Rt-1972-1077

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1972-10-27
Publisert:	Rt-1972-1077
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 108B/1972
Parter:	Førstestatsadvokat Elg Elgesem, aktor mot 1. A (forsvarer høyesterettsadvokat Alf Nordhus), 2. B (forsvarer høyesterettsadvokat Ole A. Bachke jr.).
Forfatter:	Bølviken, Hiorthøy, Gundersen, Sandene, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §347, §349, Straffeloven (1902) §162, §306, §392, §34, §35, Domstolloven (1915) §15

Dommer Bølviken: Eidsivating lagmannsrett avsa den 9. juni 1972 dom med denne domsslutning:

«I. A, f. xx.xx.1947, dømmes for forbrytelse mot strl. §162 til en straff av fengsel i 5 år og 6 måneder - fem år og seks måneder - med fradrag av 95 - nittifem - dager for utholdt varetekt.

Side:1078

I medhold av strl. §34 inndras til fordel for statskassen Mercedes Benz personbil med tyske tollkjennetegn 229-Z-101.

I medhold av strl. §35 inndras det beslaglagte kvantum narkotika, nemlig 25,79 kg hasjis og 4,36 liter cannabisekstrakt.

Saksomkostninger idømmes ikke.

II. B, f. xx.xx.1946, dømmes for forbrytelse mot strl. §162 til en straff av fengsel i 5 år 6 måneder - fem år seks måneder - med fradrag av 95 - nittifem - dager for utholdt varetekt.

Saksomkostninger idømmes ikke.»

Saksforholdet og de domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.

Dommen er av de domfelte påanket til Høyesterett. Ankene gjelder saksbehandlingen og straffutmålingen.

Jeg er kommet til at ankene må forkastes.

Når det gjelder ankene over saksbehandlingen, nevner jeg først at domfelte A i sin ankeerklæring gjorde gjeldende at et medlem av lagretten som senere fikk forfall, synes å ha vært døv, og at lagretten dersom denne oppfatning var riktig, i realiteten hadde vært satt med 9 medlemmer i strid med straffeprosesslovens §306, jfr. domstollovens §15. Etter at det er lagt frem legeerklæring som går ut på at vedkommende lagrettemedlem har normal hørsel, er denne ankegrunn frafalt.

Jeg nevner videre at domfelte A - med tilslutning av domfelte B - utenom anken har gjort gjeldende at den rettstolk som besørget oversettelsen av de tiltaltes forklaringer, ikke utførte sin oppgave på tilfredsstillende måte. Det anføres at det i denne sak, hvor påtalemyndigheten bygget sin bevisførsel utelukkende på indisier, og det avgjørende for sakens utfall var hvilken troverdighet lagretten ville tillegge de tiltaltes forklaringer, var av særlig betydning at deres uttalelser ble riktig og spontant oversatt. I det foreliggende tilfelle kan man, hevdes det, ikke utelukke at lagretten kan ha misforstått de tiltaltes forklaringer og fått et feilaktig inntrykk av deres personer.

Aktor for Høyesterett har erklært seg enig i at spørsmålet om tolkingstjenesten var mangelfull, kan tas opp etter straffeprosesslovens §392 annet ledd uten hensyn til ankeerklæringene.

Jeg finner det klart at ankegrunnen ikke kan føre frem. Forholdet var at det i denne sak ble oppnevnt to tolker, idet det i tillegg til den av retten opprinnelig engasjerte tolk etter ønske av tiltalte Bs forsvarer ble oppnevnt ytterligere en tolk, som under forhandlingene fikk plass mellom de to tiltalte, og som oversatte for dem etter hvert det som ble uttalt under forhandlingene. Noen innvending mot den tolk som oversatte for retten, fremkom ikke mens forhandlingene pågikk, og altså heller ikke i ankeerklæringene. Når ankegrunnen er tatt opp, er det på grunn av en senere uttalelse av lagmannen i forbindelse med spørsmålet om også den tolk som var oppnevnt på forsvarerens anmodning, skulle ha honorar utbetalt av det offentlige. Lagmannen uttalte at man hadde spart atskillig tid på grunn av denne tolks dyktighet,

Side:1079

idet han også hadde hjulpet den annen tolk, som åpenbart manglet erfaring fra det området som en rettstolk må beherske. Det er etter denne uttalelse fra lagmannen ingen grunn til å anta at lagretten på grunn av den ene tolks mindre erfaring har fått en uriktig oppfatning av de tiltaltes uttalelser eller et feilaktig inntrykk av deres personer.

For øvrig er saksbehandlingsankene rettet mot lagmannens gjennomgåelse av sakens bevis. Det gjøres for det første gjeldende at lagmannen ved sin gjennomgåelse av bevisene gikk lenger i å uttale sitt personlige syn på bevisbedømmelsen enn straffeprosesslovens §347 annet ledd tillater. Videre hevdes det av domfelte A at lagmannen omtalte bevisstoff som ikke var kommet frem under forhandlingene, jfr. straffeprosesslovens §349.

Jeg behandler først spørsmålet om lagmannen har gått utover sin kompetanse etter straffeprosesslovens §347 annet ledd.

Ankene bygger her på følgende del av lagmannens foredrag som ble protokollert etter forlangende av Bs forsvarer: «Lagmannen har i sin rettsbelæring uttrykkelig uttalt at han har rett til å gi uttrykk for sin personlige mening om bevisene, men tilføyer at lagretten ikke er bundet av hans mening, men at dette kan er av veiledende art. Lagmannen har herunder gitt uttrykk for som sin personlige mening at de tiltaltes forklaringer er lite troverdige. Han har også gitt uttrykk for at etter hans mening følger handlingsmønstret en plan.»

I sin ankeerklæring har B om dette ankepunkt ytterligere uttalt: «Under gjennomgåelsen av sakens bevisligheter ga lagmannen gjentagne ganger uttrykk for sin personlige mening om bevisene på en slik måte at lagretten overhode ikke kunne være i tvil om lagmannens mening om selve skyldspørsmålet. Denne del av lagmannens rettsbelæring var alene konsentrert om å imøtegå forsvarets argumentasjon og bevisførsel, uten at det ble forsøkt å skaffe balanse i fremstillingen ved også samtidig å gjennomgå påtalemyndighetens bevisførsel. Riktignok ble det fra lagmannens side presisert at lagretten ikke var bundet av hans personlige syn på skyldspørsmålet, men dette ble uttalt uten at det i rettsbelæringen ble nevnt noe om at enhver fornuftig tvil skal komme de tiltalte til gode og at det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden.»

A har i sin ankeerklæring anført: «I en sak som den foreliggende - hvor det ikke foreligger noen direkte bevis - og således de tiltaltes forklaring har en mer sentral plass i saken enn vanlig, må det være en feil at lagmannen uttrykker seg så kategorisk om troverdigheten av forklaringene og om skyldspørsmålet. Også denne feil må føre til at dommen oppheves.»

Forsvarerne understreker at det er straffeprosesslovens system at det er lagretten, og den alene, som skal avgjøre om en tiltalt er skyldig. Ved sin uttalelse i den foreliggende sak om at han fant de tiltaltes forklaringer lite troverdige, uttalte lagmannen - i realiteten - at han for sin del fant dem skyldige. Etter de domfeltes

Side:1080

mening har lagmannen her gått utenfor det som med rimelighet kan aksepteres etter straffeprosesslovens §347, idet det i relasjon til denne bestemmelse må oppstilles en - som As forsvarer uttrykker det - forsiktighetsterskel som ikke må overskrides.

Jeg skal for min del bemerke:

Etter straffeprosesslovens §347 annet ledd skal lagmannen i sitt foredrag ikke bare forklare spørsmålene til lagretten og de rettssetninger som skal legges til grunn ved besvarelsen, men også foreta en gjennomgåelse av saken og dens bevisligheter. Det er med andre ord lovens ordning at lagmannen skal gjennomgå bevisene i saken, og loven har intet forbud mot at lagmannen herunder gir en vurdering av bevisene. Tvert om er det i straffeprcsesslovens forarbeider, jfr. blant annet Innst. O. II for 1887 82, forutsatt at lagmannen skal ha adgang til å uttale seg om bevisenes tilstrekkelighet. Det vil etter forarbeidene bero på et skjønn i den enkelte sak om lagmannen skal gjøre dette, men skjønnet tilligger lagmannen selv. Det er således ingen saksbehandlingsfeil at lagmannen har uttalt seg om bevisene. Selv om lagmannen i det foreliggende tilfelle har gått langt i å markere sitt personlige syn på skyldspørsmålet, lengre enn det som synes å være vanlig praksis i våre lagmannsretter, kan jeg ikke se at han har gått utenfor rammen av det som er tillatt etter straffeprosesslovens §347 annet ledd. Jeg viser i denne forbindelse til at lagmannen, samtidig som han gav uttrykk for sitt syn på troverdigheten av de tiltaltes forklaringer, presiserte at lagretten ikke var bundet av hans oppfatning. Riktignok må jeg gå ut fra at lagmannen i denne forbindelse ikke minnet om påtalemyndighetens bevisbyrde og om at enhver fornuftig tvil skal komme en tiltalt til gode, jfr. den protokollerte del av foredraget og det jeg har referert fra Bs ankeerklæring. Aktor for Høyesterett, som også var aktor for lagmannsretten, har imidlertid opplyst at påtalemyndighetens bevisbyrde og in dubio pro reo-prinsippet som vanlig i disse saker ble omtalt innledningsvis i lagmannens foredrag, noe som ikke er bestridt av forsvarerne, hvorav Bs forsvarer gjorde tjeneste også for lagmannsretten. Jeg går ellers ut fra at det grunnleggende prinsipp om bevisbyrde og tvil i en sak som denne må ha vært ganske særlig understreket av forsvarerne.

Jeg går så over til anførselen om at lagmannen i sitt foredrag skal ha referert til bevistoff som ikke var forelagt for retten.

Om denne ankegrunn er i As ankeerklæring anført: «I tillegg til dette refererte han (lagmannen) til fakta som ikke hadde vært berørt under bevisføringen. Det gjaldt hvordan internasjonale smuglerbander opptrer og hvilke folk disse benyttet seg av. Videre at det kun var misbrukere av nakotika man kunne gjenkjenne og ikke organisasjonens medlemmer. Det er ukjent hvor lagmannen har dette materiale fra, som han mente var korrekt og som han lot inkorporere i rettsbelæringen.»

Lagmannen har i en påtegning av 2. oktober 1972 benektet å ha trukket inn nytt bevisstoff.

Jeg skal for min del bemerke:

Side:1081

Etter straffeprosesslovens §349 skal det ved avgjørelsen av hva som skal anses som bevist, alene tas hensyn til bevis som er fremført under hovedforhandlingen, og det er en saksbehandlingsfeil om lagmannen omtaler bevis som ikke er ført for retten. Jeg kan imidlertid ikke anta at noen slik feil er begått i dette tilfelle. Lagmannen har - som nevnt - benektet å ha trukket inn nytt bevisstoff, og det er intet protokollert som trekker i denne retning. For øvrig synes det for meg som det utenforliggende bevisstoff som det hevdes at lagmannen har referert til - måten internasjonale smuglerbander opererer på, hvilke folk de benytter seg av, og det forhold at det er misbrukerne av narkotika, ikke de som omsetter stroffet, som i første rekke kommer i søkelyset - nærmest må betraktes som alminnelige erfaringssetninger, som faller utenfor straffeprosesslovens §349. Ellers viser jeg til at det for lagmannsretten ble ført en rekke politivitner. Det synes lite trolig at man under deres forklaringer kan ha unngått å ha berørt forhold som de nevnte.

Igjen står for meg å behandle straffutmålingsankene.

Det er av forsvarerne særlig fremholdt at de handlinger det her gjelder, ble begått før den maksimale fengselsstraff etter straffelovens §162 ble hevet fra 6 til 10 år, at det er den tidligere maksimale straff som gjelder i dette tilfelle, og at det ikke kan være riktig å utmåle straffene så nær opp til straffemaksimumet som lagmannsretten her har gjort. Heller ikke kan det være riktig å ta hensyn til strengere strafferammer i andre land, noe lagmannsretten også synes å ha gjort. Det anføres videre at kurerledd ikke kan bedømmes så strengt som hovedmenn i omsetningen, at det ikke dreier seg om de farligste narkotiske stoffer, og at noen omsetning ikke fant sted. For øvrig vises det til de domfeltes unge alder og tidligere ustraffede vandel.

Jeg kan ikke finne at det i dette tilfelle er noe misforhold mellom begåtte forbrytelser og utmålte straffer. Heller ikke kan jeg finne det uriktig eller urimelig under omstendigheter som de foreliggende å utmåle straffer nær opp til den maksimale fengselsstraff etter straffelovens §162 på det tidspunkt da handlingene fant sted. Det er meget graverende forbrytelser mot narkotikalovgivningen det her dreier seg om. Jeg viser til de store mengder narkotika som ble innført, ca. 25 kg hasjisj og ca. 4 liter cannabisekstrakt, tilsammen nærmere 50 kg hasjisj, som ifølge aktor kunne ha vært omsatt på nakotikamarkedet for mellom 1/2 og 1 million kroner. En innførsel av dette omfang kunne nødvendigvis ikke ta sikte på annet enn omsetning og utnyttelse av andres trang til narkotika. Jeg viser videre til den i høy grad profesjonelt pregede innførselsmåte - plassering av pakker med hasjisj bak en ekstra plate under en av bilens skjermer og innførsel av hasjisj i ekstraktform. Selv om omsetning faktisk ble forhindret ved politiets inngripen, og uten hensyn til eventuelle andre impliserte, må det i et tilfelle som dette reageres med strenge straffer. Sterke almenpreventive hensyn gjør seg gjeldende, og jeg finner ikke at ung alder og tidligere ustraffet vandel kan tillegges særlig vekt

Side:1082

slik denne sak ligger an. Det er fra Bs side fremholdt at hans medvirkning var mindre enn As. Jeg finner imidlertid ikke at det er grunnlag for å skille mellom dem ved straffutmålingen.

De domfelte har pr. i dag sittet i varetektsfengsel i i alt 235 dager.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Ankene forkastes.

Til fradrag i straffen går for hver av de domfelte 235 - to hundre og trettifem - dager for vareteksfengsel.

Dommer Hiorthøy: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Gundersen, Sandene og Eckhoff: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagmann Lars L'Abée-Lund, sorenskriverne Hans Skotner og Finn Palmstrøm):

Tiltalte nr. 1, A, bopel 11175 Hammond Rd., Maple Ridge B.C., Canada, er født xx.xx.1947 i New Westminster B.C., Canada og er canadisk statsborger. Han er gift, men har ikke barn. Han er student og har bare leilighetsvis arbeide. I 1971 hadde han bare en jobb i september/oktober og oppgir sin inntekt i 1971 til ca. USD 1.100 og han er uformuende. Han har ikke avtjent militærtjeneste. Han er tid ligere ustraffet.

Tiltalte nr. 2, B, bopel Apartm. nr. 208, 2370 West 2 ND, Vancouver 9 B.C., Canada, er født da 18. november 1946 i Regina Saskatchevan og er canadisk statsborger. Han er gift, men har ikke barn. Han er motorsykkelselger og oppgir sin inntekt i 1971 til USD 3.500-4.000 og han er uformuende. Han har ikke avtjent militærtjeneste. Han har noen trafikkbøter.

Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating den 23. mai 1972, rettet under hovedforhandlingen, er de satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett, Oslo lagsogn, til fellelse etter:

straffelovens §162 første ledd jfr annet ledd - - - jfr. forskrifter om narkotika m.v. gitt ved kgl. res. av 6. januar 1965 §1, nr. 4, jfr. bilag II, som bestemmer at bl.a. cannabis og cannbisharpiks skal regnes som narkotika m.v.,

ved i februar måned 1972 med henblikk på omsetning å ha innført til riket narkotika nemlig 25,79 kilo hasjisj samt 4,36 liter flytende cannabisekstrakt som var sendt fra Kabul i Afghanistan via Sovjet i Mercedes Benz personbil med tyske tollskilter 229-Z-101, eller å ha medvirket hertil. Mercedes personbil med tyske tollskilter 229-Z-101 vil bli påstått inndratt, med hjemmel i straffelovens §34.

Likeledes vil det bli nedlagt påstand om inndragning av de narkotiske stoffer som er nevnt i tiltalen. - - -

Retten har ved utmålingen tatt særlig hensyn til at Norge i de senere år har vært gjenstand fra stadig økende organisert innførsel av narkotika.

Side:1083

Som medlem av Verdens Helseorganisasjon (WHO) har Norge forpliktet seg til å bekjempe enhver form for tilvirkning eller omsetning av narkotika. Det er nødvendig at alle land som er tilsluttet WHO reagerer tilnærmet like strengt overfor forbrytersk virksomhet av denne karakter. I utlandet ligger strafferammen tildels langt høyere enn den maksimalstraff som gjaldt i Norge i februar d.å. Det er derfor etter rettens oppfatning nødvendig å anvende tilnærmet den maksimale strafferamme. Dette vil også være i samsvar med domstolspraksis.

Retten har funnet å burde utmåle den samme straff for begge tiltalte. De to har etter rettens oppfatning hver på sin måte spilt en avgjørende og likeverdig rolle for den fullbyrdede straffbare handling.

I formildende retning har retten tatt hensyn til at det er noe hårdere å sone fengselsstraff i Norge for utlendinger enn for landets egne borgere, idet de faktisk vil befinne seg i en temmelig isolert situasjon uten mulighet for personlig kontakt med hustru eller andre nære pårørende.

Retten har overveiet, men ikke funnet å kunne tillegge vekt forsvarets anførsel om at de tiltalte ikke er de virkelige hovedmenn Retten må karakterisere de to tiltalte som aktive og nødvendige ledd i en større omsetningsorganisasjon. - - -