Rt-1977-182

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1977-02-26
Publisert:	Rt-1977-182
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 24/1977
Parter:	Statsadvokat Finn Barkenæs, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Tor Erling Staff).
Forfatter:	Holmøy, Blom, Røstad, Løchen, Bendiksby
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §347, §392, Straffeloven (1902) §233, §182, §257, §258, §272, §39, §39b, §62, §86, Landssvikloven (1947) §10, §60, Arveloven (1972) §73

Dommer Holmøy: Eidsivating lagmannsrett avsa den 7. september 1976 dom med slik domsslutning:

«A, f. xx.xx.1923, dømmes for forbrytelse mot straffelovens §233, første og annet ledd - strl. §258 jfr. 257 - strl. §272, 1. ledd, 2. punktum - strl. §182 første ledd -, alt sammenholdt med strl. §62, - til en straff av fengsel på livstid. I denne straff fragår utholdt varetekt med tilsammen 370 dager.

Med hjemmel i lov om arv av 3. mars 1972 nr. 5 §73,første og annet ledd kjennes A uberettiget til å ta arv etter sin avdøde hustru B.

I samsvar med strl. §39 bemyndiges påtalemyndigheten til å anvende sikringsmidler som nevnt i strl. §39 punkt 1 a-f, for et tidsrom av inntil 10 - ti - år.

A dømmes til å betale forsikringsselskapet Storebrand i erstatning 20.620,- - tyvetusensekshundreogtyve - kroner som forfaller til betaling 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold vises til domsgrunnene.

Domfelte har anket over saksbehandlingen og straffutmålingen, samt bemyndigelsen til å anvende sikring.

Jeg finner at anken ikke kan føre fram.

For så vidt angår anken over saksbehandlingen skal jeg bemerke:

Anken bygget opprinnelig på tre protokollerte tilførsler til rettsboken. To av disse punkter er frafalt. Det gjenstående gjelder den del av lagmannsrettens gjennomgåelse av sakens bevis som ble protokollert etter forsvarerens anmodning.

Det hevdes at denne del av gjennomgåelsen gir en skjev fremstilling av de sakkyndiges uttalelser med hensyn til sannsynlig dødsårsak. I

Side:183

denne sammenheng fremheves spesielt følgende uttalelser fra lagmannen:

«For så vidt angår dødsårsaken var de sakkyndiges konklusjon:

«Den overveiende sannsynlige dødsårsak er et elektrisk støt», med den reservasjon at muligheten for kvelning ikke helt kunne utelukkes. Andre mulige årsaker til døden er utelukket av de sakkyndige.

Jeg viser særlig til Svaars opplysninger om at indikasjonen på andre dødsårsaker ikke ble funnet ved obduksjonen.»

Den refererte uttalelse er sammenholdt med en uttalelse, datert 3. september 1976, av amanuensis Helge Svaar. Uttalelsen er fremlagt for Høyesterett. Under overskriften: «Konklusjon vedrørende dødsårsak» er det her uttalt følgende av særlig betydning for anken:

«Det er ikke påvist noen sikker dødsårsak. Ved en samlet vurdering av obduksjonsfunn, opplysninger i politirapporten og åstedsbefaring antar jeg det som mest sannsynlig at døden skyldes elektrisk strøm fra brødristeren eller annen strømførende gjenstand.»

Det vises til at den sakkyndiges konklusjon er mer reservert når det gjelder elektrisk støt som dødsårsak enn lagmannens uttalelse.

Det er videre reist innvendinger mot lagmannens uttalelser med hensyn til wrderingen av de sakkyndiges erklæringer i sin alminnelighet. Om dette er følgende protokollert:

«Det ligger i sakens natur at en sakkyndig verken kan eller bør avgi reservasjonsløse, skråsikre konklusjoner.

I en sakkyndig vurdering vil det i arbeidsgrunnlaget ligge innebygget usikre momenter som vil kunne gjøre en reservasjonsløs konklusjon lite forsvarlig. Den sakkyndige må ta hensyn til dette, selv om et usikkerhetsmoment er uhyre hypotetisk eller «konstruert».

For lagretten er det imidlertid nødvendig å skille ut slike forbehold fordi disse ofte ligger utenfor rammen for det sunne, sikre skjønn lagretten skal utføre.

Man vil forstå at de sakkyndiges formulering må være forsiktig. Det er tradisjon i det språk de sakkyndige anvender.»

I den protokollerte del av lagmannens redegjørelse inngår også at lagmannen - etter å ha vurdert de sakkyndige erklæringer - uttalte som sin personlige oppfatning

«at dødsårsak, den overveiende sannsynlige dødsårsak, var elektrisk støt».

Når det gjelder den sistnevnte uttalelse, er det så vidt jeg forstår ikke gjort gjeldende som saksbehandlingsfeil at lagmannen på denne måte har gitt direkte uttrykk for sin egen oppfatning med hensyn til sannsynlig dødsårsak. Jeg vil likevel nevne at det etter straffeprosesslovens §347 annet ledd ikke er noe til hinder for at lagmannen gjør dette. Det må være en forutsetning at det av lagmannens redegjørelse fremgår at hans bevisvurdering ikke er bindende for lagretten, og at lagretten skal la all fornuftig tvil komme tiltalte til gode. Det fremgår klart av det som ellers er protokollert at disse forutsetninger er oppfylt i denne sak. Under disse omstendigheter kan det ikke være noen saksbehandlingsfeil at lagmannen har uttalt sin personlige oppfatning om dødsårsaken, sammenlign Rt-1972-1077.

For så vidt angår den protokollerte del av lagmannens redegjørelse

Side:184

for de sakkyndiges konklusjoner om sannsynlig dødsårsak, har man etter min mening ikke grunnlag for å anse redegjørelsen som misvisende. Jeg vil i denne sammenheng særlig fremheve at lagmannens uttalelse om dette etter sammenhengen fremkommer som en konklusjon på grunnlag av den protokollerte gjennomgåelse av de enkelte bevismomenter. Denne forståelse av protokollasjonen har forsvareren sagt seg enig i. Det kan heller ikke gi et riktig og fullstendig bilde å sammenholde den protokollerte uttalelse om de sakkyndiges konklusjoner bare med den nevnte uttalelse fra amanuensis Svaar. For lagmannsretten var det oppnevnt flere medisinsk sakkyndige, og det forelå et omfattende sakkyndig bevismateriale. Lagmannens uttalelse bygger på hele dette materiale. For øvrig må det også ved vurderingen av dette ankepunkt ha vesentlig betydning at lagmannen har understreket at hans uttalelser om bevisene bare er av veiledende karakter.

Jeg finner videre at de protokollerte uttalelser om hvilke generelle prinsipper lagretten bør følge med hensyn til vurderingen av de sakkyndiges uttalelser, ikke innebærer en saksbehandlingsfeil. Som utgangspunkt bør det nok vises tilbakeholdenhet med generelle vurderinger av denne karakter, men saken kan ligge slik an, for eksempel av hensyn til det kompliserte bevismateriale, at det kan være hensiktsmessig og ønskelig å gi en slik rettledning. Etter sammenhengen måtte det være tilstrekkelig klart for lagretten at også disse uttalelser bare hadde veiledende karakter.

Heller ikke etter en samlet vurdering finner jeg at den protokollerte del av lagmannens gjennomgåelse innebærer en slik form for påvirkning av lagretten at den ikke kan aksepteres.

Jeg finner etter dette at anken på dette punkt ikke kan føre fram.

Domfelte har utenom anken gjort gjeldende at det er en saksbehandlingsfeil at hans sønn, mens hovedforhandlingen pågikk, ble avhørt utenfor hovedforhandlingen av lagmannen og en av de oppnevnte sakkyndige. Avhøret fant heller ikke sted i rettsmøte. Et notat om innholdet av forklaringen ble lest opp under hovedforhandlingen. Sønnen forklarte seg om hva stemoren hadde spist dagen før hun døde. Forklaringen ble opptatt på denne måte for å spare sønnen, som var 18 år, for å forklare seg under hovedforhandlingen. Han ønsket å slippe dette. Både aktor og forsvarer var enig i fremgangsmåten.

Den form for vitneavhør som er brukt i dette tilfelle har ikke positiv hjemmel i loven. Jeg finner likevel at den i det foreliggende tilfelle ikke kan anses som en saksbehandlingsfeil som kan tillegges betydning etter straffeprosesslovens §392 annet ledd. Jeg legger ved denne vurdering blant annet vekt på de sterke menneskelige hensyn som talte for å bruke denne fremgangsmåte, og på det forhold at både aktor og forsvarer var enig i den. Jeg finner heller ikke at hensynet til umiddelbar bevisførsel for retten kunne hatt noen vesentlig betydning i det foreliggende tilfelle. For det første var sønnens forklaring begrenset til enkle faktiske forhold, og den var etter sin art primært rettet til de sakkyndige; det kan ikke antas at retten eller lagretten kunne nyttiggjøre seg forklaringen på annen måte enn gjennom de sakkyndiges vurderinger. En av de sakkyndige var til stede under avhøret, og hadde således adgang til å stille de relevante spørsmål. Jeg kan etter dette ikke se at det ville hatt

Side:185

noen reell betydning om forklaringen var blitt avgitt under hovedforhandlingen.

Jeg går så over til å behandle anken over straffutmålingen.

I tilknytning til anken på dette punkt er det under prosedyren for Høyesterett gjort gjeldende at retten i sin begrunnelse for straffutmålingen har gått utover rammen for hvilke opplysninger som det er adgang til å bygge på. Selv om det aksepteres at det ved straffutmålingen bygges på utfyllende momenter som ikke er avgjort av lagretten, hevdes det at retten i dette tilfelle har gått for langt, idet den har bygget på forhold som kan rammes av andre straffebestemmelser. Det vises særlig til rettens uttalelser om at domfelte gjennom sin håndtering av brødristeren ikke bare satte hustruen, men også barna i fare.

Domfelte har for øvrig gjort gjeldende at livstidsstraff er for strengt.

Jeg kan ikke se at det gjelder en så snever ramme for rettens vurdering av bevisene ved straffutmålingen som det her er gjort gjeldende. For øvrig mener jeg at faren for barna ikke har avgjørende betydning for domsresultatet.

Jeg mener nemlig at domfelte helt uavhengig av dette forhold må idømmes fengsel på livstid.

Jeg legger - som lagmannsretten - vekt på domfeltes målbevisste og særdeles kyniske handlemåte.

Også når det gjelder anvendelse av sikring, påberopes en feil ved lagmannsrettens begrunnelse. Lagmannsretten anfører at i og med at lagretten har bekreftet at vilkårene etter straffelovens §39 nr. 1 og 2 er til stede, skal retten beslutte anvendelse av sikringsmidler, jfr. straffelovens §39 nr. 2. Lagretten er imidlertid ikke stilt spørsmål etter straffelovens §39 nr. 2.

Den feil som her er påvist, kan etter min mening ikke få betydning. Når det ved lagrettens kjennelse er fastslått at vilkårene for bruk av sikring er til stede, prøver Høyesterett fullt ut om bemyndigelse skal gis. For øvrig peker jeg på at i og med at lagmannsretten har funnet grunn til å anvende alle sikringsmidler etter straffelovens §39 nr. 1 a-f, må den antakelig også ha ment at sikring skulle idømmes selv om det bare var spørsmål om å bygge på straffelovens §39 nr. 1.

Reelt sett gjøres det gjeldende at det ikke er grunnlag for å idømme sikring. Det vises til at handlingen er situasjonsbetinget, og at man ikke nå har grunnlag for å vurdere behovet for sikring etter at domfelte har sonet en lengre fengselsstraff.

Jeg finner det klart at vilkårene for sikring etter straffelovens §39 nr. 1 er til stede. Jeg finner videre at den fare for nye straffbare handlinger som det er spørsmål om i dette tilfelle, må anses som så vidt alvorlig at det bør gis bemyndigelse til å anvende sikringsmidler. Videre finner jeg - som lagmannsretten - at sikringsfullmakten bør omfatte alle sikringsmidler, og at den bør gjelde for et tidsrom av 10 år.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Blom: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Røstad, Løchen og Bendiksby: Likeså.

Side:186

Av lagmannsrettens dom (fung. lagmann Lars L'Abée-Lund, kst. lagdommer Hans Aubert og byfogd John Qvale):

Tiltalte A, f. xx.xx.1923 i Oslo, - - -«ingeniør» (tekniker) i elektrobransjen, enkemann med 5 barn i alderen 3-18 år.

Tiltalte har folkeskole, middelskole, gymnas, ikke avsluttet p.g.a. arrestasjon i 1943. Han har ingen høyere utdannelse, men er selvstudert i fagområdet elektronisk kommunikasjonsutstyr. Siden 1950 har han hatt 5 forskjellige stillinger, senest var han 10 år i firmaet «Viking elektroindustri» og var inntil pågripelsen 4/9 1975 teknisk sjef i firma Hugo Risøe A/S, som forhandler elektronisk Utstyr. Tiltalte oppgir formue til ca. 150.000 (tidligere under saken er nevnt 500.000) og inntekt i 1975 (til og med august) omlag 80.000 kroner. Hans militære status er fenrik i HV - 2202.

Tiltalte inngikk første ekteskap med Harriet Holth i 1955. Hustruen døde mars 1964. Nytt ekteskap ble inngått med B, etternavn ikke oppgitt, i september 1964, som døde 18/81975.

I første ekteskap var det 3 barn, ett som døde tidlig, videre - - - 18 år og - - -12 år.

I annet ekteskap var det også 3 barn, - - -11, - - -8 og - - -3 år. - - -

Ved Eidsivating lagmannsretts dom av 9. mars 1948 ble tiltalte dømt for forbrytelse mot strl. §86, jfr. landssviklovens §60 og strl. §62 til tvangsarbeid i 6 år med fradrag av 1.042 dager for utholdt varetekt. Han ble videre fradømt for 10 år de rettigheter som nevnt i landssviklovens §10 under nr. 1, 2, 4 og 8. Utover dette har tiltalte ikke vært straffet eller bøtelagt.

Ved beslutning av 14.7 1976 av statsadvokatene i Eidsivating er tiltalte satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett til fellelse etter

I straffelovens §233,første og annet ledd, for med overlegg å ha forvoldt en annens død, ved mandag 18. august 1975 i eiendommen - - -Oslo, med overlegg å ha forvoldt sin hustru Bs død ved kvelning og/ eller ved å la et strømførende apparat berøre hennes legeme,

II straffelovens §258, jfr. §257, - - -

a) ved i midten av november 1971 fra Norges varemesses utstillingslokaler, Sjølyst, Oslo, å ha borttatt en radiomottaker av fabrikkmerke «Eddystone» til en verdi av kr. ca. 24.000,-, og tilhørende J. M. Feiring A/S, eller å ha medvirket hertil,

b) ved i slutten av mars 1975 fra A/S Hugo Risø's lagerlokaler i Langmyrgrenda 1, Oslo, å ha borttatt en IBM skrivemaskin, en elektronisk Facit regnemaskin, 10 stk. Polaroid kameraer, to stk. måleinstrumenter merket Simpson 260 og Olivetti digital multimeter, en fjernskriver av typen Transtel og en skriver MFE, eller en del av dette, til en samlet verdi av ca. kr. 26.000,-, og tilhørende Hugo Risø A/S, eller å ha medvirket hertil,

III straffe lovens §272 første ledd, 2. pkt.,- - -

a) ved i april 1975 i Oslo i forbindelse med inngivelse av skadeoppgaver til forsikringsselskapet Storebrand å ha oppgitt med krav om erstatning for tap ved innbruddstyveri gjenstander som ikke var forsikret og/eller ikke var til, nemlig en «Drake»radiosender, en

Side:187

«Drake» kraftforsyningsenhet og en «Turner» mikrofon, alt til en samlet verdi av kr. 5.375,-, eller å ha medvirket hertil,

b) ved i april 1975 i Oslo i forbindelse med inngivelse av skadeoppgaver til forsikringsselskapet Storebrand å ha oppgitt med krav om erstatning for tap ved innbrudd gjenstander han selv hadde fjernet, nemlig en Sommerkampf radiosender/mottaker, en HY-Gain kommunikasjons mottaker merket «Galaxy» samt en HY-Gain vertikal antenne, alt til en samlet verdi av kr. 15.445,-, eller å ha medvirket hertil,

IV straffelovens §182 første ledd, - - - ved i oktober/november 1971 i Oslo i forbindelse med sin søknad om beskikkelse som forsyningsoffiser i Heimevernet og for å underbygge søknaden rettsstridig overfor områdesjef, kaptein Sven-Erik Halvorsen, å ha fremlagt bekreftende kopi av falsk erklæring datert 3. august 1945, signert av tidligere forsvarsminister Jens Christian Hauge, inneholdende uriktige opplysninger om tiltaltes forhold til okkupasjonsmakten i okkupasjonstiden og om tiltaltes dom for landssvik og videre fremhevelse av tiltaltes gode kvalifikasjoner. -

Ved lagrettens kjennelse som retten legger til grunn, er tiltalte funnet straffskyldig i samtlige poster i tiltalen. Etter dette blir tiltalte å dømme for forbrytelse mot strl. §233, første og annet ledd, strl. §258 jfr. 257, strl. §272, 1. ledd 2. pkt., strl. §182 første ledd alt sammenholdt med strl. §62.

Tiltalte har vært undergitt judisiell observasjon i henhold til beslutning av 10/10 1975 av Oslo forhørsrett. De oppnevnte sakkyndige, overlegene Fredrik von Clemm og Arne Gravem har i erklæring, datert 26/4 1976 gitt følgende konklusjon:

1. Vi anser A for ikke å være sinnssyk, hverken nu eller ved tidspunktet for de påklagede handlinger, og antar heller ikke at han har vært bevisstløs eller har lidd av forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten da de påklagede handlinger fant sted.

2. Vi anser A for å være lidende av mangelfullt utviklede sjelsevner.

Etter at lagretten hadde avgitt sin kjennelse, uttalte de sakkyndige videre; som konklusjonens punkt:

3. Det er fare for gjentakelse av straffbare handlinger.

Etter dette ble lagretten forelagt et spørsmål om tiltalte var å anse som en person med mangelfullt utviklede sjelsevner og om det av den grunn var fare for gjentagelse av straffbare handlinger, i samsvar n,ed strl. §39b, pkt. 3 annet ledd. Lagrettens svar var bekreftende.

Tiltalte blir derfor også å sikre etter strl. §39, pkt. 1 og 2.

Retten utmåler straffen til livsvarig fengsel. Tiltalte tilkommer fradrag for utholdt varetekt fra 4/9 1975 til 7/9 1976 med i alt 370 dager. Strl. §62 er iakttatt.

Ved utmålingen av straffen har retten lagt vekt på at tiltalte er funnet skyldig i overlagt drap av hustru, videre i grove tyverier, videre i forsikringsbedragerier og i dokumentfalsk. Retten finner det bevist at tiltalte tok sin kone av dage uten at hun hadde gitt noen som helst foranledning. Hustruen var familiens sentrale skikkelse som hadde et ytterst godt og varmt forhold både til sine to stebarn og til sine egne tre. Tiltalte hadde imidlertid fått kontakt med en engelsk kvinne og hadde lovet denne ekteskap. Det var

Side:188

åpenbart tiltaltes hensikt å oppfylle denne forpliktelse. Overfor den engelske kvinne hadde han forklart at han var enkemann etter et ekteskap med tre barn, og at de to øvrige barn hadde han måttet ta omsorgen for fordi hans bror, hvis barn det dreiet seg om, hadde omkommet året forut ved en rasulykke. Overfor den engelske kvinne ga han sin hustru B status som husholderske. (Retten vil innskyte at den engelske kvinne - - -åpenbart den hele tid har vært i god tro. Hun ante intet førenn det norske politiet forklarte henne sammenhengen omlag 14 dager etter Bs død).

Tiltalte har handlet etter en målbevisst plan. Hustruen måtte skaffes av veien for at den engelske kvinnen kunne overta hennes plass. Planen var så nøye utarbeidet at kvinnen kunne rykke inn og overta som familiens husmor to dager etter hustruens bisettelse.

Tiltaltes fremgangsmåte var kynisk. For å unngå spor som kunne lede til avsløring av drapet, foretok tiltalte en snedig kamuflering for at hustruens død skulle få karakter av en «hjemmeulykke». Retten finner det godtgjort at den elektriske brødrister var et ledd i kamuflasjen selv om den ikke nødvendigvis har vært den direkte årsak i den handlingsrekke som den 18. august om natten førte til hustruens død.

Brødristerens jordledning var kuttet og den ene strømleder var lagt «til gods». En person som tok i brødristeren med én hånd mens den annen berørte komfyr, vannkran eller lignende jordede forbindelser, måtte nødvendigvis få kraftig elektriske støt av livstruende karakter. Rettens karakteristikk, kynisk, ligger nettopp i tiltaltes holdning hva angår brødristeren. Det var ikke bare hustruen, det utpekte offer, men også fem mindreårige barn som var i fare. Retten anser det godtgjort gjennom bevisføringen, at tiltalte så sent som den 17. august beskjeftiget seg med brødristeren, og som grunn overfor et av barna anga at den var farlig.

Retten karakteriserer tiltaltes adferd som særlig hensynsløs. Uten tanke på barnas vé og vel berøvet han dem moren som de hadde et ualminnelig kjærlig forhold til. Ved hans handling er barna i dag faktisk foreldreløse.

Når det gjelder vinningsforbrytelsene har tiltalte gjort seg skyldig i grovt tillitsbrudd overfor sin arbeidsgiver. I formildende retning har retten overhodet intet å bemerke. For ordens skyld nevner retten at den ikke har tatt hensyn til landssvikdommen av 1948, da denne ligger 28 år tilbake i tiden.

I og med at lagretten har bekreftet at betingelsene etter strl. §39 nr. 1 og 2 er til stede, skal retten beslutte anvendelse av sikringsmidler, jfr. strl. §39 pkt. 2. På grunn av drapets særlige karakter finner retten å burde bemyndige påtalemyndigheten til å anvende alle sikringsmidler nevnt i strl. §39 a-f, for en tid av inntil 10 - ti - år.

Retten tar påtalemyndighetens påstand til følge om at tiltalte kjennes uberettiget til å ta arv etter sin avdøde hustru, B i medhold av lov om arv av 3. mars 1972 nr. 5, §73 første og annet ledd.

Det er videre nedlagt påstand om dom for erstatning til forsikringsselskapet Storebrand for lidt tap kr. 20.620,-. Kravet er legitimert, og tiltalte har erklært seg villig til å betale. Det vil derfor bli gitt namsdom for beløpet. - - -

Side:189