltalte kr. 150 - etthundreogfemtikroner - til statskassen.»
Rettens formann stemte for at straffen skulle gjøres ubetinget.
Politimesteren i Hordaland har anket til Høyesterett over straffutmålingen. Han hevder at ubetinget fengselsstraff i dette tilfelle skulle ha vært anvendt.
Jeg finner at anken bør tas til følge.
I stedet for straks å melde fra om ulykken til politiet som han pliktet, gikk domfelte hjem. Her satte han seg til å drikke, til tross for at han var klar over lovens forbud. Under disse forhold er de formildende omstendigheter herredsrettens flertall fremhever, etter min mening ikke tilstrekkelig til å oppveie de allmennpreventive hensyn som tilsier å anvende ubetinget straff i en sak som den foreliggende.
Jeg stemmer for denne
dom:
I herredsrettens dom gjøres den endring at bestemmelsen om at fullbyrdelsen av straffen utstår, går ut.
Dommer Mellbye: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Blom, Anker og Bahr: Likeså.
Side:248
Av herredsrettens dom (sorenskriver R. Hille Andresen med domsmenn): - - -
Tiltalte er født i 1944, er fisker og bor på Steinsland i Sund. Han er ugift og uten forsørgelsesbyrde. Sin inntekt siste år har han oppgitt til ca. kr. 25.000,- og har videre opplyst at han er uformuende.
Tiltalte er såvidt vites ikke tidligere straffedømt og heller ikke bøtelagt. - - -
Om kvelden den 17. mai 1968 hadde tiltalte vært på dans på Steinsland. Dansen varte utover natten og etter at den var slutt kjørte tiltalte med personbil R-52186 - som han eide sammen med sin bror - omkring på veiene i distriktet. Som passasjer i bilen hadde han B og om morgenen den 18. mai omkring kl. 0600 korn de kjørende på riksvei 555 ved A da bilen på oversiktlig vei plutselig skjenet ut til venstre og støtte mot en fjellvegg ved venstre (ikke som i tiltalen nevnt høyre) veikant, skrenset langs denne og ble til slutt stående på tvers i veien med bakre del av bilen utfor veiens høyre kant, hvor det var en gressbakke (betegnelsene foran er gitt i forhold til bilens kjøreretning). Bilen ble ved dette totalskadet, tiltalte fikk selv et lite kutt over neseroten og et støt i den ene foten. B fikk slag eller støt over begge knærne, blødde litt og begynte å gråte. Tiltalte gikk straks ut av bilen for å forvisse seg om at det ikke var fare for brann. Like etter kom vitnet C i sin bil tilstede, og sammen med tiltalte bar C B over i Cs bil og de ble enige om for sikkerhets skyld å kjøre henne til lege. Dette skulle C gjøre og han kjørte først innom Ingebjørgs hjem hvorfra hun ble kjørt til legen. Noen alvorlig skade hadde hun ikke fått, men har senere hatt noen ulemper av støtet mot knærne.
Retten finner det godtgjort at ulykken skyldtes et rent hendelig uhell som følge av at et eller annet ved bilens styring sviktet. Det er intet som tyder på at tiltalte holdt ulovlig eller uforsvarlig fart og retten legger etter de foreliggende opplysninger til grunn at han ved kjøringen ikke var påvirket av alkohol.
Mens tiltalte, C og B fremdeles befant seg på åstedet, passerte det en buss full av passasjerer. Bussen stoppet og en hel del av passasjerene gikk ut for å se hva som hadde foregått.
Etter at C og B var kjørt bort, gikk saksøkte til sitt hjem ca. 1 km borte. Der drakk han noe gin og eksportøl sammen med sin far hvoretter han sammen med denne og en yngre bror gikk tilbake til bilen for å forsøke å flytte den ut av kjørebanen. Det lyktes ikke ved håndhjelp, men så kom det en godsbil forbi og ved dens hjelp ble bilen tauet ut til side slik at den ble stående langs veikanten. Da dette var gjort gikk tiltalte og faren hjem igjen hvor tiltalte fortsatte å drikke gin og eksportøl sammen med sin far, klokken var da mellom 0800 og 0830. De fortsatte å drikke til klokken var henimot 1100 og hadde da tilsammen fra morgenen av drukket 1/2 flaske gin og 7-8 flasker eksportøl, - noenlunde halvdelen på hver.
Tiltalte nevnte nå for faren at man kanskje burde underrette lensmannen, men omtrent i det samme kom lensmannsfullmektig Havnerås i sin bil. Klokken var da omtrent 11.00. Det ble tatt alkotest som var
Side:249
positiv og blodprøver av tiltalte samme dag kl. 1300. Blodalkoholanalysen er fremlagt under hovedforhandlingen. Den viste middelverdi i alkohol 1,44 promille og med en sikkerhetsmargin på 0,20 promille altså 1,24 promille.
Tiltalte har forklart at han var kjent med bestemmelsene i veitrafikklovens §22 annet ledd og §12 tredje ledd, 1. punktum. Imidlertid hevder han at han ikke var klar over at B var påført skade.
Når det gjelder tiltalen for overtredelse av veitrafikkl. §22 annet ledd, anser retten det godtgjort at tiltalte etter den tilstand bilen var etterlatt i og etter at forholdet allerede var konstatert av den passerende bussfører og hans passasjerer, måtte forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen, ikke minst for å få brakt på det rene om bilføreren hadde vært påvirket av alkohol, noe som vel for politiet kunne stille seg nærliggende ved et trafikkuhell den 18. mai om morgenen. Om han ikke allerede forsto dette utviste han ihvertfall den kvalifiserte form for uaktsomhet som rettspraksis har lagt til grunn ved forståelsen av bestemmelsen i veitrafikkl. §22 annet ledd.
Tiltalte vil etter dette bli å felle etter tiltalens post I.
Når det gjelder tiltalen etter trafikkl. §12 tredje ledd 1. punktum legger retten til grunn - at B var påført skade selv om denne var temmelig bagatellmessig. Den legger videre til grunn at tiltalte, selv om denne ikke måtte ha hatt klart for seg at slik skade på person var oppstått, ihvertfall ved sin avtale med C om å kjøre B til lege «for sikkerhets skyld» betraktet slik skadevoldelse som en nærliggende mulighet. Under disse omstendigheter handlet han under enhver omstendighet uaktsomt ved ikke å gi melding til politiet snarest mulig og vil på dette grunnlag bli å felle også etter tiltalens II.
Retten antar at sistnevnte forhold alene bør kvalifisere til bot, men unnlater å idømme denne og betrakter istedet, etter strl. §63 annet ledd, forholdet som en skjerpende omstendighet ved fastsettelsen av den fengselsstraff som må få anvendelse etter veitrafikkl. §31 annet ledd. Ved straffeutmålingen har retten i formildende retning tatt hensyn til at kjøreulykken hadde en rent hendelig årsak og at tiltalte led et for ham meget følelig økonomisk tap da bilen - som ikke var kaskoforsikret - representerte alle de midler han sammen med broren hadde spart opp. Bilen, som var av eldre modell, hadde de sammen kjøpt for ca. kr. 8.000,-, men hadde kostet på den ca. kr. 10.000,-. Noe annet enn bilen eide saksøkte ikke. Retten har også tatt hensyn til at det må antas at det var den omstendighet at ulykken, - både på grunn av dens økonomiske følger og etter dens dramatiske forløp - hadde hatt en sjokkartet virkning på tiltalte som var grunnen til at han «for å få nervene i orden» begynte å drikke, og fortsatte med det. Retten antar at han på grunn av ulykken befant seg i en tilstand som nedsatte hans muligheter for å overskue rekkevidden av det han innlot seg på ved drikkingen; at hans far ikke hadde betenkeligheter ved å være med på den, kan nok også ha spilt inn. Tiltalte, som er fisker, gir inntrykk av å være en meget bra ung mann og det er i denne forbindelse også verd å merke seg at han, etter det retten bygger på ikke var alkoholpåvirket etter 17. mai feiringen på dansen den foregående kveld og natt, noe som neppe var tilfellet for en flerhet av de øvrige deltakere.
Side:250
Retten er blitt stående ved å fastsette en fengselsstraff på 22 dager og rettens flertall, domsmennene, antar at de ovenfor nevnte momenter må betegnes som så særdeles formildende omstendigheter at straffen bør gjøres betinget, selv om de er oppmerksomme på de almenpreventive hensyn som her spiller inn. - - - Rettens formann antar at en betinget dom under de foreliggende omstendigheter ikke vil være i overensstemmelse med den rettspraksis som har festnet seg og har på dette grunnlag stemt for at straffen gjøres ubetinget. - - -