Rt-1978-1202

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1978-10-20
Publisert:	Rt-1978-1202
Stikkord:	Reindriftsloven
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 155/1978
Parter:	Statsadvokat Magnar Flornes, aktor mot A (forsvarer advokat Trond Våpenstad - til prøve).
Forfatter:	Schweigaard Selmer, Sinding-Larsen, Elstad, Bølviken, Mellbye
Lovhenvisninger:	Reindriftsloven (1933) §74, §74a, Reindriftsloven (1933), Straffeprosessloven (1887) §377, Straffeloven (1902) §1, §40, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §5, Bufeloven (1926), §10, §11, §12, §13, §14, §15, §1, §29, §2, §34, §39, §3, §42, §43, §4, §57, §5, §6, §74A, §74h, §75, §78, §7, §8, §96a, §9, Beiteloven (1961) §16, Dyrevernloven (1974), Reindriftsloven (1978)

Dommer Schweigaard Selmer: Politimesteren i Østerdal utferdiget 12. mai 1977 forelegg mot A. Forelegget ble ikke vedtatt, og saken ble sendt Nord-Østerdal herredsrett til pådømmelse i medhold av straffeprosesslovens §377 fjerde ledd.

Etter rettelse foretatt under hovedforhandlingen lyder forelegget, som trer i tiltalebeslutnings sted, slik:

«A, født xx.xx.1930, fødested X, bostedsadresse Y, forelegges for overtredelse av

Side:1203

I. lov om reindrift av 12.5.1933 nr. 3 §74a - som setter straff for den hvis rein oppholder seg utenfor det reinbeitedistrikt eller område hvor de skal være, ved i egenskap av reineier i Røros og Os i 1976 og 1977 ikke å ha sørget for tilstrekkelig tilsyn og gjeting av sin rein, slik at den har beitet utenfor Femund og Riast-Hyllingen reinbeitedistrikts grenser, således på Snekkervolden gårdsnr. 132 bruksnr. 111, Håneset Nedre gårdsnr. 132 bruksnr. 112, Høsøilia gårdsnr. 147 bruksnr. 2, Monsvold Øvre gårdsnr. 132 bruksnr. 119, Høsøien Søndre gårdsnr. 147 bruksnr. 5, Høsøien gårdsnr. 147 bruksnr. 3 og Storakeren gårdsnr. 147 bruksnr. 4, alle i Røros,i tiden 20.- 23.11.1976 og Ryen Nordre gårdsnr. 97 bruksnr. 10, 13 og 34 og Bredalslia gårdsnr. 91 bruksnr. 1 og gårdsnr. 98 bruksnr. 5, alle i Os, i tiden 21.-23.11.1976 og i tiden 11.-15.4.1977,

II. samme lovs §74 n, Jr. §29 - om at flyttlappene under flyttingene og under oppholdet i reinbeitedistriktene skal holde reinen under forsvarlig bevoktning så den ikke volder skade, eller kommer utenfor det reinbeitedistrikt hvor den har anledning til å være, ved i egenskap av reineier i Røros, i 1976, ikke å ha sørget for tilstrekkelig tilsyn og bevoktning av sin rein, slik at den har beitet og dels voldt skade på landsbrukseiendommer, således på utmark og innmark til gårdbrukene tilhørende Gunveig Sevatdal, Eivind Aas, Leif Sæter, Trond Sæter, Aksel Ryen, Martin Haugen, Janne Tørresdal, Arne Jan Sundt, Einar Tørres, Odd Langen, Trygve Riseth, Gunvor Elisabeth Aasen og Erling Korsjøen nemlig flere dager i november 1976, og på eiendommen Haugen gårdsnr. 90 bruksnr. 1 i Røros tilhørende Karl Skjei i tiden 20.6.-l5.7.1976 og 4.8.-6.11.1976,

III. samme lovs §74h, Jr. §15. Jr. instruks for formann og nestformann i reinbeitedistrikt fastlagt ved Kgl. res. av 29.3.1935 pkt. 5 - om at det påligger formann og nestformann å påse at fjellsamene med omhu vokter sin rein. ved i Røros og Os i 1976 som formann i Riast-Hyllingen reinbeitedistrikt ikke å ha påsett at reineierne har bevoktet sine rein forsvarlig med den følge at reinen som under pkt. I og II omhandlet tilhørende seg selv og Martin Fjellheim, Arne Fjellheim, Magnar Nordfjell, John Nordfjell, Bengt Nordfjell, Jon Brekkfjell, Iver og Sofie Tørresdal, John M. Haugen, Jenny Bendixvold og Martin Nordfjell har beitet utenfor reinbeitedistrikt og på jordbrukseiendommer innenfor reinbeitedistrikt som der nærmere beskrevet, en bot til statskassen kr. 5 000,- - kronerfemtusen - eller, hvis boten ikke betales/inndrives, en straff av fengsel i 10 - ti - dager.»

Ved Nord-Østerdal herredsretts dom av 13. mars 1978 ble A frifunnet. Dommen ble avsagt under dissens. Rettens formann stemte for fellelse etter tiltalens post II og III for så vidt angår rein som var kommet inn på Karl Skjeis innmark.

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av herredsrettens dom. I dommen er nevnt at det i Ot. prp. nr. 9 for 1976-77 om ny reindriftslov ikke er tatt med forslag til bestemmelser om straff uten

Side:1204

hensyn til subjektiv skyld. Lov av 9. juni 1978 nr. 49 om reindrift inneholder heller ingen slike bestemmelser. Loven er ennå ikke satt i kraft.

Politimesteren i Østerdal har anket over herredsrettens saksbehandling og rettsanvendelse. I ankeerklæringen gjøres gjeldende:

«Ad I - saksbehandlingen

Når det gjelder post I i tiltalen - §74a - har retten funnet bevist at reinen var på de i tiltalen nevnte steder på de der nevnte tider - utskriftens side 8 og 18.

Etter på side 23 og 24 å ha referert endel uttalelser fra tiltalte, lappefogd Lenvik og statskonsulent Villemo finner retten å måtte frifinne tiltalte for tiltalens post I, uten å ha vurdert disse anførsler og sagt hvilke faktiske forhold som retten fant bevist etter hele bevisføringen.

Retten har altså - etter først på side 8 å ha slått fast at tiltaltes rein befant seg på «ulovlig område» og senere bekreftet dette på side 18 - kommet til å måtte frifinne tiltalte uten å angi hvilke faktiske omstendigheter retten legger til grunn når den frifinner for objektivt straffeansvar etter reindriftslovens §74a. Riktignok har retten på side 24 og 25 uttalt «at forholdene i 1976 og vinteren 1977 har vært så ekstraordinære at man klart befinner seg utenfor området av de eventualiteter som man i disse reinbeitedistriktene må regne med.....» En savner en redegjørelse for hvilke faktiske forhold retten har funnet var tilstede og som var så ekstraordinære.

Med hensyn til post II i tiltalen - forholdet ved Karl Skeis eiendom Haugen, gnr. 90 bnr. 1 i Røros frifinner rettens flertall fordi «tiltalte etter forholdene har gjort det som med rimelighet kan forlanges av ham for å holde reinsdyrene utenfor innmarka......», mens mindretallet (sorenskriveren) ville domfelle, idet «tiltalte - - - burde foreta seg noe mere for å holde dyrene unna innmarka. Mindretallet kan ikke se at tiltalte har foretatt seg noe særlig med hensyn til dette». Her savner en også en nærmere redegjørelse for hva som' ansees bevist med hensyn til tiltaltes foranstaltninger for å motvirke ulovlig reinbeiting.

En vil etter dette hevde at det foreligger ufullstendige domsgrunner forsåvidt tiltalte er frifunnet etter post I og forsåvidt han er frifunnet for post II med hensyn til ulovlig beiting på Karl Skeis eiendom.

Ad 2 - rettsunvendelsen.

Retten antas å ha anvendt loven feilaktig når den har frifunnet tiltalte for forseelse mot reindriftslovens §74a.

Straffeansvaret er objektivt, i og med at retten slår fast at reinen var på «ulovlig område» inntrer ansvaret. Selv om Høyesterett skulle finne at forholdene høsten 1976 og vinteren 1977 i de aktuelle reinbeitedistrikter var ekstraordinære, så var de dog ikke av annen art enn det man må være forberedt på i høyfjellet hvor reindriften foregår - is og kulde, sne og regn er normale foreteelser. Somme tider er klimaet barskere enn vanlig. Forholdene klimatisk vinteren 1976-1977 var dog karakteristiske og påregnelige for høyfjellet. Invasjon av reinsdyrflokker fra andre reinbeitedistrikter er også forhold som antas ikke å være helt uvanlig og upåregnelig.»

Jeg behandler først den del av anken som gjelder frifinnelsen for tiltalens post I - overtredelse av reindriftslovens §74a. Jeg finner at

Side:1205

verken anken over saksbehandlingen - domsgrunnene - eller rettsanvendelsen fører frem.

Herredsretten har funnet det godtgjort at reinsdyr, som tiltalte eide, hadde oppholdt seg utenfor grensene for Femund reinbeitedistrikt. Videre har herredsretten lagt til grunn at straffebestemmelsene i reindriftslovens §74a rammer overtredelse uten hensyn til subjektiv skyld. Herredsretten forkaster deretter forsvarerens anførsler om at tiltalte måtte frifinnes fordi samene etter tiltaltes oppfatning fra gammel tid hadde beiterett for sine reinsdyr i de områder som saken gjelder. Deretter uttales i herredsrettens dom:

«Et grunnlag for frifinnelse kan derimot ligge i umulighet, jfr. i denne forbindelse det som foran er gjengitt fra høyesterettskjennelsen fra 1960. ( Rt-1960-755.) Tiltalte har i sin forklaring for retten opplyst at man i oktober 1976 hadde betydelig snøfall med påfølgende regn og senere frost, og at dette førte til nedising av reinbeitene med derav følgende ekstremt vanskelige beiteforhold for reinsdyrene. Forholdene førte dessuten til at det strømmet store mengder av svensk rein inn i reinbeitedistriktet. Essandrein som hadde sitt vinterbeite øst for Grådalen (i området rundt Flenskampene) strømmet dessuten inn i området for Riast/Hyllinggruppens vinterbeite vest for Grådalen. Tiltalte forklarer at han ved dette ble stillet overfor en av de vanskeligste situasjoner som han overhodet har vært oppe i i hele sin tid som reindriftsutøver. Det lykkes ham imidlertid å få i stand et samarbeid mellom Riast/Hyllingsgruppen, Essandgruppen og de svenske reineiere. Skillingen av dyrene pågikk i flere dager - man måtte fange inn en passende flokk og trekke Ut dyrene, ett for ett. Denne skillingen var man først ferdig med i desember 1976. Den svenske reinen befant seg over hele området - også så langt vest som til Narjordet og området ved Høsøyen. Tiltalte forklarer at det under disse forhold ikke var mulig å presse reinsdyrene for sterkt. Man kunne da risikere at flokken «eksploderte» - delte seg opp i mange småflokker - slik at man helt mistet kontrollen over dyra og slik at de spredte seg over store områder. Tiltalte viser også i denne forbindelse til at grensen for reinbeitedistriktet på den strekning det her gjelder - fra Siksjøen til Kvernskardet og videre nordaustover mot Aursunden - ikke gir noen naturlig avgrensing av reinbeitedistriktet, og at det også under normale forhold kan være vanskelig å holde reinen innenfor distriktet. Riktigheten av det tiltalte her har forklart, blir bekreftet ved vitneforklaringen fra lappefogd Lenvik og ved forklaringen fra reindriftskonsulent Villmo. Lappefogd Lenvik forklarer således at man vinteren 1976-77 hadde to ekstraordinære faktorer: invasjonen av svenskrein og nedising av beitene. Selv under mer normale forhold skal det lite til før man havner i det unormale, men denne vinteren var situasjonen svært ekstrem. Lappefogden opplyser at man ikke har statistikk over beiteforholdene, men antar at slike forhold som dem man hadde vinteren 1976-77 i dette område, vil kunne inntre én eller to ganger i løpet av en generasjon - kanskje hvert 30 år. Lappefogden forklarer at invasjonen av svenskrein tok til i oktober 1976 og at man var ferdig med utskillingen på førjulsvinteren, men at man deretter fikk ytterligere innrykk av svenskrein. Utskillingen av dyra foregikk i området ved Harsjøen og krevde mye mannskap - ett reinbeitedistrikt hadde ikke klart det alene. Statskonsulent Villmos forklaring for retten går i samme retning. Situasjonen vinteren 1976-77 i

Side:1206

dette område karakteriseres av ham som en katastrofe. Han uttaler seg anerkjennende om A's organisatoriske evner. Villmo understreker vanskelighetene med å holde reinen innenfor grenser som følger høydedrag - slik som her er tilfellet - og uttaler at det må skyldes god bevoktning når reinen under de foreliggende omstendigheter ikke spredte seg over større områder utenfor reinbeitedistriktet.

Som et ytterligere moment som viser hvor alvorlig situasjonen denne vinter ble ansett å være, viser forsvareren til at fylkesmannen i Hedmark våren 1977 avslo å treffe beslutning om at reinsdyrene skulle drives tilbake til reinbeitedistriktet, jfr. reindriftslovens §78. Etter hva det er opplyst under saken, ble det 15. april 1977 holdt et møte på Alvdal til behandling av dette spørsmål. Under møtet ble det fremlagt erklæring fra veterinærer om at reinsdyrene var i dårlig ernæringsmessig og kondisjonsmessig forfatning, og lappefogden fant under de foreliggende omstendigheter ikke å kunne tilråde at påbud ble gitt om utdriving av dyra. Lappefogden forklarer at han vurderte det slik at man der befant seg i en konflikt mellom reindriftsloven og de hensyn som varetas gjennom dyrevernloven.

Retten finner etter dette at tiltalte må frifinnes når det gjelder tiltalens post I. Retten er klar over at det etter retningslinjene i høyesterettskjennelsen fra 1960 skal meget til for å kunne frifinne på grunnlag av umulighet, men antar at forholdene høsten 1976 og vinteren 1977 har vært så ekstraordinære at man klart befinner seg utenfor området av de eventualiteter som man i disse reinbeitedistrikter må regne med og innrette seg på å møte fra reindriftsnæringens side. Tilleggsforing ville etter hva retten kan se, ikke ha vært noen brukbar måte å møte problemet på, og det samme gjelder det andre av de tiltak som aktoratet har antydet å ordne seg med hjelp fra reingjetere på andre kanter av landet. Aktor har videre fremholdt at reinbestanden må ha vært større enn forsvarlig, og at man ved å basere seg på å stanse dyrene ved Korssjøen ville kunne ha hindret dem fra å komme over grensen lengre vest og nord. Disse synspunkter har ikke vunnet noen gjenklang blant dem som representerer fagkyndigheten på området - lappefogd Lenvik og statskonsulent Villmo. De gir begge uttrykk for at tiltalte er en dyktig reindriftsmann, og at han er en foregangsmann på området og at han som reineier og distriktsformann har gjort en utmerket innsats under de forhold som man hadde vinteren 1976-77.»

I det derpå følgende avsnitt, som direkte gjelder tiltalens post II, men som også er egnet til å belyse hva herredsretten har lagt til grunn ved sin avgjørelse vedrørende tiltalens post I, heter det blant annet:

«Retten legger også her avgjørende vekt på den ekstraordinært vanskelige situasjon som man da sto overfor med nedising av beiter og invasjon av svenskrein. Reinbruksgruppen disponerte på den tid 11-12 reingjetere - noe som etter lappefogd Lenviks og statskonsulent Villmos oppfatning tilsvarer mannskapsstyrken i andre reinbeitedistrikter og etter deres mening skulle være fullt tilstrekkelig til å holde dyra under forsvarlig bevoktning under de forhold som man vanligvis må regne med i reindriften i disse strøk av landet. Retten må som foran nevnt regne med at man i den periode det her dreier seg om, ikke hadde mulighet for å ordne seg med innsats av reingjetere fra andre deler av landet.»

Side:1207

Tiltalens post I gjelder to forskjellige perioder - november 1976 og april 1977. Etter min mening må herredsrettens dom forstås slik at retten - på grunnlag av tiltaltes, lappefogdens og statskonsulentens forklaringer om nedising av beitene, invasjon av «fremmed» rein og etterfølgende underernæring - har funnet at forholdene så vel i november 1976 som i april 1977 var så ekstremt vanskelige at det verken var grunn til å regne med og innrette seg eller slike forhold eller mulig da å hindre at reinsdyrene kom utenfor reinbeitedistriktet. På bakgrunn av dette faktum kan jeg ikke se at herredsretten har lagt til grunn noen feilaktig forståelse av reindriftslovens §74a. Formålet med straff på objektivt grunnlag for at rein oppholder seg på ulovlige områder, er å hindre at så skjer, men når dette er umulig å avverge på grunn av forhold som for næringen er helt ekstraordinære, kan straffebestemmelsen etter min mening ikke få anvendelse. Jeg viser for så vidt til Høyesteretts kjennelse i Rt-1960-755, idet jeg tilføyer at etter de faktiske forhold som er beskrevet i herredsrettens dom, gjaldt saken den gang nettopp næringens ordinære forhold.

Jeg går så over til å behandle anken over saksbehandlingen - domsgrunnene - vedrørende frifinnelsen for tiltalens post II, overtredelse av reindriftslovens §74 n. Nærmere bestemt knytter denne del av anken seg til begrunnelsen for at tiltalte ble frifunnet for tiltalen for at hans utilstrekkelige bevoktning hadde ført til at reinsdyr kom inn på innmarken på Karl Skjeis eiendom.

I dette spørsmål har herredsretten tatt utgangspunkt i kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg inntatt i Rt-1975-796, og uttaler deretter:

«Ved kjæremålsutvalgets kjennelse fra 1975 er det i relasjon til reindriftslovens objektive erstatningsregler lagt til grunn at Skjei ikke hadde noen plikt til å sette opp eller vedlikeholde gjerde rundt innmarken til fredning mot rein. Kjæremålsutvalgets avgjørelse bygger dessuten på det syn at den omstendighet at det dreier seg om nyoppdyrket område av større omfang ikke gir grunnlag for en innskrenkende tolking slik at reindriftslovens objektive erstatningsregler ikke får anvendelse. Retten (Nord-Østerdal herredsrett) finner i den foreliggende sak at tilsvarende synspunkter må legges til grunn med hensyn til anvendeligheten av straffebestemmelsen i reindriftslovens §74 n sammenholdt med §29. For å kunne straffe etter denne bestemmelse, kreves det i det minste uaktsomhet. Og vurderingen av om det er utvist uaktsomhet - eller forsømmelighet - må her som ellers bedømmes konkret etter forholdene i det enkelte tilfelle. Retten legger ved denne vurdering betydelig vekt på at eiendommens nydyrkingsområde ligger midt i ruten for reinflokkens sommerbeite og vinterbeite. Rettens flertall - domsmennene - finner at tiltalte etter forholdene har gjort det som med rimelighet kan forlanges av ham for å holde reinsdyrene utenfor innmarka på Skjeis eiendom, og legger i denne forbindelse adskillig vekt på at Skjei - ved å etablere seg i reintrekket på den måte som her er skjedd - også selv må treffe tiltak for å holde reinen borte, f.eks. ved vakthold eller effektiv gjerding. Tiltalte kan etter flertallets mening derfor ikke sies å ha opptrådt uaktsomt.

Side:1208

Også mindretallet - rettens formann - har adskillig forståelse for det syn som tiltalte her gjør gjeldende på forholdet mellom reinnæringen og nyetablert jordbruk i det spesielle trekkområde hvor eiendommen ligger, men finner at tiltalte på bakgrunn av den avgjørelse som var falt i 1975 burde ha foretatt seg noe mer for å holde dyra unna innmarka. Mindretallet kan ikke se at tiltalte har foretatt seg noe særlig med hensyn til dette, og mener at tiltalte for så vidt har gjort seg skyldig i overtredelse av reindriftslovens §74 n sammenholdt med §29.»

Tiltaltes forsvarer for Høyesterett har anført at domsgrunnene viser at herredsrettens flertall har ment at tiltalte ikke pliktet å treffe noen særlige foranstaltninger for å holde reinsdyr borte fra Skjeis eiendom, men at Skjei selv måtte sørge for nødvendige tiltak. Flertallets rettsanvendelse er ikke påanket, og anken kan da ikke føre frem.

Jeg kan ikke være enig med forsvareren i hans forståelse av flertallets begrunnelse for å frifinne tiltalte. Slik herredsretten har ordlagt seg, finner jeg at flertallet har lagt til grunn at tiltalte måtte gjøre og hadde gjort noe for å holde reinsdyr utenfor Skjeis innmark, men det fremgår ikke hvilke tiltak som flertallet mener at tiltalte faktisk hadde truffet. Det er da ikke mulig å se om flertallets lovanvendelse er riktig, og dommen må derfor oppheves på dette punkt.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

1. Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt gielder frifinnelsen for tiltalens post II, overtredelse av reindriftslovens §74 n, så langt som frifinnelsen er påanket.

2. For øvrig forkastes anken.

Dommer Sinding-Larsen: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Elstad. Bølviken og Mellbye: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Frederik Beichmann med domsmenn): - - -

Det dreier seg i foreliggende sak om reindrift som omfattes av reindriftslovens første del - dvs §1, §2, §3, §4, §5, §6, §7, §8, §9, §10, §11, §12, §13, §14, §15, §16, §17, §18, §19, §20, §21, §22, §23, §24, §25, §26, §27, §28, §29, §30, §31, §32, §33, §34, §35, §36, §37, §38, §39, §40, §41, §42, §43, §44, §45, §46, §47, §48, §49, §50, §51, §52, §53, §54, §55, §56, §57, §58, §59, §60, §61, §62, §63, §64, §65, §66, §67, §68, §69, §70, §71, §72, §73, §74, §75, §76, §77, §78, §79, §80, §81, §82, §83 Reindriften foregår innen reinbeitedistrikter som ble besluttet opprettet ved kgl. resolusjon 10. juli 1894 i henhold til den dagjeldende lov av 2. juni 1883 om lapperne i de forenede kongeriker Norge og Sverige. Distriktsinndelingen er senere opprettholdt ved §103 i den någjeldende reindriftslov av 12. mai 1933. - - -

Samenes tamreindrift har som kjent tradisjonelt foregått på den måte at hele husstanden fulgte og bodde nær reinflokken etter som den ble flyttet mellom sesongbeitene. I det område som her er aktuelt, har dette mønster vært brutt. Reindriften foregår nå kollektivt, men slik at den enkelte fremdeles eier sine rein. De som tilhører Riast/Hylling reinbruksgruppe, er nå fast bosatt i distriktet - vesentlig i Brekken og Stensåsen i Røros kommune, men det satses dessuten på sekundærboliger og gjeterhytter. Pr. 1. juni 1976

Side:1209

var det 11 husstander i Riast/Hylling reinbruksgruppe, blant dem tiltalte - - - - - - - - - - . Ifølge fremlagte oppgave fra lappefogden - oppgaven angir vårflokkens størrelse i 1977 og 1978 - var han i 1977 den største reineier innen gruppen mens han i 1978 stod på tredjeplass (633 dyr i 1977 mot 446 i 1978). Vårflyttingen av gruppens dyr skjer normalt i siste halvdel av april. Det flyttes da direkte til kalvingslandet som ligger på sørsiden av Tydal-Selbudalføret. Etter hvert som kalvene vokser til og beitene i det tilgrensende område kommer i full produksjon, begynner flokken å spre seg. Dette skjer gjerne i tiden fra ca. 20. mai til ca. 20. juni. Fra omkring santhanstid til først i august trekker gruppens rein opp i høyfjellet innen Riast-distriktet. Gjennom denne perioden pågår samling og merking av kalvene. I august måned sprer reinen seg over hele Riast og Hyllingdistriktet på leting etter sopp. Dyrene blir da gjerne gående i skogbandet. Brunsten begynner i midten av september. Bukkene samler harem, og dyrene sprer seg i mindre flokker over et stort område. Fra månedsskiftet oktober/november er forberedelsene til vinterflytting av dyrene i full gang. Reinen begynner da å presse mot vinterbeitene. Områdene for vinterbeitingen ligger i vestre del av Femunddistriktet og er delt mellom Riast/Hyllinggruppen og Essandgruppen, slik at den førstnevnte har sine rein i den del av området som ligger vest for Grådalen, mens Essand-gruppen har sitt vinterbeite i området øst for Grådalen og over til Femundsjøen. I månedsskiftet mars-april forbereder Riast/Hyllinggruppen flyttingen av dyrene fra vinterbeitene. Flokken flyttes da over i Vigelen og Feragsfjellet, hvor den søkes holdt inntil beiteforholdene ligger til rette for innflytting til kalvingslandet.

Gjennom vitneførselen og tiltaltes forklaring finner retten det godtgjort at reinsdyr tilhørende Riast-Hyllinggruppen til tid som angitt i tiltalens post I - nemlig fra 20. til 23. november 1976 - oppholdt seg utenfor grensen av Femund reinbeitedistrikt. Det dreier seg her om eiendommene Snekkervolden gnr. 132 bnr. 111, Håneset nedre gnr. 132 bnr. 112, Høsøilia gnr. 147 bnr. 2, Monsvold øvre gnr. 132 bnr. 119, Høsøien søndre gnr. 147 bnr. 5, Høsøien gnr. 147 bnr. 3 og Storakeren gnr. 147 bnr. 4, alle i Røros kommune. Retten finner det videre godtgjort at reinsdyr tilhørende samme reinbruksgruppe til tid som angitt i tiltalens post I - fra 21. til 23. november 1976 og fra 11. til 15. april 1977 - oppholdt seg på Ryen nordre gnr. 97 bnr. 10,13 og 34 og på Bredalslien gnr. 98 bnr. 5, begge i Os. Etter vitneforklaringene har det her dreiet seg om et betydelig antall dyr - flokker fra noen hundre opp til flere tusen dyr. Tiltalte har i sin forklaring erkjent at det har vært reinsdyr fra Riast/Hyllinggruppen utenfor grensene av reinbeitedistriktet - dog med forbehold for så vidt angår den enkelte eiendom.

På tilsvarende måte finner retten det godtgjort at reinsdyr tilhørende Riast/Hyllinggruppen til tid som angitt i tiltalens post II - nemlig flere dager i november måned 1976 - kom inn på gårdsbruk som ligger i Røros kommune. - - -Antallet av reinsdyr som kom inn på eiendommene har ifølge vitnene variert en del fra dag til dag, men det har i alle tilfelle dreiet seg om adskillige dyr på hver enkelt av eiendommene - flokker fra noen hundre og opp til flere tusen dyr.

Retten legger etter bevisførselen til grunn at reinsdyrene under oppholdet i november 1976 voldte skade på en del av eiendommene og regner i denne forbindelse med skade på gårdenes innmark i form av opptråkking av grastorv med derav følgende mindre avling. Gjerder rundt innmarken er dessuten

Side:1210

blitt skadet av dyra. Det er videre forklart at reinsdyrene til dels også har gjort skade på skogen i gårdenes utmark - særlig når det gjelder ungskog. Tiltalte hevder imidlertid at reineierne har rett til å ferdes med dyra i utmarken. For ikke å komplisere saken, ser retten bort fra slike utmarksskader hvor eiendommen ligger innenfor reinbeitedistriktet. Dette gjelder også påstått forringelse av gårdenes rett til mosetak i utmarken. Retten regner derimot med at reinsdyr fra Riast/Hylling reinbruksgruppe i noen grad har voldt skade på skog og mose i utmarksområder som ligger utenfor reinbeitedistriktet. Det er behov for mose til foring på gårdene.

En av de eiendommer som er nevnt i tiltalens post II, inntar en særstilling. Det gjelder eiendommen Haugen, gnr. 90 bnr. 1 i Røros. Denne gården ligger i motsetning til de foran nevnte i Sølendet, nord for Brekken. Gården skal ved jordskifte påbegynt i 1952 og avsluttet i 1975 være «flyttet» dit, og den nåværende eier, Karl Skjei, fikk bureiserstatus og ryddet gården fra 1970. Den har nå 145 dekar dyrket mark og ca. 25 000 dekar utmark som består av bjørkeskog, myr og snaufjell. Eiendommen ligger - som retten senere skal komme tilbake til - midt i reinsdyrenes trekk mellom sjøene Aursunden og Rien Det anses godtgjort at det til tid som angitt i tiltalebeslutningens post II - fra 20. juni til 15. juli 1976 samt fra 4. august til 6. november 1976 kom reinsdyr inn på gårdens innmark. Særlig var invasjonen betydelig om høsten da det kunne være mellom 1000 og 2000 reinsdyr på innmarken hver eneste dag. Skjei har elektrisk gjerde rundt innmarka av hensyn til sine egne dyr. - - -

Slik som reindriften utøves av Riast/Hylling reindriftsgruppe blir den enkelte eiers rein ikke holdt adskilt under beiting og flytting. Tiltalen i postene I og II er som det fremgår, reist mot A i egenskap av reineier. A var på den tid eier av om lag 11 prosent av det antall rein som ble drevet kollektivt. Aktoratet gjør på dette grunnlag gjeldende at det statistisk sett må ha vært et innslag av rein som tiltalte eier, blant de dyr som er omhandlet i postene I og II. Aktor viser i denne forbindelse til utsagn i lappefogdens vitneforklaring der han anslår at tiltaltes rein har utgjort minst 5 prosent - og snarere mellom 5 og 10 prosent - av de dyr som oppholdt seg utenfor reinbeitedistriktet eller kom inn på fremmed eiendom. Forsvareren bestrider da heller ikke at A's rein har vært inne på noen av de arealer som der er nevnt. Slik forholdene ligger an, vil også retten måtte legge dette til grunn ved vurderingen av saken. - - -

Retten finner det som tidligere nevnt godtgjort at reinsdyr som tiltalte eier, har oppholdt seg utenfor grensene for Femund reinbeitedistrikt. Dyrene er særlig kommet inn på tilstøtende områder ved Narjordet, Høsøya, Monsvolden, Håneset, Jøsviken, Rylia og Sevatdalen. Det er gjennom en rekke av vitneforklaringene kommet frem at det ikke bare er skjedd i de relativt kortvarige tidsrom som er angitt i tiltalebeslutningens post I, men til dels også til annen tid i løpet av vinteren 1976-77. Vitner forklarer at de i en årrekke har vært plaget med invasjon av reinsdyr fra Riast/Hylling reindriftsgruppe. Retten er i den foreliggende sak som i andre straffesaker bundet av straffeprosessens anklageprinsipp, som innebærer at retten ikke kan pådømme andre forhold enn dem tiltalen gjelder. Retten er dermed i det vesentlige bundet av de tidsrammer som er angitt i forelegget, men antas i noen grad å kunne fravike disse da tiltalen gjelder «fortsatte» forseelser. Retten bygger for så vidt på den oppfatning som kommer til uttrykk hos

Side:1211

Johs. Andenæs, Straffeprosessen i første instans, side 294-295. Dette innebærer at saken vil måtte bedømmes på grunnlag av de driftsforhold som man hadde vinteren 1976-77. Slik tiltalen er utformet, er retten avskåret fra å behandle saken i slik tidsmessig bredde som man synes å ønske på grunneierhold. Visse begrensninger ville dessuten følge av påtaleregelen i reitr driftslovens §75 og av reglene om strafferettslig foreldelse.

Straffebestemmelsen i reindriftslovens §74a rammer «den hvis rein oppholder sig utenfor det reinbeitedistrikt eller område (§2 §4) hvor de skal være (§11 og §12)». Av lovens forarbeider fremgår det klart at bestemmelsen er ment å skulle være en objektiv straffebestemmelse - det vil si at overtredelse straffes selv om det ikke foreligger subjektiv skyld, og slik er da bestemmelsen også blitt tolket i praksis, jfr. Retstidende 1960 755 flg. og Retstidende 1938 411 flg. (som gjaldt en tilsvarende bestemmelse i reindriftslovens §96a). Slike objektive straffebestemmelser har man i noen grad også hatt utenfor reindriftslovens område. Objektivt straffansvar for hundeeier er således hjemlet i lov 9. juli 1926 nr. 4 om ansvar for skade på bufé ved hund m.v., og tidligere hadde man også regler om objektivt straffansvar for eier av husdyr som kommer inn på annenmanns eiendom,' men disse bestemmelser er nå erstattet med straffebestemmelser som krever forsett eller uaktsomhet (jfr. lov 16. juni 1961 nr. 12 om ymse beitespørsmål, §16). I det forslag som i oktober 1976 ble fremmet om ny reindriftslov (Ot. prp. nr. 9 for 1976-77) er det ikke tatt med bestemmelser om straff uten hensyn til subjektiv skyld. Utkastet til straffebestemmelse (§34) setter det vilkår at overtredelsen i det minste er uaktsom. Proposisjonen til ny reindrifislov er som det vil være kjent, ennå ikke blitt behandlet i Odelsting og Lagting. Saken vil følgelig måtte avgjøres etter den objektive straffebestemmelse i §74a i den gjeldende reindriftslov fra 1933 - en lov som ble gitt på en tid da reindriften var basert på naturalhusholdning og nomadetilværelse, mens man i senere årtier har hatt en utvikling i retning mot en mer ekstensiv driftsform med pengehusholdning, økte krav til levestandard, fast bosetning m.v. Deile gjelder i utpreget grad den reindrift som foregår fra Riast/Hylling reinbruksgruppe.

Høyesterett har som nevnt så sent som i 1960 lagt til grunn at reindriftslovens §74a hjemler straff uten hensyn til subjektiv skyld. - - -

Et grunnlag for frifinnelse kan derimot ligge i umulighet, - - -(se sitat i Høyesteretts kjennelse).

Retten finner på tilsvarende måte at tiltalte må bli å frifinne for tiltalens post II med hensyn til den del av forholdet som refererer seg til november måned 1976. Etter straffebestemmelsen i reindriftslovens §74 n jfr. §29 kreves det subjektiv skyld for at straff skal kunne komme til anvendelse, og da enten forsett eller uaktsomhet - jfr. straffelovens §40 annet ledd sammenholdt med §1 og strl. ikrl. §5. Den omstendighet at reinsdyrene i november 1976 beitet og dels voldte skade på landbrukseiendommer som nevnt i post II kan av grunner som nevnt i det foregående, ikke bebreides tiltalte som uaktsomhet. Retten legger også her avgjørende vekt på den ekstraordinært vanskelige situasjon - - - (se sitat i Høyesteretts kjennelse).

Med hensyn til den del av tiltalepost II som gjelder Karl Skjeis eiendom Haugen gnr. 90 bnr. 1 i Røros, er utgangspunktet for vurderingen et annet. Denne gården ligger som tidligere nevnt i Sølendet, nord for Brekken, og tiltalen refererer seg til reinsdyr som er kommet inn på eiendommen i tiden

Side:1212

20. juni 1976 til 15. juli 1976 og fra 4. august 1976 til 6. november 1976. Det meste av den tid faller således forut for den tid da man fikk de ekstraordinære forhold med omfattende nedising av reinbeiter og invasjon av svenskrein. Gården er etter hva det opplyses blitt «flyttet» dit under jordskifte, og jorda er ryddet av Karl Skjei fra 1970 og utover. Gården har i dag 145 dekar dyrket mark. Tiltalte anfører at det ved jordskiftet ikke ble tatt tilstrekkelig hensyn til reindriften. Dette bekreftes av statskonsulent Villmo som uttaler at han har pleid å nevne tilfellet med denne eiendom som et utpreget eksempel på manglende hensyn overfor reinnæringens interesser. Det er på det rene at Skjei av lappefogden i 1971 ble orientert om reineiernes rettigheter og at gården var blitt plassert midt i reintrekket mellom Rien og Aursunden. Tilsvarende orientering skal Skjei også ha mottatt fra tiltalte. Skjei har i sin vitneforklaring for retten forklart at han første gang ble plaget av rein på eiendommen i 1971, og at det har gjentatt seg hvert eneste år siden da. Han forklarer at han har telefonert til tiltalte og til lappefogden om forholdet, men at disse henvendelser ikke førte til noen bedring i forholdene.

Ved vurderingen av skyldspørsmålet legger retten her til grunn at eiendommen ligger meget utsatt til for rein, og at praktisk talt alle dyr som tilhører Riast/Hylling reinbruksgruppe passerer i dette området på vei fra sommerbeitene til vinterbeitene. Man befinner seg da i en spredningstid da det er vanskelig å holde dyra under kontroll. Under trekket baserer man seg på utkantbevoktning av dyra. I oktober 1976 gikk spredningstiden over i den meget vanskelige periode som ble innledet med snøfall, regn og påfølgende frost med nedising av store beiteområder. Tiltalte har i sin forklaring fremholdt at reindriftsgruppen ikke hadde noen mulighet for å hindre at reinsdyr på sommeren, ettersommeren og høsten 1976 kom inn på nydyrkingsområdene på Skjeis eiendom, og at man i tilfelle måtte ha ordnet seg med kontinuerlig vakthold på eiendommen - noe man ikke hadde mulighet for å gjennomføre. Problemet synes å kunne løses ved inngjerding av innmarka. Skjei vil ikke holde annet gjerde enn det han mener å ha behov for av hensyn til egen buskap, og har begrenset seg til å sette opp elektrisk gjerde. Reineiere synes å oppfatte gjerdespørsmålet som et prinsippspørsmål om reindriftens forhold til nydyrking innen reinbeitedistriktet. Dette spørsmål har i 1974-75 vært oppe i en erstatningssak mellom Karl Skjei og Riast/Hyllingen reinbeitedistrikt v/A. Saken startet opp med lensmannsskjønn etter reindriftslovens §43, og ved takstforretningen ble reineierne tilpliktet å betale erstatning med kr. 4550,- for skade som var voldt på et uinnhegnet nydyrkingsfelt. Det dreide seg her om solidaransvar etter de objektive erstatningsregler i lovens §39 jfr. §42. Skjønnet ble av reineierne påklaget til Gauldal herredsrett under anførsel om at skaden i dette tilfelle ikke gikk inn under reindriftslovens erstatningsbestemmelse. Reineierne fikk ikke medhold i dette og påanket (reindriftslovens §57) herredsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålsutvalget stadfestet herredsrettens avgjørelse av erstatningsspørsmålet. Kjæremålsutvalgets kjennelse ble avsagt 18. juni 1975 og er i utdrag gjengitt i Retstidende 1975 796-97.

Reineiere gjorde for kjæremålsutvalget blant annet gjeldende at det dreide seg om en ren nyetablering - muliggjort ved moderne tekniske hjelpemidler - med rydding av 144 da innmark i reinbeiteområdet, og at skade på slik eiendom må falle utenfor reindriftens erstatningsregler som fastsetter solidaransvar på objektivt grunnlag (§39). Reineierne anførte at det syn som

Side:1213

er kommet til uttrykk i riksadvokat Kjerschows utkast (1922) til ny reindriftslov (det er dette utkast som ligger til grunn for reindriftsloven av 1933) - nemlig at jordbruket i alle forhold skulle gå foran reinnæringen - i dag er forlatt, noe innstillingen av 1966 til ny reindriftslov viser. Ihvertfall kunne dette syn etter reineiernes mening ikke slå igjennom hvor det fra jordbruksnæringens side opptres uaktsomt, slik som i dette tilfelle hvor Skjei i 1971 av lappefogden ble orientert om reineiernes rettigheter, men likevel hadde etablert en betydelig potensiell skademulighet. Skjei kunne meget lett beskytte sine verdier ved å sette opp gjerde som verner mot skade på rein, mens reineierne på sin side ikke kan gjerde inn og vedlikeholde gjerder ved nydyrkinger m.v. i de meget store områder som hvert distrikt omfatter. Reineierne fremholdt at reinnæringen i dag ikke får erstatning når reinbeiteområder blir fratatt næringen ved oppdyrking, og at det vil få de alvorligste konsekvenser for næringen hvis reindriftslovens §39 i tillegg til dette automatisk skulle få anvendelse til beskyttelse av nydyrkingsfelter i slik størrelsesorden som anvendelse av moderne teknologi åpner mulighet for.

Karl Skjei gjorde for kjæremålsutvalget på sin side gjeldende at herredsrettens kjennelse var korrekt. Han bestred at det dreide seg om nyetablering, da det gjaldt et gammelt bruks nydyrking i forbindelse med et nylig gjennomført jordskifte - som ledd i en rasjonalisering som var påtrengende nødvendig hvis jordbrukseiendommene i disse distrikter skal kunne gis akseptable levevilkår etter dagens forhold. Skjei bestred riktigheten av Gauldal herredsretts uttalelse om at det anses på det rene at tamrein gjennom flere hundre år har hatt trekk over det strøk hvor nydyrkingsfeltet ligger. Skjei viste til at det i dag gjør seg gjeldende sterkt avvikende oppfatninger av hvorledes konflikten mellom reindriftsnæringens interesser på den ene side, og jord- og skogbruksnæringens interesser på den annen, bør løses, og at det må bli lovgiverens sak å foreta en avveining av de kryssende næringsinteresser. Det ble fra Skjeis side dessuten anført at han på ingen måte hadde opptrådt uaktsomt. Han hadde derimot motsatt seg å bære de omkostninger som oppføring og vedlikehold av reingjerde ville medføre, og som han etter reindriftsloven ikke hadde ansvar for. At reindriften stadig hadde ført til skader på dyrket mark, berettiget ikke til å trekke den konsekvens at de fastboende gårdbrukere har opptrådt uaktsomt ved ikke å oppføre gjerder som freder mot rein; derimot syntes dette naturlig å burde ha ført til at reineierne skjerpet tilsynet med reinen. Omkostningene ved oppsetting og vedlikehold av sperregjerder var etter Skjeis oppfatning ikke mer kalkulerbare for de fastboende gårdbrukere enn for reindriftens utøvere, og det måtte samfunnsøkonomisk være riktig at omkostningene belastes den næring som nødvendiggjør tiltaket.

Fra kjæremålsutvalgets premisser hitsettes:

«Reindriftslovens §39jfr. §42 pålegger reineierne - - -» (se Rt-1975-797).

Den avgjørelse som er omtalt her, gjaldt som det fremgår spørsmålet om objektivt erstatningsansvar etter reindriftslovens §39 - altså erstatningsansvar uavhengig av subjektiv skyld. Straffesaken her gjelder derimot spørsmålet om straffeskyld etter den subjektive straffebestemmelse i reindriftslovens §74 n sammenholdt med §29. Ved kjæremålsutvalgets kjennelse fra 1975 er det i relasjon til reindriftslovens objektive erstatningsregler lagt til grunn - - (se sitat i Høyesteretts kjennelse).

Side:1214

Med hensyn til tiltalens post III bemerkes at reindriftslovens §74h rammer distriktsformann som «undlater å gjøre tjeneste som sådan eller å utføre nogen ham som sådan påhvilende tjenesteplikt eller er forsømmelig ved utførelsen av sådan plikt». I lovens §15 står det at formann og nesteformann «plikter nøie å efterkomme den instruks som Kongen utferdiger for deres arbeide», og etter instrukens punkt 5 «påligger det formann og i hans forfall næstformann - - -å påse at fjellsamene med omhu vokter sine rein». Det dreier seg således om et uaktsomhetsansvar. Tiltalen knytter seg her til det forhold at reinsdyr som tilhører reineiere i distriktet i tilfeller som nevnt i tiltalens poster I og II har beitet utenfor reinbeitedistriktet og på jordbrukseiendommer innenfor reinbeitedistrikt som beskrevet under disse tiltaleposter.

Etter det som er fremkommet fratrådte tiltalte som formann i reinbeitedistriktet fra årsskiftet 1976/77. Det er dermed uten videre gitt at han må frifinnes for den del av tiltalen som gjelder tiden etter 31. desember 1976. Etter det standpunkt som retten foran er kommet til med hensyn til frifinnelse for tiltalen etter postene I og II, vil han - av grunner som nevnt under disse tiltaleposter - også for øvrig måtte frifinnes etter post III. Retten kommer følgelig til at tiltalte verken som reineier eller distriktsformann kan bebreides for det inntrufne og at han under de foreliggende omstendigheter ikke har gjort seg skyldig i slik (uaktsom) pliktforsømmelse som er nødvendig for at det skal kunne anvendes straff etter §74h. Mindretallet - rettens formann - finner på tilsvarende måte som under behandlingen av tiltalens post II å måtte stemme for fellelse også etter post III for så angår rein som i juni, juli, august og september 1976 kom inn på innmarka på Karl Skjeis eiendom, men mener som flertallet at tiltalte bør frifinnes for det som ellers er lagt til grunn for tiltalen i post III. - - -