Rt-1979-1657
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1979-12-20 |
| Publisert: | Rt-1979-1657 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 175/1979 |
| Parter: | Statsadvokat Finn Barkenæs aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Christiansen, Hellesylt, Endresen, Schweigaard Selmer, Stabel |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §342, §341, §396, Løsgjengerloven (1900) §17, Straffeloven (1902) §227, §228, §229, §232, §233, §260, §49, §62, §63, Veitrafikkloven (1965) §22, §31, §3 |
Dommer Christiansen: Agder lagmannsrett avsa 19. september 1979 dom med slik domsslutning:
«Arnstein Nygård dømmes for forbrytelser mot strl. §229 første ledd annet straffalt., jfr. strl. §232, §227 første ledd, strl. §228 første ledd, §260 tredje ledd jfr. første ledd og forseelser mot vegtrafikkl. §31 annet ledd jfr. §22 første ledd, vegtrafikkl. §31 første ledd jfr. §3 og drukkenskapsl. §17, alt sammenholdt med strl. §62 første ledd og strl. §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 2 - to - år.
Til fradrag i straffen kommer 137 - etthundreogtrettisju - dager for utholdt varetektsfengsel.
I erstatning til Storebrand-Idun betaler Arnstein Nygård kr 14.627,40 - fjortentusensekshundreogtjuesju 40/100 - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.
Statsadvokaten i Agder har anket dommen til Høyesterett med påstand om opphevelse på grunn av feil i saksbehandlingen. Domfelte har anket over straffutmålingen, som han mener er for streng.
Jeg finner at påtalemyndighetens anke må tas til følge.
Grunnlaget for denne anke er følgende:
Etter tiltalebeslutning av 17. august 1979 var det alvorligste tiltalepunkt mot Nygaard utformet slik:
«I. Straffe lovens §233,2., jfr første ledd, jfr. §49 for å ha foretatt handling hvorved utførelsen av en forbrytelse tilsiktedes påbegynt, nemlig med overlegg å forvolde en annens død. ved tirsdag den 1. mai 1979 ca. kl. 03.20 på et soverom i Svaleveien 33, Vågsbygd, Kristiansand, hvor Helge Konrad Dybvig hadde gått til ro for natten, med en hammer å ha slått Dybvig en gang i venstre tinningregion, slik at det oppsto brudd på hodeskallen og en del av skalletaket ble slått inn, hvilken handling ble forøvet med overlegg og lett kunne ha medført Dybvig's død.»
I sitt utkast til spørsmålene til lagretten hadde statsadvokaten utformet første hovedspørsmål i nøye samsvar med tiltalebeslutningen, bortsett fra at spørsmålet om handlingen var forøvet med overlegg, var utformet som et tilleggsspørsmål til dette hovedspørsmål.
Jeg nevner for ordens skyld at tiltalebeslutningens gjerningsbeskrivelse har fått en mindre adekvat utforming, noe som imidlertid ikke har hatt noen betydning for tvistepunktene i saken.
Den fungerende lagmann tok etter prosedyren om skyldspørsmålet i et møte på dommerrommet mellom rettens medlemmer, statsadvokaten og forsvareren opp spørsmålet om endringer i statsadvokatens utkast til spørsmålsskrift. Det er her uenighet mellom partene om hva som foregikk i møtet.
Side:1659
Statsadvokaten - som også har møtt som aktor for Høyesterett - har opplyst at den fungerende lagmann i møtet reiste spørsmål om tiltalens punkt I ville bli opprettholdt, noe statsadvokaten skal ha svart ja til. Hans uttalte forutsetning var imidlertid at det skulle henstilles til lagretten å svare nei på tilleggsspørsmålet om drapsforsøket var overlagt, altså at det etter hans mening alene forelå forsett med hensyn til dette forsøk. Den fungerende lagmann gav uttrykk for at retten etter bevisføringen fant det meget tvilsomt om drapsforsett her forelå på handlingstiden, og anførte at retten i tilfelle kunne endre subsumsjonen til legemsbeskadigelse i medhold av straffeprosesslovens §342. Statsadvokaten var ikke enig, men avsluttet sin argumentasjon med at retten fikk gjøre det den fant riktig med hensyn til subsumsjonen. I pausen mens den fungerende lagmann utarbeidet spørsmålene til lagretten, ble statsadvokaten klar over at hans uttalelser i dommerrommet kunne misforstås derhen at han samtykket i en slik subsumsjonsendring. Han gikk derfor tilbake til dommerrommet og presiserte overfor retten og forsvareren at tiltalen ikke var frafalt.
Fra den fungerende lagmann og forsvareren for lagmannsretten er dokumentert skriftlige fremstillinger om hva som foregikk under konferansen på dommerrommet. Begge oppfattet statsadvokaten derhen at han gikk med på en subsumsjonsendring, slik at lagretten alene skulle stilles spørsmål etter straffelovens §229 første ledds annet straffalternativ, jfr. §232. Slik ble spørsmålene også stilt lagretten av den fungerende lagmann, jfr. dommens gjengivelse av hovedspørsmål 1 med tilleggsspørsmål 2 og 3.
Dette resulterte i følgende protokollasjon i rettsboken i forbindelse med overleveringen av spørsmålsskriftet til lagretten:
«Statsadvokaten ønsket anført: at tiltalebeslutningen forsåvidt angår drapsforsøk ikke ble frafalt.
Etter hans oppfatning hadde det vært riktig å stille lagretten spørsmål på grunnlag av denne bestemmelse, fordi valget mellom drapsforsøk og legemsbeskadigelse etter hans oppfatning, beror på en vurdering av de faktiske omstendigheter som hører under lagretten.
På grunn av statsadvokatens protokollasjon ba forsvareren inntatt:
1. Statsadvokaten aksepterte i møte om behandlingen av spørsmålsskriftet mellom kl. 0900-0930 den 18. september endring av spørsmålsskriftet. Spørsmålsskriftet ble deretter rettet og sendt til skrivning.
2. Statsadvokaten kom tilbake ca. kl. 0945 og tilbakekalte.
Statsadvokaten ønsket tilføyet:
Tiltalebeslutningen er ikke på noe tidspunkt frafalt.»
I lagmannsrettens dom uttales følgende:
«Etter at bevisføringen var avsluttet tok fung. lagmann opp med aktor og forsvarer spørsmålet om endring av spørsmålsskriftet. Endringsforslaget knyttet seg til spørsmålene vedrørende tiltalens post l og inne bar at forholdet ble subsumert under strl. §229 første ledd annet straffalt., jfr. strl. §232
Side:1660
istedetfor strl. §233, annet straffalt. jfr. første ledd jfr. §49. Aktor og forsvarer hadde anledning til å fremkomme med bemerkninger og ga sin tilslutning til endringen. Aktor protesterte imidlertid senere mot endringen.
Den samlede rett traff deretter bestemmelse om å foreta endring som foreslått av fung. lagmann.»
Aktor gjør for Høyesterett gjeldende at lagmannsrettens endring av spørsmålsskriftet er i strid med straffeprosesslovens §342 annet ledd og at feilen her må føre til opphevelse av hele dommen med hovedforhandling, jfr. straffeprosesslovens §396 tredje ledd.
Domfelte bestrider at det foreligger noen feil ved lagmannsrettens saksbehandling. For det første hevdes det at statsadvokaten med bindende virkning har tilbakekalt tiltalen for så vidt angår drapsforsøket. Dernest gjøres gjeldende at lagmannsrettens spørsmålsstilling under enhver omstendighet er i samsvar med bestemmelsene i straffeprosesslovens §341 og §342.
Jeg finner det klart at anken ikke kan forkastes med den begrunnelse at påtalemyndigheten her med endelig virkning hadde frafalt tiltalen om drapsforsøket. Det er atskillig uklarhet om hvordan partene her oppfattet den uformelle drøftelse på dommerrommet. Men når statsadvokaten etter ca. ett kvarter vendte tilbake til dommerrommet og presiserte sitt syn, kunne iallfall retten ikke påberope seg at den tidligere forstod ham annerledes. Dette må gjelde selv om tiltaltes forsvarer i mellomtiden måtte ha meddelt tiltalte sin oppfatning av hva som hadde foregått. Jeg finner en viss støtte for mitt syn i avgjørelsen i Rt-1979-411.
Jeg antar videre at retten da ikke i medhold av straffeprosesslovens §342 annet ledd kunne avskjære lagretten fra å ta standpunkt til noen av de bevisspørsmål som tiltalen gjaldt, nemlig om domfelte hadde hatt drapsforsett, eventuelt handlet med overlegg. Selv om retten måtte finne det opplagt at det ikke var ført tilstrekkelig bevis for dette, slik at de straffbare spørsmålene forelegges for lagretten så lenge påtalemyndigheten ikke hadde frafalt eller begrenset tiltalen på dette punkt. Jeg viser til Andenæs: Straffeprosessen side 343 og Salomonsen: Den norske straffeprocesslov I, 2. utg. side 436.
Domfelte ble ved lagmannsrettens dom også dømt for en rekke andre forhold som ikke rammes av den opphevelsesgrunn jeg har drøftet foran. Jeg finner imidlertid ikke at disse deler av dommen bør opprettholdes, jfr. straffeprosesslovens §396 tredje ledds siste punktum, da Høyesterett savner tilstrekkelig materiale til å utmåle en ny straff for disse forhold.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Lagmannsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Hellesylt: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Endresen, Schweigaard Selmer og Stabel: Likeså.
Side:1661
Av lagmannsrettens dom (fung. lagmann Guri Sunde, byfogdene Trygve Kiberg og Asbjørn Sæverås): - - -
Etter at bevisføringen var avsluttet tok fung. lagmann opp med aktor og forsvarer spørsmålet om endring av spørsmålsskriftet (se sitat i Høyesteretts kjennelse).
Den samlede rett traff deretter bestemmelse om å foreta endring som foreslått av fung. lagmann.
Lagretten ble deretter stillet følgende spørsmål:
1. Hovedspørsmål (til bekreftende svar på dette utkreves mer enn 6 stemmer):
Er tiltalte Arnstein Nygård skyldig i å ha skadet en annen på legeme eller helbred,
ved natt til tirsdag den 1. mai 1979 ca. kl. 03.20 på et soverom i Svaleveien 33 i Vågsbygd, Kristiansand å ha slått Helge Konrad Dybvig i hodet slik at han fikk brudd på hodeskallen og en del av skalletaket ble slått inn?
2. Tilleggsspørsmål
(Dette spørsmål skal kun besvares dersom 1. hovedspørsmål er besvart med ja. Til bekreftende svar utkreves mer enn 6 stemmer.)
Hadde den i 1. hovedspørsmål nevnte skade til følge at Helge Konrad Dybvig ble syk eller arbeidsudyktig i mer enn 2 uker, nemlig i tiden fra 1. mai til 21. mai 1979?
3. Tilleggsspørsmål
(Dette spørsmål skal kun besvares dersom 1. hovedspørsmål er besvart med ja. Til bekreftende svar utkreves mer enn 6 stemmer.)
Ble den i 1. hovedspørsmål nevnte skade forsettlig tilføyet ved kniv eller særlig farlig redskap, nemlig en hammer?