Rt-1973-594
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1973-05-16 |
| Publisert: | Rt-1973-594 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 69B/1973 |
| Parter: | Statsadvokat Knut Hval, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans A. Hegje). |
| Forfatter: | Roll-Matthiesen, Sandene, Bølviken, Hiorthøy, Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §286, §342, Løsgjengerloven (1900) §17, Straffeloven (1902) §229, §391, §291, §260, §49, §52, §62, §63 |
Dommer Roll-Matthiesen: Midt-Trøndelag herredsrett avsa den 28. februar 1973 dom med denne domsslutning:
«A, født xx.xx.1953, dømmes etter straffelovens §229, §260 jfr. §49 og §391 første ledd samt drukkenskapslovens §17, sammenholdt med straffelovens §62 første ledd og §63 annet ledd til fengsel i 60 - seks ti - dager.
Han tilpliktes å betale B, C og D, en for alle og alle for en, erstatning med 700 - syvhundre - kroner innen 2. april 1973.
Side:595
Fengselsstraffens fullbyrdelse utsettes i medhold av straffelovens §52 flg. med en prøvetid 2 - to -år og på de særlige vilkår at erstatningsbeløpet kr. 700,- betales innen 2. april 1973, og han underkaster seg tilsyn.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens domsgrunner.
Statsadvokaten i Trondheim har anket over straffutmålingen, idet han mener at det var uriktig at det ble anvendt betinget dom.
Under sakens behandling har Høyesterett av eget tiltak reist spørsmål om domfellelsen etter drukkenskapslovens §17 kan opprettholdes. Denne straffebestemmelse er ikke medtatt i den av statsadvokaten utferdigede tiltalebeslutning, men aktor for herredsretten - politimesteren i Uttrøndelag - anførte at det var klarlagt at tiltalte hadde vært beruset ved forøvelsen av de straffbare handlinger tiltalen gjelder, og «at tiltalte var hjemfallen til straff også etter drukkenskapslovens §17 og at retten i henhold til straffeprosesslovens §342 annet ledd skulle bringe paragrafen i anvendelse». Forsvareren reiste innsigelse mot dette og «henviste til straffeprosesslovens §291 punkt 2 og bemerket at vilkårene for utvidelse av tiltalen ikke var tilstede». Etter at herredsretten hadde bemerket at tiltalte ved anledningen var beruset, og at han ved sin oppførsel hadde forulempet B og C, uttaler retten: «Dette er en side ved de samme forhold som er beskrevet i tiltalebeslutningens punkt 1 og 3, ikke nogen annen straffbar handling som tiltalen utvides til. Forholdene rammes således foruten av straffelovens §229 og §391 også av drukkenskapslovens §17 og det henhører under retten å bringe sistnevnte lovbud i anvendelse.»
Aktor for Høyesterett har gitt uttrykk for at herredsrettens begrunnelse for å dømme tiltalte etter drukkenskapslovens §17, etter hans mening ikke er holdbar. Det som i realiteten fant sted, var imidlertid at politimesteren utvidet tiltalen til også å omfatte forseelsen etter drukkenskapslovens §17, og betingelsene herfor etter straffeprosesslovens §291 nr. 2 var til stede. Utvidelsen skjedde riktignok ikke ved anmerkning på tiltalebeslutningen slik som foreskrevet i §291, men denne unnlatelse kan ikke tillegges noen betydning. Domfellelsen etter drukkenskapslovens §17 er derfor også prosessuelt i orden etter aktors mening.
Jeg skal om det reiste spørsmål bemerke:
Når tiltalen gjelder flere straffbare handlinger, skal begge eller alle straffebestemmelser nevnes i tiltalebeslutningen, jfr. straffeprosesslovens §286. Dette gjelder også når to straffebud kan anvendes i idealkonkurrens, det vil si når tiltalte ved samme handling har begått to rettsbrudd. Jeg er ikke enig med herredsretten i at retten - slik som forholdet i dette tilfelle lå an - under henvisning til bestemmelsen i straffeprosesslovens §342 annet ledd kunne dømme tiltalte ikke bare etter straffelovens §229 og §391, men også etter drukkenskapslovens §17, uten at tiltalebeslutningen omfattet dette sist nevnte rettsbrudd. Jeg er heller ikke enig med aktor for Høyesterett i at tiltalen under
Side:596
hovedforhandlingen for herredsretten ble utvidet til å omfatte dette rettsbrudd. Det er mulig at utvidelse etter straffeprosesslovens §291 nr. 2 kunne ha vært foretatt uten tiltaltes samtykke. Men som nevnt i herredsrettens dom, ble slik utvidelse av tiltalen ikke foretatt, og herredsretten tok heller ikke standpunkt til tiltaltes anførsel om at vilkårene for utvidelse av tiltalen etter §291 nr. 2 ikke var til stede.
Etter dette antar jeg at domfellelsen etter drukkenskapslovens §17 ikke kan bli stående.
Jeg finner at anken over straffutmålingen bør tas til følge.
Domfelte ble dømt for voldsom og brutal opptreden overfor to menn som ikke på noen måte hadde gitt foranledning til det som skjedde. B - født 1906 - fikk et slag over neseroten. Han fikk en flenge i øyebrynet på venstre side og en hudavskrapning over nesen, så han blødde ganske voldsomt. Han falt overende og fikk da et spark. C - født 1912 - fikk et kraftig slag mot venstre side av brystet, således at det sjette ribben ble tilføyet brudd. I tillegg til disse voldshandlinger kommer overtredelsene av straffelovens §260 jfr. §49 og §391, første ledd.
Selv om domfelte ikke tidligere er straffedømt og det for øvrig ikke foreligger noe ufordelaktig om ham, finner jeg at det av generalpreventive grunner må reageres med ubetinget fengsel, hvilket vil være i overensstemmelse med Høyesteretts praksis i saker av denne art. Etter de formildende omstendigheter som foreligger, antar jeg at straffen kan settes til fengsel i 30 dager.
Jeg stemmer for denne
dom:
A, født xx.xx.1953, dømmes etter straffelovens §229, §260 jfr. §49 og §391, alt sammenholdt med straffelovens §62 første ledd og §63 annet ledd til fengsel i 30 - tretti - dager.
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt A er dømt etter drukkenskapslovens §17.
A tilpliktes å betale B, C og D i fellesskap 700 - syv hundre - kroner innen 15. juni 1973.
Dommer Sandene: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Bølviken, Hiorthøy og justitiarius Ryssdal: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Paul Hjelm-Hansen med domsmenn):
A, født xx.xx.1953, - - -er ved beslutning av statsadvokaten i Trondheim 27. november 1972, således som den lyder etter aktors rettelser, satt under tiltale ved Midt-Trøndelag herredsrett til fellelse etter
Side:597
1) straffelovens §229 - for å ha skadet en annen på legeme - derved at han 2. august 1972, ca. kl. 0130, i en arbeidsbrakke ved Stugusjøen i Tydal først slo B over neseroten så han fikk en flenge i øyenbrynet på venstre side samt hudavskrapning over nesen, hvilket forårsaket såvel neseblødning som blødning fra såret, og senere ga C et kraftig slag mot venstre side av hans bryst, slik at det 6. ribben ble knekket, - - -
3) straffelovens §391 første ledd - for rettsstridig å ha ødelagt, skadet, gjort ubrukelig eller forspilt en gjenstand som tilhører en annen når skaden er liten -
derved at han like etter de under punkt 1 nevnte handlinger utenfor den der nevnte arbeidsbrakke, kastet et norgesglass mot vinduet i brakken så vindusglasset føk innover, slik at glass-skår gjorde mat som sto fremme ubrukelig og måtte kasseres - skade for i alt kr. 107.30. - - -
Under hovedforhandlingen anførte aktor, med henvisning til at det ved bevisførselen var klarlagt at tiltalte hadde vært beruset ved forøvelsen av de straffbare handlinger tiltalen gjelder, at tiltalte var hjemfallen til straff også etter drukkenskapslovens §17 og at retten i henhold til straffeprosesslovens §342 annet ledd skulle bringe paragrafen i anvendelse. Forsvareren reiste innsigelse herimot, henviste til straffeprosesslovens §291 punkt 2 og bemerket at vilkårene for utvidelse av tiltalen ikke var til stede.
Retten finner bevist at tiltalte var beruset ved anledningen og at han ved sin oppførsel har forulempet B og C.
Dette er en side ved de samme forhold som er beskrevet i tiltalebeslutningens punkt 1 og 3, ikke nogen annen straffbar handling som tiltalen utvides til. Forholdene rammes således foruten av straffelovens §229 og §391 også av drukkenskapslovens §17 og det henhører under retten å bringe sistnevnte lovbud i anvendelse.
Aktor har begrunnet sin henstilling med at utelatelse av drukkenskapslovens §17 i dommen berøver politiet adgangen til å nekte tiltalte førerkort for motorvogn, om han ville skaffe seg et sådant, jfr. vegtrafikklovens §24a første ledd. Om domfellelsen for beruselse ikke vil gi merkbart utslag ved straffeutmålingen, vil den derfor allikevel innebære en skjerpelse av dommen.
Retten finner under disse omstendigheter at i tillegg til de lovparagrafer statsadvokaten har påberopt i tiltalebeslutningen også henføring bør skje under drukkenskapslovens §17 for så vidt gjelder punkt 1 og 3. - - -
Side:598