Rt-1982-1256
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1982-09-10 |
| Publisert: | Rt-1982-1256 (311-82) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 165B/1982 |
| Parter: | Statsadvokat Olaf Jakhelln aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Bugge, Aasland, Elstad, Røstad, Tønseth |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §233, Arveloven (1972) §73, §17, §62 |
Dommer Bugge: Frostating lagmannsrett avsa dom 10. juni 1982 med denne domsslutning: «I.
A, født xx.xx.1937, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §233 første og annet ledd jfr. §62 til en straff av fengsel i 21 - tjueen - år med fradrag av 168 - etthundreogsekstiåtte - dager for utholdt frihetsberøvelse. II. A fradømmes i medhold av arveloven §73 retten til å ta arv etter sin ektefelle B og sine barn C og D samt retten til å overta fellesboet med B uskiftet etter reglene i arveloven kapittel III.»
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til domsgrunnene.
Domfelte har anket over straffutmålingen, som han anser for streng. Han mener at lagmannsretten ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til de forhold som taler i formildende retning. Anken gjelder også fradømmelsen av arverett og av rett til å sitte i uskiftet bo etter B.
Jeg finner at anken må forkastes på begge punkter.
Domfeltes forsvarer har fremholdt at det i lagmannsrettens domsgrunner synes å være en motstrid når retten fastslår at domfelte ved selve drapshandlingene har handlet planmessig og systematisk, samtidig som det uttales at han har handlet under affekt og vært uten evne til å mobilisere tilstrekkelige motforestillinger. Forsvareren gjør gjeldende at de uoppklarte spørsmål som saken reiser med hensyn til domfeltes sinnstilstand og evne til å kontrollere sine handlinger da drapene skjedde, må komme ham til gode ved straffutmålingen.
Jeg er enig i at det kan være vanskelig å fatte fullt ut hva som har drevet domfelte til å handle som han gjorde. Men etter min mening kan dette ikke få betydning for straffespørsmålet i denne sak. Domfelte er kjent skyldig i med overlegg å ha drept sin hustru og sine to barn, 14 og 10 år gamle. Drapene har vært utført på en gruoppvekkende måte, som - etter hva lagmannsretten har lagt til grunn - var nøye forberedt av domfelte. Lagmannsretten har funnet at drapene er begått under særdeles skjerpende omstendigheter. Jeg er enig i dette og mener som lagmannsretten at loven strengeste straff her må komme til anvendelse.
Også når det gjelder spørsmålet om fradømmelse av arverett og rett til uskifte er jeg enig med lagmannsretten. Om dette spørsmål har også høyesterettsadvokat Terje Herrem, som representerer B s mor, fått anledning til å uttale seg for Høyesterett. Jeg kan her i det vesentlige tiltre lagmannsrettens begrunnelse. Det står for meg som klart at ved de forbrytelser denne sak gjelder, bør arveretten etter drapsofrene være forbrutt, uten at det kan legges vekt på hvor arvemidlene skriver seg fra og hvilke konkurrerende arveinteresser som foreligger. Mellom retten til arv og retten til uskifte er det en nær sammenheng. Etter min mening har lagmannsretten tolket loven riktig når den har funnet at også retten til å overta fellesboet uskiftet kan fradømmes med hjemmel i arveloven §73.
Domfelte har etter at lagmannsrettens dom ble avsagt, sittet ytterligere 92 dager i varetektsfengsel og tilkommer således fradrag i straffen med i alt 260 dager.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Anken forkastes.
I straffen fragår i alt 260 - to hundre og seksti - dager for varetektsfengsel.
Dommer Aasland: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Elstad, Røstad og Tønseth: Likeså.
Av lagmannsrettens dom (lagmann Karl Solberg, byskriver Kjell Helgeby og sorenskriver Kåre Fjærvoll):
A, født xx.xx.1937, salgssjef, - - -, p.t. Trondheim kretsfengsel, født i Trondheim - - -, er enebarn, har gjennomgått 3 årig handelsgymnasium og 2 semester på bedriftsøkonomisk institutt, har avtjent verneplikt - - -, gift i 1963 med B og har 2 barn i ekteskapet, inntekt siste år ca kr. 160000,-, netto formue ca 50000,-, tidligere ikke straffedømt, men er bøtelagt et par ganger for trafikkforseelser, er av statsadvokaten i Trondheim ved tiltalebeslutning av 21. mai 1982 satt under tiltale ved Frostating lagmannsrett til fellelse etter straffeloven §233, første og annet ledd, for med overlegg og under særdeles skjerpende omstendigheter å ha forvoldt en annens død,
ved fredag 25. desember 1981 om morgenen i sitt hjem i - - -, med overlegg
a)
å ha slått sin ektefelle B i hodet med en hammer, og deretter stukket og skåret henne 18 ganger med en tollekniv, hvorav 14 stikk i bryst- og maveregion, og lesjoner oppsto bl.a. i hjertet og begge lunger, slik at hun raskt døde av forblødning.
b)
å ha stukket og skåret sin sønn C født xx.xx.1971, 7 ganger med en tollekniv, hvorav 5 stikk i bryst og rygg, og lesjoner oppsto bl.a. i hjertet og begge lunger, slik at han raskt døde av forblødning.
c)
å ha stukket og skåret sin datter D født xx.xx.1967, 30 ganger med en tollekniv, hvorav 9 stikk i brystregionen, og lesjoner oppsto bl.a. i hjertet og begge lungene, slik at hun raskt døde av forblødning. - - -
Lagretten har vært forelagt 3 hovedspørsmål om tiltalte er skyldig i de 3 drap som er omhandlet i tiltalebeslutningen, 3 tilleggsspørsmål om de enkelte drap er forøvet med overlegg og 3 tilleggsspørsmål om drapene er forøvet under særdeles skjerpende omstendigheter. Samtlige spørsmål er besvart bekreftende.
Retten legger lagrettens kjennelse til grunn, og tiltalte vil bli å dømme for 3 forbrytelser mot straffeloven §233, første og annet ledd. Ved straffens fastsettelse vil straffeloven §62 bli brakt til anvendelse.
Av betydning for straffutmålingen bemerkes:
Tiltalte er enebarn og vokst opp i X hvor han før han inngikk ekteskap bodde sammen med sine foreldre. Både i hjemmet, i skolene han har gått på og i ungdomsmiljøet har han blitt karakterisert som rolig, snill og hjelpsom. Det synes ikke som om han har hatt problemer eller vanskeligheter av nevneverdig art. Han har hatt god helse, både fysisk og psykisk og har vært svært forsiktig i sin omgang med alkohol.
Tiltalte giftet seg i 1963 med B, født xx.xx.1941, og hadde i ekteskapet 2 barn, D født xx.xx.1967 og C født xx.xx.1971.
Forholdet mellom tiltalte og hans hustru og barna synes å ha vært meget godt, og det har vært få gnisninger.
I 1979 overtok han foreldrenes enebolig i - - - i X og lot bygge et tilbygg til sine foreldre - en såkalt generasjonsbolig - . Tiltalte og hans familie synes alltid å ha levet i gode økonomiske kår. De hadde en pent utstyrt enebolig, eiet 2 landsteder, 2 biler og ridehest.
Tiltalte begynte i 1964 som selger i - - - som senere ble slått sammen med - - - hvor han i 1966 avanserte til salgsinspektør og fra 1968 til salgssjef. Han likte sitt arbeid meget godt selv om det periodevis ble en del reiser med fravær fra hjemmet. Han har vært dyktig i sitt arbeid og har på mange måter identifisert seg med sin arbeidsplass. I forhold til sine foresatte har han vist en korrekt oppførsel og samarbeidet med disse har også vært tilfredstillende. Overfor andre ansatte, spesielt sine underordnede kunne han imidertid vise alle slags følelser fra begeistring til surhet.
På grunn av visse uregelmessigheter i forbindelse med arbeidet ble tiltalte i et møte på direktørens kontor 6. oktober 1981 tilkjennegitt at den situasjon som hadde oppstått på grunn av uregelmessighetene, og som tiltalte selv hadde skapt, umuliggjorde hans fortsatte ansettelse i - - -. Han sa etter dette opp sin stilling i skriv av 8. s.m. I brev av 16. oktober 1981 ble han gjort kjent med at han på visse vilkår kunne fortsette i arbeidet frem til 16. november 1981, men han skulle få beholde sin lønn frem til 1. mars 1982.
Den virkelige grunn for tiltaltes fratreden fra stillingen skulle bli mellom bedriften og tiltalte. Utad skulle det sies at stillingen var overflødiggjort på grunn av rasjonalisering.
At tiltalte måtte slutte gikk meget sterkt inn på ham. Han følte seg sterkt knyttet til bedriften, og det synes også som om stillingen som salgssjef i en så vidt stor bedrift ga ham en sosial status som han vurderte meget høyt.
Han skjulte den virkelige grunn for at han måtte slutte, fortalte intet om det til sin hustru eller til noen av sin omgangskrets. Han ga overfor disse uttrykk for at han på grunn av arbeidet følte seg stresset og at han hadde gått lei reisevirksomheten.
I løpet av kort tid klarte han å skaffe seg en ny stilling, nå som salgsdirektør i et annet X-firma, hvor han tiltrådte 30. november 1981. Han fikk gode vilkår også i dette firma, selv om hans lønn gikk noe ned. Firmaet var vesentlig mindre enn den bedrift han hadde vært ansatt i. Tiltalte har åpenbart følt at han ikke ville beholde den sosiale status han hadde etablert.
Frykten for at den virkelige grunn til at han måtte slutte i - - - ville bli kjent, plaget tiltalte fra første dag, og hans tilværelse har i noen grad vært preget av dette, dog uten at andre som har tilhørt hans daglige miljø har registrert noe påfallende. Det er på det rene at tiltalte har tenkt mye på sin nye situasjon. Han tok således i oktober/november kontakt med flere av sine kreditorer og venner om utsettelse med avdrag på diverse lån m.v., og han har også overveiet å selge sin bolig og sine landsteder. Han har også åpenbart ved flere anledninger i tiden fra oppsigelsen og fremover gått med tanker på å ta sitt eget liv.
Den 17. desember 1981 skrev han 2 brev til henholdsvis sin venn E og kriminalsjefen i X. På grunn av frykten for fornedrelse og tap av aktelse samt at hans kone og barn ville føle seg ydmyket, synes han nå å ha bestemt seg for å drepe sin familie samt å ta sitt eget liv. Dette synes på dette tidspunkt å ha vært den eneste måte tiltalte maktet å løse problemet på. Brevene beholdt han i lukket konvolutt i sin kontorveske. Samme dag som brevene ble skrevet la han en hammer han aktet å nytte som drapsvåpen i et klesskap ved sin seng, og han hadde dessuten en tollekniv som han også aktet å bruke og som han først hadde lagt i samme klesskap, men senere flyttet over i sin kontorveske. På dette tidspunkt hadde han foretatt alle forberedelser, foretatt overveielser for og imot, men avsto i første omgang. I dagene som fulgte har de samme tanker streifet ham, men han har avstått. Mulighetene har han holdt åpne ved å ha oppbevart brevene samt hatt forannevnte hammer og tollekniv liggende klar henholdsvis i klesskapet og i kontorvesken. Julaften feiret han sammen med sin familie og foreldre hjemme hos svigermoren. Etter det som er opplyst ble julekvelden avviklet på en meget hyggelig måte.
Natt til første juledag våknet han og de samme tanker som flere ganger hadde streifet ham begynte på ny å gjøre seg gjeldende. Han tenkte og fant ut at den eneste måte han kunne løse sitt problem på, og for å skåne familien for fornedrelsen, var å drepe alle sammen. Dette resulterte i at han tok hammeren fra klesskapet og slo sin kone 2 ganger i hodet på hver side over tinningregionen. Deretter sto han opp, gikk ut i entreen og hentet tollekniven i kontorvesken.
Tiltaltes hustru mistet ikke bevisstheten av de slag hun fikk og har klart å stå opp og gå ut i entreen. Her ble hun tildelt de mange knivstikk som er nevnt i tiltalebeslutningen. Om hun har fått tid til å skrike er uklart, men sønnen C, som hadde sitt rom ved siden av foreldrenes soverom kom seg ut i entreen. Han la seg ned ved siden av sin mor og ble herunder tildelt de knivstikk som er nevnt i tiltalebeslutningen vedrørende drapet av ham. Deretter gikk tiltalte opp i annen etasje og inn på datterens soverom. Her tildelte tiltalte datteren de første stikk eller kutt. Datteren har klart å komme seg opp av sengen og ned trappen til stuen. Hun må ha sett sin mor og bror ligge døende på gulvet i entreen. Tiltalte tildelte nå datteren de knivstikk som er nevnt i tiltalebeslutningen. Hvorvidt tiltaltes hustru eller noen av barna har maktet å sette seg til motverge eller å skrike på hjelp, har det ikke vært mulig å klarlegge. Selv om tiltalte under etterforskningen har hatt en detaljert erindring om hendelsesforløpet, har han ikke villet eller kunnet si noe om dette, bortsett fra at han mener hustruen sa: «nei A» og at datteren hadde sagt et eller annet til ham.
Etter å ha tatt livet av hustruen og barna, forsøkte tiltalte å ta sitt eget liv etter at han først hadde tatt frem de forannevnte brev av 17. desember og lagt dem på gulvet foran peisen. Han stakk seg flere ganger med kniven, men klarte ikke å fullføre sitt forsett. Han kledde derfor på seg og bilte til - - - for å drukne seg. Heller ikke dette klarte han og bilte videre til en parkeringsplass ved Trondheim politikammer, hvor han ble funnet ca kl. 12.00. Han ble straks brakt til sykehus hvor han kom seg raskt og ble liggende som pasient til 2. januar 1982, da han ble overført til Trondheim kretsfengsel som varetektsinnsatt.
Retten legger til grunn at det gikk relativt lang tid fra tiltalte våknet om natten og ble liggende og gruble over hvordan han skulle komme unna sine problemer og på hvordan han best mulig kunne skåne seg selv og sin familie for noe han fryktet ville bli en uverdig og uholdbar fremtidig tilværelse, og til han i grålysningen om morgenen gikk til handling, hvorunder han handlet planmessig og systematisk. Under selve hendelsesforløpet må det antas at han har handlet under affekt og at han ikke lenger har hatt evne til å mobilisere tilstrekkelige motforestillinger.
Tiltalte har vært rettspsykiatrisk undersøkt av politilege K. E. Horneman og ass. overlege Børre Husebø. Disse har i sin avgitte erklæring, som dessuten er utdypet under hovedforhandlingen, gitt en grundig redegjørelse for sine observasjoner. Erklæringen har vært forelagt den rettsmedisinske kommisjon som ikke har hatt noe å bemerke. De sakkyndige har anført at det ikke er påvist noen tegn til sinnssykdom hverken på gjerningstiden eller i observasjonstiden. Det er heller ikke holdepunkter for at tiltalte var bevisstløs på gjerningstiden eller led av noen forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten. Heller ikke har det vært holdepunkter for å anta at tiltalte er en person med mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner.
Når tiltalte har kunnet foreta de gruoppvekkende handlinger han er kjent skyldig i, antar retten at forklaringen må ligge i at han i den situasjon som oppsto da han mistet sin stilling på grunn av egne uregelmessigheter, ikke har hatt evne og viljen til å løse de oppståtte problemer da han følte at hans verden raste sammen. Hans stolthet har hindret ham i søke råd og hjelp hos sine nærmeste eller hos andre.
Retten er enig med lagretten i at drapene er begått under særdeles skjerpende omstendigheter. Herunder legges vekt på bl.a. den grufulle måte drapene er skjedd på og at hans to barn må ha vært vitne til noe av hendelsesforløpet før de selv ble drept.
I formildende retning legges noen vekt på at tiltalte den hele tid etter drapene har avgitt en detaljert tilståelse og til at han resten av sitt liv vil måtte leve med tankene på det fryktelige han har gjort ved å utslette sin familie.
Den strengeste straff som kan idømmes ble ved endring av straffeloven §233 annet ledd ved lov av 12/6 1981 redusert fra fengsel i livstid til fengsel i inntil 21 år når drap var utført med overlegg og/eller var utført under særdeles skjerpende omstendigheter. Det ble ikke åpnet adgang til forhøyelse av straffen ved anvendelse av straffeloven §62, selv om det forelå flere kvalifiserte drap, jfr. samtidig endring i straffeloven §17, første ledd.
Retten har, selv om det kan tenkes drapssaker som ennå mer alvorlig enn i nærværende sak, funnet at det ikke kan unngås å idømme tiltalte loven strengeste straff for de overlagte drap han har begått under særdeles skjerpende omstendigheter.
I straffen fragår i alt 168 dager for utholdt frihetsberøvelse og varetektsfengsel i tiden fra og med 25. desember 1981 til og med d.d. Tiltalte ble førstnevnte dag funnet i forkommen tilstand utenfor politikammeret, brakt til sykehuset, hvor han da den følgende dag ble undergitt politivakt til han den 2. januar ble overført til varetektsfengsel.
Statsadvokaten har foruten påstand om fengselsstraff også nedlagt påstand om at tiltalte i medhold av arveloven §73 blir fradømt retten til å ta arv etter sin ektefelle B og etter sine barn C og D, samt retten til å sitte i uskiftet bo.
Tiltalte har fått anledning til å uttale seg, men har ikke hatt noe å anføre i dette spørsmål. Han har bekreftet at han og B hadde formuesfellesskap - felleseie - som omfattet deres enebolig i X, landsted på - - -, 2 biler m.v. Sønnen C sto som eier av det andre landstedet, en setervoll med diverse bygninger i - - -. Datteren D hadde, bortsett fra bankinnskudd, få eiendeler. Tiltaltes forsvarer har gitt uttrykk for at det ikke vil være riktig å frakjenne tiltalte retten til å ta arv. Det er herunder anført at det må tas hensyn til at tiltaltes drap av sine nærmeste ikke på noen måte har vært motivert i et ønske om å oppnå arv, at den faste eiendom med enebolig var overtatt fra tiltaltes foreldre til en billig pris og at tiltaltes foreldre hadde overdratt setervollen til sønnen C på vegne av hele familien. Endelig har forsvareren anført at det bør tas hensyn til at tiltalte når han etter ca 12 år må kunne påregnes å bli prøveløslatt, bør ha et økonomisk grunnlag for å fortsette livet.
Av den fremlagte dokumentasjon fra skifterettens registreringsforretninger fremgår at boene omfattet ganske betydelige verdier. Det må antas at de faste eiendommer har vesentlig større verdi enn registreringstaksten som etter det opplyste er lik skattetaksten.
Retten antar at det ved deling av fellesboet vil tilfalle tiltalte en ikke ubetydelig boslodd. At tiltalte i tillegg skulle arve sin hustru og sine barn, finner retten direkte støtende mot den alminnelige rettsfølelse etter det som er skjedd. Det legges også noen vekt på at tiltaltes ektefelle var enebarn til en mor som ble enke da barnet var 3-4 måneder gammel og som idag er ca 70 år. Hun hadde etter det opplyste et enestående godt forhold til sin avdøde datter og sine nå avdøde barnebarn. Ved tiltaltes handlinger er hun fratatt den mulighet til hjelp fra sine egne som eldre kan få behov for og som vanligvis kan påregnes gitt av de nærmeste.
Arveloven §73 inneholder intet om at den som har drept sin ektefelle skal tape retten til å overta fellesboet uskiftet. Spørsmålet sees ikke behandlet i forarbeidene til arveloven. De vites ikke å ha vært drøftet i rettspraksis og er lite omtalt i rettsteorien, jfr. Lødrup: Materiell skifterett 6. utg. 235.
Retten finner at retten til å overta boet uskiftet bør være tapt i og med at arveretten faller bort. Det vil virke særdeles støtende om tiltalte etter det han har gjort skulle kunne overta boet og dets verdier til sin disposisjon med de få begrensninger som arveloven kapittel III pålegger den lengstlevende ektefelle. Disse begrensninger er så beskjedne at det i praksis nesten kan komme ut på ett om man arver sin ektefelle eller overtar boet uskiftet. Såvel reelle hensyn som konsekvensbetraktninger bør derfor i et tilfelle som nærværende tilsi at retten til å overta et bo uskiftet er bortfalt som følge av tapet av arveretten.
Retten finner også å ville bemerke at en ektefelles arverett og adgang til å overta et fellesbo uskiftet faller bort ved separasjon eller skilsmisse. Konsekvensen av dette må også være at retten til å overta et bo uskiftet faller bort ved det langt alvorligere, nemlig overlagt drap av ektefellen. - - -