Rt-1982-1062
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1982-06-25 |
| Publisert: | Rt-1982-1062 (236-82) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 131B/1982 |
| Parter: | Statsadvokat Thorbjørn Gjølstad, aktor mot A, B og C A/S (forsvarer høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Sandene, Løchen, Sinding-Larsen, Christiansen, Bølviken |
| Lovhenvisninger: | Markedsføringsloven (1972) §17, §3, Straffeprosessloven (1887) §377, Straffeloven (1902) §270, Prisloven (1953) §18, §2 |
Dommer Sandene: Firmaet - - - A/S har som hovedformål å arrangere bilutstillinger. A og B er firmaets daglige ledere. Firmaet holdt sin første utstilling i Ekeberghallen høsten 1979. Det ble klaget til Forbrukerombudet over at billettprisen ikke var oppgitt i annonsene for utstillingen. Forbrukerombudet skrev 2. januar 1980 til firmaet og meddelte at han «tidligere (har) inntatt det standpunkt at det er i strid med markedsloven paragraf 3 å ikke opplyse i annonsene hva entréprisen beløper seg til». Ombudet bad om at firmaet ved fremtidige utstillinger måtte gi opplysning om prisen i markedsføringen. Firmaet svarte 25. februar 1980 at det ville ta seg dette ad notam og for ettertiden følge Forbrukerombudets henstilling. Firmaet holdt sin neste utstilling på Sjølyst i tiden lørdag 11. - søndag 19. oktober 1980. I firmaets forutgående annonsering var billettprisen ikke oppgitt på reklamemateriell og i avisannonser. Forbrukerombudet tok dette opp telefonisk med firmaet og ved brev 10. oktober 1980. Dette ledet til prisopplysning i avisannonsene fra og med onsdag 15. oktober, mens tekniske vanskeligheter av firmaet ble opplyst å hindre prisopplysning i annonseringen 13. oktober. Tirsdag 14. oktober ble utstillingen ikke annonsert. - Forbrukerombudet sendte 14. oktober 1980 begjæring til Oslo politikammer om etterforskning og påtale etter §17, jfr. §3, i lov av 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår.
Politimesteren i Oslo forela 30. januar 1981 A og B en bot på 5000 kroner hver for forseelse mot markedsføringsloven §17 første og annet ledd, jfr. §3. Grunnlaget for forelegget var angitt slik:
«som leder av firmaet - - - A/S som arrangerte bilutstillingen «Bil 80» i Norges Varemesse på Sjølyst i Oslo i tidsrommet 11. - 19. oktober i 1980 å ha annonsert for utstillingen i tidsrommet 9. oktober og fram til 15. oktober på en måte som ikke gav publikum tilstrekkelig veiledning, og som derfor må anses urimelig, idet annonsene ikke gav opplysninger om billettprisen som var kr. 35,- for voksne og kr. 15,- for barn, til tross for at dette var betydelig høyere enn det som hadde vært vanlig ved lignende arrangementer i Norges Varemesse, og til tross for at firmaet i brev fra Forbrukerombudsmannen av 2. januar 1980 i forbindelse med et tilsvarende arrangement var gjort oppmerksom på at unnlatelse av å oppgi billettprisen i slike annonser var i strid med markedsføringsloven §3.»
Mot firmaet - - - A/S ble samtidig for samme forhold utferdiget forelegg på 30000 kroner for forseelse mot markedsføringsloven §17 femte ledd, jfr. §3.
Foreleggene ble nektet vedtatt og saken sendt Oslo byrett til pådømmelse i henhold til straffeprosessloven §377 fjerde ledd.
Ved byrettens dom 9. mars 1982 ble de tre tiltalte frifunnet og tilkjent erstatning for forsvarsutgifter med kr. 3062,50.
Om saksforholdet, firmaets forhold og A og B's personlige forhold viser jeg til byrettens domsgrunner.
Politimesteren i Oslo har anket over byrettens lovanvendelse, subsidiært over saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner.
Påtalemyndigheten har anført at byretten har stilt for strenge krav for fellelse etter markedsføringsloven §3. Aktor har henvist til uttalelser i forbindelse med at markedsføringsloven ble gitt, særlig til den utvidelse av anvendelsesområdet for §3 som ble tatt opp av stortingskomitéen. Mens forbudet og straffbarheten av vedkommende fremstilling, i saken her en annonse, etter proposisjonen var betinget av at den måtte anses som «utilbørlig», endret stortingskomitéen vilkåret til «urimelig», hvilket ble vedtatt som lov. Dette var, hevder aktor, en utvidelse av anvendelsesområdet for paragrafen, og må bety at den skal være en generell og streng bestemmelse om opplysningsplikt. Bestemmelsen er en typisk standard. I samsvar med uttalelser under lovbehandlingen i Stortinget måtte det bli en oppgave for Forbrukerombudet å medvirke til å fastsette innholdet av standarden. Byretten har ikke tatt tilstrekkelig hensyn til den betydning som Forbrukerombudets fortolking og praktisering av bestemmelsen under lovforberedelsen ble forutsatt å skulle ha. For Høyesterett har aktor opplyst at siden 1974 har Forbrukerombudet i 22 saker etter klage henstilt til annonsører å oppgi pris; i alle tilfelle er henstillingen fulgt. Aktor er enig med byretten i at hvert tilfelle må vurderes konkret når det gjelder spørsmålet om markedsføringsloven §3 er overtrådt. Men byretten har bemerkninger i premissene som kan tyde på at retten har gått ut fra at den unnlatte annonsering av billettpriser må ha virket villedende for at forholdet skal kunne rammes av §3. Dette, hevder aktor, er uriktig rettsoppfatning; villedende markedsføring rammes av markedsføringsloven §2, mens §3 har et annet anvendelsesområde. - Når det spesielt gjelder det foreliggende tilfelle, har aktor pekt på at det ville ha vært enkelt å gi opplysning i annonsen om inngangsprisen, og at det ikke kunne ventes at publikum ville ha noen særlig forutsetning for å vurdere hva prisen ville være. Folk hadde behov for opplysning om dette på forhånd. Dette gjaldt så meget mer som annonsens iøynefallende overskrift hadde adresse til publikum generelt, mens detaljopplysningene i annonsen viste at utstillingen måtte anses som nokså spesiell.
Jeg er kommet til at påtalemyndighetens anke ikke kan føre frem.
Markedsføringsloven §3 lyder:
«Utilstrekkelig veiledning m.v.
Det er forbudt i næringsvirksomhet å anvende framstilling som er egnet til å påvirke etterspørselen etter eller tilbudet av varer, tjenester eller andre ytelser, når framstillingen ikke gir forsvarlig eller tilstrekkelig veiledning eller trekker inn uvedkommende forhold, og derfor må anses som urimelig.
Det samme gjelder enhver annen framgangsmåte som kan ha slik betydning for etterspørsel eller tilbud, dersom den utnytter forbrukeres mangelfulle erfaring eller kunnskaper, og derfor må anses urimelig.»
Forbudet i §3 første ledd er betinget av at det er «urimelig» å anvende annonsen. Betingelsen er utpreget skjønnsmessig. Et skjønn kreves også vedkommende de to vilkår som etter lovbestemmmelsen ellers må være oppfylt før det blir spørsmål om å ta standpunkt til om det vil være urimelig å anvende annonsen. Dette gjelder om annonsen «er egnet til å påvirke etterspørselen . . .», og om annonsen «ikke gir forsvarlig eller tilstrekkelig veiledning . . .» Det nærmere innhold av disse vilkår kan i forskjellige forbindelser bli avklaret og presisert gjennom forvaltningspraksis, av Forbrukerombudet og Markedsrådet, og av domstolene. Etter det opplyste er imidlertid praksis sparsom og ganske ny i de spørsmål som har interesse. Etter min oppfatning er det således ikke veiledning å finne i praksis når det gjelder forståelsen av urimelighetsbetingelsen og de øvrige vilkår i §3. Aktors opplysning i skranken om det 20-talls saker som Forbrukerombudet har hatt om annonser der pris ikke har vært oppgitt, reiser for øvrig spørsmål av forskjellig slag og kan ikke uten videre tjene til belysning av vilkårene i §3.
Under disse forhold vil lovmotivene kunne ha en særlig betydning. I forarbeidene til markedsføringsloven (Ot. prp. nr. 57 (1971-72) og Innst. O. XIX (1971-72)) er det imidlertid ikke gitt uttalelser av betydning spesielt for anvendelsen av forbudsbestemmelsen i §3 første ledd med tanke på unnlatt prisopplysning i avisannonser. Derimot er det enkelte generelle uttalelser om bestemmelsen. Den var ny i loven av 1972, og departementet forutsatte en nokså begrenset anvendelse av bestemmelsen. Dette kom til uttrykk ved at departementet foreslo at et forbud skulle være betinget av at annonseringen var «utilbørlig» (proposisjonen side 12-13). Administrasjonskomitéen endret «utilbørlig» til «urimelig», uten nærmere begrunnelse (innstillingen side 6). Under behandlingen i Odelstinget ble fremhevet at det med dette var foretatt en utvidelse av området for bestemmelsen, uten at utvidelsen ble nærmere forklart (Ot. forh. 1971-72 side 515 annen spalte, side 516 annen spalte og side 519), men det ble også nevnt at endringene ville gi anledning til usikkerhet (side 517-518 og side 520). Statsråden pekte på at selv om bestemmelsen «vel i første rekke vil komme til anvendelse i spesielle forretningsforhold, som for eksempel avbetalingshandel, er det klart at den vil kunne medvirke til en sanering av særlig uheldige sider ved dagens reklame og markedsføring» (side 521 annen spalte), og på at endringen fra «utilbørlig» til «urimelig» bare går på graden av fordømmelse av de handlinger det gjelder, og at gradsforskjellen ikke er av så stor betydning som det var hevdet av enkelte talere under odelstingsdebatten (side 522 annen spalte).
Når det gjelder den foreliggende sak, er det for det første spørsmål om annonsen var egnet til å påvirke besøkene til utstillingen. Jeg finner det klart at en annonse om en utstilling som skal holdes, er en «framstilling» av den karakter som markedsføringsloven §3 gjelder, og at nevnte vilkår er oppfylt.
Det neste spørsmål er om annonsen ikke gav forsvarlig eller tilstrekkelig veiledning. Billettprisen måtte være et sentralt punkt for mange av de personer som overveiet å besøke utstillingen. Prisen var ikke oppgitt i annonsen, og annonseteksten hadde heller ikke opplysninger som kunne hjelpe den som på forhånd ville vite noe om prisen. I det hele var det for folk i alminnelighet knapt noen mulighet til å få rede på billettprisen før man kom til utstillingsstedet. Når forholdene lå slik an, kan det være tvilsomt om det var gitt forsvarlig eller tilstrekkelig veiledning. Men vurderingen her har nær sammenheng med det siste vilkår som loven fastsetter.
Det siste og avgjørende spørsmål er om annonsering uten prisopplysning «må anses som urimelig». Jeg finner grunn til først å presisere at mellom loven vilkår «urimelig» og vilkåret «utilbørlig» som proposisjonen brukte, er det bare spørsmål om gradsforskjell. Også urimelig innebærer en negativ karakteristikk. Jeg viser til at urimelig-vilkåret i annen lovgivning som det i denne forbindelse kan være naturlig å se hen til, således prisloven §18, i praksis er tolket ganske strengt. En pris må klart overstige den rimelige pris før man vil bruke karakteristikken urimelig. Jeg kan også vise til statsrådens uttalelse i Odelstinget om at det ikke ville ha så stor betydning om det ene eller annet av uttrykkene ble brukt. - Når det skal tas standpunkt til om unnlatelsen av å oppgi billettprisen i annonseringen av utstillingen må anses som urimelig, faller det naturlig å spørre om annonsens opplysning om hva som skulle vises på utstillingen var dekkende, og videre om billettprisen omtrentlig lå på et nivå som i alminnelighet måtte være ventelig for en utstilling som den annonserte. Besvares begge disse spørsmål bekreftende, kan det etter min mening ikke være tale om å karakterisere det som urimelig at billettprisene ikke ble oppgitt i annonsen.
Når det gjelder det første punkt, hadde annonsen mange og detaljerte opplysninger om hva man ville få se og oppleve på utstillingen. Det er ikke hevdet fra påtalemyndighetens side at utstillingen ikke stort sett holdt hva den lovet. Derimot har aktor pekt på at annonsen hadde et alminnelig «blikkfang», en overskrift som det ikke var dekning for. Jeg finner ikke grunn til å gå inn på dette. I den foreliggende forbindelse må nemlig de detaljerte opplysninger i annonsen om hva som ville bli vist på utstillingen, være avgjørende.
Når det gjelder det annet punkt, viser jeg til følgende uttalelse i byrettens dom:
«Etter bevisføringen legger retten til grunn at prisnivået, kr. 35,- for voksne og kr. 15,- for barn, ikke i avgjørende grad har skilt seg ut fra det som publikum med rette kunne forvente for utstillinger av denne art.»
Etter byrettens domsgrunner antar jeg således at det ikke kunne anses som urimelig å anvende den påklagede annonse. Jeg finner at frifinnelsen i byretten bygger på riktig lovanvendelse.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Løchen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Sinding-Larsen, Christiansen og Bølviken: Likeså.
Av byrettens dom (byrettsdommer Gunnar Knoph med domsmenn): - - -
Firmaet - - - A/S ble startet i 1979 med hovedformål å arrangere bilutstillinger. Det er de to anmeldte A og B som driver firmaet i egenskap av daglig leder. Hittil har firmaet arrangert 3 bilutstillinger. Den første ble holdt høsten 1979 i Ekeberghallen i Oslo. De to neste ble holdt henholdsvis høsten 1980 og høsten 1981 på Sjølyst i Oslo. Om selve utstillingstypen kan bemerkes at det ikke dreier seg om salgs- eller messearrangementer av vanlig karakter, men om en informativ utstilling av interesse for spesielt bilinteresserte. Hovedtyngden i utstillingen blir lagt på å vise nye modeller, nye motorer og ny teknikk, samt eksempel på avansert bildesign. Dessuten ble det vist sportsbiler, veteranbiler og avholdt en rekke showlignende publikumsaktiviteter.
I forbindelse med utstillingen i Ekeberghallen mottok Forbrukerombudsmannen en klage fra to unge menn. Klagen gjaldt to forhold: 1. Manglende opplysning om billettprisen. 2. Avbildning av Lancia Sibilo på plakaten. Det er bare det første forhold som er av interesse i denne sak.
Om manglende opplysning om billettprisen skrev Forbrukerombudsmannen den 2. januar 1980 bl.a. følgende til - - - A/S:
«FO har tidligere inntatt det standpunkt at det er i strid med markedsloven paragraf 3 å ikke opplyse i annonsene hva entréprisen beløper seg til (et eksemplar av loven følger vedlagt). Jeg vil be om at De ved fremtidige utstillinger gir opplysninger om dette i markedsføringen.»
Firmaet svarte 25. februar 1980 at de ville ta seg dette ad notam og for ettertiden følge FO's henstilling.
Høsten 1980 ble det imidlertid igjen annonsert uten at billettpriser var oppgitt på reklamemateriell og i avisannonser. Forbrukerombudsmannen som den gang kunne følge med i utstillingsaktivitetene på Sjølyst fra sitt kontorvindu, ble på et tidlig tidspunkt oppmerksom på at utstillingsplakatene manglet prisinformasjon. I telefonsamtale den 9. oktober 1980 ble firmaets leder gjort oppmerksom på at Forbrukerombudsmannen så alvorlig på saken, men - - - A/S fant ikke det var praktisk mulig å korrigere allerede bestilte annonser før mandag 13. oktober 1980, angivelig på grunn av tekniske vanskeligheter overfor media. Dette førte til at annonsene først ble endret med virkning fra og med onsdag 15. oktober, slik at annonsene mandag den 13. ble innrykket uten prisopplysninger. Tirsdag den 14. oktober ble utstillingen ikke annonsert.
De tiltalte har forklart at man i prinsippet aksepterte FO's ønske om prisinformasjon. Når prisene likevel ikke kom med i de første annonser for utstillingen: «Bil -80», skyldtes dette en ren forglemmelse. Etter at de tiltalte fikk henvendelse fra FO's kontor, gjorde de det som var teknisk mulig for å få supplert annonseteksten.
Allerede den 10. oktober 1980 skriver Forbrukerombudsmannen til tiltalte, bl.a. følgende:
«I denne sak dreier det seg om en grov overtredelse av markedsføringsloven regler. Spesielt vil jeg legge vekt på at den lovstridige handling gjentas, etter at Deres firma er blitt gjort oppmerksom på at forholdet er lovstridig.
De ble gjort oppmerksom på i telefonsamtalene at Forbrukerombudsmannen så alvorlig på saken, spesielt siden De tidligere var gjort uttrykkelig oppmerksom på loven anvendelse på dette punkt.
Jeg forsto Dem slik at De ikke fant tilstrekkelig grunn til å korrigere allerede bestilte annonser før mandag. Jeg beklager dette, - og må derfor anmelde forholdet til politiet, jfr. markedsføringsloven §17 og §3.
For ordens skyld ber jeg Dem på ny bekrefte at De senere ikke vil unnlate å angi hva det koster å komme inn ved et av Deres arrangementer, - hvis ikke må jeg treffe formelt forbudsvedtak.
Deres svar imøteses snarest og senest innen en uke fra dato.»
Den 14. oktober 1980 skriver tiltalte til Forbrukerombudsmannen og beklager at firmaet i sine hektiske utstillingsforberedelser har glemt å ta med inngangsprisen i sine annonser. De påpeker imidlertid at firmaet flere år fremover vil arrangere utstillinger på Sjølyst og således ikke har noen interesse av å lure folk inn på bilutstilling, men tvert imot er avhengig av den goodwill som ligger i at det besøkende publikum synes de får valuta igjen for inngangsbilletten. De avslutter sitt brev med å garantere at i fremtiden vil inngangsprisene være med i firmaets annonser. Samtidig ber de om å få oversendt den lovtekst eller de retningslinjer som måtte være utgitt av departement eller FO i forbindelse med kravet til prisinformasjon i annonser etc.
Samme dag, altså 14. oktober, sender Forbrukerombudsmannen en begjæring om etterforskning og påtale i saken til Oslo politikammer. Anmeldelsen er bl.a. grunngitt med følgende:
«En av de viktigste opplysningene for forbrukerne når de skal vurdere et slikt tilbud, er prisen. Er prisen høy, slik den utvilsomt er i dette tilfellet, vil det at priser ikke er oppgitt utvilsomt være egnet til å påvirke etterspørselen. Etter min mening er det urimelig ikke å gi opplysninger om priser i annonser og annet reklamemateriell for en utstilling som dette.
Forbrukerombudsmannen er av den oppfatning at det her dreier seg om grove overtredelser av markedsføringsloven regler. Spesielt vil jeg legge vekt på at den lovstridige handling gjentas, også etter at firmaet har sagt seg villig til å holde opp. Jeg tillater meg derfor å anmelde dem eller de som er ansvarlige for overtredelsen, jfr. lov om kontroll med markedsføring §17, jfr. §3.
Dersom politiet finner at de subjektive og objektive vilkår for straff foreligger, antar jeg at saken bør kunne avgjøres via et forelegg. Jeg gjør spesielt oppmerksom på §17 femte ledd hvoretter bøtestraff også kan dømmes et selskap dersom overtredelsen er foretatt for å fremme dettes interesser, eller dersom selskapet må antas å ha hatt vesentlig fordel av overtredelsen. For så vidt gjelder botens størrelse, viser jeg til Riksadvokatens rundskriv av 15. oktober 1975.
Da det i dette tilfellet må regnes med at firmaet har hatt en betydelig økonomisk gevinst som en følge av klart uforsvarlig annonsering, antar jeg at botens størrelse bør sees i forhold til gevinstens størrelse. Inngangsbillettene er på kr. 35 for voksne og kr. 15 for barn.
Etter min mening er det meget som taler for at firmaet - - - A/S spekulerer bevisst i forholdet mellom den forventede botens størrelse og den økonomiske gevinst som ble oppnådd ved å lokke publikum til sitt arrangement på falske premisser.»
Om de tiltaltes utstillingsvirksomhet på Sjølyst 1981 er det opplyst at Forbrukerombudsmannen ikke har hatt noe å bemerke til den prisinformasjon som da ble gitt.
De faktiske forhold i saken synes i det alt vesentlige å være på det rene og for så vidt ikke omtvistet. Retten vil dog bemerke at den for sin forståelse av den rettslige vurdering ikke legger noen vekt på om henvendelsen fra Forbrukerombudsmannen til de tiltalte fant sted torsdag den 9. oktober eller fredag den 10. For retten er det i utgangspunktet avgjørende om det anmeldte forhold innebærer en overtredelse av markedsføringsloven §3, og således objektivt sett er straffbart etter samme lovs §17. Isolert sett gir §3 i markedsføringsloven i seg selv en temmelig utilstrekkelig veiledning med hensyn til sitt anvendelsesområde. Bestemmelsen har en typisk standardkarakter og angir kriterier som helt ut er skjønnspreget. Det overlates for så vidt til domstolene å trekke opp de nærmere grenser for loven nedslagsfelt. Retten kjenner ikke til noe tilfelle av relevant praksis. Riktignok har Høyesterett behandlet en sak hvor markedsføringsloven §3 kom til anvendelse, Rt-1979-902, men her dreide det seg om særlig graverende forhold hvor tiltalte også ble dømt for bedrageri i henhold til straffeloven §270. Heller ikke har Markedsrådet behandlet noen sak hvor spørsmålsstillingen er sammenlignbar med den foreliggende sak. Av de relativt få saker hvor Markedsrådet har nedlagt forbud i henhold til §3 har brorparten dreiet seg om markedsføring gjennom direct mail og/eller postordrevirksomhet.
Også lovforarbeidene til §3 er temmelig knappe. Dog synes det å fremgå i departementets merknad til §3 i Ot. prp. nr. 57 1971/72, side 12-13, at departementet med denne bestemmelse hadde i tankene et noe snevrere virkeområde enn det den foreliggende anmeldelse med dokumentasjon fra FO's praksis, synes å anta. Departementet gir iallefall uttrykk for at man ikke ønsket å foreslå en bestemmelse med videre ramme enn nevnt. Departementet peker på at §3 som fremste siktemål har «spesielle forretningsforhold hvor særlig aktsomhet tilsies (f.eks. ved reklame for postordresalg og avbetalingssalg)».
Når det gjelder spørsmålet om mangelfull annonsering i forbindelse med utstillinger etc., har Forbrukerombudsmannen inntatt det standpunkt at det ved alle slags arrangement hvor det blir tatt entré, skal gis opplysninger om hva billettprisen er. Etter Forbrukerombudsmannens mening er det urimelig ikke å gi opplysninger om priser i annonser og annet reklamemateriell for en utstilling som de tiltalte arrangerte. Retten kan imidlertid vanskelig se at den fortolkning av §3 som Forbrukerombudsmannen gjør seg til talsmann for i dette tilfelle, har direkte grunnlag i lovtekst, lovforarbeider eller rettspraksis. Derimot har fortolkningen utvilsomt et visst grunnlag i Forbrukerombudsmannens egen forvaltning av markedsføringsloven, idet arrangører av tilstelninger av forskjellig slag i stor utstrekning later til å innrette seg i tråd med de standpunkt Forbrukerombudsmannen etter hvert inntar. Retten har for sitt vedkommende imidlertid noe vanskelig for å se at man i strafferettslig forstand kan legge noe ubetinget autoritativt i Forbrukerombudsmannens egenerklæringer. For så vidt er det rettens standpunkt at man ikke kan innfortolke i §3 et generelt krav om at det ved alle slags arrangement hvor det blir tatt entré, skal gis opplysninger om hva billettprisen er. Retten er imidlertid enig i at det ofte - muligens som regel - vil være praktisk nyttig informasjon for publikum å få vite på forhånd hva billettprisen er for vedkommende arrangement. Men slik loven er bygget opp, gir den ikke Forbrukerombudsmannen fullmakt til å detaljregulere alle sider ved markedsføringen, men innskrenker seg til å trekke opp grensen mot det straffbart urimelige i markedsføringen. Prinsipielt sett blir det da rettens oppgave å tolke loven, ikke etterprøve forvaltningens hensiktsmessighetsskjønn.
Med dette vil ikke retten utelukke at ikke et forhold med unnlatt annonsering av billettpriser etter omstendighetene kan rammes av §3. Dette må etter rettens syn avgjøres på grunnlag av de konkrete momenter i det enkelte saksforhold.
Således antar retten at en arrangør som lokker publikum til sitt arrangement på falske premisser, må antas å bli fanget inn av §3. Falske premisser i denne sammenheng kan antas bl.a. å foreligge dersom arrangørens unnlatelse av å gi prisinformasjon objektivt sett innebærer at publikum i sin alminnelighet blir narret eller lokket til å møte opp ved arrangement hvor det er en påtagelig ubalanse mellom det vederlag publikum skal betale og arrangørens motytelse, eller publikum med rette kunne forvente et vesentlig annet prisnivå. Retten finner ikke at det er ført bevis for at dette har vært tilfelle ved Sjølystutstillingen. Etter bevisføringen legger retten til grunn at prisnivået, kr. 35,- for voksne og kr. 15,- for barn, ikke i avgjørende grad har skilt seg ut fra det som publikum med rette kunne forvente for utstillinger av denne art. Retten finner ingen grunn til å ta utgangspunkt i hva det måtte koste å komme inn på salgsmesser eller andre foretak hvor virksomheten er basert på omsetning til de besøkende. Bilutstillingen var lagt opp som informativ og underholdende og henvendte seg til et bestemt og avgrenset publikum med spesialinteresse. Det annonsemateriell som er fremlagt i retten er i denne henseende ganske informativt og dekkende, slik at retten ikke kan se at publikum på forhånd var desinformert. At enkelte blant publikum har følt seg skuffet og ut fra sine forventninger hadde regnet med en annen utstillingsform til en lavere pris, kan sikkert være riktig. Dette forhold er etter rettens syn ikke alene tilstrekkelig til å karakterisere markedsføringen som utnyttelse av utilstrekkelig eller manglende veiledning. Retten kan ikke finne påvist at det i det nevnte forhold ligger en urimelighet overfor forbrukerne av en slik art at det kan danne tilstrekkelig grunnlag for å straffedømme med hjemmel i markedsføringsloven bestemmelser. Retten mener at dette ville være å gi urimelighetskriteriet en slagvidde som går lenger enn loven gir dekning for. Man må etter rettens syn således over en viss terskelhøyde før §3 i markedsføringsloven kommer til anvendelse, ikke minst fordi det ved anvendelse av straffesanksjonerte forbud synes betenkelig med utvidende tolkning.
Retten har etter dette enstemmig funnet at forholdet ikke rammes av markedsføringsloven §3, og de tiltalte må bli å frifinne. - - -