Rt-1973-705

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1973-06-15
Publisert:	Rt-1973-705
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 97/1973
Parter:	Johan Krokedal (høyesterettsadvokat Anders Rekve) Mot Staten v/Miljøverndepartementet (advokat Ketil Lund - til prøve).
Forfatter:	Tønseth, Dick Henriksen, Sandene, Roll-Matthiesen, Bendiksby
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §105, Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964) §68, Konkursloven (1863) 1, §1, §27, §51, §66

Dommer Tønseth: Johan Krokedal, Vikedal i Ryfylke, hadde fra 1940 leid fiskerettigheter knyttet til Søndenåstranden syd for Vikedalselvens utløp. Forut for ham hadde hans far og farfar leid fiskerettighetene, og Johan Krokedal hadde selv fra begynnelsen av 1930-årene da han var 15-16 år fisket sammen med sin far, og han hadde fra da av hatt fiske som sitt eneste yrke. I medhold av lov om laksefisket og innlandsfisket av 6. mars 1964 (lakseloven) §68 fastsatte Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske 26. januar 1967 med virkning fra 1. februar 1967 forskrifter om fredning av området ved Vikedalselvens utløp og nærmere avgrensede områder nord og syd for utløpet. Med en enkelt tilføyelse for krokgarn som ikke var nevnt i forskriftene av 1. februar 1967, ble disse gjentatt i forskrifter vedtatt av direktoratet 27. april 1968. Fredningen gjelder blant annet en strekning av Søndenåstranden, det vil si en del av det område som Krokedal leide. Han har oppgitt at utbyttet av det fiske som var knyttet til den fredede del av Søndenåstranden og som han nå er avskåret fra ved fredningsbestemmelsene, har utgjort 80-90 prosent av hans inntekt. Han reiste ved stevning av 22. november 1968 sak mot staten ved Landbruksdepartementet med krav om å bli tilkjent erstatning for det tap han mener å ha lidt ved at fredningsbestemmelsene er gjennomført. Oslo byrett avsa 12. november 1970 dom med sådan domsslutning:

« 1. Staten ved Det Kgl. Landbruksdepartement dømmes til å betale til Johan Olai Krokedal, Vikedal, kr. 30.000,- - tredve tusen kroner 00/100 i erstatning for inntektstap i årene 1967-1970, og kr. 50.000,- - femtitusen kroner 00/100 i erstatning for tap i fremtidig erverv fra 1. januar 1971, til sammen kr. 80.000,- - åttitusen kroner 00/100 - med tillegg av 4 % - fire prosent - årlig rente fra stevningens forkynnelse 30. november 1968, samt kr. 500,- - fem hundre kroner 00/100 - i saksomkostninger.

Side:706

2. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Denne dom ble av Landbruksdepartementet påanket til Eidsivating lagmannsrett, som ved dom av 21. januar 1972 frifant staten. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Saksforholdet fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Johan Krokedal har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens bevisbedømmelse og lovanvendelse.

Krokedal hevder også for Høyesterett at fredningsvedtaket er ugyldig i forhold til ham og at han har krav på erstatning for det tap han er påført ved at han har måttet rette seg etter de ugyldige bestemmelser.

Fredningsvedtaket er - anføres det - ugyldig fordi det hviler på et sviktende og mangelfullt faktisk grunnlag. For det første var omfanget av Opsalgårdens (Berge Grimås') fiskerettigheter ikke klarlagt før vedtaket ble truffet, spesielt ikke Grimås' påståtte rett til å fiske med kastenot i elveosen. Heller ikke hadde direktoratet da det traff vedtaket klart for seg forholdet mellom Opsalgårdens rettigheter og prestegårdens fiskerett i området ved elvens utløp. Direktoratet kan heller ikke antas å ha hatt kjennskap til og derfor heller ikke vurdert betydningen av at laksetrappen forbi Opsalfossen ikke fungerte tilfredsstillende slik at laksen ikke kom forbi fossen. Disse omstendigheter er imidlertid av avgjørende betydning for hvorvidt en fredning vil virke etter sin hensikt. Når direktoratet ikke hadde og ikke fikk brakt klarhet i disse spørsmål, var derfor det grunnlag fredningsvedtaket er bygd på ikke forsvarlig. Og man må - anføres det - kunne regne med at fredningsbestemmelser i denne form ikke ville blitt gitt dersom de myndigheter som forberedte saken og direktoratet hadde vært klar over de virkelige forhold.

Endelig gjør Krokedal gjeldende som en feil ved direktoratets saksbehandling at direktoratet etter de opplysninger som forelå, må antas å ha gått ut fra at Søndenågårdens fiskerett ved matrikuleringen i 1863 var medregnet til forhøyelse av eiendommens matrikkelskyld på samme måte som tilfellet er for Opsalgården (jfr. lakselovens 68 annet ledd). I hvert fall må forholdet ha vært uklart for direktoratet. Dersom det ved matrikuleringen hadde vært tatt hensyn til Søndenågårdens fiskerett som nevnt i lovens 68 annet ledd, ville Krokedal ha kunnet fortsette sitt fiske, og spørsmålet var derfor av helt avgjørende betydning for hans situasjon etter en fredning. Direktoratet pliktet å bringe klarhet også i dette spørsmål før et fredningsvedtak ble truffet. Dersom forholdet hadde vært riktig klarlagt, må man gå ut fra at direktoratet ikke hadde truffet vedtaket i denne form.

De her nevnte feil ved saksbehandlingen forut for fredningsvedtaket, har ført til at fredningen ikke er kommet til å virke etter sitt formål: å sikre og opphjelpe laksebestanden i elven.

Side:707

Det vil imidlertid si at fredningsvedtaket ligger utenfor det formål som er trukket opp i lakselovens 1, nemlig «å legge forholdene slik til rette at laksefisket og innlandsfisket kan bli til størst mulig gagn for samfunnet og de enkelte rettighetshavere». Også av denne grunn er - hevdes det - fredningsvedtaket ugyldig. - I denne forbindelse anføres det også at vedtaket faktisk er kommet til å bli til gagn for én rettighetshaver, nemlig Opsalgårdens eier, og på bekostning av Krokedal som bruker av Søndenågårdens fiskerett. Dette er også i strid med det som etter lakseloven kan være formålet med fredningsbestemmelsen.

Når fredningsvedtaket kjennes ugyldig, må han - anfører Krokedal - ha krav på erstatning for det tap vedtaket har påført ham.

Som det annet grunnlag for krav om erstatning har Krokedal anført at fredningen i forhold til ham har virkning som, og må likestilles med, et ekspropriasjonsartet inngrep. Han har da rett til erstatning i analogi med grunnlovens 105.

Om grunnlaget for beregningen av tap og erstatning har Krokedal vist til det som er gjengitt herom i byrettens og lagmannsrettens domsgrunner og som hevdes å gi et riktig bilde av hans situasjon før og etter at fredningsvedtaket trådte i kraft.

Krokedals anførsler for Høyesterett er for øvrig i det vesentlige de samme som for byretten og lagmannsretten, og utover det som er nevnt, finnes det tilstrekkelig å vise til gjengivelsen i de tidligere retters domsgrunner.

Johan Krokedal har nedlagt sådan påstand:

« 1. De vedtak som er fattet av Direktoratet for Jakt, Viltstell og Ferskvannsfiske den 26. januar 1967 og 27. april 1968 om fredning av utløpet av Vikedalselven i Rogaland, kjennes ugyldige.

2. Staten v/Det kgl. Miljøverndepartement tilpliktes å betale til Johan Krokedal kr. 100 000,- med 4 % årlig rente fra 30. november 1968 til betaling skjer.

3. Oslo byretts dom forsåvidt angår saksomkostninger kr. 500,- stadfestes.»

Staten, nå ved Miljøverndepartementet, har tatt til gjenmæle og henholder seg til lagmannsrettens dom som hevdes å være riktig, så vel i resultat et som i det vesentlige i begrunnelsen.

Det bestrides således fortsatt at fredningsvedtaket er ugyldig. Forut for vedtaket lå omfattende og grundige forberedelser og vurderinger av fredningsspørsmålet i de lokale instanser, og direktoratet hadde alle nødvendige og relevante opplysninger da vedtaket ble truffet. Det er ingen grunn til å betvile at dette er bygd på en omhyggelig vurdering av det materiale som forelå. - Subsidiært hevdes det at eventuelle feil som måtte være begått, ikke har vært av sådan betydning at vedtaket ikke ville blitt truffet om feilen ikke hadde foreligget.

Det bestrides også at fredningsvedtaket ikke forfølger et formål som ligger innen den ramme som lakselovens l trekker opp. Virkningen av fredningen overfor Krokedal, eller i

Side:708

forholdet mellom ham og spesielt Opsalgården kan ikke bevirke at vedtaket kjennes ugyldig.

Ved erstatningsspørsmålet under forutsetning av at fredningsvedtaket ikke kjennes ugyldig, viser staten til de synspunkter som har fått uttrykk i «strandlov-dommen», Rt-1970-67 flg. Denne dom hevdes å være avgjørende for at fredningsvedtaket ikke medfører erstatningsplikt overfor Krokedal. Vedtaket er ikke i forhold til ham et ekspropriasjonsartet inngrep hvor grunnlovens 105 hjemler et erstatningskrav, men en rådighetsinnskrenkning som ikke utløser erstatningsplikt.

Det bestrides at Krokedal har lidt et tap av den størrelse som han selv regner med.

Også statens anførsler for Høyesterett er i det vesentlige de samme som for de tidligere retter, og det finnes også her tilstrekkelig å vise til den nærmere gjengivelse i disse retters domsgrunner.

Staten har for Høyesterett nedlagt sådan påstand:

« 1. Staten v/Miljøverndepartementet frifinnes.

2. Staten v/Miljøverndepartementet tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Karmsund herredsrett med avhør av den ankende part Johan Krokdal, underdirektør i Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske Oddvar Ystgaard som partsrepresentant for staten samt 3 vitner. Videre er det fremlagt en erklæring fra lensmann og tidligere ordfører i Vikedal Sofus Opsal. Det er også fremlagt andre dokumenter som er nye for Høyesterett, uten at jeg finner grunn til å spesifisere dem. Saken foreligger, med et par reservasjoner som jeg kommer tilbake til, i samme stilling som for de tidligere retter.

Johan Krokedal har hatt fri sakførsel for alle retter.

Jeg er ved spørsmålet om fredningsvedtaket må kjennes ugyldig kommet til samme resultat som begge de tidligere retter, det vil si at angrepet på vedtakets gyldighet etter min oppfatning ikke kan føre frem. Jeg er videre som lagmannsretten - men i motsetning til byretten - kommet til at Krokedal ikke har krav på erstatning for det tap han lider ved gjennomføringen av fredningsvedtaket når dette ikke kjennes ugyldig.

Jeg tar først for meg Krokedals anførsler om feil og mangler ved den saksbehandling som ledet frem til fredningsvedtaket av 26. januar 1967 og som ble gjentatt ved vedtaket av 27. april 1968 med en tilføyelse som i denne forbindelse er uten betydning. Vedtakene er gjengitt i byrettens domsgrunner. Jeg presiserer her at det ikke er reist noen innvending mot den formelle side av saksbehandlingen. Krokedals innsigelser er - som det fremgår av referatet av hans anførsler - rettet mot det faktiske materiale som direktoratet hadde som grunnlag for vedtakene.

Krokedals første innvending går som alt nevnt ut på at direktoratet og de andre organer som forberedte fredningsvedtaket, ikke hadde klart for seg omfanget og betydningen av Opsalgårdens

Side:709

fiskerett i elveosen. At fiskeretten ved matrikuleringen etter loven av 1863 var medregnet til forhøyelse av Opsalgårdens matrikkelskyld og at rekkevidden av fredningsbestemmelsene for denne gård derfor ville være begrenset som nevnt i lakselovens 68 annet ledd, var direktoratet kjent med. Det som her gjøres gjeldende, er at Opsalgårdens eier mener å ha rett til å kaste med not tvers over elvens utløp, fra dampskipskaien på nordsiden til moloen på sydsiden, og at en slik oppfatning - som var ukjent for direktoratet - vil gjøre fredningen illusorisk. Til dette er imidlertid å si at det ikke er godtgjort at Opsalgårdens eier mener å ha en slik særlig rett. Heller ikke er det forsøkt påvist at det i de opplysninger som direktoratet hadde, var noe som tilsa at det burde ha undersøkt dette spørsmål. Jeg finner det derfor klart at denne innsigelse intet har for seg. - Jeg nevner at det her er tale om bruk av kastenot i sjøen slik at begrensningene for sådant fiske i lakselovens 51 gjelder. At det fra Opsalgårdens side er påberopt en særrett til fiske med not som slår igjennom overfor denne bestemmelse, er som det fremgår av det jeg før har sagt, ikke forsøkt påvist.

Heller ikke den innvending at direktoratet og de forberedende instanser ikke hadde klart for seg forholdet mellom Opsalgårdens og prestegårdens fiskerettigheter kan ha noe for seg. Det er ikke godtgjort at det har vært eller i dag er noen tvil om dette. For øvrig er forholdet at om noen del av de fiskerettigheter som det har vært forutsatt at Opsalgården besitter i virkeligheten skulle være prestegårdens, så vil fiskerettighetene i tilfelle ikke være medtatt til forhøyelse av matrikkelskylden etter loven av 1863. Det må da være klart at om rettighetene tilhørte prestegården og det hadde vært klarlagt, så ville det ikke hatt den betydning at fredningsvedtaket ikke var blitt truffet eller at det hadde fått en annen utforming.

Spørsmålet om effektiviteten av den laksetrapp som fører forbi Opsalfossen og betydningen av dette spørsmål for fredningsvedtaket er ikke nevnt i lagmannsrettens dom. Det fremtrer også som et postulat når Krokedal hevder at fredningen på langt nær vil få den tilsiktede virkning, fordi laksen ikke kommer forbi fossen. Det er mulig at trappen ikke er så effektiv som ønskelig, men det foreligger dog vitneprov fra sakkyndig hold om at atskillig fisk passerer den. Og direktoratet måtte i hvert fall kunne gå ut fra at de lokale instanser som anbefalte fredningen kjente trappen.

Jeg kan endelig ikke se at det er grunnlag for å anta at direktoratet har gått ut fra at Søndenågårdens fiskerett ved matrikuleringen i 1863 var medregnet til forhøyelse av eiendommens matrikkelskyld - slik tilfellet er for Opsalgården - eller at det har vært noen uklarhet om dette forhold. Som det fremgår av de tidligere retters dommer, var man helt fra først av under arbeidet med fredningsspørsmålet klar over at det var tatt hensyn til Opsal-gårdens fiskerettigheter ved matrikuleringen etter loven av 1863. Og den skrivelse av 9. september 1963 som Krokedal

Side:710

sendte til formannskapet i Vikedal, som en protest fra ham, og der han hevder at hans eksistensgrunnlag vil falle bort ved den påtenkte fredning, kan ikke forstås annerledes enn at han selv alt på det tidspunkt var klar over at Søndenågården ikke hadde fiskerett som det var tatt hensyn til ved matrikkelrevisjonen. Krokedals skrivelse fulgte hele tiden fredningssakens dokumenter. Men hertil kommer at det av brev av 24. januar 1964 fra Riksarkivet til Haugesund og Omegn Jeger- og Fiskeforening, som var svar på en forespørsel fra foreningen, helt klart fremgår at Søndenågården ikke er blant de gårder som har fiskerett som det var tatt hensyn til ved matrikkelrevisjonen. Riksarkivets brev fulgte også dokumentene gjennom alle de instanser som senere behandlet fredningsspørsmålet, blant annet var det to ganger hos det lokale laksestyre. Etter dette må det være klart at direktoratet ikke har bygd på uriktig faktum med hensyn til karakteren av Søndenågårdens fiskerettigheter i denne henseende, og at det ikke kunne ha ført til et annet resultat om det var verifisert ved ytterligere undersøkelser.

Jeg konstaterer hermed at det - slik jeg ser det - ikke av Krokedal er påvist eller sannsynliggjort feil eller mangler ved det faktiske grunnlag som fredningsvedtaket er bygd på og som kan lede til at vedtaket kjennes ugyldig.

Om den annen hovedinnsigelse mot fredningsvedtaket, at det er ugyldig fordi det ligger utenfor lovens formål, jfr. lakselovens 1, bemerker jeg:

Det hevdes her at fredningens formål - å bedre og opphjelpe laksebestanden i Vikedalselven - ikke blir oppnådd, dels fordi laksen av Opsalgården blir tatt allerede i elveosen, dels fordi den ikke kommer forbi Opsalfossen. Dessuten er det innbyrdes forhold Opsalgården - Søndenågården forrykket uten at lovens formål - å opphjelpe laksebestanden - blir tilgodesett. Etter min oppfatning kan heller ikke dette føre frem, og jeg behøver herom ikke si annet enn dette: Spørsmålet om det med det materiale som forelå for direktoratet - et materiale som ikke er overført feil eller mangler av betydning - var hensiktsmessig og formålstjenlig med de fredningsforskrifter som er gitt, tilligger det direktoratet å avgjøre. Dette vurderingsspørsmål kan domstolene ikke prøve.

Av det jeg har sagt følger at Krokedals erstatningskrav ikke fører frem for så vidt det er bygd på at fredningsvedtaket er ugyldig.

Jeg går deretter over til å behandle det subsidiære erstatningsgrunnlag som Krokedal påberoper seg, nemlig at fredningsvedtaket i forhold til ham må likestilles med et ekspropriasjonsartet tiltak som etter analogi med grunnlovens 105 må gi ham krav på erstatning for det tap som vedtaket har påført ham og vil påføre ham i fremtiden. Jeg er som allerede nevnt kommet til - likesom lagmannsretten - at heller ikke på dette grunnlag kan han gis medhold.

Om Krokedals situasjon før og etter fredningen er gjennomført,

Side:711

med andre ord om den virkning fredningen har for ham, viser jeg til de redegjørelser som er gitt av byretten og lagmannsretten. Riktigheten er bekreftet for Høyesterett. Jeg nevner dog at det nå er opplyst at fredningen omfatter 2.500 m av Søndenågårdens fiskerettigheter, ikke 400 m som oppgitt i lagmannsrettens dom. På hele denne strekning har Krokedal leid fiskeretten Hans prosessfullmektig for Høyesterett har bekreftet at denne korreksjon ingen betydning har for vurderingen av hans stilling i denne sak.

Jeg nevner videre at staten erkjenner at Krokedal kunne regne med å få fornyet leien av Søndenågårdens fiskerettigheter og fortsette fisket på dette grunnlag så lenge han måtte ønske det. Jeg er imidlertid enig med lagmannsretten i at noen juridisk rett til fornyelse av leieretten hadde Krokedal ikke.

Jeg er enig med de tidligere retter i at Krokedal rammes hårdt av den fredning som er gjennomført og at det inngrep som fredningen innebærer i forhold til ham er meget vesentlig. Jeg viser om dette til de tidligere retters domsgrunner. Jeg kan likevel ikke finne at han står i en slik stilling og at han rammes på en slik måte at han kan kreve erstatning.

Jeg minner her først om at det på en rekke forskjellige områder er truffet regulerende vedtak uten erstatning til dem som blir skadelidende når samfunnsmessige hensyn har gjort det nødvendig. Vernetiltak med sikte på å beskytte våre naturressurser må den som blir skadelidende ved tiltaket i vid utstrekning avfinne seg med uten å kunne kreve vederlag for det tap han blir påført. Dette gjelder også i forhold til etablert virksomhet som tidligere har vært ansett uskadelig, men som erfaring og ny erkjennelse viser bør reguleres eller forbys. Jeg viser her til det som i «strandlov-dommen» ( Rt-1970-67 flg.) er uttalt om erstatningsspørsmålet ved rådighetsinnskrenkninger som tar sikte på å fremme allmennyttige formål. De synspunkter som for så vidt er kommet til uttrykk i «strandlov-dommen», har etter min oppfatning langt på vei gyldighet også i vår sak, også sett hen til at vi - i motsetning til det som var situasjonen i «strandlov-saken» - har å gjøre med et tiltak som griper inn i en etablert og langvarig bruk.

Ved vurderingen av direktoratets fredningsvedtak står følgende momenter for meg som betydningsfulle:

Fredningsbestemmelsene forfølger et viktig samfunnsmessig formål som er anerkjent og oppmuntret av lovgiveren. Det er alminnelig erkjent at laksestammen er sterkt beskattet og at fredningstiltak er nødvendig for å bevare den. Det er også på det rene at munningsfiske, som man her har å gjøre med, beskatter laksebestanden særlig sterkt. Munningsfredning er da også anerkjent som et meget nyttig og tjenlig tiltak som har hjemmel i vår lakselovgivning og har vært nyttet fra noe mer enn 100 år tilbake, og det har alltid stått sentralt blant fredningstiltakene. Og til tross for at fredningsbestemmelser, og altså også munningsfredning, har vært i bruk i meget lang tid, etter hvert for

Side:712

de aller fleste lakseelver i vårt land, har det før denne sak - etter det som er opplyst - aldri vært reist krav om erstatning for virkninger av fredningen. At fredningstiltak av denne art for mange har ført til betydelige ulemper og til redusert fiske, må man anta. At det ikke tidligere har vært reist erstatningskrav, må så vidt jeg skjønner ses som et tegn på at fredningstiltak allment aksepteres som nødvendige og nyttige og som noe man må og bør avfinne seg med. Det inngrep som fredningen innebærer for Krokedal, er ikke ekspropriasjonsartet for så vidt som vedtaket ikke tar sikte på å overføre verdier fra ham til andre. Dersom fredningen allikevel har medført fordeler for andre - det er her særlig pekt på Opsalgården som i noe begrenset omfang kan fortsette å fiske - så er det en utilsiktet bivirkning som ikke kunne unngås hvis fredningen skulle gjennomføres. Fredningsvedtaket må også sies å ha en generell karakter for så vidt som det rammer alle som står i samme stilling, selv om antallet av dem som rammes av tilfeldige grunner ikke er stort. Generell karakter kan vedtaket også sies å ha fordi tilsvarende bestemmelser, selv om de gis særskilt for hver elv, etter hvert er gjennomført for de aller fleste lakseelver i landet av noen betydning.

Endelig nevner jeg - og det tillegger jeg atskillig vekt - at Krokedal må ha vært forberedt på at fredning kunne bli gjennomført på en måte som ville berøve ham det grunnlag for fiskeyrket som han hadde satset på. Dette måtte han være forberedt på fordi slike fredningstiltak som nevnt har en lang og velkjent tradisjon i vårt land og fordi fredning av den type man her har å gjøre med etter hvert er blitt gjennomført for det overveiende antall lakseelver. Han måtte da se i øynene at turen også kunne komme til Vikedalselven. Krokedal har i virkeligheten basert sitt yrke på en forventning om at fredningstiltak som fra meget lang tid tilbake har hatt hjemmel i loven og som etter hvert er gjennomført for de aller fleste lakseelver, ikke ville bli satt i verk for Vikedalselven. Men det kan ikke sette ham i en særlig beskyttet stilling når det - for å bevare laksestammen i elven - finnes nødvendig å gå til fredning. Jeg nevner i denne forbindelse at det fra hans side er erkjent at Søndenågårdenes eiere ikke ville ha kunnet kreve erstatning.

Jeg finner etter dette at lagmannsrettens dom må stadfestes. Jeg er også enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.

Jeg finner å burde gi ny konklusjon fordi det nå er Miljøverndepartementet som representerer staten.

Saken har angått også et spørsmål av prinsipiell karakter, og jeg antar at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Staten ved Miljøverndepartementet frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Side:713

Kst. dommer Dick Henriksen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Sandene, Roll-Matthiesen og Bendiksby: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Lelia Loe): - - -

Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske fastsatte 26. januar 1967 i medhold av lakselovens 68 forskrifter om fredning av utløpet av Vikedalselva i Rogaland med virkning fra 1. februar 1967. Da det ble oppdaget et hull i bestemmelsene ved at bruken av «krokgarn» ikke var uttrykkelig forbudt, traff direktoratet 27. april 1968 følgende vedtak:

«I medhold av lov om laksefiske og innlandsfiske frå 6. mars 1964, 68, jfr. kgl. res. frå 24. september 1965, har Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske den 27. april 1968 fastsatt desse føresegner for fisket ved utlaupet av Vikedalselva, Vindafjord herad, Rogaland fylke:

I

I tida frå og med 1. april til og med 30. september er det forbode til fangst av fisk å nytta kastenot, setjegarn eller liknande reiskap, likeeins kilenot, krokgarn, lakseverp og liknande innretningar, ved utlaupet av Vikedalselva, Vindafjord herad, Rogaland fylke, innanfor ei rett line dregen frå nedsatt bolt på ytste punkten på Opsalneset (Matbordet) til fyrlykta på Sønnanåneset.

Dette forbod gjeld likevel ikkje for fiske med kastenøter med større moskevidd enn 5,8 cm, kilenot, lakseverp og liknande reiskap i tida frå tysdag Kl. 1800 til fredag kl. 1800 når slik reiskap vart nytta før matrikkelrevisjonen etter lova frå 6. juni 1863 og det kan provast at det er teki omsyn til dette fisket ved auke i matrikkelsskulda. For fiske etter laks, sjøaure og sjørøye gjeld dette unnataket berre i den tida slikt fiske er tillatt etter lova.

Forbodet gjeld heller ikkje fangst av sild, makrell eller brisling med kastenøter som er minst 150 meter lange og 18 meter djupe og som overalt har den moskevidd som er vanleg for slike nøter.

II.

Brot på desse føresegner vert straffa.

III.

Desse føresegner tek til å gjelda straks.

Samtidig vert oppheva føresegner av 26. januar 1967 for utlaupet av Vikedalselva.»

Direktoratet utferdiget 30. januar 1969 i medhold av lakselovens 66 forbud mot bruk av andre redskap enn stang og håndsnøre i Vikedalselva så langt laks eller sjøaure gikk opp i vassdraget, for tiden fra 1. mai 1969 til og med 30. april 1979.

Vikedalselva er en forholdsvis liten lakseelv. Fangststatistikken er ufullstendig og viser en variasjon i 1929-1930-årene mellom 100 kg og 900 kg pr. år. I 1964 og 1965 var fangsten ca. 850 kg pr. år. Fra 1966 til 1968 gikk fangsten ned fra ca. 600 kg til ca. 450 kg pr. år.

Fiskeretten like innenfor og utenfor elveosen tilhører Opsalgården

Side:714

som også har hele den fredete strand på nordsiden av elveutløpet. Ved matrikkelrevisjonen etter lov av 6. juni 1863 ble det tatt hensyn til lakseretten til gården, som da var sorenskrivergård. Den fredete strand på sørsiden av utløpet tilhører flere gårder. Størstedelen av stranden, strekningen fra 350-400 meter fra elveutløpet til et stykke forbi den sydligste grense for fredningsområdet, tilhører Søndenågården, som er delt i 6 bruk med like mange eiere. Disse eiere har i den senere tid ikke selv nyttet fiskeretten tilhørende gården, men leid den bort til en yrkesfisker.

Spørsmålet om fredning av utløpet av Vikedalsosen ble på vegne av styret i Elveeigarlaget i Vikedal tatt opp av Haugesund og Omegn Jegerog Fiskerforening i en søknad til Ryfylke og Karmsund fiskeristyre, datert 21. juni 1962. Det ble søkt om fredning av en del av elveosen og da et mer begrenset område «innafor ei rett line trekt frå Kileskjærets ytterste pynt ca. 350 meter frå elvemundingen på eigedomen Opsal, gnr. 43, bnr. 1, til nersatt merke på Nore Tangen rett ut av søre borgen ca. 400 meter ifra elvemundingen på eigedomen Søndenå, gnr. 67, bnr. 5». Ryfylke og Karmsund fiskeristyre anbefalte i møte 22. september 1962 fredning av et betydelig større område utenfor elvemunningen, hele området innenfor en rett linje fra Opsalnesets ytterste pynt (Matbordet) til fyrlykten på Sønnanåneset. Eieren av Opsal, Berge Grimås, protesterte i brev av 24. oktober 1962 mot foreningens fredningsforslag. Etter tilråding fra desisjons- og næringsnemnda ba fylkestinget i møte 31. oktober 1962 om at saken «på grunn av usemja om det område fredninga skal femne og vidare på grund av den mottekne protest frå Berge Grimås» skulle undergis videre forberedende behandling med sikte på å få den forelagt for neste års fylkesting.

Haugesund og Omegn Jeger- og Fiskerforening tok ved søknad av 18. mars 1963 saken opp igjen og fremmet da forslag om fredning av det området fiskeristyret hadde anbefalt fredet. Foreningen foreslo at det skulle være unntak fra fredning 3 døgn i uken for eiendommer som i sin tid hadde fått matrikkelskylden forhøyd under hensyn til laksefisket.

Konsulenten for ferskvannsfisket, Christofer Senstad, oversendte 30. mars 1963 søknaden til fiskeriinspektøren med følgende uttalelse:

«Vedlagt oversendes en søknad fra Haugesund og Omegn Jeger- og Fiskerforening om å få fredet Vikedalsosen i Ryfylke. Det er uten tvil et stort behov for en fredning her. For det første er det spesielle forhold i elvas nedre del som skulle tilsi en beskyttelse av fisken her, for det andre har det tydeligvis vært gjort lite for fisken i elva siden så lite fisk har kommet opp og folk av den grunn har hatt liten interesse for å gjøre noe. Det samme må en tro vil bli tilfelle i fremtiden også, dersom ikke fisken får bedre adgang til elva. Opp til Opsalfossen, noen hundre meter fra sjøen, er elva ganske stille. Her går fisken som rimelig kan være, ofte opp og ned og er da svært utsatt for fangst i munningen. I fossen ble det i 1901 bygd laksetrapp (foruten i en foss høyere oppe). (Det kan på mange måter være naturlig å sammenlikne forholdene her med forholdene i nedre del av Gaula i Sunnfjord.) Elva har fra naturens side meget gode betingelser for laksen.

Som det fremgår av søknaden, forelå det opprinnelig et noe annerledes forslag som av fylkestinget ble foreslått utsatt. Dette forslag var

Side:715

ikke tidsbegrenset som det siste og var av langt mindre utstrekning. Når det gjelder størrelsen, samstemmer det siste langt bedre med terrengforholdene, som det fremgår av kartene. Denne grensen ble opprinnelig foreslått av fiskeristyret.

Jeg kan ikke tro at det skulle være så vektige grunner for å få saken utsatt, og tør anbefale søknaden.»

Fiskeriinspektøren anmodet ved ekspedisjon av 27. mai 1963 fylkesmannen i Rogaland om å legge saken på nytt frem for fylkestinget. Fylkesmannen innhentet uttalelse fra Vikedal herredsstyre, som i samstemmig vedtak av 27. juli 1963 tilrådet slik fredning som foreningen hadde foreslått. Den 2. desember 1963 ga desisjons- og næringsnemnda tilråding til fylkestinget som anbefaling av fredning i samsvar med foreningens søknad av 18. mars 1963. Nemnda uttalte blant annet:

«Nemnda har gått gjennom saka og viser til det som er anført i forelegget. Særlig vil en peke på uttalelsen fra konsulenten for ferskvannsfisket i Vest Norge om at «Det er uten tvil et stort behov for en fredning». Når det gjelder området for en fredning er nemnda av den oppfatning at det bør være så stort som anført på kartet som vedligger saka, nemlig innenfor en linje trukket fra Oppsalnessets ytterste pynt (Matbordet) til fyrlykta på Sunnanånesset.

Nemnda mener videre at de grunneiere og rettighetshavere som etter en eventuell fredning fremdeles har fiskerett «når det til auke av matrikelskylda er teke omsyn til fiske med slikt reiskap ved skyldleggjing etter lov frå 6. juni 1863,» ikke vil lide noe tap, idet en må regne med at en større mengde fisk enn nå vil søke opp i Vikedalselva. Disse grunneiere og rettighetshavere vil da - i de dager fredningen ikke gjelder - etter all sannsynlighet få større fangster og dermed bedre inntekter.»

Fylkestinget gjorde vedtak om tilråding av fredning 5. desember 1963. I brev av 10. april 1964 til Inspektøren for ferskvannsfisket foreslo Haugesund og Omegn Jeger- og Fiskerforening en endring i forslaget av 18. mars 1963 derhen at unntaket fra fredningen skulle gjelde for alle eiendommer, men begrenses til 2 døgn slik den nye lakseloven ga adgang til. Endringsforslaget var tiltrådt ved underskrift på brevet av konsulenten for ferskvannsfisket i Vest-Norge, Christofer Senstad. Det var gitt følgende begrunnelse: «Bakgrunnen for denne henvendelse er et besøk vi hadde i Vikedal i går med konsulenten for Ferskvannsfiske i Vest-Norge, herr Christofer Senstad. Det viser seg nå at spørsmålet om matrikkelskyld eller ikke vil skape splid innen grunneiere der inne, og der kan ikke være noen grund til å lage unødvendig vanskeligheter av en slik grund.» Forslaget til endring av forskriftene ble etter anmodning fra Landbruksdepartementet forelagt for Ryfylke og Karmsund laksestyre, som ikke fant å kunne gi sin tilslutning til endringen. Følgen var at foreningen, etter at det hadde vært drøftelser innen styret for elveeigarlaget for Vikedalselva, i brev av 23. november 1966 gikk tilbake til forslaget av 18. mars 1963.

Dette forslaget var i 1965 blitt tiltrådt av Inspektøren for ferskvannsfisket ved brev av 17. februar 1965. Saken ble deretter liggende i påvente av at den nye loven om lakse- og innlandsfiske skulle tre i kraft.

Flere av rettighetshaverne i fredningsområdet i 1963 hadde protestert

Side:716

mot fredningsforslaget av 18. mars 1963. Eieren av Opsalgården, Berge Grimås, hadde således i brev av 9. september 1963 gjort Rogaland fylkesting oppmerksom på at det var blitt tatt hensyn til gårdens laksefiske ved skyldsettingen av eiendommen under matrikkelrevisjonen etter lov av 6. juni 1863. Johan Krokedal (saksøkeren) hadde i brev av samme dato til formannskapet i Vikedal gjort oppmerksom på at han etter avtale fra 1933 hadde hatt rett til å fiske på Søndenåsiden av elveosen og at han hadde fiske som eneste yrke. Han hadde i brevet protestert mot at området for fredningen skulle utvides utover det opprinnelige forslag hvis ikke de grunneiere som ble berørt, fikk full erstatning.

Etter at fredningsforskriftene var trådt i kraft, skrev Johan Krokedal 13. februar 1967 følgende brev til Fiskeridirektoratet, Bergen:

«Jeg har i en årrekke (siden 1932) leiet fiskeretten - og drevet fiske på Søndenå eigedom i Vikedal. Fisket er drevet med kilenøter og sitjenot. Den årlige leige er 10 % av laks og 5 % av sild og makrell og annen fisk. Etter avtalen jeg har hatt, og fremdeles har sist fonyet i sommer med 5 år, er jeg å betrakte som den fullstendige eier av landet og kan benytte de redskap jeg ønsker og plasere disse hvor som helst på Søndenå eigedomen. Jeg har fiske som eneste yrke, og den vesentlige del av inntektene mine er av fisket på Søndenå. Nu har imidlertid Departementet forbudt alt fisket der jeg har mine redskap. Loven trådte i kraft den 1/2 1967 og forbyr alt fiske med garn kilenøter, og lakseverp. Det er likevel tillatt og bruke lakseredskaper i det fredede område når det er tatt omsyn til dette fiske i matrikkelskylden før 1863. På Søndenå er der ikke matrikkelført fiskerett. Fredningen vil med andre ord innebære at mitt eksistensgrunnlag opphører. Vil med dette be Fiskeridirektoratet uttale sig om jeg er erstatningsberettiget? Eller kan Departementet uten hensyn ta levebrødet fra mig? Er takknemmelig for svar fra Dem på dette.

Der kan tilføyes at da der vert søkt om fredning var dette for å få slutt på kastenotfiske etter laks i elvemunningen. Nu viser det sig at dette fiske er matrikkelført å kan fortsette som før slik at fredningen er av liten verdi for elven i Vikedal.»

Brevet ble besvart av Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske ved brev av 7. mars 1967, hvorfra hitsettes:

«Deres ovennevnte brev er oversendt hit til besvarelse. Hjemmelen i §68 i lov av 6. mars 1964 om laksefiske og innlandsfiske til å gi fredningsbestemmelser for elveutløp har en fått for å kunne verne om den laks og sjøaure som går opp i elvene. I forarbeidene til loven er pekt på at bestemmelsen er en av de viktigste i loven. Bestemmelsen som gies i henhold til §68 vil i større eller mindre grad også ramme de som fisker etter saltvannsfisk, i det bestemmelsene inneholder forbud mot bruk av bestemte redskapstyper og uanset om det er laks eller saltvannsfisk det fiskes etter. Disse forhold blir imidlertid vurdert når bestemmelsene gies, slik at ulempene skal bli minst mulige.

Til Deres spørsmål om De har krav på erstatning vil en bemerke:

Det ligger til domstolene å avgjøre dette spørsmål. Den bestemmelse som er gitt for utløpet av Vikedalselva er en regulerende bestemmelse. En kan si så mye at domstolene har vist en klar tendens til ikke å imøtekomme krav på erstatninger grunnet regulerende bestemmelser

Side:717

om fisket, jfr. f.eks. Høyesteretts uttalelse i dom inntatt i Retstidende 1927 - - -

Retten skal bemerke:

Ugyldighetsspørsmålet. Av fylkesmannens fremlegg for Rogaland fylkesting i 1963 går det frem at den skriftlige protest fra Berge Grimås av 24. oktober 1962 mot jeger- og fiskerforeningens forslag om fredning førte til at saken ble utsatt for at det kunne bli innhentet nærmere opplysninger. Foreningens annet forslag, datert 18. mars 1963, ble også møtt med protest fra Berge Grimås, som i brev av 9. september 1963, bl.a. påpekte at gården Opsal ved matrikkelrevisjonen hadde fått skylden fastsatt under hensyn til laksefisket, og at lakseloven av denne grunn satte grenser for ytterligere fredning eller innskrenkning av hans laksefiske. Etter det som er opplyst fra saksøktes side, må retten gå ut fra at de nevnte brev fra Grimås og endringsforslaget av 10. april 1964 fra Haugesund og Omegn Jeger- og Fiskerforening har vært blant dokumentene under sakens behandling i Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske. Det er ikke lagt frem opplysninger som gir grunnlag for å tro at administrasjonen har forsømt sin alminnelige undersøkelsesplikt. Saksøkeren har heller ikke godtgjort at det ikke var klart for de forbi redende instanser og andre behandlende myndigheter at Opsalgården var tillagt matrikulert fiskerett, eller at myndighetene skulle ha oversett opplysninger som forelå om dette. Retten finner med andre ord ikke at det er ført bevis for at det ved saksbehandlingen heftet formelle feil som gjør direktoratets fredningsvedtak ugyldige.

Lakselovens 68 overlater det til landbruksadministrasjonens skjønn å avgjøre behovet for og utformingen av fredningsforskrifter for de enkelte elvers utløp. Fredningsforskriftene for Vikedalselva tar sikte på å få mer gyteferdig laks opp i elva og må generelt antas å virke i den retning. Det synes imidlertid Klart at virkningene av fredningsforskriftene vil kunne bli sterkt begrenset som følge av utøvelse av Opsalgårdens matrikulerte fiskerett i og ved elveosen, og at det kan være delte meninger om den skjematiske utforming som fredningsforskriftene har fått. Dette gir dog ikke holdepunkt for å anta at direktoratet har gått utenfor grensene for sin myndighet. Heller ikke kan retten kjenne fredningsforskriftene ugyldige fordi det i forskriftene ikke er foretatt sterkere begrensning i retten til å fiske etter lakselovens 68, annet ledd, eller fordi det ikke i medhold av lovens 27 er foretatt ekspropriasjon av Opsalgårdens matrikulerte fiskerett. Retten finner med andre ord ikke at fredningsforskriftenes virkninger gir grunn for å kjenne vedtakene av 26. januar 1967 og 27. april 1968 ugyldige.

Rådighetsinnskrenkningen: Retten til fiske på Søndenåstranden er sameie for Søndenågårdene. Landslotten er fordelt på grunneierne slik: En halvpart til Rasmus Søndenå (gnr. 67, bnr. 5), en fjerdepart til Hjalmar Ræstad (gnr. 67, bnr. 7), og en sekstendepart til hver av Gudmund Støilsmark (gnr. 67, bnr. 3), Ole Eliassen (gnr. 67, bnr. 9), lvar Endressen (gnr. 67, bnr. 4) og Sofus Hundseid (gnr. 67, bnr. 1).

Etter det som er opplyst, legges til grunn at retten til å fiske laks og sjøaure på Søndenåstranden i en kontinuerlig årrekke ikke ble utøvd av fiskerettens eiere, men leid bort til mennene på Krokedal, visstnok først til saksøkerens bestefar, deretter til saksøkerens far og fra 1940 til

Side:718

saksøkeren alene. Ordningen antas å ha sin grunn i at eierne av Søndenåbrukene dels av hensyn til gårdsdriften, dels av hensyn til brukenes beliggenhet så seg best tjent med å overlate utnyttelsen av den felles fiskerett til en kyndig mann som hadde tid og interesse av å gjøre mest mulig ut av fisket. Selv om det ikke er innhentet forKlaringer fra fiskerettens eiere, må retten bygge på at den langvarige bruk gjennom samarbeid, godvilje og tillit mellom eierne av Søndenåbrukene og mennene på Krokedal hadde utviklet seg til en så fast tradisjon at saksøkeren kunne regne med å drive fisket så lenge han selv ville. Det anses for å være av underordnet betydning at det ikke ble opprettet langvarige skriftlige kontrakter. De muntlige avtaler for et begrenset antall år om gangen var nærmest bekreftelser av den fast etablerte ordning, og det var forutsetningen at saksøkeren skulle få avtalen fornyet om ikke helt spesielle forhold ga grunn til endringer.

Retten til laksefiske kom ikke i betraktning ved skyldsettingen av Søndenå i henhold til lov av 6. juni 1863. Fiskeretten innbragte i de siste årene før fredningen grunneierne til sammen ca. kr. 1.000,- pr. år. Etter det som er opplyst, kan retten ikke gå ut fra at fiskeretten var av slik vesentlig betydning for Søndenåbrukene at fredningen av fisket utenfor Vikedalselvas utløp skulle utløse erstatningsplikt overfor grunneierne. Den faste bortleie av den samlede fiskerett til saksøkerens familie har imidlertid dannet grunnlag for saksøkerens opplæring i og senere utøvelse av et selvstendig og personlig yrke. Spørsmålet for retten må være, ikke hvilke virkninger fredningsforskriftene har for fiskerettens eiere, men hvilke virkninger de har for den bruksberettigete utøver.

Det kan naturligvis tenkes at fredningsforskriftene før eller senere vil virke til fordel også for eierne av fiskeretten til Søndenåstranden derved at de ved en lempning av forskriftene eller i egenskap av rettighetshavere også oppe i elva får nyte godt av den økte reproduksjon av laksestammen i Vikedalselva. For saksøkeren som bare har fiskerett for ca. 15 meter av elva, inneholder derimot fredningen et forbud mot å fortsette med det som har vært hans hovederverv gjennom nesten 40 år. Fredningen innebærer et inngrep i en tradisjonsfestet, kontraktsmessig, rasjonell og forsvarlig utnyttelse av det næringsgrunnlag som retten til laksefiske byr på. Inngrepet har fra det offentliges side ikke vært begrunnet med at saksøkerens fiske har vært særlig skadelig, av uforholdsmessig omfang eller har tatt nye og mer effektive former i forhold til utøvelsen gjennom tidligere år. Retten må se det slik at fredningsforskriftene i forhold til saksøkeren ikke bare har karakter av en regulering i samfunnets interesse, men også virker som et vesentlig økonomisk inngrep i saksøkerens rett til fordel for andre eiendommer og rettighetshavere. Inngrepet er av slik avgjørende betydning for saksøkeren og hans familie at saksøkeren har et berettiget krav på erstatning etter prinsippet i grunnlovens §105. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Otter Boberg, T. Brun Fretheim og Erling Slyngstad): - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.

Den rett grunneieren har etter lakseloven til å fiske laks og sjøaure

Side:719

utenfor Sunnanåstranda er et sameie mellom Sunnanågårdene. Retten har etter det opplyste i en lang, kontinuerlig årrekke ikke vært utøvd av grunneierne selv, men leidd bort til mennene på Krokedal. Johan Krokedal har leidd den siden 1940. Lagmannsretten er enig med byretten i at denne langvarige bruk gjennom samarbeid, godvilje og tillit mellom eierne av Sunnanågårdene og mennene på Krokedal hadde utviklet seg til en så fast tradisjon at Johan Krokedal kunne regne med å få drive fisket så lenge han selv ville. Selv om de muntlige avtaler om forlengelse av Krokedals leierett for et avgrenset antall år om gangen nærmest var av formell art, markerte de likevel etter lagmannsrettens mening at noe juridisk krav på å få leieretten forlenget, hadde Johan Krokedal egentlig ikke.

Sunnanåstranda strekker seg fra en punkt ca. 300 meter sør for utløpet av Vikedalselva og videre sørover. Fredningsbestemmelsene gjelder for ca. 400 meter av stranda. Det kan fortsatt drives laksefiske videre sørover utenfor den delen av Sunnanåstranda der fredningen ikke gjelder. Men lagmannsretten legger etter Johan Krokedals forklaring til grunn at laksefiske på denne delen av stranda kaster lite av seg og er neppe en gang økonomisk regningssvarende. Fredningsbestemmelsene vil for det fredete område også hindre en del fiske som ikke er laksefiske og ellers ville stått åpent for alle og enhver. For dette fiske må Krokedal stå i samme stilling som enhver annen. Lagmannsretten legger imidlertid i samsvar med Johan Krokedals forklaring til grunn at 80-90 % av hans inntekter på fisket skrev seg fra inntekten på laksefisket. For ham hadde dette fisket avgjørende betydning. Det er enighet mellom partene om at fiskeretten ikke hadde slik betydning for Sunnanågårdene at fredningen kan utløse noen erstatningsplikt overfor grunneierne.

Av det brev som Haugesund og Omegn Jeger- og Fiskerforening den 18.3.1963 sendte Inspektøren for ferskvannsfisket (Landbruksdepartementet) gjennom Konsulenten for ferskvannsfisket, og som er tatt inn i fylkesmannens framlegg for fylkestinget for Rogaland i 1963, går det fram at søknad om fredning av et område ved Vikedalsosen ble tatt opp av foreningen i brev av 21.6.1962 til Ryfylke og Karmsund Fiskeristyre. Det går videre fram at Vikedal kommunestyre i møte i juli 1962 tilrådde søknaden. Ryfylke og Karmsund fiskeristyre tilrådde i møte den 28.9. 1962 at fredningen skulle omfatte et noe annet område enn det foreningen hadde foreslått. På møte i Rogaland fylkesting 31.10.1962 ble behandlingen av saken utsatt bl.a. på grunn av en fra Berge Grimås, som eier av gården Oppsal, mottatt protest mot fredningen datert 24.10.1962.

I brevet av 18.3.1963 til Inspektøren for ferskvannsfisket tar foreningen opp og søker gjennomført fredning i det området som fiskeristyret hadde foreslått i sitt møte 28.9.1962. Det går fram at protesten fra Berge Grimås av 24.10.1962 var vedlagt brevet. Fiskeriinspektøren sendte 27.5. 1963 saka til fylkesmannen og ba den lagt fram for fylkestinget på ny. Fylkesmannen sendte saka til Vikedal kommunestyre, som i møte den 27.8.1963 tilrådde fredning for det nå aktuelle området. Det går fram at det ved kommunstyrets behandling av saka har foreligget protest mot fredningen fra flere av de grunneierne som ble berørt - således fra to av sameierene av fisket utenfor Sunnanåstranda, den ene eidde halvparten

Side:720

av dette sameiet. Det har videre foreligget en ny protest fra Berge Grimås der han bl.a. opplyser at det ble tatt omsyn til gården Oppsals laksefiske ved matrikkelrevisjonen etter loven av 6.6.1863. Endelig har det foreligget en protest fra Johan Krokedal, som hevder at hans eksistensgrunnlag vil falle bort dersom fredningen etter det nå foreliggende alternativ skulle bli gjennomført. Ordføreren sendte 28.9.1963 saka til fylkesmannen, som la den fram for fylkestinget. Fylkestinget vedtok enstemmig 5.12.1963 etter innstilling fra Desisjons- og næringsnemnda å tilrå fredning etter det nå foreliggende alternativ. Saka ble deretter sendt Inspektøren for ferskvannsfisket med alle vedlegg, under dette også de foreliggende protester.

Haugesund og Omegn Jeger- og Fiskerforening tok i brev av 10.4. 1964 til Inspektøren for ferskvannsfisket opp spørsmålet om å få gjennomført fredningen etter noen andre regler enn de fylkestinget hadde tilrådd. Saka ble deretter på ny lagt fram for Ryfylke og Karmsund fiskeristyre som i møte den 29.12.1964 fastholdt sitt vedtak av 28.9.1962. Fiskeriinspektøren sendte 17.2.1965 saka til Landbruksdepartementet med tilråding om fredning i samsvar med fylkestingets vedtak. Foreningen meddelte 23.11.1966 Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske at den i samsvar med vedtak i styret for elveeigarlaget ba om at foreningens søknad av 18.3.1963 ble opprettholdt. Direktoratet fastsatte så 26.1.1967 fredningsforskrifter i samsvar med de tilrådinger som forelå. Johan Frokedal besværet seg i brev av 13.2.1967 over de virkninger fredningen ville få for ham personlig og tilføydde at fredningen ville bli av liten verdi for elva. Direktoratet fastsatte nye fredningsforskrifter 27.4.1968. Disse var, bortsett fra en liten tilføyelse, helt likelydende med de forskriftene som ble fastsatt 26.1.1967. De tok ikke noe omsyn til Krokedals besværing.

Lagmannsretten finner det Klart at såvel Direktoratet for jakt, viltstell og ferskvannsfiske som de forberedende instanser under fastsettingen av fredningsforskriftene hadde kjennskap til de protester Berge Grimås hadde satt fram. Direktoratet måtte da ha kjennskap også til det forhold at det ved fastsettingen av Oppsalgårdens matrikkelskyld var tatt omsyn til gårdens fiskerett. Lagmannsretten kan ikke finne det godtgjort at fredningsforskriftene på grunn av Oppsalgårdens rett og forholdene ved elveosen er så forfeilede at de ligger utenfor den ramme for slike forskrifter som følger av lakselovens §1. Vel kan det være at virkningen av fredningsforskriftene blir avgrenset som følge av utøvelsen av fiskeretten. Og vel kan det også være at Berge Grimås fiskerett i elveosen vil kaste mer av seg enn tidligere. Men dette er følger som det må ha vært vanskelig å unngå og som i hvert fall ikke har vært tilsiktet. Det var administrasjonens oppgave å vurdere om det trass i Oppsalgårdens rett likevel burde gis fredningsforskrifter og hvordan de burde utformes. Domstolene kan ikke prøve vurderingen.

Lagmannsretten kan heller ikke finne det godtgjort at forholdet med Oppsalgårdens fiskerett og moloen ved elveosen har vært så forskjellige fra det direktoratet må antas å ha regnet med at det kan sies at direktoratet har bygd sin avgjørelse på ufullstendige eller uriktige forutsetninger. En forståelse av «den ved kgl. res. av 19/9 1887 anordnede embedsgårdskommisjon»s forhandlingsprotokoll av 22.9.1887, som

Side:721

Haugesund og Omegns Jæger- og Fiskerforening har kommet med i brev av 3.8.1964 til Norges Jæger- og Fiskerforbund, kan neppe antas å ha spilt noen rolle for direktoratets avgjørelse i saka. Den synes brukt til støtte for foreningens forslag i brevet av 10.4.1964 som seinere ble trukket tilbake. Heller ikke ellers kan lagmannsretten finne at direktoratets vedtak er bygd På ufullstendige eller uriktige forutsetninger av avgjørende betydning eller at opplysninger om relevante kjensgjerninger er forsømt innhentet. Det tilføyes at Krokedal ikke påstår at de elveeiere som deltok i kommunestyrets møter, hadde slik interesse i avgjørelsen at de må anses som inhabile ved behandlingen av saka.

Lagmannsretten kan ikke se at direktoratets forskrifter er ugyldige på grunn av de virkninger de har for Johan Krokedals inntekter av fiske. Opplysninger om disse virkninger har direktoratet fått gjennom Johan Krokedals protest til Vikedal formannskap m.m. - en protest direktoratet har hatt og vurdert ved utarbeidingen av forskriftene.

Lagmannsretten er etter dette som byretten kommet til at det ikke kan antas at direktoratets forskrifter av formelle eller reelle grunner er ugyldige.

Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, blir det ikke spørsmål om å tilkjenne Johan Krokedal erstatning på det grunnlag at fredningsforskriftene er ugyldige. Når det gjelder spørsmålet om å tilkjenne Johan Krokedal erstatning på grunnlag av analogi fra Grunnlovens §105, nevner lagmannsretten dette:

Lagmannsretten finner at fredningen innebærer et forbud mot at Krokedal fortsetter å drive sitt hovederverv på den måten han har drevet det i over 30 år. Fredningen innebærer for så vidt et inngrep i en tradisjonsfestet, rasjonell og forsvarlig utnytting av det næringsgrunnlag som retten til laksefiske utenfor Sunnanåstranda tidligere har gitt. Krokedal, som for sin egen eiendom har bare 15 meters strandlinje mot Vikedalselva, kan ikke antas å få noen vesentlig fordel av en framtidig økning i laksemengden. Krokedal har sitt hjem i Vikedal. Han har etter det opplyste ikke lengre noen mulighet for å drive fiske fra hjemmet med rimelig utbytte. Han kan, hevder han, ikke få brukt sine nøter og andre fiskeredskaper fordi det ikke finnes egnede steder for dette i nærheten av hjemmet. Det er etter det videre opplyste i Vikedal ikke mulig å skaffe seg noe annet å gjøre. Lagmannsretten kan være enig med Johan Krokedal, som nå er ca. 56 år gammel, i at han har nådd en alder der det generelt begynner å bli vanskeligere å skaffe seg nytt arbeid. Når det gjelder fiske, har han nådd den alder der havfiskere og kystfiskere vanligvis legger opp. Lagmannsretten antar at Johan Krokedal fortsatt kunne ha drevet sitt laksefiske og fortsatt kan drive annet fjordfiske ennå i mange år.

Fredningsforskriftene er regulerende bestemmelser. De har et samfunnsmessig siktemål. Hensikten med forskriftene har vært å øke laksens reproduksjonsmuligheter. Det er de fiskeribiologiske omsyn som har vært avgjørende. Det har ikke vært meningen å foreta et inngrep i den enes rett til fordel for andre. Som nevnt kan fredningen i sine virkninger ha ført til en viss omfordeling av fisket mellom grunneierne. Det er en virkning som neppe kunne unngås. Men dette er en bivirkning. Den kan ikke være tilsiktet. Lagmannsretten kan ikke finne det godt

Side:722

gjort at fredningsforskriftene fører til en slik betydelig omfordeling av fisket mellom grunneierne som Krokedal påstår. Heller ikke kan lagmannsretten finne det godtgjort at fredningsforskriftene er så forfeilede at en ikke oppnår noe positivt ved dem.

Lagmannsretten er for så vidt enig med Krokedal i at han er meget hardt rammet i samband med fredningen. Utøvelsen av det fisket som ble fredet, hadde avgjørende betydning for hans inntekter. Det Krokedal har mistet, er imidlertid bare en mulighet for å nytte sin arbeidskraft. Når det er vanskelig for ham å skaffe seg et like passende og inntektsgivende arbeid, er dette ikke en følge av fredningen, men en følge av de sterkt avgrensete muligheter det er for å få seg noe nytt. På hjemstedet er det etter det opplyste meget små muligheter for å få arbeid i det hele tatt. Men ingen har krav på å få arbeid på sitt hjemsted. Utenfor hjemstedet vil manglende yrkesutdanning og noe fremskreden alder sette ham tilbake i konkurransen. Bosettingen i Vikedal gjør han som arbeidstaker lite mobil. Men disse forhold kan ikke tilskrives fredningen.

Lagmannsretten skal tilføye at lakselover nå i mer enn 100 år har fastsatt, avgrenset og regulert grunneiernes rettigheter. Fredning med hjemmel i bestemmelsene i den nåværende lovs 68 er et av de viktigste midler myndighetene kan gripe til for å bevare og hjelpe opp laksebestanden. Bestemmelsene er ikke nye i loven fra 1964. De har vært sentrale bestemmelser også i tidligere lakselover. Storparten av osene i landets lakselover er fredet med hjemmel i disse. Det er bestemmelser som grunneierne, og de som baserte sin virksomhet på grunneiernes rett, hadde å regne med lenge før Krokedal begynte sitt fiske. Det synes som det allerede av denne grunn i hvert fall må være et ganske vidt spillerom for anvendelsen av bestemmelsene i §68 før grensen for erstatning etter analogi med bestemmelsen i Grunnlovens §105 blir overskredet.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at Staten må frifinnes. - - -