Rt-1974-82
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1974-02-02 |
| Publisert: | Rt-1974-82 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 19/1974 |
| Parter: | Statsadvokat Karl Solberg, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Norman). |
| Forfatter: | Stabel, Dick Henriksen, Blom, Heiberg, Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §377, Veitrafikkloven (1965) §22, §31, §4 |
Dommer Stabel: Politimesteren i Skien utferdiget den 26. september 1973 forelegg mot A for overtredelse av vegtrafikkloven av 18. juni 1965 §31 jfr. §4 sammenholdt med blant annet trafikkreglenes §10 nr. 1 første ledd, hvoretter kjører skal bruke kjørebanen og det er forbudt å kjøre på fortau eller gangsti.
Grunnlaget for forelegget var at A « - - -tirsdag den 11. september 1973 kjørte og parkerte personbil H-5025 på fortauet utenfor Duestien nr. 4 i Skien, og slik at bilen stod parkert på stedet kl. 10.00».
A vedtok ikke forelegget, og saken ble sendt Skien byrett til behandling etter straffeprosesslovens §377 fjerde ledd. Ved byrettens dom av 6. desember 1973 ble A frifunnet mot rettsformannens - dommerfullmektigens - stemme.
Over denne dom har politimesteren i Skien erklært anke til Høyesterett. Anken gjelder for det første lovanvendelsen. Etter politimesterens mening har retten - dens flertall - med urette funnet at det sted hvor bilen ble kjørt og parkert, ikke kan karakteriseres som fortau etter trafikkreglenes §10 nr. 1 første ledd. Videre anses det å være en mangel ved domsgrunnene at flertallet ikke har begrunnet nærmere hvorfor tvilen om hva som egentlig er ment med fortau, ikke kan gå i tiltaltes disfavør.
Om sakens faktiske bakgrunn henviser jeg til byrettens domsgrunner.
Jeg finner at anken over lovanvendelsen må tas til følge.
Av den del av domsgrunnene som alle rettens medlemmer står sammen om, fremgår at bilen ble kjørt over og parkert på et forholdsvis smalt åpent område mellom Duestien og eiendommen Duestien nr. 4 som eies av tiltaltes mor. Tiltalte har der sin forretning med inngang til og utstillingslokaler ut mot veien. Stedet der bilen ble parkert tilhører eiendommen bortsett fra en stripe langs veikanten på ca. 34 meter, som eies av kommunen. Området er asfaltert av tiltalte helt ut til kantstenen mot veien. I asfaltdekket er eiendomsgrensen markert med en hvit stripe.
Det er klart presisert i domsgrunnene at når domsmennene
Side:83
ikke har ansett området som fortau i trafikkreglenes forstand, har de lagt avgjørende vekt på at området er tiltaltes private eiendom. Dette er etter min mening uriktig rettsanvendelse. Jeg kan for så vidt i alt vesentlig slutte meg til det som er sagt av byrettens formann, og jeg henviser til de rettsavgjørelser som han har nevnt. Det avgjørende må være om området ytre sett fremtrer som et fortau åpent for alminnelig fotgjengerferdsel. Og ved vurderingen av om så er tilfellet, kan det - antar jeg - ikke i seg selv være avgjørende at eiendomsgrensen er markert ved en malt stripe i asfaltdekket.
Det blir min konklusjon at byrettens dom med hovedforhandling må oppheves på grunn av uriktig lovanvendelse.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Byrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Kst. dommer Dick Henriksen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Blom, Heiberg og justitiarius Ryssdal: Likeså.
Av byrettens dom (dommerfullmektig Torkel Stene med domsmenn):
Politimesteren i Skien utferdiget 26.9. 1973 forelegg mot A for overtredelse av
«Vegtrafikkloven av 18. juni 1965 §31, jfr. §4, jfr. Kronprinsreg. res. av 26.4. 1957, Kgl. resolusjoner av 23.9. 1960, 21.7. 1961, 18.6. 1965 og 17.3. 1967, jfr. trafikkreglenes §10 nr. 1 første ledd, hvoretter kjører skal bruke kjørebanen, og det er forbudt å kjøre på fortau eller gangsti, derved at han tirsdag den 11. september 1973 kjørte og parkerte personbil H-5025 på fortauet utenfor Duestien nr. 4 i Skien, og slik at bilen stod parkert på stedet kl. 10.00.» - - -
Retten legger følgende til grunn for dommen som bevist:
Tiltaltes eiendom Duestien 4 ligger i Skien sentrum, i utkant av det mest utpregede forretningsstrøk. På eiendommen er oppført en bygning hvor tiltalte driver sin bilforretning med verksted i bakgården. Forretningen har inngang fra gaten (Duestien) der det er store utstillingsvinduer, omtrent i bygningens lengde mot vegen, dvs. ca 10 m. Bygningen ligger noe på skrå i forhold til vegen, slik at avstanden fra vegen i bygningens nordlige ende er noe over 1 m, mens avstanden i bygningens sydlige ende er ca. 4,5 m. Eiendommens grense mot den offentlige grunn går ca. 3/4 m fra høyre vegkant. Alle mål er foretatt på det fremlagte kart fra Oppmålingsvesenet. Plassen foran og på siden av tiltaltes forretning er asfaltert av tiltalte helt ut til kantsteinene mot vegen, dvs. både på den del som eies av det offentlige og det tiltalte eier. På sin befaring kunne retten konstatere at plassen mellom forretningen og vegen var ryddiggjort for snø.
Tirsdag 11.9. 1973 ca. Kl. 10.00 kjørte tiltalte sin personbil H-5025 inn på den forannevnte plass og parkerte der. Bilen ble stående i
Side:84
«toppen» av den trekant som dannes hvis det trekkes en linje langs husveggen, vinkelrett på gaten og langs gaten. Den sto på tiltaltes egen eiendom, langs en hvit stripe som tiltalte har trukket for å markere eiendomsgrensen, og med høyre forskjerm mot veggen
Et flertall, domsmennene, mener tiltalte må frifinnes. Tiltalte har ikke overtrådt bestemmelsen i trafikkreglenes §10 nr. 1, 1. og 2. pkt. Det sted bilen sto kan ikke karakteriseres som fortau. Det er riktigere å betegne det som en del av gårdsplassen som tiltalte har gjort fin og asfaltert. Det er også smalt foran forretningen og lite egnet som fortau. Så vidt domsmennene vet benyttes dette heller ikke i særlig grad som fortau. Man går heller på den andre siden av Duestien der det er et skikkelig opparbeidet fortau.
Det er videre, etter domsmennenes oppfatning, uklart hva loven legger i ordet fortau. Det er ikke definert, og det kan ikke være riktig å slutte fra definisjonen i trafikkreglenes §1 nr. 1 av ordet «veg». Tvilen om hva som egentlig er ment med «fortau» kan ikke gå i tiltaltes disfavør.
Avgjørende vekt har flertallet lagt på at det sted bilen sto parkert, og der den må ha kjørt, er tiltaltes egen private eiendom. Den må han kunne råde så fritt over at han ihvertfall har lov til å kjøre på den og parkere på den.
Konklusjonen blir at tiltalte ikke har begått en straffbar handling.
Mindretallet, rettens formann, mener flertallet har lagt til grunn en uriktig lovforståelse.
Tiltaltes bil sto parkert på et fortau og måtte for å komme så langt kjøre på fortauet. Det vises til den faktiske beskrivelse foran, og som hele retten er enig i er riktig. Fortauet er klart atsktit fra vegbanen. Det er lagt kantstein hele vegen, med unntak for innkjørselen til tiltaltes verksted. At fortauet er smalt kan ikke være avgjørende. Det gjelder i så fall bare ved det nordlige hjørne på bygningen Videre sydover blir det bredere, men bevarer sitt preg av fortau. Fortauet fremstår som egnet til å gå på. Det er skikkelig dekke. Videre henger det sammen med fortau utenfor naboeiendommene. Man kan således gå på fortau fra Ligt., Duestien, forbi tiltaltes eiendom og Schweigaardsgate. Riktignok er det ikke fortau i neste (det nordenfor liggende) kvartal på høyre side av Duestien. Skal man lenger opp i gaten er det selvfølgelig naturlig at man går på fortauet på venstre side. Men, som sagt, hvis man skal fra Ligt. til Schweigaardsgt. finner mindretallet det helt naturlig at man bruker fortauet på høyre side av Duestien, dvs. forbi tiltaltes forretning. At fortauet ikke brukes særlig mye er for det første ikke avgjørende, for det annet må dette anses som noe tvilsomt. For mindretallet fremtrer denne vegen som den snareste og greieste hvis man skal ta seg fram fra Ligt. til Schweigaardsgt. Dessuten ligger det andre forretninger på naboeiendommene på høyre side i samme kvartal, noe som erfaringsmessig trekker endel trafikk.
Det er riktig at trafikkreglene ikke definerer ordet fortau. Det gjøres forsåvidt ikke med noen av de spesielle begrep som er nevnt i §10, så som gangsti, sykkelbane osv. Det gjør selvfølgelig ikke bestemmelsene i §10 illusoriske. Det må bygges på en naturlig forståelse av ordet fortau. Bestemmelsen i §1 nr. 1 for «veg» må kunne brukes
Side:85
tilsvarende. Som det vil fremgå av det foranstående er fortauet åpent for alminnelig ferdsel. Det må være nærmest selvsagt sålenge tiltalte har et utstillingsvindu mot gaten.
At fortauet er åpent for alminnelig ferdsel må være avgjørende. Mindretallet kan ikke som flertallet tillegge det noen betydning at en del av fortauet er i privat eie. De samme regler må anvendes for begge deler av fortauet, både overfor det som er i offentlig eie og det som tiltalte eier. Det vises igjen til trafikkreglenes §1 nr. 1. Dette er også fastslått i rettspraksis for vegs vedkommende. Det vise» til dom i Høyesteretts kjæremålsutvalg 11.12. 1952 med l.nr. 795/52 gjengitt i Valnums utvalg 304. For en «plass'» vedkommende vises til Høyesterettsdom i R.t. 1962 46, særlig 48-49. Der ble det lagt vekt på fotgjengerferdsel, og det blir nærmest som en slutning fra det mer til det mindre at det samme må gjelde for et fortau.
At tiltalte har opptrådt med den nødvendige skyld finner mindretallet også bevist. Etter den konklusjon flertallet har trukket, finner ikke mindretallet det nødvendig å gå nærmere inn på det. - - -
Vegtrafikklovens §22 annet ledd -lovanvendelsen. Forbudet mot å nyte alkohol de første 6 timer etter at føreren «er ferdig med kjøringen» må forståes slik at det er den kjøring som kan føre til politietterforskning, som skal være avsluttet og danne utgangspunktet for beregningen. I dette tilfelle hadde føreren parkert bilen ca. en time for å spise middag. Etter en totalvurdering av saksforholdet fant Høyesterett at han var «ferdig med kjøringen» ved parkeringen. Han måtte derfor frifinnes, da 6-timersfristen var utløpt før alkoholnytelsen.