Rt-1981-343

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1981-03-06
Publisert:	Rt-1981-343
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 41/1981.
Parter:	Stavanger kommune (advokat Tor Plathe - til prøve) mot Wilhelm S. Nielsen (høyesterettsadvokat Gunnar Holdt-Aanensen).
Forfatter:	Tønseth, Sinding-Larsen, Hellesylt, Holmøy. Mindretall: Stabel
Lovhenvisninger:	Fylkeskommuneloven (1961)5-§2, Fylkeskommuneloven (1961)5-§9, LOV-1961-06-16-§2, LOV-1961-06-16-§9, Bygningsloven (1965) §41

Dommer Tønseth: Den såkalte «Bybrua» i Stavanger fører fra Sjølyst til fastlandet, hvor den ender i området nær Johannes-kirken. Broen eies av et eget selskap, «Bybrua A/S», men Stavanger kommune er i henhold til avtale ansvarlig for blant annet erstatningsmessige skader og ulemper som broanlegget måtte forårsake. Ved stevning av 2. juli 1976 reiste Wilhelm S. Nielsen sak mot kommunen med krav om erstatning for ulemper med verdiforringelse som broen etter hans mening har voldt hans boligeiendom Nedre Dahlgate 83, og som ha hevder gir ham rett til erstatning i henhold til lov om rettsforholdet mellom granner av 16. juni 1961 §9, jfr. §2. Kommunen bestred ethvert erstatningsansvar overfor Nielsen, og Stavanger

Side:344

byrett avsa 15. mars 1977 dom som for Nielsens vedkommende har denne domsslutning:

«Stavanger kommune frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Byrettens dom ble av Nielsen påanket til Gulating lagmannsrett, som - satt med fire domsmenn - kom til et annet resultat, og hvis dom av 26. juni 1980 har denne domsslutning:

«1. Stavanger kommune betaler kr. 50.000,- kronerfemtitusen 00/100 - i erstatning til Wilhelm S. Nielsen med tillegg av 6% renter fra 4.7.1976 til 31.12.1977, og med 10% fra 1.1.1978 til betaling skjer.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Stavanger kommune kr. 5.332,40 - kronerfemtusentrehundreogtrettito 40/100 - til det offentlige.

3. Oppfyllingsfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

To av lagdommerne dissenterte og stemte for stadfestelse av byrettens dom.

Saksforholdet for øvrig og partenes anførsler og påstander for de tidligere instanser fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Lagmannsrettens dom er av Stavanger kommune påanket til Høyesterett. Anken gjelder så vel lagmannsrettens bevisbedømmelse som rettsanvendelsen, og subsidiært også saksbehandlingen, nærmere bestemt lagmannsrettens domsgrunner, som hevdes på ett punkt å være mangelfulle eller uklare.

Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak ved Stavanger byrett med avhør av ankemotparten Wilhelm Sjur Nielsen og ett vitne. For Høyesterett er fremlagt en del nye dokumenter, som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Det er også fremlagt en del fotografier.

Saken foreligger for Høyesterett som noe mer begrenset enn for de tidligere retter. Krav om erstatning for skader og ulemper i selve anleggstiden for broen er således ikke tvistepunkt for Høyesterett. Videre erkjenner Nielsen nå at det bare er skader og ulemper over den tålegrense som grannelovens §2 regner med, som kan kreves erstattet. Han har nå også erkjent at det bare er det økonomiske tap han er påført som kan kreves erstattet i henhold til grannelovens §9, denne bestemmelse gir ikke hjemmel for erstatning for ikke-økonomisk skade. Disse spørsmål var også omstridt i de tidligere instanser. For øvrig foreligger saken i det alt vesentlige i samme stand for Høyesterett som for de tidligere retter.

Ankemotparten Wilhelm S. Nielsen har vært gitt fri sakførsel for lagmannsrett og Høyesterett.

Den ankende part, Stavanger kommune, henholder seg til byrettens dom som har fått tilslutning fra lagmannsrettens mindretall, og dette gjelder så vel resultatet som begrunnelsen.

I første rekke bestrides det at Nielsens eiendom har fått redusert omsetningsverdi ved de ulemper som broanlegget og trafikken på broen fører med seg. Men under enhver omstendighet hevdes det at

Side:345

de ulemper som eiendommen er påført - det som i første rekke er aktuelt, er større støy- og støvproblemer samt økt innsyn - ikke er større eller andre enn at de - verken enkeltvis eller samlet sett - har vært «venteleg etter tilhøva på staden», og da er det ikke grunnlag for krav om erstatning etter grannelovens §9, jfr. §2.

Kommunen bestrider at ulempene kan betegnes som «uturvande».

Anken over saksbehandlingen er begrunnet med at lagmannsrettens flertall ikke har gitt uttrykk for hvorvidt den erstatning som er tilkjent Nielsen er ment å være erstatning for hele den økonomiske skade han måtte være påført, eller - som riktig er - bare er erstatning for skade over «tålegrensen». Subsidiært hevder kommunen at denne uklarhet må lede til at lagmannsrettens dom oppheves og at saken hjemvises.

Utover dette anses det tilstrekkelig med en henvisning til de tidligere instansers gjengivelse av kommunens anførsler, som i det alt vesentlige er gjentatt for Høyesterett.

Stavanger kommune har nedlagt denne påstand:

«1. Prinsipalt: Stavanger kommune frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for alle 3 retter.

2. Subsidiært: Lagmannsrettens dom oppheves, og saken hjemvises til ny behandling.

Stavanger kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Ankemotparten, Wilhelm S. Nielsen, hevder at lagmannsrettens dom er riktig både i resultatet og i begrunnelse.

Nielsen bygger sitt erstatningskrav på to grunnlag: for det første hevdes det at de ulemper hans eiendom er påført, er urimelige, for det annet at ulempene er «uturvande». Begge erstatningsgrunnlag forankres i grannelovens §2. Og han mener at eiendommen er redusert i verdi som følge av broen utover det som har vært «venteleg» og som han er forpliktet til å måtte finne seg i i henhold til denne lovbestemmelse. Han har resymert ulempene i fire punkter: 1) økt støy ved trafikken på broen, 2) støvnedfall fra broen, 3) økt innsyn på hans eiendom fra passerende på den høytliggende bro og 4) ødelagt trivsel i tilknytning til punkt 3 ved at hyggen ved å ferdes utendørs - hans tomt er blitt borte. Alle disse momenter må tas med i en helhetsvurdering ved spørsmålet om den såkalte tålegrense er overskredet. Når det gjelder disse forhold, påberoper Nielsen seg blant annet de sakkyndige utredninger fra audiofysiker Gordon Flottorp og cand. real. K. E. Grønskei samt de prognoser man har om veksten i trafikk over broen.

Det bestrides at Nielsens eiendom har fordeler ved broanlegget.

Ved det annet grunnlag for erstatningskravet, at ulempene eller en stor del av dem hadde vært «uturvande», har Nielsen anført at de med letthet hadde kunnet vært fjernet eller i hvert fall sterkt redusert ved anbringelse av et tett gjerde der broen passerer hans hus.

Til kommunens påberopelse av uriktig bevisbedømmelse fra lagmannsrettens flertall anfører Nielsen at lagmannsretten var på en

Side:346

meget omhyggelig befaring, og det skal meget til før Høyesterett fraviker det inntrykk som lagmannsretten dannet seg ved selvsyn.

Endelig bestrides at det ved lagmannsrettens - flertallets - uttalelser om erstatningsfastsettelsen hefter uklarheter som kan ha til følge at dommen må oppheves.

Slik saken står for Høyesterett, er også Nielsens anførsler i hovedtrekkene de samme som for de tidligere retter, og det vises for så vidt til det som er gjengitt herom i disse dommer.

Ankemotparten, Wilhelm S. Nielsen, har nedlagt denne påstand:

«I lagmannsrettens dom gjøres den endring at domsbeløpet forrentes med 15% rente p.a. fra 1. desember 1980 til betaling skjer.

For øvrig stadfestes lagmannsrettens dom.

Stavanger kommune tilpliktes å betale det offentlige saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten, det vil si at jeg slutter meg til lagmannsrettens mindretall og dermed også til byretten når det gjelder utfallet i saken.

Jeg bemerker først at jeg ikke finner grunn til å gå inn på de erklæringer som er avgitt av audiofysiker Flottorp og cand. real. Grønskei og som er utførlig gjengitt spesielt i byrettens dom. Heller ikke går jeg inn på prognoser om den fremtidige utvikling av trafikktettheten på broen. De differanser det er tale om, kan etter min mening ikke få betydning for avgjørelsen. Jeg anser nemlig disse forhold for å være uten nevneverdig betydning for avgjørelsen i denne sak. Jeg understreker her at det erstatningsspørsmål som foreligger og som er knyttet til grannelovens §9, gjelder situasjonen i dag. Prognoser over forholdene lenger frem i tiden - året 1990 har således vært trukket atskillig frem i prosedyren - kan bare få betydning for så vidt de virker inn på verdien i dag.

Foruten i resultatet kan jeg også i det vesentlige slutte meg til den begrunnelse som lagmannsrettens mindretall og byretten har gitt.

Jeg kan således ikke finne det sannsynliggjort at Nielsen er påført et økonomisk tap ved de ulemper som hans eiendom har fått av broen. Jeg viser til det lagmannsrettens mindretall og byretten har uttalt om dette spørsmål. Jeg understreker her at det kun er økonomisk tap som kan kreves erstattet etter grannelovens §9, dette er blant annet slått fast i den høyesterettsdom som er inntatt i Rt-1973-1193 flg., særlig side 1202. Det kan således ikke kreves erstatning for ikke-økonomisk skade. Videre er partene enige om at det bare kan kreves erstatning for økonomisk skade utover den tålegrense som grannelovens §2 regner med. - Alene av det som her er sagt, følger at det ikke er grunnlag for å tilkjenne Nielsen erstatning.

Jeg føyer allikevel til, at de ulemper som Nielsens eiendom er påført, ikke kan sies å overskride det som må tåles i naboforhold som man her har med å gjøre. Eiendommen er, som påpekt av blant annet lagmannsrettens mindretall, beliggende sentralt i Stavanger. Det er også opplyst å være et blandet bolig-, industri- og

Side:347

handelsområde. Jeg gjengir hva lagmannsrettens mindretall uttaler i denne forbindelse:

«I et område som dette må en være forberedt på at trafikkbildet vil kunne endres og selv om anlegget har ført til en del ulemper i form av støy, støv og øket innsikt, er ikke ulempene større enn det som er vanlig for eiendommer som grenser inntil større trafikkårer. - Etter dette finner mindretallet at anlegget ikke er i strid med granneloven §2.»

Jeg tilføyer at et støne broanlegg som dette nok kan sies å innebære ulemper av en noe annen karakter enn det som ellers er alminnelig ved trafikkårer. Det er ikke her bare spørsmål om støy- og forurensningsplager. Jeg peker på at broen utenfor Nielsens eiendom går i høyde med husets annen etasje, og bare ca. 10 meter fra husveggen. Dette innebærer ulemper ved økt innsyn og fare for at gjenstander kan bli kastet ned fra broen. Dertil er det ytre miljøbilde blitt sterkt endret.

Selv om man også tar i betraktning de noe spesielle forhold som her er nevnt, finner jeg - i betraktning av eiendommens sentrale beliggenhet - ikke at tålegrensen etter naboloven er overskredet. Jeg føyer til at den akseptable tålegrense i rettspraksis er fastsatt å kunne ligge høyt.

De spørsmål jeg hittil har behandlet, har ikke voldt meg særlig tvil.

Mer tvilsomt kan det spørsmål fremstille seg hvorvidt ulempene i tellende grad må anses som «uturvande». Det vil i tilfelle si at ulempene helt eller for en større del kunne vært avverget ved tiltak fra kommunens side. Lagmannsrettens flertall har vist til at den støysakkyndige, audiofysiker Flottorp, har uttalt at hvis broen ble utstyrt med rekkverk i en høyde av 1,5 meter kledd med glass eller plastplater, ville utstrålingen av støy bli redusert med anslagsvis 5-10 desibel for denne eiendom. Den sakkyndige på støvnedfall, Grønskei, har uttalt at tette skjermer langs brokanten sannsynligvis vil redusere støvnedfallet betydelig.

Det var opprinnelig meningen å ha skjermer som beskrevet av Flottorp for å beskytte fotgjengere og syklister mot vind, men dette ble frafalt fordi vindpresset mot brokonstruksjonen da ville bli for stort der broen gikk i spenn over sjøen. Det foreligger ikke noe om at spørsmålet om å kle rekkverket med plater for å hindre eller redusere støyulemper har vært drøftet under prosjekteringen.

Spørsmålet kan heller ikke ses å være behandlet i den foreliggende tvist mellom kommunen og Nielsen før ved den nevnte bemerkning i lagmannsrettens dom. Heller ikke for Høyesterett foreligger det noe nærmere om hvor lang strekning av rekkverket som måtte plate-kles for å beskytte Nielsens eiendom, og hva dette ville koste.

Dersom en vesentlig reduksjon av støy- og støvulemper kunne oppnås uten særlig store omkostninger ved en noe endret rekkverkkonstruksjon, ville etter mitt syn de ulemper som kunne avverges på denne måte, måtte anses «uturvande». En slik endret konstruksjon av et rekkverk som likevel skal bygges, kan ikke likestilles med en

Side:348

langt mer kostbar oppsetting av særskilte støyskjermer. Det som foreligger for Høyesterett, er så uklart og lite opplyst at jeg ikke finner å kunne fastslå at ulempene er «uturvande». Jeg viser ellers til hva jeg tidligere har uttalt om at det ikke er godtgjort at Nielsen har lidt et økonomisk tap.

Den innvending mot å endre lagmannsrettens dom at lagmannsretten har vært på befaring og bygget sitt resultat blant annet på erfaringene fra denne befaring, kan jeg ikke tillegge særlig vekt. Også lagmannsrettens mindretall og byrettsdommeren var på befaring og fikk et annet syn på forholdene enn lagmannsrettens flertall.

I lagmannsretten var ikke nedlagt påstand om omkostninger for byretten. Sett hen særlig til den tvil som er voldt ved spørsmålet om ulempene var «uturvande», antas saksomkostninger ikke å burde tilkjennes for noen retter.

Jeg stemmer for denne

dom:

Stavanger kommune frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen retter.

Dommer Sinding-Larsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Hellesylt og Holmøy: Likeså.

Dommer Stabel: Jeg er under noen tvil kommet til et annet resultat enn førstvoterende, og er blitt stående ved at lagmannsrettens dom bør oppheves i henhold til kommunens subsidiære påstand.

Når det gjelder sakens faktiske side, finner jeg å måtte holde meg i det vesentlige til den beskrivelse som er gitt av lagmannsrettens flertall, samtidig som jeg må legge betydelig vekt på det inntrykk av ulempenes art og tyngde som flertallet har fått under befaringen. Flertallet har fremhevet det forhold at «bruplanet ligger så å si i høyde med 2. etasje i den ankende parts hus, og bare ca. 10 m fra dette, og at lyden (støyen) da forplanter seg lettere og med større kraft til dette bygget enn til andre som ligger i et høyere eller lavere plan og/eller lengre borte. Det gjelder her m.a.o. en ulempe av særlig karakter i forhold til i området for øvrig.» - Videre har flertallet fremhevet at trafikanter på broens gangfelt har fri innsikt ned mot husets hage, som tidligere var skjermet mot innsikt av et hus som nå er fjernet som en følge av broanlegget.

Disse ulemper vurdert under ett og i sammenheng med den økte støy- og støvplage, gir denne sak et særpreg, og peker etter min mening hen mot en reduksjon i bostandard og eiendomsverdi utover hva som med rimelighet kunne anses ventelig ut fra strøkets beliggenhet og karakter. Så langt er jeg enig i lagmannsrettens vurdering.

Imidlertid er jeg enig med kommunen i at lagmannsrettens, flertallets, saksbehandling er mangelfull for så vidt retten ikke har drøftet og tatt standpunkt til i hvilken utstrekning ulempene ligger over den naborettslige «tålegrense», jfr. grannelovens §2 annet ledd.

Side:349

Denne mangel gjør det umulig for Høyesterett å vurdere spørsmålet, og bør føre til at lagmannsrettens dom oppheves.

Når det gjelder spørsmålet om ulempene er «uturvande», er jeg tilbøyelig til å være enig med førstvoterende, og viser til hans begrunnelse med forbehold som fremgår av hva jeg allerede har sagt.

Min konklusjon blir - som allerede nevnt - at lagmannsrettens dom oppheves og at saken hjemvises til ny behandling ved lagmannsretten. Etter omstendighetene finner jeg at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (byrettsdommer Arne Rørosgaard):

Den 28. mars 1974 vedtok Stavanger formannskap å begjære forsøkstakst etter bygningslovens §41 for grunn og rettigheter som ville medgå til bygging av «Bybrua» mellom Sølyst og fastlandet hvor den ender i området nær Johanneskirken pi Storhaug. Skjønn ble avgitt 10.3.1976. Blant de saksøkte var eieren av Nedre Dalgate 83, Wilhelm Sjur Nielsen. Imidlertid ble planen for bruprosjektet endret noe, slik at Nielsen ikke kom til å avstå verken grunn eller rettigheter til anlegget. Saken ble derfor hevet for hans vedkommende, men partene var allikevel enige om at retten skulle fastsette en uforbindtlig innløsningsverdi som utgangspunkt for senere drøftelse mellom ham og Stavanger kommune om innløsning. Verdien av eiendommen ble av skjønnet satt til kr. 120.000,-. Noen overenskomst med kommunen på grunnlag av denne takst kom ikke i stand. - - -

Nielsens eiendom, Nedre Dalgate 83, har en grunnflate på 67,58 m2 og bebygget 45,44 m2. Nærmeste hjørne av huset ligger anslagsvis ca. 10 meter fra kanten av brua. Høydeforskjell mellom veibane og eiendommen er ca. 6 meter. Foran huset lå før Grensestensgaten 17, tilhørende Frelsesarmeen, et stort og høyt bygg, brukt til herberge. Det kom under brua og er revet.

1 skjønnet var det oppnevnt 2 sakkyndige, nemlig audio-fysiker Gordon Flottorp til å uttale seg om støyproblemer i samband med brua, både i anleggstiden og etter at den var tatt i bruk, og cand. real K. E. Grønskei til å uttale seg om og gi en vurdering om luftforurensning og turbulens i samband med brua. - - -

Cand.real Grønskei uttaler vedrørende Nielsens eiendom bl.a.:

«Høydeforskjell mellom veibanen og eiendommen 6 meter.

Støvfall.

Støvfallsgrensene for boligområder vil sannsynligvis overskrides på deler av eiendommen som ligger nærmest opp mot veibanen.

Vind og turbulens vil sannsynligvis ikke øke som følge av byggingen av brua.» - - -

Audio-fysiker Flottorp har som nevnt avgitt erklæring om støyproblemer i fremtiden i forbindelse med brua. Det er en teoretisk beregning og hans vurdering bygger på prognose for forventet trafikkgrunnlag utarbeidet av byplansjefen i Stavanger.

Med hensyn til måling av støy, gjengis følgende avsnitt:

«Ørets følsomhet for toner med forskjellig svingetall er meget forskjellig. Mest følsomt er øret for toner med svingetall mellom 1000 og 5000 Hz, og

Side:350

minst følsomt er det for de dype basstonene. Dette har medført at man har forsøkt å lage måleinstrvmenter som ettergjør ørets følsomhetskurve, slik at de dype tonene ikke får veie med samme vekt som de lyse, mere skjærende toner. Den vanligste avvisningskurve som anvendes i de såkalte lydtrykkmålere, er A-kurven, som demper virkningen av de lavfrekvente komponentene i støyen ganske betydelig. Det er blitt internasjonalt vedtatt å måle tralikkstøy med bruk av denne dempekurve, og derfor angis vanligvis støyen i dBA.»

Om virkningen av støy med hensyn til søvnforstyrrelser er det bl.a. uttalt at støynivået i et soveværelse ikke bør overskride 30-35 dBA.

Om tillatt støynivå heter det bl.a. i erklæringen:

«Det er litt forskjell i de skandinaviske land med hensyn til å fastsette grense for tillatt støynivå, idet Danmark og Norge stort sett fokuserer oppmerksomheten om utendørsnivået, mens man i Sverige har hatt en tendens til å anvende innendørsniviet. Man kan imidlertid ganske enkelt regne seg fra den ene bestemmelsen til den andre, idet vi kjenner dempningen av de foreliggende vinduskonstruksjoner og også vet hvordan man praktiserer bruk av vinduer med årstiden. Det svenske forslaget bygger på lukkede vinduer og regner med en middeldempning av vinduet på 27 dBA.

Som provisorisk grenseverdi har man hittil i Sverige anbefalt et «års middeldøgnsnivå» på 35 dBA innendørs, hvilket altså svarer til 62 dBA utendørs. Det anbefales nå å skjerpe grensen med 5 dBA.»

Det er så i erklæringen foretatt en beregning av støynivået for den enkelte eiendom (ekvivalentnivå i dBA). Det som her er av interesse er at for Nedre Dalgate 83 (Nielsen) er nivået beregnet til 39 og 30 for innendørs, henholdsvis dag og natt, og til 64, utendørs dag. - - -

Retten skal bemerke:

Nielsens sak.

Når det gjelder ulemper i anleggsperioden kan retten ikke se at saksøkeren har hatt ulemper som går ut over tålegrensen, og det er heller ikke godtgjort økonomisk tap. Det har ikke vært foretatt spunting eller pelingsarbeider i nærheten av saksøkerens eiendom. Som det fremgår av sivilingeniøren Reins redegjørelse for arbeidets gang vedrørende fundament 23, 24 og 25, har arbeidet med disse tatt bare ca. 18 dager og det er bare i noen av disse at kompressor har vært brukt. Støy i anledning kortvarige anleggsarbeider går ikke ut over det saksøkeren må finne seg i. En kan heller ikke se at det er godtgjort eller sannsynliggjort økonomisk tap. Såvidt en forstår er det leilighetsvis han har arbeidet som servitør, og når han ikke greier å stå i arbeidet mer permanent, antas det å skyldes den kroniske nevrose han lider av, jfr. dr. Skaugs erklæring.

Retten kan heller ikke finne at saksøkerens eiendom er påført varige ulemper ved Bybrua av økonomisk art. En kan etter befaring ikke se at brua virker estetisk skjemmende. Bruplanet kommer som nevnt her i høyde omtrent med nederste del av taket, og før var det her utsikt til en høy vegg, Grensestengaten 17.

Når det gjelder fremtidig støy, kalkulerer som foran nevnt den støysakkyndige med 64 dBA. Dette er imidlertid et beregnet støynivå, og det ligger ikke mye over det som er en anbefalt tilegrense, 60 dBA. I et eldre bystrøk som dette, antas det også at en uten erstatning må finne seg i noe høyere støynivå enn dette ved nyanlegg eller utvidelse av gater og veier. En kan

Side:351

ikke anta at trafikken vil bli så stor at støyen i urimelig grad blir til ulempe. I alle fall kan retten ikke anta at trafikkstøy eller andre mulige ulemper som at støvfallsgrensene for boligområder muligens blir overskredet på del av eiendommen, medfører noe økonomisk tap. Skjønnsretten for bygningssaker har satt eiendommens innløsningsverdi til kr. 120.000. Det er ikke sagt hva som menes med innløsningsverdi, men en må anta at det er ment salgsverdi. Når saksøkeren er budt kr. 200.000 for eiendommen, viser dette at den ikke kan være verdiforringet som følge av Bybrua. Saksøkeren er også skaffet annen leilighet av kommunen og en forstår det så at han i alle fall delvis bor i den.

Grillen i hagen må fortsatt kunne nyttes.

Etter det anførte blir erstatning ikke å tilkjenne. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne C. H. Endresen, Einar Solberg og Alf Bruland med domsmenn): - - -

Lagmannsretten finner enstemmig at det ikke er grunnlag for å tilkjenne erstatning for anleggsskader eller ulemper. Etter de opplysninger som er gitt, var disse ulempene forholdsvis kortvarige, og de overskrider ikke det som må tåles i naboforhold. Det kan i denne forbindelse ikke legges vekt på at Nielsen p.g.a. personlige problemer var særlig utsatt for støyvirkninger av denne art. Granneloven §2 setter forbud mot virksomhet som urimelig eller unødvendig er til skade eller ulempe for naboeiendom, og det må da klarligvis legges en objektiv målestokk til grunn, jfr. §9. De problemer av personlig art som anleggsarbeidene eventuelt har påført Nielsen, kan etter lagmannsrettens mening under ingen omstendigheter kreves erstattet etter granneloven §2, og annet erstatningsgrunnlag er ikke påberopt.

For øvrig har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, lagdommer Solberg, og domsmennene Kitty Janzon, Olav Ryen, Olaug Hetlelid og Eldbjørg Tjemsland, er kommet til at tålegrensen etter granneloven er overskredet i dette tilfellet, og at erstatning bør gis etter samme lov §9.

Flertallet ser det prinsipielt slik at et anlegg av denne art på det sentrale sted det gjelder kan sies å være «ventelig», men mener også at anlegget i drift kan føre til ulemper for en enkelt eiendom, som for denne må sies å være «verre enn det som plar fylgja av vanlege bruks- eller driftsmåtar på slike stader», jfr. granneloven §2 annet ledd. Dette siste mener flertallet er tilfelle for den ankende parts eiendom. Flertallet legger til grunn den ankende parts forklaring om at han langt hyppigere enn før må pusse vinduene mot brua som følge av støv derfra. Likeledes hans forklaring om at han ikke lenger har den nytte og glede av sin hage som før, pga. ferdsel og innsikt fra anlagt gang- og sykkelsti utenfor hagegjerdet, og fra gangfeltet på brva. Tidligere var hagen skjermet av et større bygg, som pga. anlegget nå er fjernet, og som ikke hadde vinduer mot hagen hans. Endelig legges til grunn at støyen fra brua er svært sjenerende. Flertallet peker her på audiofysiker Flottorps utredning av 20.1.1976, siste side, der det går frem at den ankende parts eiendom er en av de tre eiendommer «som blir utsatt for et støynivå som overstiger akseptable grenseverdier». Det legges vekt på at bruplanet ligger så å si i høyde med 2. etasje i den ankende parts hus, og bare ca. 10 m fra dette, og at lyden (støyen) da forplanter seg lettere og med større kraft til dette bygget enn til andre som ligger i et høyere eller lavere plan og/eller

Side:352

lengre borte. Det gjelder her m.a.o. en ulempe av særlig karakter i forhold til i området for øvrig. Flertallet bygger også her på opplysninger i den nevnte utredning, og ellers på sine inntrykk under befaringen. Flertallet viser også til at dersom byggherren for brua hadde fulgt audiofysiker Flottorps råd (utredningen 5) om å utføre rekkverket ved bruk av glass eller plast i en høyde av ca. 1,50 meter, ville utstrålingen av støy fra brua ha blitt redusert, anslagsvis med 5-10 d B for bl.a. denne eiendommen.

Etter en helhetsvurdering finner flertallet at de ovenfor nevnte ulemper overstiger det som var «venteleg etter tilhøva på staden» og dermed er urimelige, jfr. granneloven §2. Videre finner flertallet at ulempene når det gjelder støy tildels er «uturvande», jfr. det som er sagt om rekkverket ovenfor.

Flertallet finner det godtgjort at ulempene fører med seg økonomisk tap for eieren, idet eiendommens omsetningsverdi som følge av disse blir trykket. Flertallet finner ikke å kunne bygge noe særlig verken på skjønnsrettens veiledende takst (som ikke er nærmere begrunnet) eller antydningen som er fremkommet om høyere bud. I mangel av sikre holdepunkter om eiendommens omsetningsverdi settes erstatningen for varige ulemper ved driften av brua skjønnsmessig til kr. 50.000,-. Flertallet ser det også slik at det i samsvar med prinsippene i lov av 17.12.1976 nr. 100 bør betales rente av erstatningssummen fra stevningens forkynnelse.

Lagmannsrettens mindretall, lagdommer Endresen og lagdommer Bruland. er også når det gjelder tap pga. bruanlegget kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse.

Etter mindretallets mening kan det reise seg tvil om eiendommen er sunket i verdi pga. anlegget. Som det fremgår av byrettens premisser, ble Nielsen i sin tid tilbudt kr. 200.000,- for eiendommen. På bakgrunn av at naboeiendommen er innløst for kr. 190.000,-, tyder dette på at verdireduksjon av særlig betydning ikke har funnet sted, idet de to eiendommene langt på veg må anses likeverdige økonomisk sett. Den tilbudte sum ligger også langt over forsøkstaksten. Selv om det kan reise seg en viss tvil om hvilke prinsipp skjønnsretten har lagt til grunn ved fastsettelsen, er differansen mellom taksten og tilbudssummen så klar at det etter mindretallets mening indikerer at omsetningsverdien ikke er redusert som følge av anlegget. Mindretallet bemerker i denne forbindelse at det tidligere var plassert et større hus på nabotomten, helt inntil grensen. Selv om dette ga vern mot innsyn, og Nielsen har gitt inntrykk for at han fant situasjonen tilfredsstillende, mener mindretallet at dette objektivt sett virket trykkende på eiendomsverdien. Bygget er nå fiernet, og en del av området skal legges ut til grøntareal. Selv om det har kommet til nye ulemper som en følge av brua, finner mindretallet det ikke sannsynlig at eiendommen har sunket i verdi. - Under enhver omstendighet finner mindretallet at ulempene ikke overskrider det som må tåles i naboforhold. Eiendommen er sentralt beliggende i Stavanger. Selv om det skulle være upåregnelig at det ville bli bygget bru i nærheten, går ikke tiltaket ut over det som etter mindretallets mening er «venteleg etter tilhøva på staden». I et område som dette må en være forberedt på at trafikkbildet vil kunne endres og selv om anlegget har ført til en del ulemper i form av støy, støv og øket innsikt, er ikke ulempene større enn det som er vanlig for eiendommer som grenser inntil større trafikkårer. - Etter dette finner mindretallet at anlegget ikke er i strid med granneloven §2. - - -