Rt-1979-411

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1979-03-28
Publisert:	Rt-1979-411
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 49B/1979
Parter:	Statsadvokat Ragnar Solli, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Markus Andresen).
Forfatter:	Michelsen, Syvertsen, Sinding-Larsen, Holmøy, Blom
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §42, §57, Skattebetalingsloven (1952) §51, Merverdiavgiftsloven (1969) §72, §47, §4, §7, LOV-1969-06-19-§72, §33, §34, §70, Investeringsavgiftsloven (1969) §3, §6, §7

Dommer Michelsen: Statsadvokaten i Nordland utferdiget 14. mars 1978 tiltale mot A, født xx.xx.1912, for overtredelse av I. lov om merverdiavgift av 19. juni 1969 §72 annet ledd, jfr. §4 og §33

«ved at han som styreformann og daglig leder av firma A A/S i Bodø, i desember 1975 og februar 1976 unnlot å betale merverdiavgift til statskassen for mottatte vederlag for 5. og 6. termin 1975 med tilsammen kr. 953.374,-, eller medvirket hertil».

II. samme lovs §72 første ledd, jfr. §4 §33

«ved at han i egenskap og til tid og sted som nevnt under post I unnlot å betale forfalt, ikke oppebåret, merverdiavgift med tilsammen kr. 271.291,- eller medvirket hertil»,

III. lov om avgift på investeringer av 19. juni 1969 §7, jfr. §3 og §6.

«ved at han i egenskap og til tid og sted som nevnt under post 1 unnlot å betale investeringsavgift til staten med kr. 79.673.-, eller medvirket hertil» og

IV. lov om betaling og innkreving av skatt av 21. november 1952 nr. 2 §51,jfr. §4 og §7

«ved at han i egenskap og som nevnt under post 1, i tiden f.o.m. 20. nov. 1975 - febr. 76, ved utbetaling av lønn til ansatte i firmaet, unnlot å holde tilbake av lønnsoppgjørene skattetrekk til Bodø kommune og flere andre kommuner for 6. termin 1975 med tilsammen kr. 369.541,-.»

Bodø byrett avsa dom i saken den 24. oktober 1978. Tiltalte ble frifunnet for samtlige tiltaleposter. Dommen er for ett punkts vedkommende avsagt under dissens. Rettens formann stemte for at tiltalte skulle dømmes etter tiltalebeslutningens IV.

Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til byrettens domsgrunner.

Statsadvokaten i Nordland har påanket dommen. Etter ankeerklæringen omfattet anken samtlige tiltaleposter. Under ankeforhandlingen for Høyesterett erklærte imidlertid statsadvokaten at han frafalt anken for så vidt angikk tiltalebeslutningens II, III og IV. Han anså straffeansvaret for disse punkters vedkommende for å være foreldet.

På et senere tidspunkt under ankeforhandlingen meddelte imidlertid statsadvokaten at han var kommet til at det forhold som inngår under post IV i tiltalebeslutningen, ikke var foreldet. Statsadvokaten måtte derfor opprettholde anken over frifinnelsen for dette punkt i tiltalen.

Etter at statsadvokaten hadde avgitt denne erklæring, meddelte forsvareren at han på sin side ville påstå anken avvist for dette punkts vedkommende. Etter forsvarerens oppfatning er statsadvokaten ikke berettiget til atter å trekke forholdet inn i saken.

Side:413

Påtalemyndigheten har for begge de to tiltaleposter som opprettholdes, gjort gjeldende at byretten har anvendt straffeloven uriktig når den har bygd på at tiltalte har handlet ut fra en unnskyldelig rettsvillfarelse. Tiltalte er en velutdannet mann med lang erfaring og innsikt i behandlingen av spørsmål som gjelder merverdiavgiftsloven og skattebetalingsloven. Det må legges ham til last at han har gått ut fra at skattefogd og kemner med straffbefriende virkning har kunnet gi ham utsettelse med avgifts- og skattebetalingen.

Etter påtalemyndighetens oppfatning har byrettens flertall, når det gjelder forholdet til skattebetalingsloven, blandet sammen skyldkravet etter denne lovs §51 og den skyldnorm som omtales i straffelovens §57.

Subsidiært hevder påtalemyndigheten at byrettens domsgrunner for begge de to tiltaleposters vedkommende er mangelfulle og uklare. Byretten har ikke gjort nærmere rede for hvilke omstendigheter den har bygd på når den er kommet til at det har foreligget en unnskyldelig rettsvillfarelse.

Forsvareren har hevdet at byrettens resultat er riktig så vel når det gjelder merverdiavgiftsloven som skattebetalingsloven. Det er dog ikke riktig å henføre tiltaltes villfarelse under straffelovens §57. Det er en faktisk villfarelse som foreligger, og dens virkning må bedømmes etter straffelovens §42. Det er dog etter forsvarerens oppfatning tilstrekkelig faktisk grunnlag i byrettens dom for at Høyesterett kan opprettholde frifinnelsen. For begge tiltalepunkters vedkommende har byretten lagt til grunn at tiltalte har trodd at han av henholdsvis skattefogd og kemner hadde fått utsettelse med å betale merverdiavgift og foreta skattetrekk for de terminer tiltalen omfatter. Byretten har således funnet at tiltalte ikke har handlet med det forsett som kreves til fellelse etter merverdiavgiftslovens §72 annet ledd, eller utvist slik grov uaktsomhet som må foreligge for at han kan dømmes etter skattebetalingslovens §51.

Subsidiært hevder forsvareren at tiltaltes villfarelse, om den skal bedømmes etter straffelovens §57, ut fra hele den situasjon som forelå for ham, må sies å ha vært unnskyldelig.

Spesielt når det gjelder tiltalepunktet om overtredelse av skattebetalingsloven, anfører forsvareren at tiltalte i den situasjon han stod oppe i, måtte utbetale nettolønnen til sine arbeidstakere. Det annet alternativ var å inngi oppbud. Da ville imidlertid tiltalte velte den ordningen som alle myndigheter søkte å etablere. Tiltalte mente at han, slik forholdene lå an, hadde plikt til å holde firmaet gående inntil en avklaring hadde funnet sted.

Etter forsvarerens oppfatning er byrettens domsgrunner på begge punkter tilstrekkelige til at det kan prøves om rettsanvendelsen er riktig.

Før jeg tar fatt på de spørsmål påtalemyndighetens anke reiser, må jeg ta stilling til forsvarerens påstand om at anken må avvises for så vidt den retter seg mot byrettens avgjørelse av tiltalebeslutningens post IV.

Som jeg har nevnt, omfattet statsadvokatens ankeerklæring samtlige tiltaleposter. På et meget tidlig tidspunkt under sitt

Side:414

deduksjonsforedrag i Høyesterett meddelte imidlertid statsadvokaten at han frafalt anken for så vidt angikk tiltalepostene II og III. For firmaet A A/S ble det inngitt oppbuderklæring den 3. mars 1976 og konkurs ble åpnet den følgende dag. Uten at det på et tidligere tidspunkt hadde vært utferdiget noen siktelse mot A, ble tiltale reist den 14. mars 1978 og således mer enn 2 år etter konkursen. Foreldelse var da inntrådt for disse posters vedkommende, jfr. Rt-1976-980.

I forbindelse med denne erklæring fra statsadvokaten reiste et av rettens medlemmer spørsmålet om hvordan det forholdt seg med foreldelse for overtredelsen av skattebetalingsloven, som statsadvokaten ikke hadde omtalt. Forsvareren fikk anledning til å uttale seg og hevdet at også for dette tiltalepunkts vedkommende var foreldelse inntrådt. Han viste til at skattebetalingslovens §51 hadde en strafferamme på 6 måneder, og hevdet at foreldelsesfristen da måtte være 2 år også her. For dette standpunkt bøyde statsadvokaten seg og nøyde seg ved avslutningen av sitt innledningsforedrag med å nedlegge påstand om at byrettens dom skulle oppheves bare for så vidt angikk tiltalens punkt I.

Etter at Høyesterett hadde holdt pause, grep aktor ordet og meddelte at han nå var kommet til at foreldelsesfristen for overtredelser av skattebetalingslovens §51 var 3 år, jfr. lovens §53 nr. 2. Han måtte derfor opprettholde sin opprinnelige anke på dette punkt. Forsvareren fremkom så med sin avvisningspåstand.

Jeg er kommet til at denne påstand ikke kan tas til følge.

Statsadvokatens erklæring om at han frafalt dette punkt i anken, skjedde på stående fot og etter foranledning av forsvareren. Aktors standpunkt berodde på en misforståelse som ble oppklart i løpet av kort tid under ankeforhandlingen. For forsvareren medførte det ingen vanskelighet at anken ble opprettholdt. Han hadde forberedt seg på å imøtegå anken også på dette punkt. Tiltalte, som ikke var til stede, hadde i løpet av det korte tidsrom som gikk mellom de to erklæringer fra aktors side, ikke fått noen underretning om at noe punkt i saken var frafalt.

Etter dette går jeg over til å behandle anken. Jeg er kommet til at den må tas til følge for begge de posters vedkommende som den angår.

Byretten har konstatert at tiltalte har forholdt seg som beskrevet i tiltalebeslutningens post I og IV. Retten har da bygd på at det i objektiv forstand foreligger overtredelse av lov om merverdiavgift §72 annet ledd, jfr. §34 og §33, og skattebetalingslovens §51, jfr. §4 og §7. Jeg forstår videre byretten dithen at den har lagt til grunn at tiltalte var klar over at han unnlot å betale merverdiavgift av mottatt vederlag, og over at han unnlot å foreta skattetrekk. Byretten har således funnet at tiltalte for så vidt har handlet med forsett. Frifinnelsen beror for begge tiltaleposters vedkommende på at retten er kommet til at tiltalte har handlet ut fra en rettsvillfarelse som den har ansett for å være unnskyldelig. Det er således ikke nødrettsbestemmelsen i straffelovens §47 som for retten har dannet grunnlaget for frifinnelse. Denne rettsoppfatning som har kommet til uttrykk i Rt-1974-l og en rekke senere avgjørelser er jeg enig i.

Side:415

Jeg finner det under den fortsatte behandling hensiktsmessig å drøfte de to punkter i saken hver for seg, og tar først opp til diskusjon tiltalens I.

Innledningsvis peker jeg på at tiltalte må frifinnes for overtredelse av merverdiavgiftsloven med mindre skyldkravet etter lovens §72 annet ledd, forsett, er oppfylt. Tiltalte kan ikke felles for uaktsom overtredelse av loven, dens §72 første ledd, da et straffansvar etter denne bestemmelsen vil være foreldet. Har han befunnet seg i villfarelse, om handlingens rettsstridige beskaffenhet, vil han måtte dømmes med mindre villfarelsen er unnskyldelig, jfr. straffelovens §57.

Byretten har bygd på at tiltalte har trodd og hatt rimelig grunn til å tro at han har vært innrømmet utsettelse av skattefogden i det som kalles avklaringsperioden. Det er etter min oppfatning uklart hva man skal legge i uttrykket utsettelse. Man kan tenke seg tre forskjellige situasjoner uttrykket kan referere seg til.

Etter at forfall er inntrådt og plikten til å betale avgift er misligholdt, innrømmer skattefogden den avgiftspliktige en utsettelse. En slik innrømmelse innebærer bare at inndrivelse av det skyldige beløp foreløpig ikke vil bli iverksatt. Det er mulig at anmeldelse for straffbart forhold ikke vil bli inngitt dersom avgiften betales innen en frist som er satt, men utsettelsen i seg selv har ingen betydning for straffeskylden. En slik utsettelse må det antas at en skattefogd er berettiget til å innrømme. En avgiftspliktigs tro på at han er innrømmet en slik utsettelse, fritar ham ikke for straffeskyld.

Det kan kanskje også tenkes at en skattefogd alt før forfall er inntrådt, vil erklære at han for sin del vil utsette inndrivelsen av beløp som forfaller. I en slik uttalelse ligger det imidlertid at den avgiftspliktige rent strafferettslig handler på eget ansvar om han unnlater ved forfall å erlegge hva han skylder. En tro på at en slik utsettelse foreligger, kan ikke bevirke straffrihet.

Det tredje alternativ er en utsettelse som gis før avgiften er forfalt, og som innebærer en midlertidig fritakelse fra plikten til å betale avgift. Man kan tale om en midlertidig dispensasjon fra eller suspensjon av plikten til å erlegge. Er en slik fritakelse fremkommet fra et hold som etter loven har kompetanse til å avgi slike erklæringer, vil den avgiftspliktige ikke kunne straffes om han unnlater å betale avgiften ved forfall. Etter merverdiavgiftslovens §70 kan departementet, etter delegasjon nå skattedirektøren, helt eller delvis frita for avgiftsplikt. En skattefogd er ikke tillagt en slik kompetanse, og det må i denne forbindelse fremheves at det er inndrivelsen av avgiften som er lagt til skattefogden.

Det fremgår ikke klart av byrettens domsgrunner hvilken av disse former for utsettelse retten mener tiltalte har hatt rimelig grunn til å tro han var innrømmet. Det er imidlertid uttalelser i byrettens dom som trekker i den retning at retten har bygd på at tiltalte har hatt rimelig grunn til å tro at han ikke bare er innrømmet en betalingsutsettelse, men en midlertidig fritakelse, og da det bare er på et slikt grunnlag det kan bli tale om å frikjenne tiltalte, legger jeg dette til grunn.

Tiltalte har ikke bygd denne sin tro på noen skriftlig eller muntlig

Side:416

erklæring fra skattefogdens side. Han har dannet seg sin oppfatning ut fra sitt generelle inntrykk av skattefogdens holdning - vesentlig hans passivitet. Tiltalte må videre ha trodd at skattefogden hadde kompetanse til å innrømme en slik fritakelse.

Det kan være tvilsomt om tiltaltes villfarelse skal anses som en situasjonsvillfarelse som reguleres av straffelovens §42 eller en rettsvillfarelse som må bedømmes etter lovens §57. Jeg viser i denne forbindelse til Andenæs: Alminnelig strafferett, 2 utgave side 256, og Sverre Tønnessens avhandling i «Jussens Venner» for 1974 322.

I det foreliggende tilfelle er det imidlertid ikke spørsmål om forståelse eller misforståelse av en forvaltningsavgjørelse. Ut fra sitt inntrykk av skattefogdens holdning har tiltalte uriktig ment seg fritatt for lovens regler. Som jeg har nevnt, er det også klart at skattefogden ikke har kompetanse til å innrømme fritakelse. Etter min oppfatning må da - som byretten har antatt - forholdet bedømmes etter straffelovens §57. Jeg legger ved min overveining vekt på at hensynet til en effektiv og likt virkende rettshåndhevelse med styrke taler for at en villfarelse som den foreliggende bedømmes etter reglene om rettsvillfarelse.

Spørsmålet blir da om denne rettsvillfarelse kan lede til frifinnelse. Etter min oppfatning har Høyesterett i byrettens domsgrunner tilstrekkelig materiale til å avgjøre dette spørsmål.

Jeg er kommet til at tiltaltes rettsvillfarelse ikke kan sies å ha vært unnskyldelig. Man har å gjøre med en velutdannet mann som har hatt lang erfaring i behandlingen av saker om merverdiavgift, og som må ha hatt god innsikt i det regelverk som regulerer denne avgiften. Jeg legger ved denne avveining også megen vekt på at tiltalte bare forlot seg på sitt generelle inntrykk av skattefogdens holdning, og ikke alt før forfall tok opp med avgiftsmyndighetene spørsmålet om hvorledes det skulle forholdes med avgiften, og sørget for at det ble truffet en ordning i den ene eller annen retning.

Jeg er etter dette kommet til at påtalemyndighetens anke over rettsanvendelsen må tas til følge på dette punkt i saken.

Jeg går så over til å behandle tiltalens IV - forholdet til skattebetalingsloven.

Jeg kan her ikke se at det - som byrettens flertall synes å ha gjort - er grunnlag for å fastslå at tiltalte har handlet i unnskyldelig rettsvillfarelse.

Det kan ikke aksepteres som frifinnelsesgrunn om tiltalte har ment at det gjennom kemnerens konkludente atferd forelå fritakelse for plikten til å trekke skatt av arbeidstakernes lønninger. Loven inneholder klarligvis ingen hjemmel for en slik innrømmelse, og det er åpenbart at en kemner ingen kompetanse har til å gi en slik fritakelse. På dette punkt gjelder det i høy grad at tiltalte burde ha tatt opp med skattemyndighetene - og da før trekk ble aktuelt - hvordan det burde forholdes.

Etter dette har jeg funnet at byrettens dom må oppheves også for dette punkts vedkommende.

Jeg finner grunn til å føye til at jeg her bare har uttalt meg om omstendigheter som har betydning for skyldspørsmålet. Noe annet er

Side:417

det at det bilde av saksforholdet som fremgår av byrettens dom, vil måtte veie tungt ved en eventuell straffutmåling.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Byrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt angår tiltalens post I og IV.

Kst. dommer Syvertsen: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende, men på et noe annet grunnlag. Jeg leser byrettens dom slik at retten har funnet det bevist at A trodde han hadde utsettelse, både når det gjaldt innbetalingen av merverdiavgiften, og når det gjaldt unnlatelse av å holde tilbake skattetrekk av lønnsoppgjørene, at han regnet med at utsettelsen omfattet alle rettsvirkninger, også den strafferettslige, og at innkasseringsmyndighetene hadde adgang til å gi slike utsettelser.

Nå hadde ikke innkrevningsmyndighetene rettslig adgang til å gi utsettelse. Etter lov om merverdiavgift av 19/6-1969, kapittel XVIII, er myndigheten til helt eller delvis å frita fra avgiftsplikt tillagt Finansdepartementet og direktøren for skattevesenet. I lov om betaling og innkreving av skatt av 21/11-1952 er det ingen bestemmelse om at noen myndighet kan gi slik dispensasjon fra bestemmelsene om skattetrekk.

Etter min oppfatning inneholder A's villfarelse både en faktisk villfarelse når han mente at han hadde innkrevningsmyndighetenes tillatelse til å utsette innbetalingen av merverdiavgiften og til å unnlate skattetrekk, og videre når han trodde at utsettelsen også var avgjørende for det strafferettslige ansvar. Villfarelsen er rettsvillfarelse for så vidt at han trodde at innkrevningsmyndigheten hadde rettslig adgang til å gi slik utsettelse.

Etter lov om merverdiavgift §72 annet ledd, er skyldkravet forsett, etter lov om betaling og innkreving av skatt §51 er skyldkravet forsett eller grov uaktsomhet. Når det gjelder rettsvillfarelse, er spørsmålet om den er unnskyldelig.

Byretten synes å ha et noe annet syn på grensen mellom faktisk villfarelse og rettsvillfarelse enn den jeg har redegjort for, for så vidt den kaller en del av den faktiske villfarelse for rettsvillfarelse. Men det som opplyses i byrettens dom om hva den har funnet bevist, er etter min oppfatning tilstrekkelig til å vise at byretten har funnet at skyldkravet, forsett når det gjelder merverdiavgiftsloven, og grov uaktsomhet når det gjelder loven om betaling og innkreving av skatt, ikke er oppfylt for det jeg mener er faktisk villfarelse. Jeg finner ikke grunn til å sette til side byrettens vurdering når den ikke anser A's faktiske villfarelse ved unnlatelsen av å trekke skatt for grovt uaktsomt.

Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig til at A skal kunne frifinnes. Til frifinnelse må det også kreves at han har vært i unnskyldelig rettsvillfarelse, når han trodde at innkrevningsmyndighetene hadde rettslig adgang til å gi utsettelse, og dette gjelder både for tiltalen om

Side:418

overtredelsen av merverdiavgiftsloven og for unnlatelsen av å trekke skatt. Jeg kan ikke se at byretten har behandlet disse spørsmål. Heller ikke gir domspremissene tilstrekkelige opplysninger til at Høyesterett kan ta stilling til om slik rettsvillfarelse foreligger for noen av de to tiltalepunkter. Byrettens dom må derfor oppheves.

Jeg er enig med førstvoterende i at anken over frifinnelsen etter tiltalens post IV ikke kan avvises.

Dommer Sinding-Larsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Michelsen.

Dommerne Holmøy og Blom: Likeså.

Av byrettens dom (sorenskriver Harald Siderow Nordgaard med domsmenn):

A er født xx.xx.12, sivilingeniør, ingen formue, inntekt siste år kr. 100.000,-, forsørger delvis hustru som har særeie. Bortsett for en bot på kr. 60,- subs. 2 dagers fengsel for overtredelse av trafikkregler er han tidligere ustraffet. - - -

Tiltaltes forklaring - med løpende sideordnet dokumentasjon blir i hovedtrekkene å gjengi som følger: - - -

Fra starten av i 1945 var firmaet sterkt engasjert med gjenreisingsoppgaver i landsdelen. - - -

Omsetningen var frem til 1973 på 60 millioner kroner. Senere setter vanskelighetene inn. Meget langt opp til konkurs etter oppbud 04.03.76 var firmaets realøkonomiske stabilitet god. Det dreiet seg fortsatt om en virksomhet som med flere hundre arbeidere og funksjonærer var en av de største arbeidsplasser i landsdelen. Mellom ledelse og arbeidere var kontakten den hele tid den beste. Arbeidskonflikter o.l. forekom overhode ikke. I de siste år ble bedriftsdemokrati gjennomført.

Fra 1973 skulle firmaet imidlertid møte en rekke uforutsette vanskeligheter, hver for seg betydelige, og med deres kumulative virkning katastrofale. Dette år var firmaet etter inngått kontrakt med på byggingen av Kvalsund bro. Arbeidsforholdene var vanskelige. Strømforholdene var uberegnelige. og sterkere enn oppdragsgiveren Statens Vegvesen selv hadde beregnet.

Det viste seg da at det leverte støpemateriell fra bedrift i Alta ikke holdt mål, og Vegvesenet krevet da også utbedringer. - - -

Omstøpingen som nevnt holdt frem i 1975. Nyttårskvelden 1974 (allerede) er besøkelsestid inne. Under orkanbyger raste den foran omtalte bygningskran ned. Det beregnede tap var på 1.5 millioner kroner. Det kom til prosess mot leverandøren. - - -

Så skulle det gi seg slik at 8. november bankes det på påny med ulykkesbud nr. 2. Påny var stillaset rast sammen, og det forøvrig like før praktisk talt alt var ferdig. - - -

Under det mellomliggende år holdt firmaet frem med ny tillit og forhåpninger på andre arbeidsfronter. I Narvik deltok firmaet sammen med to svenske bedrifter i anleggsperioden i tilknytning til bygging av ny malmkai for det svenske L.K.A.B. Firmaets eget tilgodehavende var en million kroner som under de pågående arbeider i påvente av vanlig garanti var sperret i Nordlandsbanken. Forhandlinger pågikk med Norsk Kausjon om sådan

Side:419

garantistillelse. Uventet sterk kredittpågang kom her til de grader på tverke. Nærmere bestemt dreier det seg her for skattegjeld (skattetrekk og arbeidsgiveravgift) for 3. og 4. termin 1975 med et samlet beløp på over to millioner. Pågangen kunne ikke komme mere ubeleilig. På det tidspunkt, 13.11.75, sto firmaet i startgropen for en likviditetsstyrkelses-aksjon støttet sterkt opp av bl.a. Distriktenes Utbyggingsfond i Nord-Norge. For tilfelle av at eksekusjonen ble tinglyst kunne det vel tenkes at bl.a. det påregnede kausjonstilsagn kunne bli om intet. - - -

Det førte da også noe senere ganske riktig til at Norsk Kausjon trakk seg fra den omtalte forventede garantistillelse. - - -

Også for andre oppdrag ble stillingen som følge av denne pågang tilsvarende utsatt. - - -

Om selve den omtalte låneaksjon, dens forberedelse og senere utvikling like frem til terskelen for den senere konkurs har tilalte gitt denne nærmere fremstilling:

Det begynnes med en første søknad til Distriktenes Utbyggingsfond, Oslo 14.08.75. Det pekes i søknaden på at i forslaget til Landsdelsplanen for Nord-Norge var det foreslått/forutsatt at DUF skulle gis anledning til å engasjere seg mer aktivt i bygge- og anleggsnæringen for å hjelpe kapitalbehovet. Firmaets eget presserende behov var her 3.5 millioner kroner. Den tilgrunnliggende situasjon var bl.a. at flystøyproblematikken i Bodø-regionen hadde ført med seg en betydelig nedtrapping av boligbyggingen, og det med vesentlig omsetningssvikt for firmaet til følge. Med fremleggelse av driftsregnskapene for de siste tre år ble det vist til nødvendigheten av en bedre balanse mellom kortsiktig og langsiktig gjeld, og fremforalt det livsviktige for firmaet å oppnå garantier som kunne føre til frigivelse av fastfrosne tilgodehavender for løpende arbeidsoppdrag. - - -

Den inntatte markedsvurdering regnet med en omsetning i 1976 på 62 millioner. Ennvidere fulgte med en oppgave over bygg, anlegg under arbeid, ordrereserver m.v. med en totalsum kr. 67.400.000,-.

Denne omfattende dokumentasjon ikke bare for behov av krisestøtte, men også til illustrasjon av virkelig livsdyktighet ble allikevel ved Utbyggingsfondets (ubegrunnede) svar av 13.10.75 gjort til skamme i denne omgang. I dets følge kom så stillassammenbruddet på Kvalsundbrua bare de meget få dager senere, jfr. foran.

Firmaet ga imidlertid ikke opp. Inn i billedet kommer fylkets utbyggingssjef Odd Melø som i en betenkning 28.10.75 som uten videre oppmuntret til et nytt opplegg som denne gang bedre skulle kunne overbevise firmaets virkelige behov for å holde frem sin omfattende virksomhet på landsdelsplan med de verdier det innebar for hele det nord-norske arbeids- og næringsliv. - - -

Det er bl.a. med denne innsprøyting av nytt livsmot at firmaet 14.11.75 i samsvar med det refererte opplegg fremmer ny søknad til Utbyggingsfondet sentralt. - - -

Søknaden kom først opp til behandling hos fylkesmannen i Nordland, Utbyggingsavdelingen. I oppsatt protokoll 25.11.75 heter det under p. 4 Utbyggingsavdelingens bemerkninger følgende:

«Den nye søknad viser at bedriftens situasjon er prekær. Det er likeledes tydelig at det vil ha store ringvirkninger både når det gjelder sysselsetting og økonomi for alle involverte, hvis bedriftens likviditetsproblemer ikke kan

Side:420

løses.

Med sine vel 300 arbeidsplasser er bedriften en av de største i fylket.

Med de nåværende generelle sysselsettingsvansker er det av ekstra betydning å ta vare på disse arbeidsplasser.

De forsinkelser av større prosjekter som vil oppstå ved en eventuell nedtrapping, som f.eks. boligbyggingen i Bodø, vil gi meget uønskede ringvirkninger.»

Denne uttalelse ble gitt umiddelbart foran det toppmøte som i mellomtiden virkelig kom i stand i Oslo 27.11.75 mellom Kommunaldepartementet, Distriktenes Utbyggingsfond, Fylkesmannen i Nordland, Nordlandsbanken, og med tilstedeværende autoriteter såsom utbyggingsfondets direktør Reidar Carlsen, dets styreformann Brofoss, statssekretær Aune.

I et nytt oppsett fra den lokale utbyggingsavdelingen refereres det til møtet hvor en var kommet frem til at det var mange forhold som tilsa at bedriften ble støttet. - - -

De sentrale myndigheter handlet altså raskt. Samme fortgang fant sted med Utbyggingsfondets møte 08.12.78 der tiltalte selv var tilstede. - - -

Møtet resulterte i tilsagn om lån kr. 3,5 millioner og forøvrig et garantitilsagn på 2 millioner - alt ellers på visse vilkår. Et mer langsiktig lån ble samtidig under visse forandringer stillet i utsikt. På grunn av forstrekningenes særegne karakter ble lånesaken videresendt til Kongen i statsråd ved kongelig resolusjon 19.12.75 som ga disposisjonene den ønskede konstitusjonelle bekreftelse.

De skriftlige vilkårsbestemte endelige tilsagn ble gitt firmaet med brever av resfødt xx.xx.75 (driftslånet) og 03.01.78 (garantien). - - -

Tiltalte hevder i denne sammenheng at allerede på dette fremdeles forberedende saksbehandlingstrinn ble både skattefogd og kemner behørig underrettet om den forventede offentlige støtte. For avgiftsskatteforpliktelsenes endelige oppfyllelse skulle det ikke lenger være noen fare. Med lånebeløpene endelig stillet til disposisjon skulle sikring av disse forpliktelser komme i første rekke. Forsåvidt merverdiavgiften m.v. ble forøvrig 4. termin 20.10.75 betalt 21.11.75.

Effektueringen av lån og garanti, vilkårsbetinget som de på forskjellig vis var også utover det foran refererte, skulle imidlertid vise seg ganske komplisert. - - -

Imens øker avgifts og skattegjelden. For merverdiavgiften gjelder dette 5. termin 1975 kr. 821.760,-med forfall 20.12.75 og 6. termin 1975 kr. 482.578,- med forfall 20.02.76 (den siste termin på denne tid ennå ikke inntrådt). Trekkgjelden gjaldt 6. termin 1975 kr. 498.926.- med endelig forfall 15.01.76. Fremdeles var det nettolønninger som var utbetalt. Skulle trekk av disse beløp i mangel av overskytende beløp vært foretatt, ville konkurs vært ufrakommelig. Til denne tvangssituasjon kommer tiltalte nedenfor tilbake. - - -

Atter under samme løpende tid (februar) var ing. Nielsen kommet igang med den forutsatte strukturanalyse og likviditetsundersøkelse. Tiltalte regnet selv med at konklusjonen ville bli positiv og i første omgang åpne veien for frigivelse av den allerede tilsagte garanti og videre innvilgelsen av den siste omsøkte. Han skulle imidlertid på slutten av måneden erfare at det forholdt seg ikke så. På denne tiden var det ellers at Bodø kommunes daværende finansrådmann Jordbræk faktisk uoppfordret tiltrådte den nå faktisk allerede

Side:421

avskrevne redningsaksjon, for bl.a. arbeidsplassene i fylket. I samarbeid med andre reiste han til Oslo for å oppnå direkte drøftelser med DUF. Et møte, visstnok DUF's eget styremøte, var berammet til 26. februar. Nielsens rapport var ventet til denne tid. Da den allikevel ikke innkom, måtte møtet utstå. Den påfølgende dag ble rapporten, med korresponderende datum, bragt til DUF med bud. Med støtte i et notat refererer tiltalte at han på formiddagen (27. februar) ble oppringt av finansrådmannen som fortalte at han på morgenen/formiddagen hadde hatt en to timers konferanse med fondsstyret. Han hadde fått anledning til å fremholde sine synspunkter. Fra DUF's side ble det imidlertid tilkjennegitt at saken (nå) syntes så komplisert at den måtte utsettes til et ekstraordinært styremøte 3. mars. Utsiktene for en løsning syntes små, og heller ikke lå det an for et kommunalt engasjement. Forøvrig var det nå kjent at rapporten regnet med at født xx.xx.76 ville firmaets underdekning være kommet opp i ikke så få ytterligere millioner.

Så faller hammeren 03.03.76. I brev til firmaet denne dag blir det tilkjennegitt at det på styremøtet var truffet denne beslutning:

1. Søknaden imøtekommes ikke.

2. Fondsstyrets vedtak av 08.12.75 om garanti for lån kr. 2.000.000,-trekkes tilbake.

I samsvar med vanlig praksis i DUF var det ikke gitt noen begrunnelse.

For firmaet var dette veis bitre ende. Oppbud v/tiltalte ble omgående inngitt, og konkurs åpnet i Bodø skifterett den neste dag 4. mars. - - -

Tiltalte (og hans forsvarer) har overfor retten med styrke fremholdt at de påtalte handlinger etter tiltalebeslutningen ikke på en ansvarlig måte ville kunne vurderes uten at den nå gjengitte krisehistorikk som høyrelevant bakgrunn ble lagt frem i hele dens omfang. Av den turde fremgå at firmaets ledelse den hele tiden har vært motivert for med redning av bedriften også å sørge for at gjeld ble betalt, og herunder at også alle offentlige avgifter og skatteforpliktelser ble dekket. Det kan her ikke ha seg anderledes enn at alle hovedkreditorer, bl.a. disse skattefogd og kemner, aksepterte denne målsetting. Selv var de med på å holde det gående sålenge de berettigede forhåpninger i disse henseende fremdeles var ved liv.

Før retten går over til de egne bemerkninger er det grunn til på enkeltstående punkter å spørre om hvordan tiltaltes eksponerte billede måtte ha dekning i selve bevisførselen.

I utgangspunktet må det medgis at krisetidens alminnelige hendelsesforløp er trukket virkelighetsnært opp. Det er hevet over tvil at alle gode makter innenfor realøkonomisk ramme med deres klare forståelse for et sammenbrudds sosiale ringvirkninger etter evne har søkt å stå firmaet bi.

Andre igjen - herunder den lokale kreditorside - har som rimelig er hatt et mere avdempet stemmeleie. I det følgende skal retten gå inn på disse vitnesbyrd der de etter det oppfattede skulle ha relevanse for skyldspørsmålet. Skattefogd Tangen har forklart seg om selve rutinen i den alminnelige inndrivelsesprosess. Selve oppgavene over merverdiavgift m.v. går først til fylkesskattesjefen for deretter å viderebefordres til skattefogdkontoret. Når avgiften deretter ikke innkommer til den lovbestemte forfallstid, blir et alminnelig kravbrev sendt. Herunder blir åtte dagers betalingsfrist også tatt med i betraktning. Det hender at det kommer anmodning om utsettelse. Men disse blir heller strengt vurdert. I firmaets tilfelle ble de fleste terminer betalt

Side:422

etter det foran omtalte krav. Men det har ikke sjelden også vært ytterligere purret. Selv i slike tilfelle blir det gjerne betalt før fastsettelsen for neste termin. I 1974 ble f.eks. fjerde termin betalt en måned etter forfall. Vitnet ville dog ikke karakterisere en slik forsinkelse som særlig stor. Direkte utsettelser har (også) vært gitt overfor firmaet. For 2. termin 1974's vedkommende dreiet det seg om 2 måneders utsettelse. Noen ordning med ansvarsbefrielse ligger ikke i det. Den foreliggende instruks oppfattes slik at det bare er i de grovere tilfelle at forholdet innberettes til Finansdepartementet med innhentelse av fullmakt med anmeldelse for øye. Vitnet kan videre bekrefte at blir oppgjør gitt i rimelig tid, vil i de altoverveiende tilfelle intet skje. Skatteinndrivelsesmyndighetene anser seg ferdig med saken.

Vitnet bekrefter at han i den konkrete sak til enhver tid har vært orientert bl.a. gjennom Nordlandsbanken om den iverksatte redningsaksjon, dens utvikling, og endelige sammenbrudd. En ordning syntes dengang i sikte. Noe tilsagn av den ene eller andre karakter er imidlertid aldri avgitt. Firmaet og tiltalte er i denne henseende behandlet ganske på linje med andre skyldnere i tilsvarende restansetilfeller.

Kemneren i Bodø K. Johansen har forklart at han da 3. og 4. termin 1975 var oversittet med et samlet ansvarsbeløp kr. 1.284.635,- sendte han 20.11.75 kravbrev med betalingsfrist 01.12.75. Den i praksis anvendte ansvarsplakat «advarsel» med behørig beskjed om den fortsatte oppfyllelsesuteblivelses konsekvenser, fulgte med. Det ble også i selve brevet vist til straffeansvaret og at man ved oversittelse av den gitte frist ville tilskrive Finansdepartementet med anmodning om fullmakt til anmeldelse overfor påtalemyndighetene. Med støtte i et notat med konsentrat av en rekke telefonsamtaler vedrørende trekkforpliktelsene nov.-des. 75 kan vitnet fortelle at tiltalte ba om utsettelse i påvente av en ordning etter møte i Oslo på departementalt plan, at banksjef Jensen i Nordlandsbanken også bekreftet at saker og ting var under utvikling, og at skattefogden på vitnets henvendelse sa seg enig i at utsettelse ble gitt. Det var før avgjørelsen og dens konfirmasjon i statsråd. Lenger følges dette (i notatet) ikke opp. Om senere lignende kontakter har han intet støttemateriale og heller ingen erindring. Han har heller ikke notater eller annet støttemateriale. Forsåvidt det muntlige. Men forøvrig vil dokumentasjon av korrespondansen med såvel tiltalte som Nordlandsbanken vise at den omsøkte prioritetsvikelse ble gjennomført på hans premisser med bare delvis avlysing. Selvfølgelig håpet også han at oppgjøret senere skulle bli fullstendig. I tidligere forfallstilfelle med oversittelser hadde sådan forventning ikke vært forgjeves. Noe tilsagn om utsettelse med anmeldelse var på den annen side aldri noen gang gitt hverken tiltalte eller noen annen. Nå ble tiltalte først anmeldt 10.04.77. Hvorfor så skjedde først da kan han idag ikke nærmere forklare. - - -

Til skyldspørsmålene skal retten nærmere bemerke.

Tiltalte har erkjent og bevis er ført for at han til tid og på sted som anført i tiltalebeslutningens respektive I-IV som styreformann og daglig leder av firma A A/S har unnlatt å betale forfalt merverdiavgift for mottatte vederlag for 5. og 6. termin 1975 med tilsammen kr. 953.374,-, for likeledes å ha unnlatt å betale forfalt, ikke oppbebåret merverdiavgift med tilsammen kr. 271.291,-, atter likeledes for å ha unnlatt å betale investeringsavgift til staten med kr. 79.673,-, og endelig for ikke ved utbetaling av lønn til de ansatte i firmaet å ha holdt tilbake av lønnsoppgjørene skattetrekk til Bodø kommune

Side:423

og andre kommuner med tilsammen kr. 369.541,-. På dette grunnlag har han overtrådt lov om merverdiavgift §72 annet ledd, jfr. §34 og §33, samme lovs §72 første ledd, jfr. §34 og §33, lov om investeringsavgift §7 jfr. §3 og §6, og endelig lov om betaling og innkreving av skatt §51 jfr. §4 og §7 .

Til forskottstrekkunnlatelsene er særskilt å bemerke at retten etter bevisførselen har godtatt at han på tiden for de løpende lønnsutbetalinger ikke hadde penger i kassen utover å gjøre bruk av en forlengst overtrukket kassakreditt. Samtidig er tatt til etterretning at trekkbeløpene den hele tid ble bokført med de riktig utregnede beløp på grunnlag av bruttolønn. Derved har han også tilsidesatt påbudet om at det i restansetilfelle som de foreliggende skulle trekkes av de faktisk utbetalte beløp (nettolønningene). I tiltalebeslutning IV er ansvarsbeløpet endelig justert og omregnet etter denne oppgjørsmåte.

Det er av forhandlingene fremgått at tiltaltes manglende erkjennelse av straffeskyld for de ellers erkjente og vitterlige overtredelser bygger på at han var gitt utsettelse med de respektive avgifter og pålagte forskottstrekkoppgjør. Skriftlige innrømmelser i slik henseende var riktignok ikke gitt, men dog hadde de ansvarlige innfordringsmyndigheter resp. skattefogden og kemneren i s.k. konkludent adferd altså akseptert å avvente resultatet av den s.k. redningsaksjon som hadde sammenheng med DUF's driftslån og (likeledes) betingede garantitilsagn på res. 3,5 og 2 millioner kroner. I tid skal etter det påståtte dette falle sammen med tidsrommet 20.11 .75-t.o.m. februar 1976 eller konkursoppbudets innlevering 03.03.76. Det videregående hovedsynspunkt synes etter det fremholdte å være at han i hvertfall selv regnet med at disse innkrevingsmyndigheter hadde adgang til med også ansvarsfriende virkning også å gi slike utsettelser. Tiltaltes mening er følgelig at han etter de respektive tiltaleposter med manglende forsett (etter pkt. IV også med manglende grov uaktsomhet) har handlet i straffbefriende god tro.

Det er enighet i retten om at ev. utsettelse med betalingen av resp. avgifter og forskottstrekk har oppsettende virkning for eksekusjon og andre inndrivelsesskritt. Det er også enighet om at skattefogd og kemner har opptrådt på en slik måte at tiltalte har hatt rimelig grunn til å tro på innrømmelse av utsettelse så langt og så lenge avklaringsperioden sto ved makt. I skattefogdens tilfelle synes det klart at han allerede på tiden for novembermøtet i Oslo gjennom Nordlandsbanken ble underrettet om det nye giv, og at han under støtteaksjonens videre gang hele tiden ble nøye tilsvarende orientert. Han kunne da også på kemnerens orientering om skattetrekkutpantningene og varselbrevet 20. samme måned, råde denne til å se det an inntil avklaring i støtteaksjonen måtte foreligge, jfr. de under bevisgjennomgåelsen omtalte telefonnotater på kemnerens hånd. Helt fram til like foran konkursen råder der så en fullstendig stillhet på inndrivelsesfronten. Av det foranstående vil framgå at på dette framskredne tidspunkt var det at skattefogden (først da) begjærte utpanting i henhold for den 20. desember 1975 forfalte 5. termin, men at den etter selve konkursåpningen ble tatt tilbake. I kemnerens tilfelle har i mellomtiden også 6. forfallstermin 1975 forfalt til betaling. Men for den foretas ingen utpantning innen konkursen. Kuriøst er for øvrig at i anmeldelsen av 10.04.77 er de utpantningsmessige sikrede 3. 4. og 5. termin 1975 overhodet ikke medtatt. Den framholdte passivitet - det gjelder både skattefogd og kemner - kan vanskelig oppfattes annerledes enn at de i avklaringsperioden fram til like før konkursen selv må

Side:424

ha ment at ethvert direkte inndrivelsesskritt kunne velte spillet over ende. Med dette er ansvarsspørsmålene dog ikke uten videre avgjort. Det dreier seg jo om mere enn tillit til faktisk utsettelse. Avgjørende for straffrihet i endelig forstand gjelder hvilke rettsvirkninger den utløser, og da hvilken forståelse tiltalte for sin del har hatt i slik henseende. Foran er allerede påpekt at etter de respektive overtredelsessett korresponderende med tiltalebeslutningen I-III og IV er kriteriene for inntrådt rettsstrid og straffbarhet ikke sammenfallende. I fortsettelsen blir det følgelig nødvendig å behandle disse sett hver for seg.

Når det i fortsettelsen gjelder avgiftsbestemmelsene er det lovbestemt forfall som utløser rettsstrid og straffeansvar. Da blir det i grunnen ikke annet å tilføye enn at tiltalte i tillit til utsettelsen har hatt rimelig grunn til ikke bare å tro at han i utsettelsestiden var fri for eksekusjonspågang. Men når intet i virkeligheten ennå var å oppfylle, kunne heller ikke et videregående straffeansvar komme på tale. Foran vil være kommet frem at skattefogden etter gjeldende instruks har adgang til et slags opportunitetsprinsipp. Bare i grovere tilfelle ble fullmakt fra Finansdepartementet til anmeldelse innhentet. Den borgerlige påtalemyndighet ville stå fritt. Men ikke kunne tiltalte i et slikt tilfelle (med forfall som ansvarets rettsstridige kriterium) ha grunn til å regne med at utsettelsen i nevnte henseende ikke hadde fulle rettsvirkninger. På dette punkt har han vært i unnskyldelig villfarelse om handlingens rettsstridige beskaffenhet, og må etter strl. §57 bli å frifinne etter helhetsbeslutningens I-III.

Videre fremme ved trekkunnlatelsene opphører denne rettens ensstemmighet.

Rettens flertall - begge domsmenn - vil med en tillempet helhetsvurdering tillegge en villfarelse om selve utsettelsens rettsvirkninger den samme straffebefriende gjennomslagskraft. Slik de ser det var det virkelig en pakkeløsning som i selve opplegget ble knesatt på Oslo-møtene i november-desember 1975. Den samforståelse måtte nødvendigvis være tilstede at ikke noen av de kreditorer som ved anledningen relevant ble tatt i betraktning, skulle foreta seg noe som kunne sprenge støtteordningens ramme. Det høye råd kjente til forskottsovertredelsene slik de engang forelå, og hva selve det ev. straffeansvar angikk må det ha tatt deres tilflukt til skattemyndighetenes foran nevnte eget opportunitetsprinsipp. Det vil ha vært i favør av firmaet at de så gjorde. Det lå allikevel ikke noe ansvarsmoratorium i den forstand i det. Det kunne jo allikevel gå galt, og ansvarsspørsmålene ville av de kompetente avgjørelsesmyndigheter da måtte vurderes påny. Det blir her allikevel tilgivelig at tiltalte måtte få den oppfatning at skattemyndighetene, her in casu kemneren ville gjøre sådant ansvar gjeldende. Som foran fremholdt av tiltalte selv ville det i så fall være at tiltalte til ubotelig skade for de verdier som vernes skulle, hadde sett seg tvunget til å gi nøklene fra seg. Flertallet mener forøvrig at den frifinnede Staubo-dom (som ellers gjelder merverdiavgift alene) og også Riksadvokatens henleggelsesbetenkning i Tomrem-saken i nokså likeartede tilfelle er inne på tilsvarende tanker. Misforståelser også om ansvarsrammen vil lett kunne oppstå, og i denne sak bør tiltaltes forsåvidt ikke holdbare forståelse ikke kunne føres tilbake til grov uaktsomhet i hans tilfelle. Da vil skyldkravet etter loven ikke være oppfylt heller etter denne tiltalepost.

Mindretallet - rettsformannen - mener at denne problemstilling er

Side:425

uriktig. Ved disse overtredelser inntrer rettstrid og straffbarhet uten videre ved forsettlige eller grovt uaktsomme trekkunnlatelser. Selve utsettelsen - som jo er bæreplanken for tiltaltes alminnelige forsvarsposisjon - gjelder imidlertid bare den påtenkte fremtidige oppfyllelseshandling med trekkbeløpenes endelige innbetaling. Men ikke har han samtidig hevdet at han trodde seg å ha fått utsettelse med å holde seg den ved lov påbudte trekkordning etterrettelig. En slik forståelse ville da heller ikke på noe hold fått respons. I ett tilfelle har selve innbetalingen allikevel en begrenset rettsvirkning. Etter skatteinnbetalingslovens §52 nr. 3 kommer straffeansvar ikke til anvendelse hvis så skjer innen den (etterfølgende) oppgjørsdag for alle trekk som under vedkommende termin har eller skulle vært trukket. Klart må det være at det i denne henseende dreier seg om en Nådes-akt, en undlatelse av å påtale rett og slett. En tro på at det rettsstridige og straffbare i mellomtiden da uten videre ikke har hatt eksistens, vil imidlertid ikke ha noe med trekkundlatenes rettsstridige beskaffenhet å gjøre. Selv under en slik variert synsvinkel vil strl. §57 da heller ikke komme ham straffbefriende til gode. Tiltalte har jo heller ikke (selv langt forbi den lovbestemte innbetalingsdag) betalt. Det er endelig - om enn ikke nødvendig for resultatet - grunn til å merke seg at det her dreier seg om løpende trekkunnlatelser. Ved støtteordningen kunne det i første omgang ikke ha vært andre enn de dengang allerede forfalte avgifter og forskottstrekkforpliktelser som var tatt in mente med forøvrig høy oppfyllelsesprioritet, jfr. driftslånet på 3.5 millioner (som i strid med forutsetningene ikke lot seg ganske oppfylle etter vilkårene). Med en fortsatt, ikke forutsatt, trekkpraksis som her må den påberope undskyldige rettsvillfarelse bare av den grunn være blitt temmelig uttynnet under marsjen.

For fullstendighetens skyld skal mindretallet bemerke at tiltalte utvilsomt under hele perioden har vært i en tvangssituasjon med oppbud som eneste realistiske alternativ. Like lidt som sammentreffet av de mange tildels ganske upåregnelige omstendigheter kan denne nødstilstand godtas som straffbefriende etter strl. §47, og den er da heller ikke påberopt.

Flertallet - disse dissenterende betraktninger tiltross - har opprettholdt sitt standpunkt med den tilliggende helhetsvurdering. Dette blir da også rettens siste ord.