Rt-1979-429
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1979-03-29 |
| Publisert: | Rt-1979-429 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 40/1979 |
| Parter: | Statsadvokat Ole Haugstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Arne Meltvedt). |
| Forfatter: | Haugen, Løchen, Michelsen, Christiansen, Stabel |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §47, §48, §56, Veitrafikkloven (1965) §12, §22, §31 |
Kst. dommer Haugen: Nordhordland herredsrett avsa den 25. januar 1979 dom med denne domsslutning:
«1. A, født xx.xx.1954, frifinnes for forseelse mot vegtrafikklovens §31, 1. og 2. ledd,jfr. §22 første ledd.
2. A dømmes for forseelse mot vegtrafikklovens §31 første ledd, jfr. §12, 1. og tredje ledd til en bot til statskassen, stor kr. 500,- - kronerfemhundre -, subsidiært 10 - ti - dagers fengsel.
3. Saksomkostninger idømmes ikke.»
Side:430
Tiltaltes personlige forhold og saksforholdet for øvrig fremgår av herredsrettens domsgrunner.
Politimesteren i Hordaland har påanket dommen til Høyesterett. Etter ankeerklæringen gjelder anken prinsipalt rettsanvendelsen og saksbehandlingen, subsidiært straffutmålingen. Under ankeforhandlingen har aktor imidlertid presisert at anken retter seg mot lovanvendelsen, idet han hevder at herredsretten har forstått lovbestemmelsen om nødverge feil.
Jeg finner at anken må føre fram.
Herredsretten har funnet at tiltalte var påvirket av alkohol i vegtrafikklovens forstand da han kjørte bil om natten til den 16. juli 1978. Da den første del av kjøreturen - fra Famnestad mot Høyland - fant sted for å komme vekk fra en ungdomsgjeng som angrep tiltalte og hans bil, ble han frifunnet for straff etter bestemmelsene om nødverge i straffelovens §48 første og annet ledd. Når det gjelder den videre del av kjøreturen - til Vetterstø - ble han frifunnet etter bestemmelsen om overskridelse av nødverge i §48 fjerde ledd.
Etter min mening kommer imidlertid reglene om nødverge ikke til anvendelse i et tilfelle som dette. Etter straffelovens §48 annet ledd er det nødverge når en ellers straffbar handling foretas til avvergelse av eller forsvar mot et rettsstridig angrep. Bestemmelsen må forstås slik at den bare gjelder tiltak som er rettet mot angriperen. Rettsmessigheten av tiltak som settes i verk for å avverge angrep, og som ikke er rettet mot angriperen, må bedømmes etter nødrettsregelen i §47. Jeg finner støtte for denne oppfatning i en rekke uttalelser i den juridiske litteratur og kan vise til Kjerschows kommentarutgave til straffeloven side 139, Augdahl: Nødverge side 63, Skeie: Den norske strafferett I, første utgave, side 303, og Andenæs: Alminnelig strafferett, annen utgave, side 175. Alle disse uttaler at når et tiltak for å avverge et rettsstridig angrep går ut over tredjemann, bedømmes ikke forholdet etter §48, men etter nødrettsregelen i §47. Augdahl uttaler dessuten at forholdet også blir å bedømme etter reglene om nødrett når ordensforskrifter o.l. overtres under forsvaret.
Lovvalget har særlig betydning når det gjelder bedømmelsen av den annen del av kjøreturen. Etter domsgrunnene forelå det da ikke noen nødrettssituasjon, og §47 har ikke noen bestemmelse som svarer til §48 fjerde ledd. Finner man at grensen for nødrett er overskredet, er det imidlertid mulig at §56 kan komme til anvendelse.
Etter ankeerklæringen er det uklart om det var meningen også å anke over frifinnelsen for så vidt angår kjøringens første del - fra Famnestad mot Høyland. For Høyesterett har aktor uttalt at anken ikke omfatter denne del av dommen, idet resultatet antas å bli det samme om kjøringen på denne strekning bedømmes etter §47 eller etter §48. For sammenhengens skyld mener han imidlertid at dommen bør oppheves i sin helhet. Det gjelder også domfellelsen for forseelse mot vegtrafikklovens §31 første ledd, jfr. §12 første og tredje ledd.
Jeg er enig i at det er en slik indre sammenheng mellom de
Side:431
forskjellige deler av dommen at den bør oppheves i sin helhet, men jeg forutsetter at aktors refererte uttalelse legges til grunn ved den nye behandling av saken.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Løchen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Michelsen, Christiansen og Stabel: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Britt Wolff med domsmenn): - - -
Etter de vitneprov som er avgitt i retten, og på grunnlag av det dokumenterte, finner retten at tiltalte må bli å frifinne forsåvidt angår tiltalens punkt I om promillekjøring. Retten har imidlertid funnet tiltalte skyldig forsåvidt angår tiltalens punkt II. Det bemerkes dog at retten for dette punkts vedkommende har funnet endel sterke formildende omstendigheter som vil komme til uttrykk i straffutmålingen.
Det er uomtvistet at tiltalte var alkoholpåvirket i vegtrafikklovens §22, 1. ledds forstand da han kjørte bil om natten til den 16. juli 1978. Den første del av kjøringen, nemlig fra ungdomshuset og ca. 500 meter i retning mot Høyland har retten funnet å være straffri p.g.a. at tiltalte handlet i nødverge, jfr. straffelovens §48, første og annet ledd. Retten har ikke funnet det tvilsomt at tiltalte ble utsatt for et rettsstridig angrep fra en tallrik og beruset ungdomsgjeng, en gjeng på 8-10 personer. Retten har fått inntrykk av at tiltalte er en rolig og sindig person, og det er ikke sannsynlig at han har provosert til angrepet hverken på bilen eller på seg selv. Tiltalte driver aktivt med karate, og han hadde derfor muligheten til effektivt å stoppe angrepet på sin egen person. At han avholdt seg fra dette, styrker rettens inntrykk av at han opptrådte rolig og behersket.
Når så den uholdbare situasjon med angrepet på bilen hadde oppstått, valgte tiltalte den etter rettens mening eneste naturlige og mulige løsning på situasjonen, nemlig å komme seg derifra. Ved å kjøre vekk reddet han både seg selv, sine kamerater og bilen fra ytterligere angrep fra ungdomsgjengen. At tiltalte muligens har overvurdert angrepets farlighet hindrer ikke at kjøringen fra ungdomshuset ca. 500 meter mot Høyland etter rettens oppfatning er en rettmessig nødvergehandling. Retten bemerker i denne forbindelse at tiltalte nok har vært i sterk sinnsbevegelse og i en noe omtåket tilstand, vesentlig på grunn at den ublide behandling han selv var blitt utsatt for. Det synes dessuten klart at han var ute av seg når han var vitne til at farens bil ble tilsvarende behandling til del.
Retten har også kommet til at tiltaltes videre kjøring denne natten må lates straffri, denne gang med hjemmel i straffelovens §48, siste ledd. Retten har vært noe i tvil på dette punkt, men denne tvil er av den karakter at den må komme tiltalte til gode. At den videre kjøring er en klar overskridelse av nødvergeretten i objektiv henseende er etter rettens oppfatning ikke tvilsomt. Det er således sannsynlig at en avbalansert person ville latt bilen stå i samme situasjon. Men for den tiltalte har hele situasjonen fremstilt seg som
Side:432
en sammenhengende nødvergesituasjon - han har ikke følt seg i sikkerhet. Det er på det rene at tiltalte var beruset, og dessuten sterkt omtåket på grunn av de kraftige slag og spark han var blitt utsatt for. Også angrepet på farens bil bidro til å forsterke den sinnsbevegede og oppøste tilstand tiltalte befant seg i. En av tiltaltes kamerater, B, opplyste i sitt vitneprov at tiltalte virket omtåket og nervøs. Retten legger dessuten stor vekt på den foran siterte legeerklæring, hvor det bl.a. fremgår at tiltalte flere timer etter kjøringen hadde besvimelsesanfall og bar sterkt preg av å ha blitt tildelt flere tildels kraftige slag mot hodet.
Den påkjørsel som fant sted like ovenfor ungdomshuset hadde etter rettens oppfatning iallfall den effekt at den ytterligere bestyrket den fortvilte situasjon tiltalte følte han befant seg i. Det var samme person som hadde slått ham ned tidligere som nå ble påkjørt. Tiltaltes nødvergeforestillinger har neppe blitt svakere etter påkjørselen - og det at han fortsatte kjøringen må tilskrive den sinnsbevegede og oppøste tilstand han befant seg i. I tiltaltes bevissthet var situasjonen ennå ikke avklaret - han var ennå ikke i sikkerhet.
Det er på det rene at tiltalte etter vel ti minutters kjøring stanset bilen utenfor et gult hus, og at de ble stående der i en viss tid, ca. 15 minutter ifølge tiltaltes egen forklaring. De fikk imidlertid beskjed om å komme seg derifra, og kjørte ca. 300 meter før de parkerte på kaien på Vetterstø. Også denne delen av kjøringen finner retten må lates straffri etter straffelovens §48 siste ledd. Også denne del av kjøringen tilskriver retten den sterke sinnsbevegelse og bestyrtelse som var resultatet av det rettstridige angrep tiltalte var blitt utsatt for tidligere på natten - angrepet både på ham selv og på farens bil.
Konklusjonen forsåvidt angår tiltalens punkt I blir etter dette frifinnelse.
Tiltalte har selv forklart at han var klar over at fotgjengeren, C, ble påkjørt. Han var også klar over plikten til å stanse og til å varsle politiet. Det er på det rene at tiltalte ikke har overholdt denne plikt. Hans unnlatelse er på dette punkt straffbar, og han må således bli å dømme overensstemmende med tiltalens punkt II. Forholdet kan etter rettens oppfatning ikke lates straffritt f.eks. p.g.a. nødverge - tiltalte var ikke i denne forbindelse utsatt for noe rettsstridig angrep. Andre straffrihetsgrunnlag foreligger det ikke.
Militære straffelovs §35 første ledd - betinget straff. En 24 år gammel produksjonsarbeider som tre ganger hadde vært forsøkt innkalt til militærtjeneste, men som hadde nektet under påberopelse av psykiske problemer, ble i herredsretten dømt til 90 dagers fengsel etter militære straffelovs §35. Etter at det straffbare forhold hadde funnet sted, ble han av militær legenemd kjent udyktig til militærtjeneste, bl.a. med begrunnelsen «betydelig karakteravvik» og «nærmest psykotiske trekk». Høyesterett antok at legeerklæringene ikke kunne begrunne en så bastant karakteristikk av domfeltes psykiske tilstand, men at bevisene i saken ikke ga grunnlag for å fravike nemdas bedømmelse ved straffutmålingen. Saken hadde likhetspunkter med Rt-1977-71 som gjaldt militære straffelovs §34.
Side:433