Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1981-04-30
Publisert: Rt-1981-595
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 71/1981.
Parter: Magnhild Brendengen, hjelpeintervenient: Kaare Møller (høyesterettsadvokat Torleif Skavern) mot Staten v/Landbruksdepartementet (advokat Frode Grotmol - til prøve).
Forfatter: Elstad, Skåre, Endresen, Blom, justitiarius Ryssdal
Lovhenvisninger: Jordloven (1955) §1, Konsesjonsloven (1974) §21, Tvistemålsloven (1915) §180, Forvaltningsloven (1967) §29, §41, §10, §19


Dommer Elstad: Kaare Møller fylte 17. mars 1975 ut vanlig skjema for søknad om konsesjon for erverv av Magnhild Brendengens eiendom, Brendengen nedre, gnr. 78 bnr. 3 i Søndre Land. Søknaden var undertegnet av begge. Den ble sendt ordføreren i Søndre Land og undergitt den behandling som er fastsatt for konsesjonssøknader. I samsvar med innstilling fra jordstyret og kommunestyret traff Oppland fylkeslandbruksstyre 27. januar 1976 vedtak om å gjøre bruk av statens forkjøpsrett. Møller klaget til Landbruksdepartementet, som 7. juli 1976 stadfestet forkjøpsvedtaket. Det ble også rettet en henvendelse til sivilombudsmannen, som ikke fant grunnlag for å gi uttrykk for kritikk. Da Magnhild Brendengen hevdet å være fortsatt eier av Brendengen

Side:596

nedre, gikk staten v/Landbruksdepartementet ved stevning av 7. november 1977 til søksmål mot henne.

Hadeland og Land herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - avsa 28. mars 1979 dom med denne domsslutning:

«Magnhild Brendengen frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Staten v/Landbruksdepartementet anket til Eidsivating

«Staten v/Landbruksdepartementet kjennes å være eier av gnr. 78 bnr. 3 Brendengen Nedre i Søndre Land mot å betale 120.000 - etthundreogtyvetusenkroner - med fradrag av tinglyste pengeheftelser.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Magnhild Brendengen har anket til Høyesterett. Anken gjelder lagmannsrettens bevisvurderinger og rettsanvendelse. Kaare Møller har som tidligere for lagmannsretten, erklært hjelpeintervensjon.

Ved Justisdepartementets bevilling av 9. januar 1981 er Magnhild Brendengen meddelt fri sakførsel for Høyesterett, slik hun også hadde for herredsrett og lagmannsrett. Advokat Skavern er oppnevnt som prosessfullmektig for henne. Han representerer også hjelpeintervenienten.

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Hadeland og Land herredsrett 22. desember 1980 til avhør av Magnhild Brendengen og Kaare Møller. Det er lagt frem noen nye dokumenter med sikte på å vise hvordan Magnhild Brendengen finansierte et boligbygg annet sted i bygden.

Saken foreligger for Høyesterett i det vesentlige i samme skikkelse som tidligere for lagmannsretten. Partenes anførsler har også i hovedtrekkene vært de samme. Jeg nøyer meg med kort å gjengi hovedpunktene.

Magnhild Brendengen og Kaare Møller hevder prinsipalt at de seg imellom ikke var kommet frem til avtale om overdragelsen av Brendengen nedre. De hadde diskutert muligheten for en eiendomsoverføring. Møller var innstilt på å kjøpe og Magnhild Brendengen ikke fremmed for tanken om å selge. Men intet var bestemt avtalt, og begge stod fritt. Formålet med søknaden som ble sendt inn, var bare å få klarlagt om Møller ville få konsesjon ved eventuell overdragelse. Slik er det, selv om søknaden ikke bærer preg av det. De behandlede instanser må for øvrig klandres for ikke å ha foretatt nærmere undersøkelser. Med søknaden fulgte verken kjøpekontrakt eller skjøte, fordi noe slikt ikke fantes. Det ville være ekstraordinært om bindende avtale var inngått uten at noe forelå skriftlig. De to hevder således at det ikke var kommet til et «erverv» egnet til å utløse en forkjøpsrett for staten.

Subsidiært hevder Magnhild Brendengen og Kaare Møller at

Side:597

forkjøpsvedtaket er ugyldig på to alternative grunnlag.

Det er overveiende sannsynlig at formålet med forkjøpsvedtaket har vært å tilgodese nabogården Brenden, hvis eier har reist krav om tilleggsjord. Bruk av forkjøpsrett til beste for denne gården kan imidlertid ikke være holdbar etter regelen i jordlovens §1 annet ledd post b. Gården er på forhånd stor nok til «å gi eigaren og huslyden hans trygge økonomiske kår», og har også ikke utnyttede muligheter. Hvis det ikke er hensynet til Brenden som ligger til grunn for forkjøpsvedtaket, må det være truffet bare for å få et lite bruk nedlagt. Det bestrides ikke at staten kan overta gårdsbruk uten at det foreligger aktuelle planer om den videre disponering. Men det må i alle fall foreligge langsiktige planer for en fremtidig disponering egnet til å fremme rasjonalisering av jordbruket. Høyesterett må kunne prøve om landbruksmyndighetene ved forkjøpsvedtaket har holdt seg innenfor de rammer loven setter.

Det hevdes videre at forkjøpsvedtaket er beheftet med saksbehandlingsfeil. Oppmerksomheten har vært konsentrert om Brendengen nedre, om brukets beskjedne innmarksareal og mangel på driftsbygninger. Det er ikke foretatt noen virkelig vurdering av, om og på hvilken måte bruket tillagt Brenden vil representere en rasjonalisering. Landbruksdepartementet har i sitt vedtak av 7. juli 1976 oversett, og i alle fall ikke kommentert, det som er kommet til av nytt etter at fylkeslandbruksstyret traff sitt vedtak 27. januar 1976.

Magnhild Brendengen og Kaare Møller har lagt ned slik felles påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. Hjelpeintervenienten Kaare Møller tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Staten v/Landbruksdepartementet mener at lagmannsrettens dom er riktig så vel i resultat som begrunnelse - omkostningsavgjørelsen unntatt.

Når det gjelder anførselen om at Magnhild Brendengen og Kaare Møller ikke var kommet frem til en avtale tilstrekkelig fast til å utløse forkjøpsrett for staten, er det vist til, men også gjentatt og utdypet, den utførlige begrunnelse lagmannsretten har gitt.

De subsidiære anførsler hevdes ikke å ha noe for seg.

Det er etter sammenhengen klart at forkjøpsvedtaket ble truffet med tanke på å skaffe tilleggsjord til nabogården Brenden. For så vidt er det - selv om motpartene synes å lansere en for restriktiv oppfatning - unødvendig å gå inn på hvilken adgang staten måtte ha til å bruke forkjøpsretten til å erverve jord uten å ha konkrete planer om disponeringen. Landbruksmyndighetene har vurdert forholdet slik at Brenden trengte tilleggsjord for å bli et høvelig bæredyktig bruk, og at Brendengen nedre egnet seg til formålet. Det er et landbruksfaglig skjønn som er utøvd, basert på lovens meget vage kriterier. Atskillig kan tale for at skjønnet er av en art som domstolene ikke har adgang til å prøve, jfr. Eckhoff: Forvaltningsrett side 257. Under enhver omstendighet må det vises tilbakeholdenhet, og i dette konkrete tilfelle

Side:598

er det i hvert fall ikke grunnlag for å sette fagmyndighetenes vurdering til side.

Saksbehandlingsfeil foreligger ikke. Behovet for tilleggsjord til Brenden, og Brendengen nedres egnethet til rasjonelt å fylle behovet, er vurdert. Når Magnhild Brendengen og Kaare Møller i konsesjonssøknaden selv gav uttrykk for å være kommet til enighet om overdragelse, var det ingen foranledning til å spørre dem om det likevel forholdt seg annerledes. Landbruksdepartementet har ikke oversett innlegg fremsatt etter at fylkeslandbruksstyret traff sitt vedtak, selv om dette ikke er særskilt nevnt i begrunnelsen. De to sist nevnte forhold er ellers uten betydning for avgjørelsen, jfr. forvaltningslovens §41.

Staten v/Landbruksdepartementet har lagt ned slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at staten v/Landbruksdepartementet tilkjennes saksomkostninger for herredsretten av Magnhild Brendengen og for lagmannsretten av Magnhild Brendengen og Kaare Møller en for begge og begge for en.

2. Staten v/Landbruksdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett av Magnhild Brendengen og Kaare Møller en for begge og begge for en.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige slutte meg til den begrunnelse lagmannsretten har gitt.

Det sentrale spørsmål er om Magnhild Brendengen og Kaare Møller var kommet til enighet om at Møller skulle overta Brendengen nedre til eie dersom han fikk konsesjon. Enighet om overtakelse og om overtakelsesprisen er det avgjørende. Det er uten vesentlig betydning om det stod igjen å diskutere detaljspørsmål i forbindelse med en eiendomsovergang. Etter min vurdering av opplysningene anser jeg det ikke tvilsomt at de to må ha kommet frem til slik enighet som er avgjørende. Lagmannsretten har nevnt flere forhold som peker i denne retning. Jeg nøyer meg med å vise til at det med begges underskrift ble sendt inn konsesjonssøknad. Påstanden om at denne bare var ment som en forespørsel, kom først langt senere og til dels i en form som ikke inneholdt noen bestridelse av Møllers rett til å overta - om han hadde fått konsesjon.

Slik jeg oppfatter forholdet, forelå det således for fylkeslandbruksstyret en avtale om overdragelse av Brendengen nedre som trengte konsesjon for å kunne gjennomføres, og som utløste en adgang til å gjøre bruk av statens forkjøpsrett.

Saken gir ingen foranledning til å gå inn på om staten har adgang til gjennom forkjøpsvedtak å erverve jord uten å ha konkrete planer om disponeringen. Det må være klart at forkjøpsvedtaket i dette tilfelle ble truffet med tanke på å skaffe tilleggsjord til Brenden. Når fylkeslandbruksstyrets vedtak gikk ut på at disponeringen av Brendengen nedre skulle avgjøres senere, har dette så vidt jeg skjønner sin årsak i at landbruksmyndighetene nødig vil binde seg på forhånd fordi nye konstellasjoner kan tenkes å inntreffe. Fylkeslandbruksstyrets adgang til å treffe forkjøpsvedtak er fastsatt i konsesjonslovens §21 tredje ledd, som igjen viser til blant annet jordlovens §1, hvor rammen for

Side:599

bruken av forkjøpsrett for å skaffe tilleggsjord til eldre bruk er angitt i annet ledd post b. Det skjønn som bestemmelsen forutsetter, er av utpreget landbruksfaglig og landbrukspolitisk karakter. Jeg kan ikke se at avgjørelsen er bygd på uriktige faktiske forutsetninger. Heller ikke kan jeg se det er grunnlag for å sette skjønnsutøvelsen til side. Det gjelder både vurderingen av Brendens behov og Brendengen nedres egnethet som tilleggsjord for dette eldre bruk. Men dette lar jeg bero.

Når det gjelder innsigelsene om saksbehandlingsfeil, viser jeg til det som er anført fra statens side, og som jeg er enig i. Det er uheldig at Landbruksdepartementet i sitt vedtak av 7. juli 1976 unnlot å nevne brevet av 21. april 1976 fra advokat Strandrud og fylkeslandbruksstyrets befaring og fornyede behandling av saken på grunnlag av denne henvendelse. Hensynet til partene burde tilsagt det. Men jeg kan ikke anse dette som en saksbehandlingsfeil. De momenter som var nevnt i brevet, var ikke av slik karakter at de kunne påvirke resultatet.

Jeg er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Anken har ikke ført frem. Staten v/Landbruksdepartementet har krevd saksomkostninger og lagt frem foreskreven omkostningsoppgave. Den viser at det er påløpt direkte omkostninger på kr. 1.762,50 i tillegg til den godtgjørelse som er anslått for prosessfullmektigens arbeid. I samsvar med hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd mener jeg Magnhild Brendengen og Kaare Møller må pålegges å dekke motpartens omkostninger for Høyesterett. Omkostningsansvaret settes til samlet kr. 15.000.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Magnhild Brendengen og Kaare Møller, en for begge og begge for en, til staten v/ Landbruksdepartementet 15.000-femten tusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Skåre: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Endresen, Blom og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av herreåsrettens dom (sorenskriver Halvor Haug med domsmenn):

Kaare Møller fylte 17. mars 1975 ut et vanlig skjema for søknad om konsesjon på erverv av Magnhild Brendengens eiendom Nedre Brendengen, gnr. 78 bnr. 3 i Søndre Land. Søknaden var også undertegnet av Magnhild Brendengen.

Søknaden ble behandlet 13. oktober 1975 av Jordstyret, som tilrådde konsesjon gitt til Møller (mot 1 stemme). Etter henvendelse fra Anders Brænden, som også var interessert i å overta eiendommen, ble saken tatt opp igjen i Jordstyret 1. desember 1975. Denne gangen «omstøtte» Jordstyret sitt tidligere vedtak om tilråing av konsesjon til Møller, og tilrådde samtidig at Staten gjør forkjøpsrett gjeldende til fordel for Anders Brænden.

Søndre Land kommunestyre sluttet seg enstemmig til dette 6. desember 1975

Side:600

Oppland fylkeslandbruksstyre gjorde 27. januar 1976 flg. enstemmige vedtak:

«Etter fylkeslandbruksstyrets mening bør eiendommen Brenden nedre, gnr. 78 bnr. 3 i Søndre Land nyttes i rasjonaliseringsøyemed.

Staten v/Oppland fylkeslandbruksstyre nytter i medhold av Konsesjonslovens §10 sin forkjøpsrett til Brendengen nedre, gnr. 78 bnr. 3 i Søndre Land.

Fylkeslandbruksstyret vil på et senere tidspunkt komme tilbake til disponering av eiendommen.

Kjøperen som ikke har fått sin søknad imøtekommet gis klageadgang. Klagefristen er 3 uker etter mottakelsen av melding om avgjørelsen, jfr. forvaltningslovens §29. En eventuell klage stiles til Landbruksdepartementet, Konsesjonskontoret, men sendes gjennom Landbruksdepartementet.»

Vedtaket ble påklaget av advokat Thor Strandrud på vegne av Møller, men ble opprettholdt av fylkeslandbruksstyret 30. mars 1976 og stadfestet av Landbruksdepartementet 7. juli 1976. - - -

Rettens mening:

Det er på det rene at overdragelse av Nedre Brendengen til Kaare Møller trenger konsesjon, og en avtale om slik overdragelse eller erverv vil dermed gi Staten forkjøpsrett, når konsesjon søkes. På den annen side må retten til forkjøp være betinget av at slik avtale er kommet i stand. Søknaden om konsesjon kan i seg selv ikke gi noen hjemmel for forkjøpsrett, men den kan være et mer og mindre sterkt bevis for at det er truffet avtale om erverv.

Slik som søknaden lyder kunne det være naturlig å tro at det forelå avtale om erverv, jfr. f.eks. oppgitt kjøpesum kr. 120.000,-. Det hadde imidlertid også vært naturlig å spørre nærmere etter avtale-dokumenter, for å få vite hvilke rettigheter og forpliktelser det offentlige i tilfelle skulle gå inn i, jfr. konsesjonslovens §19 om slike dokumenter. Særlig kunne det være grunn til det etter Magnhild Brendengens anførsel i brev av 18. februar 1976:

«I forbindelse med denne saken vil jeg få opplyse, at jeg ikke er interessert i salg av eiendommen til andre enn Kaare Møller, og dersom hans konsesjonssøknad ikke blir innvilget så vil jeg la vår avtale om forpaktningskontrakt gjelde.»

Når det gjelder den oppgitte pris kr. 120.000,-, forklarer Magnhild Brendengen at dette ikke var endelig avtalt, men at det iallfall «skulle bli det minste». Møller forklarer at det skulle være «et utgangspunkt». Han hadde forhørt seg hos andre om hva som kunne være rimelig pris og hadde fått vite at det kunne ligge omkring et slikt beløp. Han hadde flyttet til eiendommen og tatt den i bruk, men det skyldtes delvis særegne omstendigheter. De ville bort fra Oslo straks på grunn av vanskeligheter med en datter i miljøet der. Møller ble da nødt til å kjøpe inn en del maskiner og stelle noe på huset. Han hadde ikke betenkeligheter ved dette, fordi det etter de opplysninger som forelå ikke skulle være grunn til å tro at han ikke fikk konsesjon, og han ville iallfall få leiekontrakt på eiendommen (slik er da også opprettet 1. mai 1976).

Etter å ha hørt Brendengens og Møllers forklaringer er retten blitt stående ved at det er riktig, når de sier at det ikke var kommet i stand noen endelig avtale om salg. Retten til forkjøp var da ikke til stede, og det må føre til frifinnelse for saksøkte.

Etter dette vil det ikke være nødvendig for retten å gå nærmere inn på spørsmålene om mulige feil i saksbehandlingen og/eller at forkjøpet ikke skulle ligge innenfor konsesjonslovens formål. - - -

Side:601

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jørgen Brøymer, Bror Oscar Scherdin og Jørgen Willberg): - - -

Ankemotparten Magnhild Brendengen har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten. Det er særlig fremholdt: - - -

I brev av 21. april 1976 har advokat Thor Strandrud på vegne av Kaare Møller pekt på fem særlige forhold som tilsier at det ikke ville oppnåes noen rasjonaliseringsgevinst ved å benytte Statens forkjøpsrett til fordel for Anders Brænden og til fortrengsel for Kaare Møller. På tross av dette fremgår det av premissene for departementets endelige vedtak av 7.7.1976, at departementet overhodet ikke har vurdert disse fem punkter. Saken burde ha vært sendt tilbake til fylkeslandbruksstyret til særskilt behandling av disse punkter. Fylkeslandbruksstyret er fagetaten. Departementet har ikke selv foretatt noen befaring. - - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:

En helhetsbedømmelse av opplysningene i saken viser etter lagmannsrettens mening at da konsesjonssøknaden ble innsendt, hadde partene bundet seg til henholdsvis å selge og kjøpe.

Selve konsesjonssøknaden trekker sterkt i retning av at partene var enige om overdragelse av gården. De benyttet det skjema som etter sin egen tekst er påbudt brukt ved søknad om konsesjon. Skjemaet gir beskjed om Statens forkjøpsrett. Skjemaet forutsetter at det foreligger en ervervssituasjon. Det opereres med en søker (Kaare Møller) og en overdrager (Magnhild Brendengen). Skjemaet etterspør overdragelsesvilkårene, og disse er oppgitt. Både Møller og fru Brendengen har undertegnet skjemaet.

Etter konsesjonslovens §19 skal man sende med søknaden avskrift av forskjellige dokumenter, bl.a. skjøte og kjøpekontrakt «hvis slike dokumenter foreligger». Ordinært vil det foreligge en skriftlig kjøpekontrakt ved en endelig overdragelse av en fast eiendom. Unntaksfritt er imidlertid dette ikke. Det kan ikke sees å være noen saksbehandlingsfeil eller for øvrig et forhold som får vesentlig betydning for bevisvurderingen at Staten ikke etterspurte skjøte og kjøpekontrakt. Den omstendighet at avtalen bare var muntlig er imidlertid i seg selv et moment av betydning.

Saken har vært behandlet i en rekke instanser, også til dels flere ganger. Av protokollene for disse behandlinger fremgår at jordstyret, herredsstyret, fylkeslandbruksstyret, Landbruksdepartementet og Sivilombudsmannen har oppfattet det slik at Møller hadde kjøpt eiendommen. Denne oppfatning er myndighetene bibrakt av Magnhild Brendengen og Kaare Møller. Under sakens behandling for forvaltningen ble ikke anført at det var en misforståelse at eiendommen var solgt, og at konsesjonssøknaden bare var en forespørsel om man ville få konsesjon. Både fru Brendengens og Møllers henvendelser er mer egnet til å opprettholde og styrke den forståelse at salg hadde funnet sted.

Magnhild Brendengen hadde bygget nytt hus nede i bygda og hadde flyttet dit. Hun var etter egen forklaring økonomisk interessert i å selge. Samtidig var gården og særlig huset på den en byrde for henne.

Kaare Møller hadde tilflyttet eiendommen, og han hadde satset betydelig på en fortsatt tilværelse på gården. Hans kone hadde sagt opp en stilling, og det er også overtor forvaltningen anført at leiligheten i Oslo var bortleid for en femårsperiode. Under hovedforhandlingen for lagmannsretten fremkom at det var temmelig uklart hva som egentlig var gjort for så vidt. Møller hadde videre

Side:602

gjort adskillig for å forbedre huset på gården.

Partenes interesse i saken og deres disposisjoner tyder på at de var enige om henholdsvis å selge og kjøpe gården. Det påberopte alternativ: at Møller skulle leie i overensstemmelse med kontrakten av 1.5.1976, synes ikke å gi en rimelig forklaring. Etter denne kontrakt skulle fru Bredengen oppebære kr. 200,- pr. måned. Det virker ikke realistisk at fru Brendengen alvorlig overveiet hvorvidt hun ville selge for kr. 120.000 eller leie eiendommen ut for kr. 200,-pr. måned, så meget mer som hun etter egen forklaring var interessert i å få penger for gården, både fordi gjeldsbyrden på nybygget var tyngende og fordi hun trengte penger for å gjøre nybygget ferdig.

Kaare Møller var interessert i å kjøpe og synes å ha satset på langsiktige planer. Det er for øvrig ikke påberopt at det var han som hadde valgretten mellom salg og leie. Magnhild Brendengen har videre to ganger forespurt en nabo - Anders Brænden - om han ville kjøpe uten at Brænden hadde vist interesse. Dette er også sterkt påberopt overfor forvaltningen som argument for at forkjøp ikke bør besluttes til fordel for Anders Brænden. Under hovedforhandlingen for lagmannsretten er riktignok anført at disse forespørsler ikke betød at fru Brendengen virkelig ville selge. Det hadde hun ikke tatt standpunkt til.

Først ved Magnhild Brendengens brev av 26.1.1977 til Oppland landbruksselskap fremkommer den anførsel at konsesjonssøknaden bare var en forespørsel. Dette er et standpunkt som sees opprettholdt overfor herredsretten og som fru Bredengen og Møller har fastholdt overfor lagmannsretten. Retten trekker ikke i tvil at både fru Brendengen og Kaare Møller erindrer saken slik i dag. Det har imidlertid fremkommet at de begge er følelsesmessig sterkt engasjert i saken og har følt Statens standpunkt som et overgrep. Hensett til de særlige forhold som gjør seg gjeldende for Møller, er det lett forståelig at jordstyrets endrede holdning og det senere forkjøpsvedtak kom som en betydelig skuffelse for ham. Noe mere uklart har det vært hvorfor fru Brendengen har følt vedtaket som et overgrep. På spørsmål har hun gitt uttrykk for at barna blir skadelidende. Dette synes imidlertid å måtte være et forhold og en tanke som har kommet opp senere og etter konsesjonssøknadens innsendelse. På tross av samstemmig forklaring fra fru Brendengen og Møller, finner retten under disse omstendigheter ikke å kunne bygge på at konsesjonssøknaden bare var ment som en forespørsel.

Retten finner heller ikke å kunne legge til grunn at opplysningen i konsesjonssøknaden om kjøpesummen for eiendommen er uriktig i den forstand at kjøpesummen ikke var avtalt til kr. 120.000, men at avtalen bare var at under kr. 120.000 ville den ikke bli. Det legges vekt på at opplysningen om kjøpesummens størrelse er gitt til offentlig myndighet og som svar på et direkte spørsmål i skjemaet. Opplysningen er av betydning for søknadens avgjørelse. Det antas partene å måtte ha forstått.

All den stund avtalen mellom Magnhild Brendengen og Kaare Møller bare var muntlig, er det ikke utelukket at det gjensto mindre vesentlige spørsmål som ikke var ferdig forhandlet partene imellom. Det er i denne forbindelse påberopt at det ikke er klarlagt hvordan det skal ordnes med gjelden på gården, og heller ikke er det avtalt noe om barnas forhold og barnas odelsrett. Lagmannsretten kan ikke finne at disse forhold får noen betydning i saken. Statens påstand går ut på å være eier mot å betale kjøpesummen med fradrag av tinglyste pengeheftelser. Noen innsigelse mot påstanden for så vidt er ikke

603

reist. Barnas forhold og mulige odelsrett sees ikke å kunne få noen betydning.

Lagmannsretten finner ikke at det ved forkjøpsvedtaket er fremmet formål i strid med konsesjonsloven. Av departementets vedtak fremgår at man har funnet at Nedre Brendengen egner seg vel for anskaffelse i rasjonaliseringsøyemed. Det er lagt vekt på dens beliggenhet i forhold til en annen eiendom som er antatt å ha behov for tilleggsjord. Det er også lagt vekt på at Nedre Brendengen er uten driftsbygning.

Lagmannsretten kan heller ikke finne at det er begått noen slik feil i saksbehandlingen at det kan få betydning for løsningen av saken. I referatet av sakens gang synes riktignok å være falt ut en henvendelse fra Kaare Møller til fylkeslandbruksstyret, og fylkeslandbruksstyrets befaring og fornyede behandling av saken på grunnlag av denne henvendelse. Denne unøyaktighet synes imidlertid ikke å kunne tillegges noen utslagsgivende betydning i saken. - - -