Rt-1975-374
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1975-04-03 |
| Publisert: | Rt-1975-374 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 25/1975 |
| Parter: | Statsadvokat Karl Solberg, aktor mot A og B (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Bølviken, Leivestad, Gundersen, Elstad, Bendiksby |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §392, Løsgjengerloven (1900) §17, Straffeloven (1902) §351, §422, §370, §62, Domstolloven (1915) §72 |
Dommer Bølviken: A, født xx.xx.1947, ble av Politimesteren i Sunnmøre den 27. august 1974 satt under tiltale ved Ålesund byrett for forseelser mot straffelovens §422 annet ledd og løsgjengerlovens §17, jfr. straffelovens §62 første ledd.
B, født xx.xx.1943, ble av politimesteren den 22. august 1974
Side:375
satt under tiltale ved samme rett for forseelser mot straffelovens §422 annet ledd og §351 første ledd nr. 1 samt løsgjengerlovens §17, jfr. straffelovens §62 første ledd.
Tiltalen gjaldt for begges vedkommende deres forhold under lysttur/fisketur søndag den 21. april 1974 med motorsnekken «- - -», en tur som endte med at snekken, ført av B, grunnstøtte i X havneområde.
Ved Ålesund byretts dom av 2. januar 1975 ble de tiltalte frifunnet.
De nærmere omstendigheter i saken og de frifunnes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.
Dommen er av politimesteren i Sunnmøre påanket til Høyesterett.
Når det gjelder frifinnelsen av A, ankes det over Iovanvendelsen og saksbehandlingen - domsgrunnene. Det gjøres gjeldende at A, som på eierens vegne hadde rådigheten over båten og var medansvarlig for sine passasjerers sikkerhet, ikke hadde avsluttet «tjenesten» om bord i relasjon til straffelovens §422 annet ledd på det tidspunkt da han beruset seg med alkohol, selv om han, etter det retten har funnet bevist, ikke etter dette tidspunkt stod til rors og styrte båten. Det hevdes at begrepet «tjeneste» i straffelovens §422 annet ledd ikke bare far sikte på tjeneste i forbindelse med styring av båten, men også i forbindelse med føring av båten, og at «styre» og «føre» er forskjellige begreper. I «føre» ligger også en overordnets administrering med ansvar så vel for båt som for mannskap og passasjerer. Byretten har videre - hevdes det - lagt til grunn en uriktig forståelse av farekriteriet i løsgjengerlovens §17. Som feil ved domsgrunnene gjøres gjeldende at byretten ikke har vurdert A's tjeneste i relasjon til de forskjellige tjenestealternativer som er nevnt i straffelovens §422 annet ledd og hans ansvar vis-a-vis båt og passasjerer.
Når det gjelder frifinnelsen av B, ankes det bare over lovanvendelsen. Det hevdes at byretten har tolket straffelovens §422 annet ledd feil når det gjelder uttrykket «beruser seg under tjenesten», og likeledes har oppfattet beruselseskriteriet i løsgjengerlovens §17 feilaktig. Endelig gjøres det gjeldende at byretten har stilt for små krav til den aktsomhet som kreves etter straffelovens §351 første ledd nr. 1.
Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem.
Jeg nevner først at byretten feilaktig har vært satt med domsmenn av det alminnelige utvalg i stedet for med sjøkyndige domsmenn av det særlige utvalg, jfr. domstolslovens §72, jfr. straffeprosesslovens §370 nr. 2. Over denne saksbehandlingsfeil er det imidlertid ikke anket, og feilen kan her hvor det gjelder en frifinnende dom, ikke tas i betraktning utenom anken etter straffeprosesslovens §392 annet ledd. Jeg viser i denne forbindelse til avgjørelser i Rt-1950-680 og 1951 404. Den foreliggende anke må da tas under realitetsbehandling. I dette er så vel aktor som forsvarer enig.
Side:376
Når det gjelder A, har byretten lagt til grunn at han etter hvert ble så beruset og omtåket at han gikk og la seg til å sove i snekkens kahytt. Retten har imidlertid ikke funnet bevist at han hadde noe med navigeringen av båten å gjøre etter at han begynte å drikke. Den har videre lagt til grunn at A ikke skulle ha ytterligere med navigeringen å gjøre, heller ikke i forbindelse med at båten skulle bringes i havn. Etter byrettens forståelse av straffelovens §422 annet ledd har A da verken beruset seg under tjenesten eller når tjeneste forestod, idet en fører av en båt av denne størrelse etter byrettens oppfatning bare er i tjeneste når han står til rors og styrer.
Jeg kan ikke finne at byretten etter det faktiske grunnlag den bygger På, har anvendt straffelovens §422 annet ledd uriktig. Det dreier seg om en 26 fots snekke med 16 hestekrefters motor med maksimal hastighet 7 mil. Til manøvrering av en båt av denne størrelse er det ikke nødvendig med mer enn én mann. Det foreligger intet om at B i dette tilfelle ikke skulle være tilstrekkelig kvalifisert til å føre båten. Det administrerings-synspunkt som anken bygger på, kan da etter min mening ikke føre frem. Jeg må være enig med byretten i at A etter at han hadde overlatt styringen til B, ikke lenger kunne anses å være i tjeneste som fører av båten, og at ytterligere tjeneste ikke forestod.
Når A er riktig frifunnet etter straffelovens §422 annet ledd, må også frifinnelsen av ham etter løsgjengerlovens §17 være riktig.
Noen saksbehandlingsfeil ved at byretten ikke har gått nærmere inn på de forskjellige tjenestealternativer som er nevnt i straffelovens §422 annet ledd, kan jeg ikke se foreligger.
Når det gjelder B, har byretten ikke funnet bevist at han var beruset, og har på dette faktiske grunnlag frifunnet ham etter så vel straffelovens §422 annet ledd som løsgjengerlovens §17. Jeg kan ikke se annet enn at denne lovanvendelse må være riktig. Straffelovens §422 annet ledd bruker uttrykket «beruser seg under tjenesten», og løsgjengerlovens §17 gjelder handlinger foretatt i «beruset tilstand». Når retten ikke har funnet bevist at B var beruset, kan de nevnte lovbestemmelser ikke anvendes.
Jeg kan heller ikke finne at byretten har lagt til grunn en feilaktig forståelse av straffelovens §351 første ledd nr. 1. Retten har etter bevisførselen lagt til grunn at en passering som den B foretok, kan fremstille seg som sedvanlig når det gjelder små båter, og har funnet at den uforsiktighet som B viste, ikke kan gis karakteristikken «uvorren». Jeg viser til det byretten bemerker om dette. Det kan etter min mening ikke fastslås at frifinnelsen bygger på en feilaktig aktsomhetsnorm. For øvrig bemerker jeg at det forekommer meg noe tvilsomt om den føring av båten som B foretok, kunne være egnet til å «volde fare for ferdselen på offentlig sted», jfr. straffelovens §351 første ledd nr. 1, men jeg går ikke nærmere inn på dette.
Side:377
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Leivestad: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Gundersen, Elstad og Bendiksby: Likeså.
Av byrettens dom (byfogd John Parr med domsmenn): - - -
Midt i x havn, nemlig ved Y varde gikk båten på grunn. Det var da fortsatt B som styrte, mens A lå og sov i kahytten. Iflg. B var farten ca. 6 knop. Grunnstøtingen skjedde mellom nevnte varde og en stake, stedet er vist på et fremlagt kopi av sjøkartet.
Det ble tatt blodprøve av tiltalte A, og analysen viste en alkoholkonsentrasjon på 2,70 o/oo. Prøvene ble tatt den 22/4 1974 kl. 0005.
Retten antar at tiltalte A må bli å frifinne. Han var riktignok fører av skipet en kortere tid ved reisens begynnelse. Men der er ikke ført bevis for at han på dette tidspunkt var beruset i lovens forstand. Retten finner ikke grunn til å se bort fra hans egen forklaring, gående ut på at han etter at han begynte å drikke ikke hadde noe med skipets navigering å gjøre. Han la seg tvert imot meget snart til å sove i lugaren.
Retten antar at A, til tross for at han utvilsomt var beruset på den siste del av turen, også under uhellet, ikke rammes av straffelovens §422 annet ledd. Han beruset seg riktignok under fart med skipet, men ikke under tjenesten og heller ikke «når denne forestår». Retten antar således at han ikke kan sies å ha vært i tjeneste da han hadde overlatt rattet til kameraten, tiltalte B, og lå og sov i kahytten.
Ved Høyesteretts dom i Retstidende 1973 433 er bl.a. fastslått at en fører av en 17 fots passbåt handler i eller under tjenesten når han står ved rattet og styrer båten. Lenger enn dette kan man ikke trekke ordlyden i paragrafen. Retten anser det videre på det rene at det heller ikke for tiltalte A foresto noen tjeneste, heller ikke i forbindelse med at skipet skulle belegges i havn. Dette er gjøremål som en mann med letthet utfører alene. - - -
Tiltalte A må videre bli å frifinne for tiltalen for forseelse mot løsgjengerlovens §17. Av de der nevnte alternativer i gjerningsinnholdet skulle den aktuelle være å «volde fare for andre». Det kan imidlertid under de forellggende omstendigheter ikke ha fremstilt seg påregnelig for tiltalte A at situasjonen med B til rors skulle volde fare for andre. Det kreves her forsett med hensyn til faren og det finner retten ikke bevist.
Retten finner likeledes at tiltalte B må bli å frifinne. En finner således ikke bevis ført for at han som fører av skipet, og etter Høyesteretts fortolkning som under tjeneste på dette, var påvirket av alkohol. Som for A kan en ikke legge noe vekt på de sparsomme opplysninger om alkoholbruket dagen i forvegen. Når det gjelder hans eget alkoholkonsum den aktuelle dag ombord på skipet, så foreligger intet sikkert om alkoholkonsumet. Det ble ikke for B's vedkommende foretatt blodprøve med påfølgende analyse.
Side:378
Han blir likeledes å frifinne for tiltalen for forseelse mot straffelovens §351, punkt 1. Retten finner at hans manøvrering i X havnefarvann nok var uforsiktig, men dog ikke så uforsiktig at den kan betegnes som uvøren. Tiltalte har opplyst at han selv hadde kjørt med båt i det grunne farvann mellom Y varden og staken, og det samme har et av vitnene forklart. Retten kan ikke bortse fra at en passering her kan ha fremstillet seg som sedvanlig når det gjelder småbåter. Adjektivet uvoren er et temmelig massivt begrep, og selv om retten mener at tiltalte burde ha satt farten ned og gått med større forsiktighet her, eller aller helst kjørt styrbord eller babord for en av lysbøyene, så rammes hans handlinger ikke av den nevnte bestemmelse i straffeloven. - - -