Rt-1980-273
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1980-02-21 |
| Publisert: | Rt-1980-273 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 19/1980 |
| Parter: | Førstestatsadvokat Elg Elgesem aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Schweigaard Selmer, Christiansen, Skåre, justitiarius Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Motorferdselsloven (1977) §4, §12, §13, §3, §5, §6 |
Dommer Sinding-Larsen: Stjør- og Verdal herredsrett avsa den 1. november 1979 dom med slik domsslutning:
«A, født xx.xx.1951, dømmes for overtredelse av lov om motorferdsel i utmark og vassdrag av 10.06.77 §12, jfr. §13, jfr. forskrifter om motorterdsel i Meråker kommune av 31.01.78, til en bot på kr 500,- - femhundre - subsidiært fengsel i 3 - tre - dager.
A dømmes til å betale det offentlige saksomkostninger med kr 200,- - tohundre -.»
Når det gjelder sakens faktiske sammenheng og domfeltes personlige forhold, viser jeg til hertedsrettens dom.
Domfelte har påanket dommen til Høyesterett på grunn av lovanvendelsen og mangler ved domsgrunnene og subsidiætt begjært fornyet behandling for lagmannsrett. Høyesteretts kjæremålsutvalg
Side:274
nektet samtykke til fornyet behandling og henviste anken til Høyesterett.
Anken over domsgrunnene er begrunnet med at herredsretten uten nærmere begrunnelse har bygget på at seterbruk ikke i overskuelig fremtid ville bli aktuelt for hovedbruket. Forsvareren har under ankeforhandlingen anført i tilknytning til dette at retten har forsømt sin plikt til å sørge for sakens opplysning ved at den ikke har innhentet ytterligere opplysninger om eiendommen.
Når det gjelder lovanvendelsen, anfører domfelte at det er en feil når herredsretten har lagt til grunn at det bare er kjøring i tilknytning til en aktuell jordbruksdrift som går inn under unntaksbestemmelsen i lov om motorferdsel i utmark §4c. «Jordbruksnæring» omfatter etter domfeltes mening såvel den aktuelle drift som «den bestående tilstand å ha bygninger og rettigheter i utmark.»
Jeg er kommet til at anken må forkastes. Herredsretten har bygget på de faktiske opplysninger domfelte har gitt om eiendommen og seteren. Jeg kan ikke se at retten hadde foranledning til å foranstalte ytterligere bevisførsel på dette punkt. Domsgrunnene gir også tilstrekkelig grunnlag for prøvelse av lovanvendelsen.
Etter lov om motorferdsel i utmark §3 er slik ferdsel ikke tillatt med mindre annet følger av loven eller vedtak med hjemmel i loven.
Meråker kommunestyre har den 31. januar 1978 vedtatt forskrifter i medhold av lovens §5 - ikke §13 som angitt i herredsrettens dom. Etter disse forskrifter, jfr. her også lovens §6, kan friluftsnemnda gi samtykke til motorferdsel når det foreligger særlige grunner. Det er på det rene at domfelte ikke hadde samtykke fra friluftsnemnda, og at han ikke går inn under de generelle unntak i forskriftene. Kjøringens lovlighet beror således - som også herredsretten har lagt til grunn - på om den kan henføres under §4 om tillatelse med hjemmel direkte i loven. Det aktuelle alternativ er §4c, nødvendig person- og godstransport i jordbruksnæring.
Etter det saksforhold herredsretten har lagt til grunn, finner jeg det ikke tvilsomt at domfeltes transport av materialer ikke kan gå inn under §4c.
Herredsretten viser i domsslutningen til §12 jfr. §13, jfr. forskrifter om motorferdsel i Meråker kommune. Som jeg alt har nevnt, er henvisningen til forskrifter i medhold av §13 misvisende. Jeg finner likevel ikke grunn til å utforme ny konklusjon.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Christiansen, Skåre og justitiarius Ryssdal: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Gunnar Aarvold med domsmenn):
Politimesteren i inntrøndelag utferdiget den 13. juni 1979 slikt forelegg:
A, født xx.xx.1951, forelegges for overtredelse av:
Side:275
Lov om motorferdsel i utmark og vassdrag av 10. juni 1977 §12, jfr. §13, jfr. forskrifter om motorferdsel i utmark og vassdrag i Meråker kommune av 31.01.78, godkjent av fylkesmannen 17. mars 1978, nr. 3. - - - ved at han den 8. april 1979 om kvelden kjørte snøscooter VF-9646 fra bopel til Myrsæthra i Litlådalen i Meråker, uten på forhånd å ha innhentet tillatelse fra Meråker friluftsnemnd, en bot til statskassen kr 500,- eller, hvis boten ikke betales/inndrives, en straff av fengsel i 3 dager. - - -
Etter tiltaltes forklaring er det på det rene at tiltalte har forholdt seg som i forelegget beskrevet. Tiltalte var på vei langs strekningen mellom offentlig vei og en setervoll som tilhørte hans fars eiendom. Strekningen er på ca. 3 km og går gjennom utmark. Før tiltalte kom til offentlig vei, hadde han antakelig kjørt en strekning på 2-3 km gjennom utmark. Tiltalte forklarer at han var i ferd med å transportere materialer som han skulle bruke til å reparere et hus på setervollen. Faren bor på den eiendom vollen ligger under og der bor også tiltalte. Faren driver ikke eiendommen, jorden er leiet bort. Seteren drives overhodet ikke og driften er opphørt for så lenge siden at tiltalte ikke vet når den opphørte. På setervollen ligger et eldre tømmerhus, brukt som hytte. Uthuset står til nedfals. Tiltalte anfører at når det ligger et seterbruk til en jordbrukseiendom, er reparasjon av hus på seteren et ledd i jordbruksnæring uten hensyn til om seteren og eiendommen er i drift. Det er nødvendig å holde husene i stand og hus er et ledd i jordbruksnæring og hvorav seterbruk altså er en del.
Retten kan ikke finne at tiltaltes far driver noen form for jordbruksnæring og det gjør da heller ikke sønnen. Det er ikke kjent at det drives noen form for seterbruk i Meråker, bortsett et enkelt tilfelle av fellesseter. Retten kan da ikke finne at eventuelle hus på seteren er noe ledd i noen næring. Retten finner ikke grunn til å ta standpunkt til om transport til en nedlagt seter kan være ledd i jordbruksnæring, det kan her bl.a. spille inn hvilken drift hovedbruket er gjenstand for. Hvor seterbruk overhodet ikke kan tenkes å bli aktuell i overskuelig fremtid og hvor hovedbruket heller ikke drives av eieren, kan seteren ikke lenger være ledd i jordbruksnæring alene av den grunn at slik næring ikke foreligger.
Hvor vidt kjøringen var nødvendig, vil det da etter rettens oppfatning ikke være grunn til å ta standpunkt til. Retten peker på at lovens formål tilsier at dens §4c tolkes restriktivt.
Etter dette blir tiltalte å dømme etter forelegget. Det er på det rene at tiltalte etter de kommunale forskrifter skulle ha søkt friluftsnemndas tillatelse slik som i forelegget nevnt. - - -