Rt-1974-740
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1974-06-22 |
| Publisert: | Rt-1974-740 |
| Stikkord: | Saksbehandling og rettsanvendelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 86B/1974 |
| Parter: | Statsadvokat Magnar Flornes, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Håkon Helle). |
| Forfatter: | Endresen, Tønseth, Michelsen, Gundersen, Leivestad |
| Lovhenvisninger: | Militære Straffelov (1902) §69, §77, Straffeloven (1902) §52, §62, §64 |
Dommer Endresen: Bodø byrett avsa 25. februar 1974 dom med slik domsslutning:
«A, født xx.xx.1949, dømmes for overtredelse av militære straffelovs §77 første ledd og militære straffelovs §69 jfr. strl. §62 første ledd, til en straff av fengsel i 60 - seksti - dager.
I straffen fragår 20 - tjue - dager som anses avsonet ved varetektsfengsel.
Fullbyrdelse av straffen for øvrig utstår med hjemmel i strl. §52 nr. 1 med en prøvetid på 2 - to - år uten tilsyn.
Saksomkostninger idømmes ikke.»
Saksforholdet og tiltaltes personlige forhold fremgår av byrettens domsgrunner.
A begjærte fornyet behandling for lagmannsrett, men Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet lagmannsrettsbehandling. A har deretter påanket byrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen og rettsanvendelsen.
Anken over saksbehandlingen går ut på at domsgrunnene er så mangelfulle at de ikke gir Høyesterett mulighet for å kunne prøve om byrettens rettsanvendelse er riktig. Vilkåret for straff etter den militære straffelovs §69 er at tiltalte uten skjellig grunn har meddelt utenforstående opplysninger som går inn under hans taushetsplikt. Tiltalte har gjennom sin forsvarer for Høyesterett gjort gjeldende at de meldinger han sendte til «Klassekampen», etter hans mening avslørte at forsvaret betraktet de venstreradikale grupper som han selv tilhørte, som indre fiender og potensielle landssvikere - noe som han fant dypt krenkende både for seg og disse grupper. Det er - anfører han - en foreldet oppfatning å betrakte de venstreradikale som femtekolonister som i en fremtidig krig i tilfelle ville støtte en fiende som den NATO-øvelse det her gjaldt, i første rekke tok sikte på. Det innebærer også en reell fare for disse grupper at de på forhånd kommer i søkelyset som potensielle landssvikere, idet de i en gitt situasjon utsettes for å bli internert. Men enda farligere er det at meldingene avslører en holdning hos forsvaret som indiserer at man forbereder seg på å bekjempe visse innenlandske grupper. As motiv for å få meldingene offentliggjort,
Side:741
var ikke bare å hindre at meldinger som var rettet mot bestemte grupper, blir brukt i fremtiden. I første rekke tok han sikte på å bringe den holdning hos forsvaret som disse meldinger etter hans mening bar bud om, frem i lyset slik at den ble undergitt offentlig debatt - noe han fant nødvendig ut fra samfunnsmessige hensyn. Den fremgangsmåte han har brukt, var den eneste som kunne gi resultater, noe som også er oppnådd, idet det senere er gitt nye retningslinjer for slike meldinger. Alt dette - som etter hans mening må tillegges vesentlig betydning ved vurderingen av om hans brudd på taushetsplikten var skjedd uten skjellig grunn - ble påberopt av ham under byrettssaken uten at det overhodet er nevnt i byrettens dom. Det fremgår da heller ikke om byretten har tatt det i betraktning ved sin vurdering, og unnlatelsen av å gjengi det i dommen bevirker at det ikke er mulig for Høyesterett å prøve om bruddet på taushetsplikten skjedde uten skjellig grunn.
I dommen er det ikke noe sted fastslått - anføres det videre - at de objektive betingelser for å anvende §69 foreligger. Det fastslås bare - uten at det redegjøres for det faktum som er lagt til grunn - at de subjektive betingelser for straffellelse foreligger, og det på en måte som er egnet til å så tvil om også denne side av straffbarhetsspørsmålet er vurdert på riktig måte.
Også rettsanvendelsen i byrettens dom for så vidt angår §69 må være uriktig. Uttrykket «uten skjellig grunn» kan ikke være ensbetydende med «rettsstridig», i så fall ville uttrykket være overflødig. Forsettet må også omfatte at taushetsbruddet er foretatt uten skjellig grunn. Det innebærer ikke at vedkommende kan være straffri i ethvert tilfelle hvor han selv har anført å ha skjellig grunn, således ikke hvis taushetsbruddet utelukkende skjer ut fra rent personlige motiver. Men hvis han selv ut fra samfunnsmessige hensyn mener at det er forsvarlig å meddele opplysninger som går inn under hans taushetsplikt, til andre, må denne hans oppfatning være avgjørende.
Dette innebærer etter As oppfatning at han må frifinnes for tiltalen for forbrytelse mot §69. For øvrig har han gjort gjeldende at meldingene i sitt innhold var i strid med punkt 72 i det øvingsdirektiv fra Forsvarssjefen som forelå da meldingene ble sendt, og også at de var gradert uriktig når de fikk betegnelsen «konfidensielt».
Anken over rettsanvendelsen går endelig ut på at det er uriktig å anvende straffebestemmelsene i lovens §69 og §77 ved siden av hverandre. En meddelelse til andre av meldinger som her omhandlet, innebærer nødvendigvis at sikkerhetsgraderte dokumenter eller kopier av dem må fjernes fra tjenestestedet, og da innbefatter fellelse etter §69 også det forhold som i dommen er henført under §77. Og frifinnes A for så vidt angår overtredelse av §69 med den begrunnelse at han hadde skjellig grunn til å handle som han gjorde, må han også frifinnes etter §77, idet det her dreier seg om en handling som er
Side:742
subsidiær og rent forberedende i forhold til det taushetsbrudd som han var tiltalt for.
Jeg er kommet til at anken over saksbehandlingen må tas til følge.
Jeg nevner først at det ved tiltale etter den militære straffelovs §69 må tilligge domstolene ut fra en helhetsvurdering å ta stilling til om bruddet på taushetsplikten skjedde uten skjellig grunn. Dette er en del av lovanvendelsen som må bygge på de objektive fakta som foreligger. Den vurderingsnorm som retten her følger, må legge vekt på de samfunnsmessige hensyn som ligger bak denne lovbestemmelse; den skal være et vern om særdeles beskyttelsesverdige interesser som den enkelte ikke uten videre kan sette til side. Det kan derfor ikke være tiltaltes personlige skjønn om hvorvidt han har skjellig grunn til brudd på taushetsplikten, som er avgjørende; en slik forståelse ville kunne gjøre taushetsplikten helt betydningsløs. Det er åpenbart at det skal særdeles sterke grunner til for at det skal være straffritt å bryte den militære taushetsplikt.
I det foreliggende tilfelle har tiltalte - etter hva jeg må gå ut fra - i byretten gjort rede for de hensyn som han mener gjorde det forsvarlig å sørge for at de omhandlede meldinger ble offentliggjort. De momenter han således har påberopt, synes å måtte inngå som et ledd i grunnlaget for vurderingen av om det forelå skjellig grunn for tiltalte til å handle som han gjorde. Når de ikke er nevnt i dommen, fremgår det ikke hvorledes retten har vurdert dem, og Høyesterett får heller ikke i domgrunnene det materiale som er nødvendig ved ankedomstolens prøving av byrettens rettsanvendelse. Høyesterett kan ikke supplere det som står i domsgrunnene med hva forsvareren under prosedyren i Høyesterett har anført om faktum.
Jeg er således kommet til at dommen må oppheves for så vidt angår fellelsen etter §69. Jeg antar at det samme bør gjelde fellelsen etter §77. Riktignok er jeg ikke enig i tiltaltes anførsel om at han ikke kan tiltales både etter §69 og §77. Etter min mening dreier det seg om to selvstendige handlinger foretatt til forskjellig tid og med forskjellig gjerningsinnhold. Men om domfellelsen etter §77 således er riktig, dreier det seg om en handling som betinger vesentlig lavere straff enn en forbrytelse etter §69. Jeg finner derfor at straffutmåling for denne overtredelse bør utstå til det under en ny byrettsbehandling er tatt stilling til om tiltalte må dømmes for overtredelse av §69.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Tønseth: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Michelsen, Gundersen og Leivestad: Likeså.
Side:743
Av byrettens dom (byfogd Lars Gjøviken med domsmenn):
Tiltalte A er født xx.xx.1949 - - - Han er lærer av yrke, - - -
Ved tiltalebeslutning 28. august 1973 er han av statsadvokaten i Nordland satt under tiltale ved Bodø byrett til fellelse etter I. militære straffelovs §77 første ledd, for som krigsmann å ha unnlatt å utføre noen tjenesteplikt eller å ha overtrådt på annen måte sine tjenesteplikter, derved at han den 28. februar 1973 i Bodø som vernepliktig soldat og fjernskriveroperatør ved Forsvarskommando Nord-Norge, Reitan, i strid med gjeldende bestemmelse i sikkerhetsinstruksen, kopierte og borttok fra Forsvarskommandoens arkiv 2 meldinger gradert «Konfidensielt» («Nato Confidential») som var innkommet til Forsvarskommandoens sambandssenter under øvelsen «FIRM SAND». II. Militære straffelovs §69, for uten skjellig grunn å ha åpenbart hva der i den militære tjenestes medfør er blitt ham betrodd eller ved lov eller annen gyldig bestemmelse er betegnet som tjenestehemmelighet eller å ha medvirket dertil, derved at han den 20. mars 1973 i Bodø etter å ha forholdt seg som nærmere beskrevet under post I, sendte de to meldingene til avisen «Klassekampen» hvor de senere ble offentliggjort. - - -
Tiltalte gjennomgikk rekruttskolen på Værnes fra 11. juli til 22. september 1972. I tiden 22. september til 13. desember 1972 gjennomgikk han et kurs for fjernskriveroperatører ved Lutvatn, Han søkte seg inn på dette kurset fordi han ville tjenestegjøre ved et tjeneteested nær Oslo. Under kurset fikk han bl.a. instruksjon om sikkerhetsinstruksen og beskyttelsesinstruksen og ble kjent med reglene om behandling av sikkerhetsgraderte dokumenter. Han skrev under en taushetserklæring 25. september 1972. Den 27. desember 1972 ble han overført til tjeneste ved Forsvarskommando Nord-Norge på Reitan ved Bodø, hvor han ble satt til tjeneste som fjernskriveroperatør. Den 22. januar 1973 kvitterte han på en erklæring om at han hadde lest og forstått tjenesteinstruksen for denne tjenesten, den såkalte «tape relay».
Den 27. februar 1973 hadde han tjeneste og herunder mottok han fra Forsvarets overkommando en melding som var merket «NATO confidential» og vedkom øvelsen «Firm Sand» som pågikk på den tiden. Teksten var på engelsk og lød i oversettelse slik: øvelse «FIRM SAND»/NATO KONFIDENSIELT/ACEREP/Etterretningsrapport - kontraetterretning/02006/FO (NORGE) 271330 GMT Undergraving. Massemøter og demonstrasjoner av ekstremister i Larvik, Bodø og Tromsø. CANTO 1) FLYVEBLAD UTDELT I Oslo. Intensiv landsomfattende propaganda kampanje til støtte for CANTO virksomhet. Soldater bedt om å støtte CANTO.
Han ekspederte og arkiverte meldingen på forskriftsmessig måte. Dagen etter den 28. februar 1972, mottok han en liknende melding med denne ordlyd: Øvelse «FIRM SAND» Nato Confidensielt/ACEREP/Etterretningsrapport - kontraetterretning/02007/28l400 GMT.
Side:744
Spionasje.
1. Uidentifisert radiotrafikk er rapportert.
Sabotasje.
2. Aksjoner som kan skyldes sabotasje er gjennomført mot militære installasjoner og forskjellige sivile bedrifter og kommunikasjonsinnretninger.
Undergraving.
3. CANTO flygeblad kampanje har startet over hele landet, slagord: Norge ut av NATO. NATO ut av Norge.
4. Vel organiserte og lovlydige demonstrasjoner av ekstremistgrupper utenfor Stortinget, USA' ambassade og NATO-hovedkvarteret.
Krav om øyeblikkelig uttrekning av NATO.
Da tiltalte hadde mottatt denne meldingen, fant han fram igjen fra arkivet den meldingen han hadde mottatt dagen i forveien, kopierte dem på en bladskriver og viste dem fram til de andre fjernskriveroperatørene som var på vakt. Han framholdt for disse at meldingene burde offentliggjøres, og det ble en del diskusjon uten at noen av de andre foretok seg noe mer i den anledning. Han la deretter meldingene i lommen hvor de ble liggende til den 20. mars 1973. Retten er kommet til at tiltalte ved den 28. februar å ta de to sikkerhetsgraderte meldinger ut av Forsvarskommandoens arkiv, kopiere dem og oppbevare dem i sin lomme, med forsett har overtrådt sine tjenesteplikter på en måte som rammes av den militjære straffelovs §77 første ledd. Selv om han på dette tidspunkt ikke hadde bestemt seg for å offentliggjøre meldingene, var han klar over at meldingene var gradert konfidensielt og at han derfor som fjetriskriveroperatør ikke uten ordre kunne kopiere meldingene og fjerne dem fra arkivet. Han var klar over at det ikke hadde noen betydning for hans behandling av meldingene at de vedkom en øvelse. Retten har funnet ham straffskyldig for dette forhold.
Retten har videre funnet at tiltalte den 20. mars 1973 ved å sende meldingene til avisen «Klassekampen» med forsett har åpenbart noe som var betrodd ham i den militære tjenestes medfør. Retten har funnet at han var klar over at han ikke hadde skjellig grunn til å sende meldingene til offentliggjørelse. Meldingene ble sendt anonymt og han var klar over at hans vaktkamerater ikke ville være med på denne handlingen. Tiltalte visste at dersom hans samvittighet tilsa at han skulle gripe inn overfor disse meldinger, var det flere måter å gjøre dette på uten at han behøvde å bryte taushetsløftet. Han kunne ha gjort henvendelse vanlig tjenesteveg, vegen om ombudsmannen for forsvaret var også åpen for ham. Han var vel kjent med tillitsmannsinstitusjonen og var heller ikke ukjent med at saken kunne tas opp gjennom politisk organ. Etter rettens mening var de 2 meldinger det her gjelder ikke i strid med forsvarssjefens direktiv for bruk av tenkt femtekolonnevirksomhet under øvelse. Det er i disse 2 meldinger ikke nyttet navn på eksisterende politiske partier og grupperinger. Heller ikke er gruppedannelser satt i forbindelse med navn på bedrifter, skoler eller andre eksisterende institusjoner. Betegnelsen CANTO står for Campanje for oppløsningen av NATO, og er en betegnelse som brukes i alle land tilsluttet NATO og ikke forhold spesielt for Norge. Retten har derfor funnet
Side:745
at tiltalte også har overtrådt den militære straffelovs §69 og at han er straffeskyldig for dette. Siden det etter rettens mening dreier seg om to forskjellige handlinger, må både mil. strl. §77 første ledd og §69 komme til anvendelse og ved straffutmålingen må strl, §62 første ledd iakttas. - - -
Straffutmåling - omsetnings- og merverdiavgift, toll, valuta m.v. En 44 år gammel mann hadde i mange år drevet med omsetning av møbler uten å være registrert. Han førte ikke påbudte regnskaper, ga ikke oppgaver og betalte ikke omsetnings-, merverdi- eller investeringsavgift (tilsammen ca. 260 000 kroner for 9 år). Det forelå videre overtredelser av tolloven og valutareguleringsloven, Straffen ble av byretten i to dommer (jfr. straffelovens §64) fastsatt til til sammen 1 års fengsel. Domfeltes anke ble forkastet.