Rt-1979-1337
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1979-07-12 |
| Publisert: | Rt-1979-1337 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 228K/1979 |
| Parter: | Selvig Vel v/formannen Kjell Syvertsen (høyesterettsadvokat Odd Seim-Haugen) mot Per Hagens konkursbo v/advokat Leif Chr. Hartsang og hjelpeintervenient Per Hagen (høyesterettsadvokat Rolf Buøen). |
| Forfatter: | Blom, Michelsen, Elstad |
| Lovhenvisninger: | Konkursloven (1863) §134, §20, Tvistemålsloven (1915) §404 |
Dommerne Blom, Michelsen og Elstad.
Drammen skifterett hadde i kjennelse av 15. september 1978 innstilt bobehandlingen av Per Hagens bo etter konkurslovens §20. Kreditorene ble gjort kjent med kjennelsen ved kunngjøring i Norsk Lysningsblad 23. september 1978.
Selvig Vel påkjærte kjennelsen 12. desember 1978 og begjærte oppreisning mot oversittelse av kjæremålsfristen, dersom lagmannsretten skulle komme til at fristen var oversittet.
Eidsivating lagmannsrett avviste kjæremålet i kjennelse av 31. mai 1979.
Selvig Vel påkjærte lagmannsrettens kjennelse og Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerket:
«Lagmannsretten har avvist kjæremålet med den dobbelte begrunnelse at det var fremsatt etter utløpet av kjæremålsfristen, og at det ikke er grunnlag for å gi oppreisning mot oversittelse av fristen.
Så langt lagmannsrettens resultat er begrunnet i at kjæremålsfristen var oversittet, er avgjørelsen truffet i en kjæremålssak. Det er
Side:1338
lagmannsrettens lovtolking som er angrepet, jfr. tvistemålslovens §404 nr. 3. Etter utvalgets oppfatning har lagmannsretten ikke tolket konkurslovens §134 uriktig når den har lagt til grunn at fristen for kjæremål over en kjennelse om innstilling av bobehandlingen løper fra avsigelsen av kjennelsen.
I den utstrekning lagmannsrettens avgjørelse er begrunnet i at oppreisningskravet er avslått, foreligger ikke et videre kjæremål. Det må bero på en misforståelse når det fra intervenientens side hevdes at utvalget etter tvistemålslovens §404 har begrenset kompetanse når det gjelder dette forhold.
Etter det som er kommet frem i kjæremålserklæringen og i tilsvaret fra konkursbobestyreren, må utvalget gå ut fra at lagmannsrettens begrunnelse for å nekte oppreisning, et stykke på vei ikke er holdbar. Det står imidlertid tilbake at innkallingen til den skiftesamling hvor spørsmålet om innstilling ble behandlet, var kunngjort på lovlig måte, jfr. konkurslovens §82. Og videre at kjennelsen om boinnstillingen ble gjort kjent gjennom Norsk Lysingsblad slik det skal gjøres, jfr. NOU 1972:20 213/14. Utvalget mener at dette gir tilstrekkelig begrunnelse for at fristforsømmelsen ikke kan anses for uforskyldt. Det ligger i ordningen at en konkurskreditor må sørge for å følge med, og at det ikke kan gis oppreisning bare fordi dette er unnlatt.
Som lagmannsretten mener også utvalget at det ikke foreligger særlige omstendigheter som likevel kan berettige til oppreisning. Utvalget viser til det lagmannsretten har uttalt om dette. Man har også festet seg ved at konkurskreditors fordring er kr. 3.620,75 i et åpenbart uoversiktlig konkursbo hvor den totale fordringsmasse utgjør vel 4,3 millioner kroner.
Kjæremålet har ikke ført fram. Konkursboet og intervenienten har begge lagt ned påstand om saksomkostninger som må tilkjennes dem, jfr. tvistemålslovens §180 første ledd. Omkostningsansvaret overfor konkursboet settes til kr. 1.000 og overfor intervenienten til kr. 500.
Kjennelsen er enstemmig.»