Rt-1975-965
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1975-07-31 |
| Publisert: | Rt-1975-965 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 208 K/1975 |
| Parter: | Haldor Sæteren (høyesterettsadvokat Bjørn Eggen) mot Oppdal Skiferindustri A/S (høyesterettsadvokat Sverre Dragsten). |
| Forfatter: | Leivestad, Endresen, Gundersen |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §55, Lov om grunnavståing til mineralutvinning (1952) §2, Oreigningsloven (1959) §25, §1 |
I medhold av lov nr. 1 av 21. mars 1952 hadde Industridepartementet gitt Oppdal Skiferindustri A/S ekspropriasjonstillatelse til utvinning av skifersten m.v. innen et område som eies av Haldor Sæteren. Sæteren drev selv utvinning av skifersten som næring og protesterte mot ekspropriasjonstillatelsen. Han hevdet at betingelsene etter lovens §2,første og annet ledd ikke forelå og reiste tvist etter §2, siste ledd.
Industridepartementet ga tillatelse til forhåndstiltredelse etter oreigningslovens §25. Namsmannen tok begjæringen om å bli satt i besiddelse av ekspropriasjonsgjenstanden tilfølge i medhold av skjønnslovens §55. Sæteren, som mente at tillatelse til forhåndstiltredelse ikke kunne gis når tvist var reist etter loven av 1952 §2, siste ledd, påklaget namsmannens vedtak til namsretten. Namsretten opphevet vedtaket, men etter kjæremål fra eksproprianten tok lagmannsretten påstanden om innsettelse i besiddelsen tilfølge.
Sæteren påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han hevdet at når det gjelder ekspropriasjonsinngrep etter loven av 1952 §1 og §2, kreves det for å få rett til å ekspropriere samtykke fra to forskjellige organer, nemlig 1) Kongen (departementet) etter §1 og 2) ved tvist samtykke
Side:966
fra skjønnsretten etter §2. Sålenge begge organer ikke har samtykket kan derfor tillatelse til forhåndstiltredelse ikke gis. Den kompetanse skjønnsretten har etter §2, er langt mere omfattende enn den alminnelige adgang domstolene har til å overprøve lovmessigheten av en eksproprasjonstillatelse. - Videre ble det hevdet å være uriktig lovanvendelse når lagmannsretten hadde antatt at namsmyndighetene ikke kan prøve holdbarheten av den av departementet gitte forhåndstillatelse.
Kjæremålsutvalget uttalte:
«Høyesteretts kjæremålsutvalg finner at kjæremålet ikke kan føre frem.
Utvalget finner at lagmannsretten ikke har tolket bestemmelsene i oreigningslovens §25 og loven av 1952 §2 s.ledd uriktig når den er kommet til at departementet kunne gi tillatelse til forhåndstiltredelse til tross for at tvist etter §2 s. ledd var reist. Etter loven av 1952 §1 er det utelukkende departementet som etter fullmakt fra Kongen gir ekspropriasjonstillatelse også i tilfelle som omhandlet i lovens §2 slik at eksproprianten i og med at departementet har gitt ekspropriasjonstillatelse har fått rett til å ekspropriere. Utvalget forstår da i likhet med lagmannsretten oreigningslovens §25 slik at den omstendighet at tvist etter lovens §2 s. ledd er reist, ikke utelukker at tillatelse til forhåndstiltredelse blir gitt.
Videre finner utvalget at tvangsforretning etter skjønnlovens §55 også kan fremmes for å skaffe eksproprianten den juridiske rådighet over ekspropriasjonsgjenstanden i tilfelle hvor eksproprianten allerede på forhånd har den fysiske rådighet.
Lagmannsrettens kjennelse må etter dette stadfestes, dog så at det etter utvalgets mening ikke bør tilkjennes saksomkostninger for noen retter. Saken gjelder et spørsmål av prinsipiell art som ikke tidligere har vært forelagt domstolene, og som i forskjellig henseende har frembudt tvil.
Kjennelsen er enstemmig.»