Rt-1981-972

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1981-08-28
Publisert:	Rt-1981-972
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 94B/1981
Parter:	Statsadvokat Lasse Qvigstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Norman).
Forfatter:	Michelsen, Aasland, Hellesylt, Løchen, Stabel
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §329, §353, §63, Straffeprosessloven (1887) §136, §377, §88, §96, §270, §27, §35, §49, §53

Dommer Michelsen: Trondheim byrett avsa den 22. mai 1981 dom med slik domsslutning:

«A, født xx.xx.1958, i Bergen dømmes for forseelse mot straffelovens §329, 1. ledd og §353, jfr. §63, nr. I til en bot til statskassen, stor kr. 3.000,- - kroner tretusen -, subsidiært 20 - tjue - dagers fengsel. l medhold av straffelovens §35 annet ledd inndras til statskassen et par treski med staver, skiene er av merket «toppen tur» som politiet har beslaglagt overfor A. l saksomkostninger til statskassen betaler A kr. 500,- - kroner femhundre -.»

Om domfeltes personlige forhold og saksforholdet viser jeg til byrettens domsgrunner. I tillegg til det som fremgår der, er følgende omstendigheter av betydning:

Etter at siktede hadde erklært at han ikke ville vedta de to foreleggene som var utferdiget mot ham, sendte politimesteren i Vest-Finnmark den 3. april 1981 saken til Trondheim politikammer. Oversendelsespåtegningen har denne ordlyd:

«Sendes med vedlegg Trondheim politikammer, 7000 Trondheim, med anmodning om bistand til å få saken behandlet ved derværende by/herredsrett etter str.pr.l. §377 fjerde ledd idet A, født xx.xx.1958, bor: - - -, Trondheim ikke har vedtatt forelegg av 14.1.1981, jfr. dok. 5 og forelegg av 21.1.1981, jfr. dok. 6/3.

Bevisoppgave: Dokumentasjon av bevisopptak m.v.»

Ved Trondheim politikammer ble saken oversendt til Trondheim byrett med følgende påtegning som er undertegnet av en politifullmektig:

«Sendes med vedlegg Trondheim byrett, 7000 Trondheim, idet en ber om at det blir berammet hovedforhandling i medhold av straffeprosesslovens §377 fjerde ledd, under henvisning til foranstående påtegning av 3.4.1981.»

Over byrettens dom har politimesteren i Trondheim erklært anke. Den retter seg mot straffutmålingen, og patalemyndigheten gjør gjeldende at den bot domfelte er ilagt, åpenbart er for lav. Det vises særlig til at han er funnet skyldig i to ulovlige demonstrasjoner i Alta.

Utenom anken har den oppnevnte forsvarer for Høyesterett gjort

Side:974

gjeldende at den påankede dom må oppheves og saken avvises fra byretten. Grunnlaget for denne påstand er at saken etter forsvarerens mening ikke er oversendt byretten til pådømmelse av kompetent påtalemyndighet. Ved sin oversendelsespåtegning har politimesteren i Vestfinnmark ikke truffet beslutning om at saken skal fremmes for domstolene etter straffeprosesslovens §377 fjerde ledd. Det som ligger i påtegningen, er bare at han overlater den videre behandling av saken til Trondheim politikammer. Her er saken behandlet og oversendt til retten av en politifullmektig som etter loven ikke har påtalerett. Etter loven og rettspraksis, jfr. således Rt. for 1929 575, er det først ved oversendelsen til retten at påtale reises. Av dette følger at beslutningen om å fremme saken til pådømmelse, må treffes av politimesteren i Trondheim. Etter forsvarerens oppfatning er dette standpunkt i overensstemmelse med hva som følger av påtaleinstruksens §1.

Jeg behandler først den innvending mot saksbehandlingen forsvareren utenom anken har gjort gjeldende. Etter min oppfatning kan denne anførsel ikke gis medhold.

Det er på det rene at politimesteren i Trondheim ikke har truffet noen beslutning om å fremme saken til pådømmelse etter straffeprosesslovens §377 fjerde ledd. Spørsmålet blir da om politimesteren i Vestfinnmark har hatt kompetanse til å treffe en slik beslutning, og om hans oversendelsespåtegning av 3. april 1981 inneholder en avgjørelse av denne art.

De straffbare handlinger saken gjelder, kunne ha vært fremmet til avgjørelse for Alta herredsrett. Dette følger av vernetingsregelen i straffeprosesslovens §136 første ledd. Politimesteren i Vestfinnmark ville hatt kompetanse til å fremme saken ved dette vernetinget.

Etter straffeprosesslovens §136 tredje ledd kunne saken også - som skjedd er - fremmes for Trondheim byrett. Straffeprosessloven inneholder ingen regler om den stedlige kompetanse for statsadvokater og politimestere når det gjelder beføyelsen til å påtale saker. Etter min oppfatning gir det ikke grunnlag for å avvise en sak om politimesteren i det distrikt hvor handlingen er utført og etterforskningen har funnet sted, beslutter å reise tiltale i en rettskrets utenfor sitt embetsdistrikt hvor saken etter lovens §136 tredje ledd har et verneting. Denne politimester må da også kunne beslutte å sende en sak hvor et forelegg ikke er vedtatt, til pådømmelse, og så oversende saken til et annet politikammer med anmodning om videre bistand.

I denne forbindelse fremhever jeg at det problem som her drøfteser av en annen art enn vernetingspørsmålet. Vernetingsreglene sier 1 hvilke rettskretser siktede plikter å motta søksmål. De gir siktede en rett som domstolene må påse ikke blir krenket. Poenget når det gjelder påtalereglene, er at beslutningen om å påtale en sak, må være truffet av en person som etter loven er tillagt en slik kompetanse. Jeg viser til straffeprosesslovens §96 første ledd hvor det heter at retten prøver om den som forfølger saken, er berettiget til å påtale. Slik denne bestemmelsen er formet, tar den etter min oppfatning sikte på den saklige kompetanse etter paragrafene 88 til 90 i loven.

Jeg kan ikke se at de bestemmelser om tjenestemennenes forretningskrets som finnes i kapittel li påtaleinstruksen, medfører at saken

Side:975

skulle vært avvist fordi politimesteren i Vestfinnmark ikke hadde kompetanse til å sende saken til pådømmelse ved Trondheim byrett. Reglene i dette kapitlet om fordelingen av oppgavene retter seg etter min oppfatning til påtalemyndighetens embets- og tjenestemenn. Det er interne instrukser som ikke har adresse til domstolene.

I et rundskriv av 4. juni 1981 har riksadvokaten uttalt at i et tilfelle hvor en «Altasak» er oversendt fra politimesteren i Vestfinnmark til et annet politikammer, må begjæring om pådømmelse etter straffeprosesslovens §377 fjerde ledd undertegnes personlig av politimesteren i det distrikt som har overtatt saken. For min forståelse av det spørsmål som nå drøftes, har jeg ikke funnet å kunne legge vekt på det som slik er uttalt. Det fremheves i rundskrivet at det har rådd en uvisshet om hvilken fremgangsmåte som skal følges i tilfeller som det foreliggende, og etter min oppfatning har riksadvokaten gitt sitt påbud for å sørge for at enhver tvil om den prosessuelt riktige fremgangsmåten er fulgt, blir ryddet av veien.

Spørsmålet blir da videre om politimesteren i Vestfinnmark har besluttet at saken skal oversendes retten til pådømmelse. Det fremgår ikke med rene ord av politimesterens påtegning at han har avgjort at saken skal fremmes for retten. Etter min oppfatning må dog uttalelsen forstås dithen at den inneholder en slik beslutning. Det bes ikke om at saken overtas av Trondheim politikammer, eller om at det der treffes beslutning etter straffelovens §377 fjerde ledd. Man anmoder om bistand til å få saken pådømt ved Trondheim byrett. Det må også tillegges vekt at det fremheves at foreleggene ikke er vedtatt, og at det gis bevisoppgave. Jeg tilføyer også at det ikke kan ha foreligget noen grunn for at denne sak, hvor det forelå to overtredelser, ikke skulle fremmes for retten når foreleggene ikke ble vedtatt.

Jeg er således kommet til at det ikke er grunnlag for å oppheve dommen og avvise saken fra byretten.

Etter dette går jeg over til å behandle påtalemyndighetens anke over straffutmålingen. I denne forbindelse viser jeg til Høyesteretts kjennelse av 27. juni 1981 i sak mot B. Jeg er enig i de straffutmålingsbetraktninger avgjørelsen bygger på, og hva det der er sagt om bøtenivået.

Straffutmålingen i nærværende sak volder imidlertid vanskeligheter fordi det mot domfelte ved to forskjellige anledninger er utferdiget forelegg for to lovovertredelser som er begått med noen tids mellomrom. I slike tilfelle ville straffelovens §63 første ledd ordinært medføre at det utmåles en bot som ligger lavere enn summen av de bøter hver enkelt overtredelse isolert sett skulle tilsi. Dette såkalte absorbsjonsprinsipp kan imidlertid etter min oppfatning ikke få anvendelse i et tilfelle som det foreliggende. Påtalemyndigheten må etter min mening gå frem på den måten at man betrakter de tidligere forgåelser som skjerpende omstendigheter når man skal utmåle bot for etterfølgende lovovertredelser. Begrensningen må ligge i straffelovens §27.

Etter min oppfatning må domstolene følge det samme prinsipp når sakene i forening fremmes til pådømmelse.

På denne bakgrunn finner jeg at en samlet bot på kr. 7.000 er en

Side:976

passende reaksjon for de to overtredelsene domfelte er funnet skyldig i. Jeg legger vesentlig vekt på at domfelte på ny gjør seg skyldig i en overtredelse av lignende art som den han hadde fått forelegg for. Jeg kan ikke se at domfelte etter sine livsforhold ikke skulle være i stand til å utrede en bot av den størrelsesorden jeg har nevnt. I tiden mellom den siste overtredelsen og pådømmelsen har domfelte vært i arbeid i 2 måneder. Han har i denne tiden hatt en inntekt på kr. 5.000 brutto hver måned.

Den subsidiære fengselsstraff finner jeg passende kan settes til fengsel i 50 dager.

Jeg stemmer for denne

dom:

I byrettens dom gjøres i første ledd i domsslutningen den endring at straffen settes til en bot stor 7000 - sju tusen - kroner, subsidiært fengsel i 50 - femti - dager.

Dommer Aasland: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Hellesylt, Løchen og Stabel: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Bernt Aug. Jensen med domsmenn):

Tiltalte, A er født xx.xx.1958 i Bergen og bor - - -, Trondheim. Han er ugift, uten forsørgelsesbyrde, uformuende og har nå i 2 måneder tjent brutto kr. 5.000,- pr. måned som ekspeditør og lagerarbeider i - - -A/L, hvor han er midlertidig ansatt. Han fikk 5.5.1980 i Trondheim forhørsrett en betinget dom på 45 dagers fengsel og 2 års prøvetid for overtredelse av strl. §270 og §270, jfr. §49, idet han i november 1979 hadde overtrukket og også forsøkt å overtrekke sin lønnskonto i forskjellige banker i Bergen. skjønt han var klar over at det da intet innesto på kontoen. Han er ikke bøtelagt.

Vest-Finnmark politikammer utferdiget 14.1.1981 forelegg på bot kr. 3.000,- subs. 20 dagers fengsel overfor A for forseelse mot

Straffelovens §329 første ledd, - - -

ved onsdag 14.1.1981 i Stilla i Tverrelvdalen i Alta uberettiget å ha tatt opphold på anleggsvei under opparbeidelse fram til Altaelva sammen med en rekke andre demonstranter og tross oppfordring fra politiet å ha nektet å fjerne seg fra området, men forblitt på stedet slik at vegarbeidet ble forhindret, eller å ha medvirket hertil.

Nytt forelegg mot A på bot kr. 6.000,- subs. fengsel i 30 dager utferdiget så politimesteren i Vest-Finnmark den 21.1.1981 for forseelse mot

Straffelovens §353, - - -

ved den 21.1.1981 å ha begitt seg til anleggsveien i Stilla i Alta, til tross for at dette var forbudt av politimesteren i Vest-Finnmark, eller å ha medvirket hertil.

I dette forelegg er medtatt at i medhold av strl. §35 annet ledd inndras et par treski med staver hvorav skiene er av merket «toppen tur».

Da A i påtegning på begge forelegg samme dag som disse var utferdiget har meddelt at han ikke vedtar foreleggene, er sakene sendt Trondheim byrett til felles pådømmelse.

Under hovedforhandlingen i dag har tiltalte møtt og avgitt forklaring.

Retten finner på grunnlag av tiltaltes egen forklaring for retten i dag at han har forholdt seg slik som beskrevet i begge forelegg.

Side:977

Etter oppfordring fra Folkeaksjonen mot Altautbyggingen ankom A til Alta den 2.1.1981. Da anleggsarbeidet ved opparbeidelse av vei fra til Altaelven skulle påbegynnes om morgenen den 14.1.1981, tok A sammen med flere hundre andre demonstranter opphold på anleggsveien og sperret derved for utførelse av veiarbeidet. Politimesteren i Vest-Finnmark meddelte ved 09.00-tiden ved bruk av megafon at oppholdet der var ulovlig, og ga demonstrantene en frist på 2 minutter med å bryte opp fra veien. Ingen fulgte oppfordringen og samtlige, som hadde satt seg til på veien og delvis lenket seg sammen, ble med makt fjernet av politiet. Blant disse var tiltalte, A.

Etter at han samme dag hadde fått forkynt nevnte første forelegg, oppholdt han seg fortsatt i Alta og natt til onsdag 21.1.1981 begav han seg sammen med ett hundretalls meddemonstranter på ski fra Gargia fjellstue - en 9 timers tur på ski - frem til Stilla i Alta for på ny å trosse forbudet. Han var da klar over at politimesteren i Vest-Finnmark - bl.a. i kunngjøring inntatt i Finnmark Dagblad 13.1.1981 - hadde nedlagt forbud mot å oppholde seg eller ferdes i området fra skiferfeltene i Stilla langs traséen for anleggsveien til Jotka og i en avstand av 300 meter på begge sider av traséen for anleggsveien. Sammen med de øvrige tok han ved 07.00-tiden om morgenen opphold på og satte seg i anleggsveien eller traséen, og ble så sammen med de andre fjernet derfra, og de ski han hadde benyttet, og som var nødvendige for å komme inn til området, ble beslaglagt av politiet. Det er de som nå begjæres inndratt.

Tiltalte har dermed forholdt seg slik som beskrevet i de to forelegg.

Retten finner at tiltalte forsettlig har overtrådt de nevnte lovbestemmelser og at hans handlinger er rettsstridige. Det har før disse handlinger fant sted foreligget gyldige vedtak av Storting og Regjering om at disse anleggsarbeider kunne påbegynnes, og det finnes ikke noe holdbart grunnlag for ved makt å motsette seg gjennomføringen av disse anleggsarbeider. I en demokratisk styrt stat er spillets regler at den som er uenig i lovlige vedtak av myndigheter får søke å endre disse ved agitasjon og politisk verbal aktivitet, men ikke med den slags «sivil ulydighet» som her er anvendt.

Politiets pålegg har vært fullt rettmessige og det er da på det rene at det er straffbart å motsette seg de pålegg som her er nevnt.

Tiltalte blir derfor å straffelle.

Ved utmålingen av bøtestraffen kommer strl. §63 første ledd til anvendelse. I formildende retning gjelder ved utmålingen av boten at det er ideelle motiver som ligger bak A's opptreden.

I skjerpende retning gjelder det at han har deltatt i en ulovlig virksomhet som ikke var en spontan aksjon, men en nøye planlagt aksjon for å hindre gjennomføring av et lovlig vedtak av de sentrale myndigheter, - en aksjon som samfunnsøkonomisk ble meget kostbar.

Da forholdet er av helt annen karakter enn det han tidligere er straffedømt for, finner retten at det bør gis særskilt dom for disse forhold og ikke fellesdom, jfr. strl. §53 nr. 2 litra b.

Retten finner at den samlede bot bør settes til kr. 3.000,-, subs. fengsel i 20 dager. Samtidig blir de ved den straffbare handling benyttede treski og staver å inndra med hjemmel i strl. §35 annet ledd. Retten finner at tiltalte samtidig bør ilegges kr. 500,- i saksomkostninger til statskassen.

Dommen er i alle deler enstemmig. - - -

Side:978