Rt-1970-830
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1970-06-12 |
| Publisert: | Rt-1970-830 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 156B/1970 |
| Parter: | A/S Uranienborgveien 7 (høyesterettsadvokat Ivar Hole) mot Ole Bjørnrud (høyesterettsadvokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Hiorthøy, Endresen, Bølviken |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §42 |
Dommerne Hiorthøy, Endresen og Bølviken.
Ole Bjørnrud eide en andelsobligasjon med tilknyttet leierett i Uranienborgveien 7, Oslo. Han lot hele tiden sin sønn, sivilingeniør Ola Bjørnrud, bo i leiligheten og ble derfor oppsagt av gårdselskapet. I den påfølgende husleiesak ble det rettskraftig avgjort at oppsigelsen var gyldig. A/S Uranienborgvn. 7 begjærte deretter Bjørnrud senior utkastet, og forretningen ble fremmet ved Oslo namsretts kjennelse av 5. februar 1970. Bjørnrud påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett og overdro den 20. februar andelsobligasjonen til sin sønn. Ved lagmannsrettens kjennelse av 22. april 1970 ble namsrettens kjennelse opphevet og utkastelsesbegjæringen avvist fra namsretten. Lagmannsretten bemerket at «Bjørnrud senior ikke lenger har noen rett til
Side:831
leiligheten og at han heller ikke har besittelsen av denne... Rettslige skritt for å få frigjort leiligheten må under disse omstendigheter rettes mot den aktuelle besitter av leiligheten som er Bjørnrud junior, men han er ikke part i tvangsfullbyrdelsessaken».
Etter kjæremål fra A/S Uranienborgveien 7 opphevet Høyesteretts kjæremålsutvalg lagmannsretten kjennelse ex officio og avviste kjæremålet fra lagmannsretten. Kjæremålsutvalget bemerket:
«Motparten i kjæremålssaken, Ole Bjørnrud, gjorde som kjærende part for lagmannsretten gjeldende at han nå verken faktisk eller rettslig var besitter av leiligheten, og at en gjennomføring av utkastelsessak mot ham derfor ikke hadde noen hensikt. Dette bygget han på at det - etter avsigelsen av namsrettens kjennelse - var hitført et skifte i besitterforholdet ved at leieboerobligasjonen var overdratt til hans sønn. Han hadde ved dette, som det uttrykkes i prosesskrift til lagmannsretten av 13. mars 1970, oppfylt dommen av 22. september 1969 i saken mellom ham og gårdselskapet. - I kjæremålssaken for Høyesteretts kjæremålsutvalg har han fastholdt dette syn.
Det fremgår av dette at Ole Bjørnrud, da han erklærte kjæremål til lagmannsretten, etter den fremstilling han selv gav var uten rettslig interesse i saken, idet han ikke lenger inntok en slik stilling at han kunne rammes gjennom fullbyrdelse av namsrettens kjennelse. Det finnes rett nok ikke generelle regler i prosesslovgivningen om rettslig interesse som vilkår for søksmål eller anvendelse av rettsmidler. På bakgrunn av bestemmelsen i tvistemålslovens §54 og den rettspraksis som knytter seg til den, antas det imidlertid å kunne oppstilles en alminnelig rettsvernsforutsetning gående ut på at domstolene ikke yter bistand til søksmål som ikke lenger har eller kan få aktuell betydning. Kjæremålet skulle etter dette ha vært avvist, jfr. også bestemmelsen i tvangslovens §42 første ledd.
I betraktning av utfallet av kjæremålssaken og de særlige forhold som foreligger, antar utvalget at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.»