Instans: Høyesterett - Kjennelse
Dato: 1970-05-29
Publisert: Rt-1970-650
Stikkord: Straffutmåling og lovanvendelse
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 83B/1970
Parter: Førstestatsadvokat Elg Elgesem, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johannes Meyer).
Forfatter: Mellbye, Leivestad, Blom, Roll-Matthiesen, Gaarder
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §255, §270, Løsgjengerloven (1900) §16, §257, §263, §53, §62, §63


Dommer Mellbye: Stavanger forhørsrett avsa 2. februar 1970 dom med slik domsslutning:

«A, født xx.xx.1932, dømmes for forbrytelser mot strl. §257 og §255, jfr. strl. §263, første ledd og for forseelse mot drukkenskapslovens §16, jfr. strl. §63, annet ledd,

Side:651

sammenholdt med strl. §62, første ledd til en straff av fengsel i 120 - etthundreogtyve - dager med fradrag av 34 - trettifire - dager for utholdt varetektsfengsel.»

Statsadvokaten i Vestagder og Rogaland har påanket dommen. Det anføres i ankeerklæringen:

«De straffbare handlinger han ble dømt for ligger innenfor prøvetiden i henhold til Høyesteretts dom av 22/8 1969, jfr. Stavanger forhørsretts dom av 2/6 1969, der Frønsdal ble dømt for flere liknende tyverier til en straff av fengsel i 9 måneder, hvorav 5 måneder ble gjort betinget.

Som det fremgår av den påankede dom har han ikke fulgt opp de intensjoner som ble forutsatt i den tidligere Høyesterettsdom, idet han bare etter en ukes kuropphold «sprakk» og ble sendt tilbake til Stavanger.

Av bøteattestene fremgår det også at han etter Høyesteretts dom har vedtatt 3 bøter for naskeri, skadeverk og beruselse. Den påankede dom burde derfor vært gitt som en fellesdom med den betingede del i henhold til Høyesteretts dom av 22/8 1969, jfr. strl. §53 nr. 2 a. og den ubetingede fengselsstraff satt vesentlig høyere enn 120 dager.»

Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene. Det er opplyst at domfelte ble løslatt 1. mai 1970, hvorved hele forhørsrettens dom er avsonet.

Forsvareren i Høyesterett har utenom anken anført at domfeltes protokollerte forklaring vedrørende siktelsens post 11 ikke gir grunnlag for fellelse etter straffelovens §255. Forklaringen er sålydende:

«Om formiddagen til tid som nevnt i siktelsen var siktede også innom Carl Floors forretning. Han var ikke helt sikker på hvor han hadde fått satt inn foran nevnte veske dagen i forveien, og som han senere på dagen fant igjen hos foran nevnte firma Otto Floors arvinger. Siktede erkjenner at han i denne forretningen tok imot og tilvendte seg en dokumentmappe som han var helt klar over ikke var hans og således ikke var den vesken han selv lette seg frem til. Han mener å ha vært klar over at betjeningen som leverte ut vesken må ha trodd at han var berettiget til å hente den. Siktede var klar over at vesken tilhørte en annen. Siktedes hensikt med å ta denne vesken var å ha den til eget bruk idet han alltid trenger en veske til sine forskjellige gjenstander som han bærer med seg.»

Etter denne forklaring har domfelte tilegnet seg en annens mappe i vinnings hensikt etter at han ved en misforståelse hadde fått den utlevert. Dette rammes av straffelovens §255. Om domfelte også muligens har forledet betjeningen til å utlevere mappen ved å utnytte eller fremkalle misforståelsen, endrer ikke dette. Straffelovens §270 anvendes ikke ved siden av straffelovens §255, jfr. Skeie: Strafferett II side 309/310.

Med hensyn til straffutmålingen har jeg vært i tvil. Domfelte er som det er nevnt i ankeerklæringen, dømt for tyverier av liknende art som de Høyesteretts delvise betingede dom gjaldt.

Side:652

Han har også ellers forgått seg på liknende vis. Han tok også opphold på et tilsynshjem for alkoholikere i november 1969 for å følge opp forutsetningen for Høyesteretts dom, men ble etter en uke nektet fortsatt opphold på grunn av alkoholmisbruk. Etter sikker praksis skulle det således nå vært fastsatt en felles ubetinget straff etter straffelovens §53 nr. 2 a. Når jeg allikevel er i tvil, er det dels fordi domfelte nå har sonet den siste dom og er løslatt. Det er lite heldig da å beslutte soning av den eldre dom uten at noe nytt er kommet til og når det ikke kan lastes domfelte at denne situasjon er oppstått. Dernest legger jeg også noen vekt på at det synes som om domfelte ikke har fått den bistand med hensyn til sin anbringelse i kuranstalt som Høyesterett har forutsatt i sin dom av 22. august 1969. Selv om hans prognose ikke er god, bør han dog få en bedre sjanse enn den han misbrukte i november i fjor. Jeg er derfor blitt stående ved at min tvil på grunn av disse helt spesielle forhold bør komme domfelte til gode.

Jeg stemmer for slik

kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Leivestad: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Blom, Roll-Matthiesen og Gaarder: Likeså.