Rt-1978-925

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1978-09-02
Publisert:	Rt-1978-925
Stikkord:	Odelsrett, Prosessuelle spørsmål
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 118/1978
Parter:	Andre Høva (advokat Rolf Nybakk - til prøve) mot Gunnar Høva (høyesterettsadvokat Hans A. Hegje).
Forfatter:	Michelsen, Sinding-Larsen, Røstad, Bølviken, Mellbye
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §385, Jordloven (1955) §55, Odelsloven (1821) §1, §9, §386, Vergemålsloven (1927) §15, §9

Dommer Michelsen: Den 22. august 1964 utstedte Gunnar Høva skjøte på sin ideelle halvpart i eiendommen Saupeset seter, gnr. 75 bnr. 4 i Nes herred, til sin yngre bror Åsmund Høva som fra før eide den andre ideelle halvparten. Den 31. juli 1970 tilbakeskjøtet Åsmund Høva den ideelle halvparten til den eldre broren. Da Åsmund Høva mente at brorens odelsrett av preskribert i løpet av den tiden

Side:926

eiendommen hadde vært på den yngres hånd, gikk han og hans hustru som verger for deres mindreårige sønn André i 1973 til odelssøksmål mot Gunnar Høva. Denne har tatt til gjenmæle. Han mener at Saupeset seter ikke kan anses som jord på landet, at den yngre broren i det tidsrom han hadde hjemmelen til eiendommen, ikke hadde full eiendomsrett til den, at hans egen odelsrett også av andre grunner ikke er preskribert, og at Asmund Høva etter vergemålslovens regler var inhabil til å reise odelssøksmål på vegne av sin sønn.

I dette søksmål avsa Hallingdal herredsrett den 20. juni 1975 dom

«1. Gunnar Høva frifinnes.

2. Partene bærer hver sine omkostninger.»

Denne avgjørelse brakte André Høva inn for Eidsivating lagmannsrett, som den 11. mars 1977 avsa dom i saken. Dommen har slik domsslutning:

«1. Herredsrettens dom, odelstakstene og forliksbehandlingen oppheves, og saken avvises fra domstolene.

2. André Høva v/verger Ragnhild og Åsmund Høva dømmes til å betale Gunnar Høva saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett med 12 200 - tolvtusentohundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Over lagmannsrettens dom har André Høva erklært anke.

Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptak ved Hallingdal herredsrett. Der har, foruten Åsmund og Gunnar Høva, Åsmunds hustru og to vitner avgitt forklaringer.

Den ankende part har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende det samme som for de underordnede retter.

Etter André Høvas mening var Gunnar Høvas løsningsrett preskribert da han i 1970 fikk den ideelle halvpart av eiendommen tilbakeskjøtet til seg. Etter den tidligere odelslovs §9 annet punkt, slik den etter sikker rettspraksis har vært forstått, er da ikke bare den eldre løsningsrett, men også hans odelsrett falt bort. Asmunds sønn kan da løse eiendommen på odel fra sin onkel.

I tilknytning til denne anførsel gjør André gjeldende at hans far i den tiden han hadde hjemmelen til eiendommen, hadde full eiendomsrett til den. Ved de avtaler de inngikk i 1964, forutsatte brødrene at Åsmund, som straks fikk skjøte på Saupeset, skulle bli eier av denne eiendommen selv om Gunnar ikke fikk samtykke av jordbruksmyndighetene til å utskille seteren Myking fra hovedbølet Høva. Gunnar skulle selv ha risikoen for at utskillelsen rettslig sett gikk i orden. Åsmunds eiendomsrett til Saupeset var således ikke betinget.

Etter Andrés mening er Saupesei etter sin størrelse og den bruk som er gjort av den, å anse som jord på landet i odelslovens forstand.

Side:927

Eiendommen har et betydelig areal av god bonitet og har store jordressurser som kan dyrkes opp. Den ligger i et typisk jordbruksområde og har vært i kontinuerlig drift til i dag. Den har ytet et vesentlig bidrag til familiens økonomi.

André Høva hevder videre at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at vergen var inhabil til å reise odelssak på vegne av sønnen, og derfor har opphevet herredsrettens dom og avvist saken fra domstolene. Det rettslige syn lagmannsretten har bygd sin avgjørelse på, stemmer ikke med det som vanlig er antatt, og som er lagt til grunn i praksis. Lagmannsretten har trukket for vide konsekvenser av kjennelsen i Rt-1969-232, som er en konkret avgjørelse i et meget spesielt tilfelle. En verge kan for øvrig bare anses som inhabil dersom hans søksmål på vegne av den umyndige er et misbruk av odelsrett, og det er her ikke tilfellet.

Til ankemotpartens anførsel om at man, når det foregår overdragelser innenfor den samme odelsrettslige linje, må ta §9 annet punkt i den tidligere odelslov på ordet og således bygge på at bare løsningsretten, ikke tillike odelsretten går tapt, har André anført at dette spørsmål i denne sak ingen betydning har, da det her er tale om overdragelse fra en linje til en annen.

André Høva har nedlagt slik påstand:

«1. Gunnar Høva dømmes til å utstede skjøte til André Høva v/verger Ragnhild og Åsmund Høva på ideell halvpart av Saupeset, gnr. 75 bnr. 4 i Nes.

2. Gunnar Høva dømmes til å fravike eiendommen 14. april 1979.

3. Gunnar Høva dømmes til å betale saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Ankemotparten har henholdt seg til lagmannsrettens dom, som han mener er riktig i begrunnelse og resultat, og har for øvrig gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere instanser.

Gunnar Høva har nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes og Gunnar Høva tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Subsidiært: Gunnar Høva frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og for Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten.

Innledningsvis bemerker jeg at lagmannsretten, som opphevet herredsrettens dom og avviste saken fra domstolen, uriktig har avgjort saken ved dom. Det skulle ha vært avsagt kjennelse. Jeg viser til tvistemålslovens §385 og til avgjørelsen i Rt-1969-232. Denne prosessuelle feil kan dog ikke tillegges noen virkning. En opphevelseskjennelse, også en som er kombinert med en avvisningsavgjørelse etter tvistemålslovens §386 første ledd, er ankegjenstand på samme måte som en dom, jfr. lovens §385 annet ledd.

Som det vil fremgå av hva jeg alt har sagt om mitt resultat, inntar jeg et annet standpunkt enn lagmannsretten når det gjelder spørsmålet

Side:928

om Åsmund Høva var inhabil til som verge for sønnen å gå til odelssøksmål mot broren.

En selger av et odelsgods vil som hovedregel ikke kunne anses inhabil til å anlegge odelssøksmål mot sin kjøper i egenskap av verge for et av sine barn. Man har i rettspraksis en rekke eksempler på slike situasjoner, hvor man ikke har avvist søksmålet på grunn av inhabilitet. Avgjørelsen i Rt-1969-232 viser imidlertid at det kan forekomme at man må anse en verge inhabil til å gå til odelssøksmål. Av den kjennelsen jeg har nevnt, fremgår det at vergen hadde påtatt seg en spesiell forpliktelse til å respektere interesser som stod i strid med den umyndiges.

Etter min mening ligger forholdet i denne sak ikke slik an. Jeg skal komme tilbake til dette punkt når jeg har behandlet de materielle spørsmål som er reist, og som har nøye tilknytning til det problem jeg nå har vært inne på.

Inntil august måned 1964 var brødrene Gunnar og Åsmund Høva sameiere i de to setrene Saupeset og Myking. Ved avtalene av 22. august og 10. desember 1964 ble de enige om å ordne eiendomsforholdet til setrene slik at Gunnar skulle bli eneeier av Myking og Åsmund av Saupeset. Etter min oppfatning må man forstå avtalene dithen at det skulle være en likevekt mellom hva hver av partene ytet. I overenskomsten av 22. august tales det om at Asmund som vederlag for hva han har avgitt til broren, skal ha eneeiendomsretten til Saupeset, og passusen om hvordan det skal forholdes ved senere utskiftninger viser også at det skulle være en balanse mellom ytelsene. Den annen avtale betegner seg som et makeskifte, og denne ordbruk kan peke hen på en likevekt mellom det hver av partene oppnådde.

Avtalene lot seg så vel rettslig som faktisk straks gjennomføres for Saupeset som var særskilt skyldsatt. Myking var det derimot ikke, og for at Gunnar skulle få full eiendomsrett til denne seteren, måtte det foreligge samtykke til utskillelsen fra hovedbølet fra jordbruksmyndighetene etter jordloven av 1955 §55. Når jordbruksmyndighetene i henhold til denne preseptoriske lovbestemmelse nektet samtykke til fradeling av Myking, kan det ikke av avtalen mellom partene på dette punkt flyte slike rettsfølger som en lovlig overdragelse av fast eiendom ellers innebærer. Gunnar Høva var derfor i tidsrommet 1964 til 1970 i lovens forstand ikke eneeier av Myking. I forholdet mellom partene må Gunnar betraktes som bare å ha vært den faktiske bruker av seieren.

Da brødrene inngikk sine avtaler, var de fullt klar over at det kunne medføre vanskeligheter å oppnå samtykke hos jordbruksmyndighetene til å skille Myking fra hovedbølet. De uttalte dog i den første overenskomsten at de ønsket den opprettholdt seg imellom så langt den lot seg gjennomføre. Ut fra det likevektssynspunkt som jeg mener deres avtaler var preget av, må da også Asmund ses som faktisk bruker av Saupeset inntil overdragelsen av Myking rettslig sett kunne bringes i orden.

Det er etter dette naturlig å forstå avtalene dithen at Åsmunds eiendomsrett til den ideelle andel i Saupeset som ble skjøtet over på

Side:929

ham, var betinget av at broren oppnådde full eiendomsrett til Myking.

Dette syn bestyrkes etter min oppfatning av partenes avtale av 1970 da den ideelle andel av Saupeset ble skjøtet tilbake til Gunnar. Det var på dette tidspunkt klart at Gunnar ikke kunne oppnå eiendomsrett til Myking, og partene trakk konsekvensen av den ulikevekt mellom dem som ville oppstå, og omgjorde de tidligere overenskomster.

Åsmund kan etter dette ikke sies å ha besittet Saupeset med full eiendomsrett fra 1964 til 1970.

Det kan etter min oppfatning ikke, som hevdet av den ankende part, ses som et uttrykk for at Gunnar anerkjente Åsmund som full eier av Saupeset, at han på vegne av sin sønn Arne Gunnar gikk til odelssøksmål mot broren for å ta tilbake den ideelle andel. Et slikt spørsmål var etter min mening i lys av det standpunkt Åsmund den gangen inntok, et adekvat middel for å sikre at guttens odelsrett ikke gikk tapt ved preskripsjon.

Av det standpunkt jeg er kommet frem til når det gjelder Åsmunds rett til Saupeset, følger det at det i tidsrommet fra 1964 til 1970 ikke løp noen preskripsjonsfrist for Gunnar Høva. Han er således fremdeles best odelsberettiget til eiendommen, og André Høvas odelssøksmål mot ham kan ikke føre frem.

Etter mitt resultat er det unødvendig for meg å ta stilling til om eiendommen kan betraktes som jord på landet, eller til det spørsmål om forståelsen av §9 annet punkt i den tidligere odelslov som er reist av ankemotparten.

Da Åsmund Høva skjøtet eiendommen tilbake til sin bror, trakk han etter min oppfatning konsekvensen av det de to på dette tidspunkt seg imellom oppfattet som en naturlig forståelse av de tidligere avtaler. Mer kan jeg ikke legge i Asmunds opptreden, og det er da ikke grunnlag for å si at han overfor Gunnar påtok seg en særskilt forpliktelse til å hindre at det som følge av det som var skjedd ble reist odelssøksmål mot broren fra andre enn ham personlig. Man kan da ikke fastslå at Asmund var inhabil til å reise odelssøksmål mot Gunnar på vegne av Andre, og således ikke oppheve herredsrettens dom og avvise saken fra domstolene.

André Høvas anke har etter dette ikke ført frem, og han har ikke fått medhold i noen av instansene. Da imidlertid avgjørelsen i saken må treffes på grunnlag av uklare avtaler, og da begge avtalepartene bør bære sin del av skylden for denne uklarhet, er jeg kommet til at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av rettene.

Jeg stemmer for denne

dom:

Gunnar Høva frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Sinding-Larsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Side:930

Dommerne Røstad, Bølviken og Mellbye: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Finn Jervell):

Saken gjelder odelsløsning av en halvpart av eiendommen Saupeset seter (grunnbokens betegnelse: Saupeset), gnr. 75, bnr. 4 i Nes. - - -

Gunnar Høva overtok hele eiendommen fra sine foreldre i 1937. 11957 overdro han en ideell halvpart til Sverre Merødningen. Denne ideelle halvpart tok Asmund Høva igjen på odel samme år. Ved skjøte dat. 22.8.1964, tingl. 24. s.m. overdro Gunnar Høva sin ideelle halvpart til Åsmund Høva. Overdragelsen var et ledd i en ordning av eiendomsforhold mellom brødrene. Ved skjøte dat. 31.7.1970, tingl. 4.3. s.å., overdro så Asmund Høva en ideell halvpart tilbake til Gunnar Høva. Denne overdragelse fant sted etter at Gunnar Høvas sønn Arne Gunnar i 1967 hadde anlagt odelssøksmål mot Åsmund Høva. Odelssøksmålet ble for øvrig avvist ved kjennelse 15.8.1970. Etter tilbakeskjøtingen er altså forholdet mellom brødrene Gunnar og Åsmund Høva det samme som før 1964 idet de hver eier en ideell halvpart av eiendommen.

Gunnar Høva og Åsmund Høva er siden 1956 eiere av eiendommen Høva, gnr. 53, bnr. 5 i Nes. Gunnar Høva fikk eiendommen overdratt fra faren i 1953. I 1956 overdro han halvparten av eiendommen til Asmund Høva. Den 22.8.1964 ble det mellom dem inngått slik

«Overenskomst:

Mellem Gunnar Høva og Åsmund Høva er det inngått følgende overenskomst.

Gunnar Høva skal ha eneeiendomsretten til langseteren Myking under nedre Høva, gnr. 53, bnr. 5(3 løbel) med tilliggende skog og alle rettigheter. Dessuten skal han på samme måte ha Brekkebråten under gnr. 53, bnr. 5.

Begge parter er kjent med at denne overenskomst ikke kan gjennomføres rettslig, idet fylkeslandbruksstyret ikke kan påregnes å gi samtykke til de nødvendige fraskylddelinger.

Men partene vil likevel ha overenskomsten opprettet seg imellem som bindende avtale så langt den kan gjennomføres.

Som vederlag for ovennevnte, skal Åsmund Høva ha eneeiendomsretten til Nystuvollen på Saupeset, gnr. 75, bnr. 4, med tilliggende skog og alle tilliggende rettigheter. Da denne er særskilt matrikulert, skal Gunnar utste skjøte på sin halvpart til han.

Videre skal det ved eventuelle utskiftninger senere deles likt mellem partene i henhold til retten (løbbelskylden) på begge setre. D.v.s. at begge seire har tilsammen 13 1/2 løbbel, og det skal deles likt på begge seire.

Endelig skal Åsmund ha en båthustomt ved Mykingsjøen på omforenet sted på setervollen. Og adkomstveg til den.

I eiendommen for øvrig skal eierforholdet være som hittil og likeså med driften.»

I samsvar med denne overenskomst utstedte Gunnar Høva samme dag skjøte til Åsmund Høva på sin halvpart av Saupeset, gnr. 75, bnr. 4.

Overenskomsten av 22.8.1964 ble den 10.12.1964 erstattet av følgende

«Makeskifte:

Mellem Gunnar Høva og Åsmund Høva er det inngått følgende makeskifte,

Side:931

uten mellemlag. Verdien av hver part kr. 5 000.

Gunnar Høva skal ha eneeiendomsretten til langseteren Myking under nedre Høva, gnr. 53, bnr. 5(3 løbel) med tilliggende skog og alle rettigheter. Dessuten skal han på samme måte ha Brekkebråten under gnr. 53, bnr. 5.

Som vederlag for ovennevnte skal Asmund Høva ha eneeiendomsretten til Nystuvollen på Saupeset, gnr. 75, bnr. 4, dog således at han skal fraskyldsette 3 3/4 løbel av denne eiendoms grunnrett som er på 10 1/2 løbel. Dersom andelen blir fordelt med en halvpart på hjem- og langseter, skal Asmund bare fraskyldsette halvparten av det anførte. Den fraskyldsatte andel omfatter alle herligheter.

Endelig skal Åsmund ha en båthustomt ved Mykingsjøen på omforenet sted på setervollen og adkomstveg til den.

I eiendommen for øvrig skal eierforholdet være som hittil.

Overenskomsten er opprettet i 2 eksemplarer hvorav partene beholder ett hver.

Dette makeskifte trer i steden for den overenskomst som ble opprettet mellem partene 22.8.1964.»

Makeskifteavtalen ble tinglyst samme dag. - - -

Rettens vurdering:

Gjenstand for odelsrett er iflg. lov om odelsretten og åsetesretten av 26. juni 1821 «jord på landet», jfr. Lovens §1. En forutsetning for at søksmålet skal føre frem er således at den eiendom tvisten gjelder er å anse som «jord på landet» i odelslovens forstand. - - -

Eiendommen Saupeset må etter rettens mening karakteriseres som en jordbrukseiendom og dermed «jord på landet». Den har som tidligere nevnt vært brukt som seter til eiendommen Høva. Etter at seterdriften sluttet har den vært brukt til beite. Setervollen er god dyrkingsjord og vil i fremtiden utvilsomt ha atskillig verdi som tillegg til hovedeiendommen Høva. Litt inntekt følger det også med ved bortleie av jakt og fiske i sameiet. At det ikke er våningshus på eiendommen kan etter rettens mening ikke være avgjørende. Heller ikke antas det å være noe hinder for odelsløsning at det ikke gjelder en hel eiendom, men bare en ideell halvpart.

Etter de gjeldende odelsrettslige preskripsjonsregler er det ved fast praksis fastslått at ikke bare løsningsretten, men hele odelsretten blir preskribert når en fjernere odelsberettiget sitter med eiendommen lenger enn preskripsjonstiden. Skulle man ensidig bygge på preskripsjonsreglene, vil det neppe være tvilsomt at saksøkte har mistet sin odelsrett ved å la broren sitte med eiendommen fra 1964 til 1970. Sett på bakgrunn av overenskomsten og den senere makeskiftekontrakt fra 1964 synes resultatet urimelig og nærmest støtende. Det synes også urimelig at den omstendighet at eiendommen i 1970 ble skjøtet tilbake til saksøkte og ikke til hans sønn, som hadde anlagt odelssøksmålet i 1967, skal være avgjørende. Var eiendommen blitt skjøtet til odelssøkeren, kan det ikke være tvilsomt at saksøkeren i nærværende sak ikke ville kunne vinne frem med et odelssøksmål. At odelssøksmålet ble avvist må være uten enhver betydning. Avvisningen fant først sted etter at tilbakeskjøting hadde funnet sted og saksøkte hadde oppnådd det han ønsket med odelssøksmålet, nemlig å få eiendommen tilbake. At odelssøksmålet ble avvist, antas å være en lapsus av vedkommende dommerfullmektig idet partene var blitt enig om tilbakeskjøting og hadde begjært saken hevet. Samtykke forelå for øvrig før tilbakeskjøtingen, men var ikke innsendt til

Side:932

retten. Når samtykke ikke ble innhentet tidligere, var grunnen åpenbart at det ble forhandlet om en ordning. Dette var også grunnen til at odelstakst ikke ble berammet før i 1970. Det var noen dager før odelstaksten skulle holdes partene ble enige om tilbakeskjøting.

Saken kan etter rettens mening ikke avgjøres utelukkende på grunnlag av preskripsjonsreglene. Man må også ta med i vurderingen avtalen mellom saksøkte og saksøkerens verge i overenskomsten og senere den tinglyste makeskiftekontrakt i 1964. Forholdet var da avtalen ble inngått at brødrene var sameiere i såvel hovedeiendommen Høva med seteren Myking, og husmannsplassen Brekkebråten og Saupeset som tvisten gjelder. Etter avtalen skulle saksøkte bli eneeier av Myking og Brekkebråten mens broren skulle bli eneeier av Saupeset, en etter rettens mening rimelig og fornuftig ordning, som imidlertid landbruksmyndighetene uvisst av hvilken grunn har nektet å medvirke til. Saksøkte oppfylte sin del av avtalen ved å skjøte sin ideelle halvpart av Saupeset til broren slik at han ble eier av hele eiendommen. På grunn av landbruksmyndighetenes holdning kunne ikke saksøkte få overført Myking seier og Brekkebråten til seg idet skylddeling ble nektet. Det var fordi avtalen ikke kunne gjennomføres odelssøksmålet i 1967 ble anlagt. Ved tilbakeskjøtingen til saksøkte i 1970 ble brødrene igjen sameiere som de var før avtalen i 1964. Retten har ikke funnet å kunne legge noen avgjørende vekt på passusen i overenskomsten av 22.8.1964 om at «Begge parter er kjent med at denne overenskomst ikke kan gjennomføres rettslig, idet fylkeslandbruksstyret ikke kan påregnes å gi samtykke til de nødvendige fraskylddelinger». Passusen er ikke tatt med i makeskiftekontrakten av 10.12.1964 som avløste overenskomsten og som ble tinglyst. I forbindelse med tilbakeskjøtingen ble makeskiftekontrakten slettet som opphørt. Iflg. skjøtet er det forutsetningen at likelydende makeskifteavtale skal opprettes mellom brødrene såsnart myndighetene gir tillatelse til det. At dette fortsatt gjelder er bekreftet under hovedforhandlingen.

Til tross for den foran gjengitte passus i overenskomsten av 22.8.1964 og det følgende avsnitt i overenskomsten: «Men partene vil likevel ha overenskomsten opprettet seg imellem som bindende avtale så langt den kan gjennomføres», har det åpenbart vært partenes forutsetning at Åsmund Høva ikke skulle bli eneeier av Saupeset medmindre saksøkte ble eneeier av Myking seter og Brekkebråten. Tilbakeskjøtingen i 1970 bekrefter også dette.

Selv om saksøktes ideelle halvpart av Saupeset har vært ute av hans besittelse i over preskripsjonstid, kan ikke dette være avgjørende når man har for øye avtalen mellom saksøkte og hans bror og forutsetningene for overdragelse av eiendommen. Ved tilbakeskjøtingen er eierforholdet mellom dem blitt slik det var ved avtalens inngåelse. Åsmund Høva må da etter rettens mening være avskåret fra på vegne av sin umyndige sønn å søke eiendommen tilbake på odel. Når han og saksøkte er blitt enig om å gjenopprette det gamle sameie, kan han ikke som verge for sønnen anlegge odelssøksmål mot saksøkte. Det må etter rettens mening åpenbart være i strid med forutsetningene for tilbakeskjøtingen.

Saksøkte blir etter dette å frifinne. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Erling Haugen, lagdommerne Sigurd Fougner Hagen og Erling Slyngstad):

Side:933

Andres Høva kjøpte omkring århundreskiftet Nystuvollen på Saupeset, gnr. 75 bnr. 4 i Nes. Eiendommen, som nedenfor er kalt Saupeset, ble senere brukt som heimseier for kjøperens eiendom Høva nedre, gnr. 53, bnr. 5 og 4 m.fl., også i Nes. Høva nedre hadde fra tidligere langseter på Myking. Denne seter er ikke særskilt skyldsatt.

I 1936 fikk eldste sønn på Høva nedre, Gunnar Høva, overdratt Saupeset. Videre fikk han i 1953 overdratt Høva nedre. Han overdro i 1956 halvparten av denne eiendom til sin yngre bror Åsmund Høva.

Gunnar Høva solgte i 1956 en ideell halvpart av Saupeset til Sverre Merødningen, men Åsmund Høva tok året etter det solgte igjen på odel. De to brødrene ble således sameiere både i Høva nedre og i Saupeset.

Den 22. august 1964 inngikk brødrene en overenskomst. Etter denne skulle Gunnar Høva ha eneeiendomsretten til langseteren på Myking og til plassen Brekkebråten under Høva nedre.

I overenskomsten heter det:

«Begge parter er kjent med at denne overenskomst ikke kan gjennomføres rettslig, idet fylkeslandbruksstyret ikke kan påregnes å gi samtykke til de nødvendige fraskylddelinger.

Men partene vil likevel ha overenskomsten opprettet seg imellom som bindende avtale så langt den kan gjennomføres.»

Videre bestemmes det i kontrakten at Åsmund Høva skal ha eneeiendomsretten til Saupeset, og «Da denne er særskilt matrikulert, skal Gunnar utste skjøte på sin halvpart til han.»

Overenskomsten har også en del andre bestemmelser som er av mindre interesse for denne sak. Til slutt heter det:

«I eiendommen forøvrig skal eierforholdet være som hittil og likeså med driften.»

I samsvar med overenskomsten utstedte Gunnar Høva samme dag skjøte på sin ideelle andel i Saupeset til Åsmund Høva.

Den 10. desember 1964 ble overenskomsten av 22. august 1964 avløst av en avtale om makeskifte. Avtalen er stort sett i samsvar med overenskomsten, men de to avsnitt om at brødrene var klar over at overenskomsten ikke kunne gjennomføres rettslig er ikke med.

Det ble søkt jordbruksmyndighetene om samtykke til å skylddele langseteren på Myking og Brekkebråten fra Høva nedre, men tross en rekke søknader og henvendelser, blant annet klage til Landbruksdepartementet, nektet jordbruksmyndighetene å gå med på det.

Gunnar Høva forsøkte så å få Åsmund Høva til å skjøte tilbake til seg den ideelle andel av Saupeset. Denne var ikke villig til det, og som verge for sin umyndige sønn Arne Gunnar gikk Gunnar Høva til sak for å få løst andelen på odel. Etter overenskomst skjøtet så Åsmund Høva den 31. juli 1970 andelen tilbake til Gunnar Høva. Det anføres i skjøtet at makeskifteavtalen av 10. desember 1964 skulle opphøre og slettes i grunnboken. Forutsetningen var at likelydende makeskifteavtale skulle opprettes mellom partene så snart myndighetene ga tillatelse til det. Den anlagte løsningssak ble senere avvist av Hallingdal herredsrett.

Den 10. august 1973 bekjærte André Høva v/de fødte verger Ragnhild og Åsmund Høva odelstakst på den ideelle andel i Saupeset som Gunnar Høva nå eide. Det ble holdt takst og overtakst, og ved den siste ble andelen taksert til kr. 18 000 hvorav kr. 5 000 for skogen.

Side:934

André Høva gikk til løsningssak, men Gunnar Høva nektet å avstå andelen. - - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten.

Ifølge kontrakten av 22. august 1964 var Gunnar og Åsmund Høva klar over at dens bestemmelser ikke kunne gjennomføres rettslig. Likevel ville de ha overenskomsten opprettet som bindende avtale seg imellom «så langt den kan gjennomføres». Dette er sagt i forbindelse med at Gunnar Høva skulle ha langseteren på Myking og Brekkebråten som ene-eiendom, og denne forutsetning bekreftes ved at det senere i kontrakten er sagt at han skal utstede skjøte på sin halvpart i Saupeset til Åsmund Høva, idet «denne er særskilt matrikulert». Slikt skjøte ble da også straks utstedt.

Når overenskomsten av 22. august 1964 allerede den 10. desember 1964 ble avløst av en avtale om makeskifte, må det skyldes at det ikke ble funnet formålstjenlig å legge fram den opprinnelige kontrakt i forbindelse med en søknad til myndigheten om tillatelse til fraskylddeling av de to eiendommer som Gunnar Høva skulle ha. Det er noe uklart om overenskomsten av 1964 fortsatt skulle være gjeldende internt mellom partene.

Gunnar Høva gjorde iherdige forsøk på å få myndighetene til å gå med på fraskylddeling, og i den første tid ble han hjulpet av Åsmund Høva. Tross ordlyden i overenskomsten må lagmannsretten derfor gå ut fra at brødrene hadde store forhåpninger om at den skulle kunne la seg gjennomføre i sin helhet.

Brødrenes forutsetninger i 1964 har imidlertid mindre interesse for denne sak. Ved skjøtet av 31. juli 1970 falt nemlig makeskifteavtalen bort, og brødrene ble på ny sameiere både i Høva nedre med langseteren på Myking og Brekkebråten og i Saupeset. Eierforholdet mellom dem ble det samme som det var før overenskomsten av 22. august 1964, og Gunnar Høva oppnådde det som Åsmund Høva ikke tidligere ville gå med på. Forutsetningen for skjøtet var at makeskifteavtale av samme innhold som den tidligere skulle opprettes når myndighetene gir samtykke til nødvendig fraskylddeling slik at avtalen kan oppfylles i sin helhet.

Hadde Åsmund Høva ikke gått med på tilbakeskjøting i 1970, ville trolig den odelssak som Gunnar Høva hadde anlagt på vegne av sin sønn, ha fortsatt, jfr. herredsrettens bemerkning om det, og det forutsettes at løsning ville ha funnet sted. I så fall kunne ikke André Høva nå ha tatt andelen igjen på odel, og lagmannsretten er enig med herredsretten i at det vil virke urimelig om den omstendighet at andelen i 1970 ble skjøtet til Gunnar Høva og ikke til hans sønn, skal være avgjørende.

Som verge har Åsmund Høva plikt til å vareta sin sønns interesser, men han har også plikt til å overholde avtalen av 1970 som gjenopprettet det gamle sameie. Om han ved sin handlemåte har påført seg noe erstatningsansvar hvis odelsløsning nå skjer, ligger utenfor denne sak. Det avgjørende må være at han selv har en interesse som strider mot sønnens, nemlig hans plikt til å etterleve avtalen av 1970. Han er da ugild til å handle for sønnen, jfr. vergemålslovens §15. Lagmannsretten mener å finne støtte for sitt syn i Høyesteretts dom i Rt-1969-232. I odelsløsningssaken har begge André Høvas foreldre, Ragnhild og Åsmund Høva, opptrådt som verger. Lagmannsretten antar imidlertid at det ikke er tilstrekkelig at en av vergene ikke er ugild. Når de opptrer i fellesskap, må begge fylle vilkårene for å handle på sønnens vegne i saken. Etter det opplyste under ankeforhandlingen går

Side:935

lagmannsretten for øvrig ut fra at også moren, Ragnhild, var fullt klar over sakens forhistorie da odelsløsningssaken ble innledet.

Gunnar Høva har nå overdratt sine rettigheter i Høva nedre til sønnen Arne Gunnar. Lagmannsretten antar at dette ikke kan ha noen betydning for avgjørelsen i denne sak.

Etter dette blir herredsrettens dom å oppheve, og det samme gjelder odelstakstene og forliksbehandlingen, idet saksbehandlingsfeilen også omfatter disse deler av saken. Videre blir saken å avvise fra domstolene. - - -