Rt-1982-1165

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1982-08-27
Publisert:	Rt-1982-1165 (294-82)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 126/1982
Parter:	Harald Nicolai Vehre (advokat Gunnar Greger Hagen - til prøve) mot Runi Vehre (advokat Magne Spilde).
Forfatter:	Aasland, Endresen, Tønseth, Christiansen, Blom
Lovhenvisninger:	Arveloven (1972) §19

Dommer Aasland: Den 88 år gamle Harald Sverre Vehre, som satt i uskiftet bo med sitt eneste barn, Harald Nicolai Vehre, overdrog ved kjøpekontrakt av 30. november 1977 og skjøte av 1. desember samme år gården Søndre Være, gnr. 27 bnr. 1 i Trondheim, til sin svigerdatter Runi Elisabeth Vehre. Kjøpesummen var satt til 200000 kroner, og skulle ifølge kjøpekontrakten avgjøres ved at kjøperen overtok panteheftelser på ca 75000 kroner og utstedte en pantobligasjon på ca 85000 kroner som skulle avdras og forrentes etter nærmere avtale, mens det øvrige beløp på 40000 kroner ble ansett dekket av Runi «ved hennes tilgodehavende i form av lønn for forsvarlig stell og pleie av selgeren gjennom de fire siste år». Selgeren forbeholdt seg rett til å bo vederlagsfritt i gårdens hovedbygning for sin levetid. Samtidig med overdragelsen opprettet Vehre senior testament hvor han tilgodeså Runi med den fri tredjedel. Han døde fire måneder senere, 30. mars 1978.

Ekteskapet mellom Runi og Harald Nicolai Vehre ble inngått i 1967. I 1974 flyttet Harald Nicolai fra farsgården, hvor ektefellene hadde hatt sin felles bolig i et hus atskilt fra hovedbygningen, og tok arbeid på et norsk cruiseskip med stasjon i Miami. Runi ble boende, og fortsatte den virksomhet med kennel og hundepensjonat som ektefellene tidligere hadde drevet i fellesskap på gården. Hun ytet bistand til svigerfaren med matlaging, klesvask og annet. Denne ordning varte ved også etter at ektefellene ble separert i januar 1977. De ble forøvrig skilt i mars 1979. Ekteskapet var barnløst.

Etter farens død reiste Harald Nicolai Vehre søksmål for å få underkjent eiendomsoverdragelsen og testamentet. Trondheim byrett avsa 30. januar 1979 dom med slik domsslutning:

«1. Kjøpekontrakt mellom Harald Sverre Vehre og Runi Vehre av 30. november 1977 og skjøte på eiendommen Søndre Være, gnr. 27, bnr. 1 i Trondheim av 1. desember 1977 omstøtes i henhold til Arveloven §19.

«2. Forøvrig frifinnes Runi Vehre.

«3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Runi Elisabeth Vehre påanket dommen til Frostating lagmannsrett for så vidt gjaldt avgjørelsen om eiendomsoverdragelsen, mens Harald Nicolai Vehre erklærte motanke vedrørende tvisten om testamentet. Frostating lagmannsretts dom ble avsagt 22. september 1980, og har denne domsslutning:,

«I hovedanken:

Runi Vehre frifinnes.

I motanken:

Byrettens dom, domsslutningens pkt. 2, stadfestes.

Saksomkostninger:

Innen 2 - to - uker fra forkynnelse av lagmannsrettens dom betaler Harald Vehre jr. til Runi Vehre 8000 - åttetusen - kroner i erstatning for saksomkostninger i anledning motanken.

For øvrig bærer partene hver sine saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.»

Sakens nærmere enkeltheter og partenes anførsler for de tidligere instanser fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Harald Nicolai Vehre har erklært anke til Høyesterett over lagmannsrettens avgjørelse i hovedanken, spørsmålet om underkjennelse av kjøpekontrakt og skjøte. Han har akkviescert ved lagmannsrettens avgjørelse i testamentstvisten. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen, men anførslene for Høyesterett er begrenset ved at han ikke lenger gjør gjeldende at Vehre senior var mentalt uskikket til å forplikte seg, og heller ikke at han var utsatt for påvirkning som må føre til ugyldighet. Under prosedyren for Høyesterett har den ankende parts prosessfullmektig også frafalt anførselen om at overdragelsen er ugyldig som foretatt på dødsleiet. Det som fastholdes, er at overdragelsen må underkjennes enten som dødsdisposisjon som griper inn i hans pliktdel eller fordi det er tale om et gavesalg i strid med arveloven §19. I tilknytning til anførselen om dødsdisposisjon fremheves det imidlertid som et vesentlig vurderingsmoment at Vehre senior på overdragelsestidspunktet var gammel og sykelig, og neppe kunne ha lenge igjen å leve.

Til nærmere begrunnelse av at det foreligger en dødsdisposisjon, har den ankende part anført at overdragelsen verken medførte eller tok sikte på å medføre konsekvenser av vesentlig betydning så lenge Vehre senior levde. Lagmannsrettens uttalelse om at overdragelsen hadde konsekvenser for Vehre senior i levende live og ville tjene hans interesser, er etter den ankende parts oppfatning uholdbar. Det er intet grunnlag for den betraktning at overdragelsen bandt Runi til gården, for det var under enhver omstendighet helt uaktuelt for henne å flytte. Dertil står det intet i kjøpekontrakt eller skjøte om at hun forpliktet seg til å bli på gården og yte Vehre senior stell og pleie. Heller ikke kunne det være noe poeng for Vehre senior i å føre ansvaret for gården over på Runi. Han drev ikke gården, men forpaktet bort jordveien, innkasserte leie og hadde minimale utgifter til avdrag, renter og forsikring. Riktignok hadde han liten anledning til vedlikehold, men det gjaldt også for Runi med hennes høyst beskjedne inntekter. Det er videre ikke riktig å anse det som et formål med overdragelsen at Vehre senior oppnådde å gi Runi et vederlag for stell og pleie. Noe slikt vederlag var det ikke grunnlag for å yte, og iallfall ikke i det omfang det skjedde. Ytelsene fra hennes side motsvares av at hun vederlagsfritt disponerte eget hus på gården samt plass for kennelvirksomheten, foruten at det må legges til grunn at hun mottok forstrekninger fra Vehre senior. Hun hadde forøvrig ikke krevet vederlag for stell og pleie, og ytelsen av et slikt vederlag har klart gavepreg.

Overdragelsen gav seg ingen praktiske utslag i driften av gården eller i avtalepartenes opptreden for øvrig. Tvert imot er det opplyst at Vehre senior fortsatte å innkassere leie for kjellerrom i driftsbygningen. Når overdragelsen ikke har gitt seg ytre utslag, må man etter den ankende parts syn se hen til dens formål og hensikt. I denne sammenheng må det legges betydelig vekt på koblingen av overdragelsen og testamentet, som viser at poenget var å overføre mest mulig av Vehre seniors formue til Runi uten å støte an mot pliktdelsreglene. Det er også opplysninger som tyder på at Vehre senior kan ha disponert ut fra et ønske om å ramme sin sønn, som han etter hvert - på grunn av kontaktproblemer mellom dem - var kommet i et motsetningsforhold til.

Ser man på de økonomiske realiteter overdragelsen medførte, fremtrer det etter den ankende parts oppfatning klart at den i det alt vesentlige hadde til formål å regulere forholdene etter Vehre seniors død. Han må på bakgrunn av sin alder og sviktende helse på overdragelsestidspunktet ha regnet med at han ikke hadde lenge igjen å leve, og dette tilsier i seg selv at det var forholdene etter sin død han tok sikte på. Også det nærmere innhold i avtalen viser at han ikke har disponert for å sikre sin egen posisjon, men for å vareta Runis interesser. Kjøpesummen var påfallende lav, jfr. anførslene i tilknytning til arveloven §19. Og det som er avtalt om oppgjørsmåten, synes å måtte forstås derhen at hennes reelle betalingsforpliktelse skulle være særdeles lite belastende. Ikke bare har reduksjonen på 40000 kroner for stell og pleie et klart gavepreg, men det må også ha vært meningen at pantobligasjonen på ca 85000 kroner til Vehre senior ikke skulle representere noen reell belastning så lenge han levde. Riktignok het det at den skulle avdras og forrentes etter nærmere avtale, men noen slik avtale ble ikke truffet, og forutsetningen må ha vært at Vehre senior ikke skulle gjøre krav på avdrag og renter.

Skulle overdragelsen anses som en livsdisposisjon, må den etter den ankende parts mening omstøtes i medhold av arveloven §19 som et gavesalg. Kjøpesummen på 200000 kroner ligger langt under eiendommens verdi som landbrukseiendom, selv når det tas hensyn til boretten som ble påheftet. Det er mulig at Runi ut fra sine forutsetninger ikke var i stand til å drive eiendommen slik at den kunne forrente et større beløp, men dette forhindrer ikke at salget må anses som et gavesalg. Man kan ikke akseptere at kjøpesummen beregnes ut fra hva en jordbruksmessig uegnet kjøper kan være i stand til å betale. Den påfallende lave kjøpesum må videre ses i sammenheng med den særdeles lempelige oppgjørsmåte som var avtalt.

Runi kan etter den ankende parts oppfatning ikke unngå omstøtelse ved å påberope seg aktsom god tro. Både bakgrunnen for overdragelsen, omstendighetene ved avtaleslutningen og hennes eget kjennskap til verdien tilsier at hun burde ha forstått at Vehre senior var uberettiget til å treffe en slik disposisjon.

Den ankende part har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1. Kjøpekontrakt mellom Harald Sverre Vehre og Runi Elisabeth Vehre av 30. november 1977 og skjøte på eiendommen «Søndre Være» gnr. 27, b.nr. 1 i Trondheim av 1. desember 1977 er ugyldig,

subsidiært omstøtes.»

«2. Runi Elisabeth Vehre tilpliktes å betale saksomkostninger til Harald Nicolai Vehre for byretten med inntil kr. 16750,-, for lagmannsretten med inntil kr. 17450,- og for Høyesterett i henhold til omkostningsoppgave.»

Ankemotparten har i det vesentlige henholdt seg til lagmannsrettens begrunnelse. Hun fremhever at overdragelsen både etter sitt formål og i sine virkninger hadde reell betydning mens Vehre senior levde. Den bærer preg av at Vehre senior har disponert ut fra sine egne interesser. Han oppnådde ved overdragelsen en betydelig større sikkerhet for at Runi ble knyttet til gården, slik at han ville være sikret tilsyn, pleie og stell. Samtidig løste han problemet med å få overført ansvaret for driften av gården på et tidspunkt da han selv ikke lenger maktet å forestå denne. Å overlate driften til sønnen fremstod ikke som aktuelt, og slik forholdene var blitt, fremtrer overdragelsen til Runi som en veloverveid og fornuftig disposisjon, som Vehre senior var vel tjent med. Og den ble gjennomført; beføyelsene som eier gikk over på Runi i og med overdragelsen.

Etter ankemotpartens syn ligger det intet gavesalg i kjøpesummen på 200000 kroner, slik driftsforholdene var blitt på denne eiendommen. Heller ikke oppgjørsmåten har gavepreg. Alle poster i vederlaget er reelle. For øvrig må man ved vurderingen av om det foreligger gavesalg, se hen til de spesielle forhold ved disposisjonen. Overdragelsen til Runi fremtrådte som den eneste naturlige løsning ut fra hensynet til Vehre seniors egne interesser. Men da ligger det ikke noe gavemoment i at vilkårene ble satt slik at hun kunne se seg i stand til å overta gården.

Ankemotparten, som er gitt fri sakførsel for Høyesterett, har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes forsåvidt den er påanket.

2. Harald Nicolai Vehre tilpliktes å betale saksomkostninger til Runi Elisabeth Vehre for byretten kr. 13500,- og for lagmannsretten kr. 11710,- og til det offentlige for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Trondheim byrett, hvor partene og 12 vitner avgav forklaringer. Samtlige har forklart seg tidligere. Blant vitnene er de fire jordbruksakkyndige som forklarte seg for lagmannsretten om sitt syn på eiendommens bruksverdi, og disse har utdypet grunnlaget for sine vurderinger. Det er fremlagt en del nytt dokumentstoff, som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Innenfor den mer begrensede ramme saken har for Høyesterett, fremtrer den i det vesentlige i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre frem, og kan i det vesentlige tiltre den begrunnelse lagmannsretten har gitt på de punkter anken omfatter. Imidertid finner jeg å burde gjøre noe nærmere rede for mitt syn.

Jeg drøfter først spørsmålet om overdragelsen av gården må tilsidesettes fordi det i realiteten er tale om en dødsdisposisjon. Det naturlige utgangspunkt er her hvordan Vehre seniors situasjon fremstilte seg på den tid da kjøpekontrakten og skjøtet ble opprettet. Han var da, som tidligere nevnt, 88 år, og hadde atskillige problemer med helsen. Således så og hørte han dårlig, han hadde en betennelse i munnen og problemer med å spise, og han klaget over at bena sviktet. Jeg må imidertid legge til grunn at dette var plager som han hadde hatt over en del tid, og at det ikke var skjedd noen dramatisk forverring av hans tilstand da overdragelsen fant sted. Det måtte på dette tidspunkt, slik jeg oppfatter det, fremstå som fullt tenkelig at han fortsatt kunne leve i flere år. En sykesøster som besøkte ham de siste årene han levde, forklarer riktignok at han, trolig høsten 1977, sa at han ikke hadde så lang tid igjen å leve. Men hun tilføyer at hun ikke la særlig vekt på dette, da hun ofte hørte slike uttalelser fra eldre mennesker.

Det sier imidlertid seg selv at Vehre senior måtte regne med et økende behov for tilsyn og pleie. Han var sterkt knyttet til gården, og ville nødig på aldershjem. Samtidig var han dårlig i stand til å ivareta drift og vedlikehold av gården. Og han var, slik det fremgår av en rekke av de avgitte forklaringer, meget opptatt av å finne en løsning på de problemer som knyttet seg til gårdens fremtid.

Sønnen, Harald Nicolai, hadde forestått gårdsdriften i årene 1970-74, men oppgav dette og tok arbeid utenlands. Han var deretter bare hjemme på besøk to ganger, siste gang i påsken 1976. Faren skrev til ham i oktober 1976 om gårdens skjebne, men fikk ikke svar på dette brevet, og hørte heller ikke ellers fra sønnen, noe han var meget skuffet over. Det er nok mulig at brevet - slik den ankende part har fremhevet - ikke var så vel egnet til å oppmuntre ham til å melde seg interessert i gården. Men uansett hvordan man vil fordele ansvaret for at forholdet mellom far og sønn utviklet seg slik som det gjorde, måtte det iallfall på overdragelsestidspunktet fremstå som helt urealistisk for Vehre senior å tenke seg at sønnen skulle komme tilbake og overta gården.

I denne situasjonen er det høyst forståelig og naturlig at han så seg tjent med å overdra gården til Runi. Hun hadde bodd på gården siden 1967, hun hadde i de senere årene vært til atskillig hjelp for ham med innkjøp, matstell og annet, og forholdet mellom dem hadde utviklet seg til å bli meget godt. Ved å overdra gården til Runi oppnådde han, slik lagmannsretten fremhever, at svigerdatteren ble bundet til gården på en slik måte at han fortsatt kunne gjøre regning med tilsyn og hjelp som var en nødvendig forutsetning for å bli boende der. Jeg kan ikke være enig med den ankende part i at Vehre senior også uten overdragelsen måtte regne med tilstrekkelig sikkerhet for at Runi ville bli boende. Etter hvert som han ble mer avhengig av hjelp, ville det bli stilt større krav til Runi, og det måtte være naturlig for ham å spørre seg hvordan det skulle gå med ham og gården hvis hun anså det for tungt og usikkert å bli der.

Som allerede nevnt, må Vehre senior også ha følt drift og vedlikehold av gården som et problem. Ved overdragelsen oppnådde han å legge dette ansvaret fra seg. Det har videre åpenbart ligget ham sterkt på hjertet å vite at han hadde ordnet med gårdens fremtid, og det ikke bare av hensyn til forholdene etter sin død, men også fordi han håpet å bo der resten av sin levetid.

Slik jeg ser det, fremtrer altså overdragelsen som et egnet middel til å vareta Vehre seniors interesser i den tid han hadde igjen å leve. Dette taler i utgangspunktet mot at det foreligger en dødsdisposisjon. Jeg kan heller ikke se at den ankende part kan gis medhold i at overdragelsen ikke ble gjennomført. Jeg nevner først, selv om dette alene ikke er avgjørende, at de formelle sider ved overdragelsen ble iakttatt. Men også reelt må jeg legge til grunn at Runi i og med overdragelsen fikk en eiers stilling. Drift og vedlikehold påhvilte henne, og hun ble ansvarlig for de overtatte panteheftelser og for restkjøpesummen. I februar 1978 betalte hun forsikring på gården samt avdrag og renter på lån i Landbruksbanken. Det må ellers erkjennes at overdragelsen ikke gav seg så mange ytre utslag i tiden inntil Vehre senior døde, men dette er naturlig i betraktning av at han bare levde i fire måneder etter overdragelsen.

Jeg tilføyer for ordens skyld at det fremgår at Vehre senior henholdsvis 1. desember 1977 og 1. januar 1978 kvitterte for beløp på til sammen 800 kroner, som gjaldt leie av kjellerrom i gårdens driftsbygning i månedene desember 1977 til mars 1978. Jeg går ikke nærmere inn på den forklaring ankemotparten har gitt på disse betalinger, da jeg under ingen omstendighet kan se at forholdet er egnet til i vesentlig grad å endre bildet av en gjennomført disposisjon.

Den ankende part har i tilslutning til byrettens begrunnelse lagt vesentlig vekt på at overdragelsen og testamentet som samtidig ble opprettet til fordel for Runi, har karakter av en «pakkeløsning» som viser at begge disposisjoner i realiteten gikk ut på å fastlegge gårdens skjebne etter at Vehre senior var død. Jeg kan ikke se at det er tilstrekkelig grunnlag for en slik betraktning. De forhold som taler for at overdragelsen av eiendommen både etter sitt formål og sin virkning må anses som en livsdisposisjon, og som jeg tidligere har gjort rede for, påvirkes etter min oppfatning ikke på avgjørende måte av at Vehre senior samtidig tilgodeså Runi ved testament.

Jeg går så over til spørsmålet om overdragelsen må omstøtes som et gavesalg overensstemmende med arveloven §19.

Partene er enige om at gården må vurderes som landbrukseiendom, men sterkt uenige om de nærmere vurderingsprinsipper og om hvilken verdi en slik vurdering vil tilsi. De jordbrukssakkyndige har - som for lagmannsretten - gjort gjeldende noe forskjellige syn. Jeg finner imidlertid ikke grunn til å gå detaljert inn på det materialet som foreligger, men nøyer meg med å bemerke at en salgssum på 200000 kroner synes å ligge lavt i forhold til eiendommens verdi i handel og vandel på overdragelsestidspunktet. Jeg antar at dette må gjelde selv om det tas hensyn til at den borett Vehre senior forbeholdt seg i hovedbygningen, nok ville ha virket pristrykkende langt utover det en kapitalisering av rettens teoretiske verdi skulle tilsi, og selv om det legges vekt på de verdireduserende momenter som ligger i at eiendommen var beheftet med odelsrett, at driften hadde ligget nede og at bygningene var lite tidsmessige, slik at en mer lønnsom drift ville kreve betydelige investeringer.

Noe betydelig misforhold mellom kjøpesum og verdi kan det dog etter min oppfatning neppe være tale om. Og ved avgjørelsen av om det foreligger gavesalg, må det - slik jeg ser det - legges vesentlig vekt på de spesielle forhold som knyttet seg til overdragelsen. Som det fremgår av hva jeg før har sagt, hadde Vehre senior et sterkt og ut fra hensynet til egne interesser velbegrunnet ønske om å overdra gården til Runi. Han hadde selv hatt svært beskjedne inntekter av eiendommen i de senere år, og den hadde gitt ubetydelige overskudd i den tid sønnen drev den. Vehre senior var klar over at Runi ikke hadde noen kapital å skyte inn i gården, og at hun dermed var ute av stand til slike investeringer og en slik omlegging av driftsmåten som var nødvendig for å oppnå en vesentlig forbedret avkastning. At han under disse omstendigheter valgte å sette prisen slik at hun kunne være tjent med å overta og bli sittende med gården, finner jeg vanskelig å kunne se som uttrykk for at det foreligger et gavesalg.

Jeg kan heller ikke se at den oppgjørsmåten som var avtalt, er egnet til å bringe overdragelsen i strid med arveloven §19. Så langt Runi overtok panteheftelser som hvilte på eiendommen, er det klarligvis ikke grunnlag for innsigelser mot oppgjørsmåten. Jeg bemerker i den forbindelse at to pantobligasjoner til Toralf Vehre uriktig står oppført med 60000 kroner i kjøpekontrakten, mens de på overdragelsesdatoen var nedbetalt til 48900 kroner. Runi har imidlertid akseptert at restkjøpesummen, som i kjøpekontrakten er oppgitt til 84806 kroner, må reguleres tilsvarende oppover.

Etter min mening må det også godtas at Vehre senior fant å burde yte Runi vederlag for pleie og stell i de forløpne år med 40000 kroner. Det er på det rene at hun hadde ytet ham atskillig hjelp i årene etter at Vehre junior forlot gården, og jeg kan ikke se at de foreliggende opplysninger gir grunnlag for å tilsidesette hans vurdering av hva det var rimelig og naturlig å betale som vederlag for dette.

Heller ikke det som ble avtalt om oppgjørsmåten for restkjøpesummen, kan etter mitt syn føre til - alene eller sett i sammenheng med de øvrige salgsvilkår - at overdragelsen må anses som et gavesalg. Det fremgikk så vel av kjøpekontrakten som av den pantobligasjon Runi utstedte, at det skulle betales renter og avdrag på restkjøpesummen, men spørsmålet om størrelse og betalingsterminer var stilt åpent for senere avtale. Noen slik avtale ble ikke truffet i løpet av de fire måneder Vehre senior levde. Det måtte da kjøpekontrakten ble inngått, fremstå som klart at Runi måtte få noen tid på seg før det kunne bli tale om betaling av renter og avdrag, og på bakgrunn av det jeg før har sagt om overdragelsens karakter, kan jeg ikke se mangelen på bestemmelse om rente- og avdragsterminer som noe avgjørende moment.

Selv om både kjøpesummen og betalingsvilkårene var meget gunstige for Runi, kan jeg således ikke se at overdragelsen har et slikt gavepreg at den rammes av arveloven §19. Vurderingen av overdragelsen domineres etter mitt syn av Vehre seniors velbegrunnede ønske om å disponere eiendommen på denne måten for derved å vareta sitt behov for en trygg alderdom. I en slik situasjon skal det etter min mening atskillig til før det er grunnlag for å tilsidesette disposisjonen av hensyn til en arvings interesser.

Jeg er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Saken har når det gjelder spørsmålet om anvendelsen av arveloven §19 fremstilt seg som så vidt tvilsom at jeg antar det ikke bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt den er påanket. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Tønseth, Christiansen og Blom: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Nanne Kindt Grut): - - -

Saken er reist av Harald Nicolai Vehre, eneste livsarving etter Harald Sverre Vehre, mot Runi Vehre, saksøkerens fraseparerte hustru.

Sakens bakgrunn er i hovedtrekk følgende:

Harald Sverre Vehre, født xx.xx.1889, eide eiendommen Søndre Være, gnr 27, brn 1 i Trondheim. Han hadde overtatt eiendommen etter sine foreldre i 1927. Han var gift og hadde ett barn, sønnen Harald Nicolai Vehre, født xx.xx.1933. Hustruen døde i 1937, og Harald Sverre Vehre - heretter kalt gamle Vehre - satt i uskiftet bo til sin død 30/3 1978.

Harald Nicolai Vehre, heretter kalt Harald jr, hadde utdannet seg til flymekaniker og arbeidet på Værnes flyplass. Han bodde på farsgården, og begynte omkring 1964 kennelvirksomhet og hundepensjonat der, fra først av i relativt liten målestokk.

I 1967 giftet han seg med Runi Elisabeth, født Wettre, født xx.xx.1935. - - -

I begynnelsen av 1970-årene var det på tale at gården kunne bli aktuell som utbygningsområde og det ble avholdt pristakster. I 1973 fastsatte således Statens pristilsyn verdien til kr. 5,- pr. kvadratmeter, som jordbruksverdi, men med et visst hensyn til mulighetene for utparsellering. Husene var ikke medregnet i denne pris.

Gamle Vehre ønsket visstnok imidlertid at gårdsdriften skulle bibeholdes, og han var opptatt av tanken på å holde gården i slekten.

Senere er gården underlagt generalplanvedtekt, gjeldende til 1983, og skal ifølge denne disponeres til jordbruks-formål.

Partene er enige om å legge jordbruksverdi til grunn i denne sak.

Gamle Vehre hadde vært en mann med allsidige interesser og kunnskaper, og var både fysisk og psykisk i meget god form etter alderen til opp i 1970-åra. I 1968 hadde han blitt operert for magekreft og hadde fått fjernet en del av magesekken. Han ble etter hvert temmelig tunghørt, og hadde en øyenlidelse som førte til at han så svært dårlig. Han hadde også de siste år en kronisk luftveisinfeksjon med sår i munnen, og hjertesvikt. Han gikk til forskjellige leger med disse plager. Fra 1974 hadde han ukentlig besøk av hjemmesykepleier, fra årskiftet 1977/78 daglig besøk. Hans almentilstand ble etter hvert sterkt svekket, og han trengte tilsyn og pleie. Ved siden av hjemmesykepleien og en hjemmehjelp var det Runi som så til ham. Han laget delvis mat selv, dels kom Runi med middagsmat til ham. - - -

Forholdet mellom gamle Vehre og Runi hadde etter hvert blitt bedre, de siste år av hans liv var det meget godt. Det må legges til grunn at gamle Vehre i løpet av våren/sommeren 1977 ble klar over at sønnen og Runi var separert.

Kenneldriften og hundepensjonatet førte til stor trafikk av «hundefolk» på Være, og mange av disse Runis venner fikk god kontakt med gamle Vehre. Sine egne slektninger hadde han mere sporadisk kontakt med, hans bror i Oslo besøkte ham dog ganske ofte.

Harald jr var en dag i Trondheim sommeren-77, men uten å oppsøke sin far.

Slik var situasjonen da Runi 30/11 1977 ringte til sin tidligere advokat Willy Brevik og sa at gamle Vehre hadde gitt henne i oppdrag å tilkalle advokat for å sette opp diverse dokumenter, idet han ønsket å overføre gården til henne. Advokat Brevik kom dit samme dag i 18-19-tida og oppholdt seg hos gamle Vehre, sammen med Runi i 4-5 timer og drøftet transaksjonene.

Advokat Brevik satte på stedet - med skrivemaskin utlånt av Runi Vehre - opp kjøpekontrakt datert 30/11-77, hvorved gamle Vehre overdro gården til Runi for kr. 200000,-, skjøte på gården datert 1/12-77, samt testamente datert 30/11-77. Samtlige dokumenter ble undertegnet på stedet, kjøpekontrakten og skjøtet med advokat Brevik som vitterlighetsvitne. - - -

Fra kjøpekontrakten hitsettes:

«Jeg, Harald Vehre, selger herved til min svigerdatter Runi Vehre min eiendom Være Søndre gno. 27 bno. 1 i Trondheim med påstående bygninger og nagelfaste innretninger for samlet kjøpesum stor kr. 200000,- - kronertohundretusen - og forøvrig på følgende vilkår:

Kjøperen overtar:

1. Panteobligasjon til Landbruksbanken opprinnelig stor kr. tilrest eff. kr. 15194,-.

2. Panteobligasjon til Toralf Vehre, Oslo kr. 30000,-

3. do. til Hilda og Toralf Vehre kr. 30000,-

Kjøperen betaler kontant som ansees dekket ved hennes tilgodehavende i form av lønn for forsvarlig stell og pleie av selgeren gjennom de fire siste år kr. 40000,-

for restbeløpet kr. 84806,-

utsteder kjøperen til selgeren en panteobl. som skal avdras og forrentes etter nærmere avtale.

Tilsammen kr. 200000.

som dekker kjøpesummen.

Selger og kjøper er forøvrig enige om følgende:

«1. Kjøperen overtar eiendommen i den stand denne idag befinner seg fri for andre pengeheftelser enn de foran nevnte og med de rettigheter og forpliktelser hvormed denne eiendom har vært eiet av selgeren.

2. Selgeren overtar intet ansvar for mulige skjulte feil og mangler ved bygningene, men erklærer forøvrig at det med hans vitende ikke er kommet pålegg fra offentlige myndigheter som ikke er utført eller betalt.

3. Kjøpesummen for eiendommen er fastsatt under hensyntagen til at selgeren Harald Vehre sen. vederlagsfritt skal disponere sin leilighet i hovedbygningen på gården Være så lenge han lever. Den årlige verdi av denne borett er skjønnsmessig fastsatt til kr. 1800,- -kronerattenhundre.

4. Kjøperen overtar og tiltrer eiendommen med virkning fra 1. desember 1977 og overtar fra samme dato alle på eiendommen hvilende forpliktelser så som skatter, avgifter, pantegjeldsrenter o.l. og oppebærer alle inntekter.

5. Nærværende kjøpekontrakt er betinget av at kjøperen får konsesjon på eiendommen. Selger og kjøper fremmer i fellesskap søknad om konsesjon.

6. Bygningene på eiendommen (Hovedbygning, sidebygning og uthus.) er forsikret i Stjørdal Brannkasse. Brenner disse helt eller delvis før overdragelsen skal erstatningssummen tilfalle kjøperen mot at hun for sin del oppfyller sin del av nærværende avtale.

7. Omkostningene ved opprettelsen av nærværende kjøpekontrakt samt dokumentavgift, tinglysingsgebyr o.l. betales med en halvpart hver av kjøper og selger.»

Testamentet lyder slik:

«Undertegnede Harald Vehre sen.p.nr: 29 9 89-63 101, bopel Være 7053 Ranheim, som sitter i uskiftet bo etter avdøde ektefelle Sorelli Aleksandra Victoria Vehre født xx.xx.04, døde 4. november 37, og som også etterlater meg livsarving bestemmer herved som min siste vilje:

Ved min død skal den formue jeg måtte etterlate meg tilfalle min svigerdatter Runi Vehre p.nr: 30 6 35-49 416 bopel Være 7053 Ranheim såfremt min livsarving Harald Vehre er død før meg og ikke etterlater seg livsarving(er).

Er min livsarving Harald Vehre jun. ikke død før meg eller etterlater han seg livsarving(er) som har krav på pliktdelsarv skal den fri tredjepart av formuen tilfalle min svigerdatter Runi Elisabeth Vehre p.nr: 30 6 35-49 416 idet jeg samtidig erklærer.

Såfremt Runi Elisabeth Vehre tross søknad ikke får konsesjon på overdragelse og drift av gården Være gno. 27, bno. 1 i Trondheim, eller må hun etter odelssøksmål eller krav fra det offentlige eller andre etter konsesjonsloven avstå fra eiendommen Være - er det min vilje at hun for å være sikret et hjem på eiendommen skal ha krav på å få overta 1 - en - byggetomt for bolighus, på skifte etter meg, idet verdien av denne tomteparsell ikke skal settes høyere enn maksimalt kr. 5000,- -kronerfemtusen - og parsellen helst ikke være mindre enn 1 - en - dekar.

Verdien av denne parsell skal i tilfelle inngå i hennes arvelodd.

Videre er det min vilje at for det oppofrende stell og den gode pleie som Runi Vehre daglig sørger for med hensyn til meg skal belønnes på skifte før det utdeles noen arv idet jeg ønsker at hun for dette sitt arbeide skal utbetales en godtgjørelse av minimum kr. 12000,- kroner tolvtusen pr. år regnet fra dags dato.

Forøvrig er det min vilje at det før det utdeles noen arv etter meg skal avsettes et tilstrekkelig beløp til stell og vedlikehold av min hustrus og mitt gravsted på Ranheim kirkegård.»

Skjøtet inneholder ingen særlige bestemmelser.

Advokat Brevik trodde da dokumentene ble skrevet at overdragelsen av gården var avhengig av konsesjon, og sa dette til gamle Vehre og Runi. Det viste seg imidertid etter nærmere undersøkelse i Landbruksdepartementet at det ikke var nødvendig med konsesjon for overdragelse til svigerdatter, så lenge hun var gift med (dvs. fremdeles bare separert fra) Harald jr, kjøpekontrakten og skjøtet ble innlevert til tinglysing og dagbokført 30/12 1977.- - -

II. Overdragelse av gården.

Innledningsvis skal bemerkes at dette punkt ikke kan sees isolert fra opprettelsen av testamentet. Det hele skjedde under ett, og har et preg av «pakkeløsning», med det for øye å overføre mest mulig til Runi og samtidig gå klar av bestemmelsene om uskifte og dødsdisposisjoner. Spørsmålet er om dette har lykkes.

1. Retten finner det hensiktsmessig først å behandle spørsmålet om overdragelsen rammes av omstøtelsesreglene i arveloven §19.

Den meget omfattende bevisførsel i saken har hovedsakelig gått på spørsmålet om gamle Vehres habilitet.

Retten savner mere eksakt materiale å bygge på ved vurderingen av eiendommens reelle verdi som gårdsbruk på det alminnelige marked, konsesjons- og prisforskrifter, samt odelsrett tatt i betraktning.

Ser man på kjøpekontraktens bestemmelser om oppgjørsmåten, faller det først i øynene at de kr 40000,- i opptjent lønn virker som en kamuflert gave. Runi hadde ikke pleiet gamle Vehre i 4 år på dette tidspunkt, og de tjenester hun etter hvert utvilsomt ydet ham, kan vanskelig sees å ha vært så omfattende at en slik lønn hadde vært naturlig. Hun hadde også fått delvis kontant dekning av ham før, samt at hun i årene etter at Harald jr reiste vederlagsfritt benyttet ikke bare bolighuset, men driftsbygningen og gårdens grunn til sin kennel-virksomhet.

Ligningsmessig er også disse kr 40000,- behandlet som gave, på tross av at det ble oppgitt som inntekt, uten at dette tillegges avgjørende betydning.

Videre ligger det et ikke ubetydelig gavemoment i den rente- og avdragsfrie obligasjon på restkjøpesummen.

Disse forhold alene er imidertid ikke nok til å slå fast at det er ydet en uforholdsmessig gave etter arveloven §19.

Man må da se på den reelle kjøpesum i forhold til den reelle verdi.

Gamle Vehres borett hadde liten økonomisk betydning. Det ble heller ikke kontraktfestet noe om fremtidig stell og pleie, dette var bare et muntlig løfte utenom kontrakten. Slik det utviklet seg, kan ikke retten legge noen særlig økonomisk byrde for Runi eller fordel for gamle Vehre i hans fortsatte opphold på gården.

Ved verdiansettelsen av gården, er retten således hovedsakelig henvist til eget skjønn, og må forsøke å finne hva en eventuell odelstakst ville komme på, eller hva den kunne være omsatt for under dagens forhold.

Herunder kan man ikke, - som saksøkeren som utgangspunkt har anført -, legge til grunn kvadratmeter-pris for jordbruksjord ved ekspropriasjonserstatningsfastsettelser. Slike priser oppnås ikke ved omsetning av gårdsbruk som er avhengig av konsesjon. På den annen side er det heller ikke riktig å akseptere som noenlunde riktig pris det gamle Vehre selv bestemte, og som saksøkeren ut fra sine egne forutsetninger idag også mener er henimot topp forrentningsverdi.

Alle forhold tatt i betraktning, finner retten at en sannsynlig, rimelig omsetningsverdi ville ligge et sted mellom 3 og 400000,- kroner. Gården er meget attraktivt og sentralt beliggende, med samlet arrondert traktorjord.

«Lønnen» tatt i betraktning, ligger det således en gave på mellom 150 og 300000 kroner i overdragelsen.

Heller ikke en slik gave behøvde isolert sett å bli rammet av arveloven §19. Man må imidertid se hen til at uskifteboet også ble betydelig redusert av testamentet.

Retten er kommet til at det må sies å foreligge et gavesalg som står i misforhold til uskifteboets stilling. Resultatet av de samlede transaksjoner ville bli at livsarvingen sto temmelig ribbet igjen. Gården var den alt vesentlige aktivapost i boet.

Runi burde også ha skjønt at gamle Vehre med dette gikk ut over sin rett til å disponere uskifteboet. Hun fikk de arverettslige regler forklart for seg av sin egen advokat. Det ble ikke tatt noen skritt til å undersøke verdien nærmere. De løse opplysninger om en lignende gårdhandel gir ikke grunnlag for å konstatere aktsom god tro. Det hele ble ordnet i et slikt hastverk at mottakeren er den nærmeste til å bære risikoen for feilvurderinger.

Retten er således blitt stående ved at overdragelsen må bli å omstøte etter arveloven §19. Saksøkte har erkjent at innsigelsen er gjort gjeldende innen 1-årsfristen.

Etter dette utfall av saken er det ikke nødvendig å ta stilling til spørsmålet om det forelå en fullbyrdet livsdisposisjon eller ikke. På bakgrunn av den omfattende bevisførsel og prosedyre finner retten dog grunn til å uttale at det også er atskillig som taler for at overdragelsen (enten den innebærer en gave eller ikke) også måtte bli å underkjenne som en dødsdisposisjon.

Gave på dødsleiet kan ikke sies å foreligge.

Som ovenfor nevnt, har imidlertid overdragelsen et sterkt preg av testamentarisk disposisjon. Både motivet og hensikten var hovedsakelig å gjøre livsarvingen nærmest arveløs. Overdragelsen hadde praktisk talt ingen konsekvenser for gamle Vehre i levende live, men tok sikte på å fastlegge gårdens skjebne etter hans død.

Det kan med en viss føye spørres hva mere som kunne vært gjort for å fullbyrde transaksjonen. «Pakkeløsnings-formen» gjør imidlertid at det er nærliggende å vurdere overdragelsen som en dødsdisposisjon.

Saken har mange likhetspunkter med tilfellet i Rt-1978-1084, men i nærværende sak fremstår ikke overdragelsen som en fortjent og naturlig gjenytelse i samme grad.- - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Odd Nørstebø, Erik Sølberg og ekstraordinær lagdommer, sorenskriver Richard Tønnessen): - - -

Gårdbruker Harald Sverre Vehre, her kalt Vehre sen., døde den 30. mars 1978 i en alder av 88 år. Han hadde sittet i uskifte fra 1937. Hans gård var Søndre Være, gbnr. 27/1 i Trondheim, på ca 90 dekar dyrket mark, en del kulturbeite og ca 60 dekar skog, beliggende nær E-6, ca 10 km fra byens sentrum. Vehre sen. bodde på gården til sin død. Boet skiftes offentlig.

Sønnen Harald Nicolai Vehre f. 1933, Vehre jr., er eneste livsarving. Omkring 1964 begynte han hundepensjonat og kennel på gården. I 1967 giftet han seg. Hustruen, Runi Vehre, hadde også drevet med hunder. I 1970-74 foresto Vehre jr. selve gårdsdriften. Av forskjellige grunner, også vanskeligheter i ekteskapet, reiste han i 1974 ut som reperatør på norsk cruiseskip med stasjon i Miami. Samlivet med hustruen er senere ikke gjenopptatt. Han har omtrent heller ikke vært hjemme på farsgården på besøk. Hustruen har fortsatt med hundepensjonatet og kennelen. Etter saksanlegg fra Vehre jr. ble ektefellene den 20. januar 1977 separert ved dom i Trondheim byrett. De er barnløse.

Fire måneder før sin død og etter sønnens separasjon overdro Vehre sen. gården til svigerdatteren for kr. 200000.- Samtidig opprettet han testament til fordel for henne for så vidt gjaldt den frie tredjedelen. Kjøpekontrakt, skjøte og testament ble satt opp av advokat som ble tilkalt til gården. - - -

Saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for byretten fremgår av byrettens domsgrunner. Partene er enige om at saksforholdet og anførslene stort sett er dekkende gjengitt av byretten. Kjøpekontraktens og testamentets ordlyd er inntatt i dommen.

Det kan nevnes at Harald Vehre jr. har reist odelsløsningssak for det tilfelle at han ikke vinner frem med nærværende sak. - - -

Lagmannsretten er enig med byretten i at det ikke er grunnlag for å kjenne eiendomsoverdragelsen eller testamentet ugyldig. Lagmannsretten kan stort sett tiltre byrettens domsgrunner.

Når det gjelder påstanden om å omstøte eiendomsoverdragelsen som stridende mot uskiftebestemmelsene i arveloven §19, er lagmannsretten for sitt vedkommende kommet til at heller ikke denne kan føre frem, det vil si til et annet resultat enn byretten.

I likhet med byretten vil lagmannsretten behandle innsigelsene mot disposisjonenes holdbarhet punktvis.

Først skal nevnes at Vehre sen. overtok Søndre Være fra sine foreldre i 1927 og etter at han hadde vært 9-10 år i USA. Hustruen døde allerede i 1937. Ved siden av sønnen Harald Nicolai hadde de en datter som døde som barn. Vehre sen. hadde 4 søsken med borett på gården. Av disse ble 2 ugifte søstre boende - den ene var lærerinne, den andre tok seg av husstellet m.m. Vehre sen. sto selv for gårdsdriften utover vanlig alder, frem til 1969-70. Han drev med husdyr. Fra 1970 til 1974 forpaktet han gården til sønnen, etter 1974 leide han bort jorda til naboer.

Sønnen Harald Nicolai tok utdannelse som flymekaniker i Flyvåpnet og arbeidet der inntil han i 1964 begynte med hundepensjonat og kennel på gården. Han giftet seg i januar 1967 med Runi Wettre. - - -

Det er kommet frem at det iallfall fra 1973 begynte å bli et bedre forhold mellom Runi og de eldre. Den av søstrene som fortsatt levde ble syk og kunne ikke lenger stelle for seg og Vehre sen. I 1974 skjedde det at Vehre jr. reiste sin veg og at søsteren døde. Fra da av bodde Vehre sen. og Runi alene i hver sin bygning. Runi hadde tilsyn med ham og delvis også matstell og annet stell. Etter hvert fikk han dessuten ukentlig besøk av hjemmesykepleier og hjemmehjelp, de siste månedene daglig besøk av sykepleier.

Runi har forsørget seg ved hjelp av hundepensjonatet, som en del av driftsbygningen er innredet for. I høysesongen har hun hatt opptil 70 hunder i pensjon. Kennelen og avlen av hvalper gir etter det opplyste ikke økonomisk overskudd.

Av mange av vitneforklaringene og av et brev som Vehre sen. sendte til sønnen den 27. oktober 1976 fremgår at det lå meget sterkt på ham hva det skulle bli til med gården. Ifølge Runi begynte han ettersommeren og høsten 1977 å mase på at hun skulle overta.

Boregistreringen viser at Vehre sen. eide lite utover gården og en del personlige ting. Han etterlot seg ca kr. 6000 i bankinnskudd og diverse aksjer, hvis verdi ikke er beregnet. - - -

Innsigelse om dødsdisposisjon.

Selv om disposisjonen over gården etter sitt innhold er et salg, kan den bli å underkjenne dersom den tok sikte på å ordne forholdene etter at Vehre sen. var død. Pliktdelsregelen kan tenkes å komme inn, og i den grad det i overdragelsen måtte ligge en gave, kan det også være spørsmål om testaments form. Et moment som taler for at overdragelsen egentlig var en dødsdisposisjon, er at den kom i stand samtidig med opprettelsen av testamentet.

Lagmannsretten finner allikevel at overdragelsen bør anses som en gyldig livsdisposisjon. Overdragelsen var gjennomført og en realitet i og med skjøtet og tinglysningen. I alle slike overdragelser fra eldre ligger at de får konsekvenser etter deres død, men det gjør for så vidt ikke overdragelsene til dødsdisposisjoner. Det viktige er at overdragelsen hadde konsekvenser for Vehre sen. i levende live og ville tjene hans interesser. For ham var det om å gjøre at svigerdatteren ble bundet til gården, slik at han fortsatt kunne få tilsyn og hjelp og unngå å komme på aldershjem eller pleiehjem. Han ble også fri ansvaret, som hadde ligget på ham gjennom lang tid. Han behøvde ikke lenger bekymre seg med hensyn til vedlikehold og utgifter, og fikk løst et problem som nok hadde gjort ham ulykkelig. I og med at han ikke levde over vinteren, kunne ikke overdragelsen gi seg særlige utslag i gårdens drift. Han og Runi skulle bo som de hadde gjort tross eierskiftet. Endelig oppnådde han ved overdragelsen å få gitt en gjenytelse for stell og pleie som han hadde fått, ved at han motregnet en del av overdragelsessummen i dette.

Lagmannsretten legger ikke avgjørende vekt på at overdragelsen ble istandbragt samtidig med testasjonen.

Det foreligger intet om at Vehre sen. var dødsmerket da han foretok disposisjonene den 30. november 1977. Så vidt vites led han ikke av noen alvorlig sykdom, men alderen var høy og synet, hørselen og kreftene sviktet. Det var først etter en kraftig og langvarig influensa som han fikk ved juletider 1977 at det raskt begynte å gå nedover med ham. Vurderingen livsdisposisjon/dødsdisposisjon kunne også stilt seg annerledes dersom det hadde vært foranledning til å tro at han hadde noe ønske om å gjøre sin sønn helt eller delvis arveløs. Det går igjen gjennom hele saken at han var skuffet over sønnen, over at sønnen ikke hadde interesse eller legning for å drive gården og at sønnen ikke lot høre fra seg, men det kom aldri frem at han tenkte på å skade ham eller hevne seg for dette.

Når det gjelder anførselen om at overdragelsen var en gave på dødsleiet, viser lagmannsretten til det ovenfornevnte, der det fremgår at overdragelsen ikke skjedde i en slik situasjon. - - -

Innsigelsen om gavesalg i strid med uskiftebestemmelsene.

Vilkårene for at omstøtelse kan kreves i henhold til arveloven §19 er både at overdragelsen var et gavesalg og at Runi Vehre skjønte eller burde ha skjønt at Vehre sen. gikk ut over sin rett under uskifte.

Lagmannsretten har fått noe mer enn byretten å bygge på når det gjelder å vurdere hvorledes overdragelsessummen kr. 200000 står i forhold til eiendommens verdi. Partene har latt både herredsskogmesteren, herredsagronomen og 2 takstfolk fra Landbruksbanken møte i retten og redegjøre for eiendommen og sitt syn på verdien. Det er enighet mellom partene om at det er bruksverdien som jordbruk som skal være verdigrunnlaget og at man skal se bort fra en mulig fremtidig adgang til annen anvendelse av eiendommen. De fire jordbrukskyndige har anslått bruksverdien i 1977 til henholdsvis kr. 289000, kr. 298000 og kr. 298000 og kr. 380000 (heri regnet kr. 60000 for boverdi). Den naturlige driftsform for Søndre Være er husdyrproduksjon. Om man baserer seg på kornproduksjon - som eiendommen de senere år er anvendt til - bør man regne en noe lavere bruksverdi enn ellers. Den som skal kjøpe eiendommen må se hen til at det trengs stor kapitalinnsats til buskap, maskiner og modernisering. Det presser også prisen at gården ikke er i drift. Leieinntekten fra naboene er ikke særlig stor - kr. 6000 i det aktuelle år 1977.

Tatt i betraktning at man har å gjøre med en familieoverdragelse - iallfall slik lagmannsretten ser det -, de spesielle forhold som forelå for Vehre sen., og også at det ble påheftet borett og at man så muligheten for odelssøksmål, finner ikke lagmannsretten det klart at det var et slikt misforhold mellom overdragelsessummen og eiendommens verdi at disposisjonen rammes av forbudet i arveloven §19 mot å gi fast eiendom i uskifte som gave eller overføre den som delvis gave.

Et spørsmål for seg er om oppgjørsmåten for overdragelsessummen er å anse som reell. Overtakelsen av pantegjelden til Landbruksbanken og til Toralf Vehre var reell nok. At man ikke tok i betraktning at gjelden til Toralf Vehre var nedbetalt med kr. 11100 til kr. 48900, legger lagmannsretten ingen vekt på. Videre finner lagmannsretten - som nevnt før - at man må godta at Vehre sen. hadde dekning for å avregne kr. 40000 av salgssummen som motytelse for stell og pleie, selv om det kanskje bare var i de siste 3 år han hadde fått det og ikke i 4 år som det er formulert i kjøpekontrakten. I denne forbindelse nevnes at Runi bestemt har bestridt at hun tidligere hadde fått betaling for det samme. Pantobligasjonen på restbeløpet kr. 84806 må betraktes som en realitet for Runi. Byretten har feilaktig gått ut fra at den var avdragsfri og rentefri. Obligasjonen er kommet frem i forbindelse med ankesaken, og det fremgår at det skal svares renter og avdrag, men ikke med hvor meget.

Under enhver omstendighet må lagmannsretten legge til grunn at Runi ikke forsto eller burde forstått at Vehre sen. var uberettiget til overdragelsen. Det er på det rene at advokat Brevik forklarte uskiftebestemmelsene for Vehre sen. og at Runi påhørte dette. Overdragelsessummen kr. 200000 ble bestemt av Vehre sen. Det ble nevnt at en tilsvarende overdragelse av gård i nærheten var skjedd for kr. 245000. Runi visste at leieinntekten av jorda var liten, men hadde ingen innsikt i verdivurdering av gårdsbruk. Det synes ikke realistisk når man mener at hun kunne ha sikret seg utenforståendes bedømmelse av gårdens verdi. Tatt i betraktning at det iallfall ikke kan være tale om underpris av betydelig omfang og at man var bistått av advokat som ikke gjorde innvendinger, er det etter lagmannsrettens oppfatning for meget forlangt at Runi skulle innsett at overdragelsen gikk ut over hva Vehre sen. var berettiget til.

Runi Vehre må etter det som foreligger for lagmannsretten frifinnes for kravet om omstøtelse av kjøpekontrakt og skjøtet. - - -