Instans: Høyesterett - Kjennelse
Dato: 1982-01-29
Publisert: Rt-1982-135 (42-82)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 32B/1982.
Parter: Statsadvokat Thorbjørn Gjølstad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort).
Forfatter: Schweigaard Selmer, Løchen, Aasland, Sinding-Larsen, Blom
Lovhenvisninger: Veitrafikkloven (1965) §3, Straffeloven (1902) §52, §31, §4


Dommer Schweigaard Selmer: Oslo byrett avsa 9. september 1981 dom med slik domsslutning:

«A, født xx.xx.1958, dømmes for forseelse mot vegtrafikkloven av 18. juni 1965 §31, jfr. §3, og §31, jfr. §4, jfr. Kronprinsregentens res. av 26. april 1957 med senere endringer, Trafikkreglenes §22, nr. 1, første og annet ledd, jfr. nr. 2 litra f) og i), jfr. nr. 5, til en straff av fengsel i 45 - førtifem - dager.

Straffens fullbyrdelse utstår i medhold av straffeloven §52 flg. med en prøvetid på 2 - to - år uten tilsyn.»

Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.

Politimesteren i Oslo har anket over straffutmålingen og hevdet at det burde vært anvendt ubetinget fengselsstraff.

Jeg finner at anken bør forkastes.

Domfelte, som førte sporvogn, er dømt for ikke å ha vært tilstrekkelig aktpågivende da trikken i fotgjengerfelt skadet en fotgjenger slik at hun døde av skadene.

Hele hendelsesforløpet er inngående beskrevet i byrettens dom, som jeg viser til. Av denne går frem at farten var for høy sett hen til den begrensede sikt og glatte skinnebane ved fotgjengerfeltet, men at det var vanskelig å bedømme trikkens bremseeffekt etter løvfallet. Domfelte ble oppmerksom på fotgjengeren straks hun ble synlig for ham, og han reagerte øyeblikkelig adekvat. Det fremgår videre at fotgjengeren, som var 81 år gammel, har gått rett på trikken uten å se seg for og uten å ha reagert på trikkens alarmringinger, som stod på over en strekning på ca 45 meter. Hun ble truffet av trikken «noe bakenfor venstre hjørne foran».

Jeg er enig med byretten i at betinget fengselsstraff etter forholdene er en tilstrekkelig reaksjon.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Løchen: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Aasland, Sinding-Larsen og Blom: Likeså.

Av byrettens dom (byrettsdommer Svein Lund med domsmenn):

Tiltalte A, født xx.xx.1958, sporvognsfører, inntekt ca kr. 120000,-, uformuende, ugift, ingen å forsørge, - - -. Han er tidligere ikke straffedømt og heller ikke bøtelagt. - - -

Tiltalte er trikkefører. Fredag 2. oktober 1980 gikk han på vakt kl. 11.00. Første tur kjørte han fra Sinsen til Ullevål Hageby. Han førte en såkalt Høka vogn med tilhenger. På turen nedover fra Ullevål mot sentrum hadde han med ca 60 passasjerer, fordelt på motorvogn og tilhenger. Retten finner bevist at han ca kl. 11.50 i krysset mellom Sognsveien/Stensgaten kjørte på en fotgjenger, Berit Magnussen som var født xx.xx.1900. Påkjørselen fant sted i den nedre av de to fotgjengerfelt som her går på tvers av Sognsveien. Fotgjengeren krysset fotgjengerfeltet fra venstre mot høyre i sporvognens kjøreretning, idet denne var på vei ned Sognsveien. Fotgjengeren ble ført med trikken ca 12 meter. Hun ble påført slike skader at hun samme dag avgikk ved døden på Ullevål sykehus kl. 12.32.

Sognsveien har på den aktuelle veistrekning en kjørebane i hver fartsretning, delt ved en meget bred midtrabatt. Ett trikkespor i hver fartsretning er lagt i midtrabatten. Mellom trikkesporene er plantet en allé av løvtrær. Alléen går på begge sider av den kryssende gate, Stensgaten. Veien heller svakt i sydlig retning. Det er på det rene at alléen i betydelig grad reduserer sikten for de trafikanter som kommer nedover Sognsveien mot Stensgaten. Over store partier vil utsynet mot de trafikanter som kommer fra venstre i Stensgaten fullstendig være hindret av beplantningen.

Tiltalte har forklart at han ble oppmerksom på fotgjengeren da han med trikken befant seg ca 50-60 meter ovenfor det øvre fotgjengerfelt i krysset med Stensgaten. Hun var kommet halvveis ut i den veibane som i Sognsveien fører oppover i retning Kirkeveien. Han var på det rene med at hun var i ferd med å krysse Sognsveien i det nedre fotgjengerfelt langs Stensgaten.

Under den foretatte åstedsbefaring er det brakt på det rene at tiltalte tidligst har hatt mulighet for å observere fotgjengeren i den nevnte posisjon ca 60 meter ovenfor det nevnte øvre fotgjengerfelt. Fra fjernere posisjoner vil hun for trikkeføreren være fullstendig skjult bak alléen. Retten legger til grunn at tiltalte hele tiden hadde sin oppmerksomhet spesielt vendt mot den trafikk som kom fra hans venstre side i Stensgaten, slik at han oppdaget fotgjengeren på det tidspunkt da hun overhodet ble synlig for ham.

Tiltalte har videre forklart at han mente å ha kontroll over vognen da han nærmet seg krysset, idet han bremset med det elektriske bremsesystem som går på motorene. Da han imidlertid, i det øyeblikk han fikk øye på fotgjengeren, forsøkte å bremse sterkere med den elektriske brems, oppdaget han at hjulene øyeblikkelig låste seg. Vognen er også forsynt med fire elektromagnetiske skinnebremser. Disse betjenes av en fotpedal for venstre fot. Pedalen har to trinn. Første trinn aktiviserer sandstrøingsapparater. På annet trinn virker skinnebremsene samtidig som det strøes sand. Tiltalte har forklart at han øyeblikkelig tro inn fotpedalen for de elektromagnetiske bremser. Med høyre fot utløste han dessuten trikkens alarmanlegg, som ved sterk ringing varsler andre trafikanter om farer. Også på dette punkt legger retten tiltaltes forklaring til grunn.

Etter tiltaltes oppfatning hadde løvfallet gjort skinnegangen så glatt at han ikke oppnådde synlig bremseeffekt. Uten nevneverdig hastighetsreduksjon skled så trikken frem mot fotgjengeren på låste hjul. Tiltalte har forklart at han hadde stanset foran krysset med Kirkeveien høyere opp for rødt lys. Han mener at han ikke kan ha holdt en hastighet mellom Kirkeveien og Stensgaten over ca 30-35 km/t. Trikken er ikke forsynt med speedometer.

Det er på det rene at fotgjengeren overhodet ikke har vært oppmerksom på trafikken fra hennes høyre side. Ifølge tiltalte, hvis forklaring på dette punkt helt ut støttes av et vitneprov, krysset hun gaten forholdsvis fort. Hun gikk lett foroverbøyd, nærmest med ryggen vendt mot den trafikk som kom ovenfra, idet hun holdt på hatten, som hun hadde trukket ned på høyre side av hodet. Det blåste en del, og det virket for tiltalte og vitnet som om hun prøvde å beskytte seg mot vinden og forsøkte å hindre at hatten blåste av. Retten finner bevist at hun ble truffet av trikken noe bakenfor venstre hjørnet foran. Trikkens sidevegg går på dette punkt noe skrånende ut bakover. Hun må ha tatt siste skritt ut i trikkebanen i det øyeblikk trikkens front hadde passert henne. Hun må her videre ha blitt hengende fast i et eller annet som har gjort at hun ble ført med 12 meter før hun ble liggende. Trikken stanset først 62 meter nedenfor fotgjengerfeltet.

Den polititjenestemann som kom til stede forsøkte å foreta oppmåling av bremselengde m.v. Han har som vitne forklart at denne oppgave var vanskelig. Hans eneste mulighet var å gå ut fra det punktet hvor han kunne se at trikkens sandstrøingsapparat var trådt i funksjon. Med dette som utgangspunkt har han målt sporvognens bremselengde frem til påkjørselsstedet til 59,4 meter. Fratrukket avstanden mellom det bakre sandstrøingsapparatet frem til trikkeførerens posisjon er trikkens totale bremselengde frem til kollisjonsstedet beregnet til ca 45 meter.

Ulykken ble av de tilstedekomne opprinnelig bedømt som mindre alvorlig. Trikkeføreren ble derfor etter noen tid gitt tillatelse til å fortsette på ruten. Senere ble imidlertid trikken satt inn i trikkehallen på Grefsen. Her ble den i ca kl. l430-tiden undersøkt av representanter for Oslo Sporveier, samt ingeniør P. S. Hysing fra Biltilsynet. Den ble også prøvekjørt. Det ble ikke funnet tekniske feil ved trikken.

Videre ble av representanten for Biltilsynet, samt av ingeniør Sande fra Oslo Sporveier foretatt prøvekjøring med et tilsvarende vognsett som ulykkestrikken. Prøvekjøringen fant etter det opplyste sted henimot kl. 1700 samme dag. Et vognsett ble stanset i Sognsveien. Det hadde 50-60 passasjerer, og var således lastet tilnærmelsesvis med ulykkestrikken. Ingeniør Sande overtok føringen og kjørte trikken ned mot ulykkesstedet for å foreta en tilnærmet lik nedbremsing som ved påkjørselen. Alle bremsene ble satt på for fullt på omtrent samme sted som ved ulykken. Det ble under oppbremsingen benyttet en retardasjonsmåler. Retardasjonen ble målt til 0,9 meter/s og bremselengden ble ca 90 meter. Det er anført at den benyttede retardasjonsmåler har en forholdsvis stor usikkerhet ved så små måleverdier. Man har således bare kunnet si at retardasjonen mest sannsynlig var i området 0,9 m/s i gjennomsnitt ved bremsingen. Den oppnevnte sakkyndige har uttalt at han ikke finner grunn til å tro at retardasjonen oppnådd ved prøvevognsettet avviker fra den retardasjonen ulykkestrikken oppnådde ved påkjørselen.

Ut fra de således foretatte undersøkelser har den sakkyndige anslått hastigheten for ulykkestrikken til omkring 50 km/t før bremsingen begynte. Idet fronten på sporvognen passerte første fotgjengerfelt i krysset må farten etter sakkyndiges oppfatning ha vært omkring 45 km/t.

På spørsmål fra retten har den sakkyndige opplyst at trikken under tilsvarende forhold ville hatt mulighet for å stanse på 45 meters bremselengde med en hastighet av 32 km/t, mens en hastighet av 36 km/t ikke ville gi mulighet for å stanse den forulykkede.

Det hefter etter rettens oppfatning store usikkerhetsmomenter såvel ved målingen av de foretatte bremselengder som ved bilsakkyndiges beregninger. Målingene av ulykkestrikkens bremsespor ble som nevnt foretatt ved påvisning av sandkorn fra strøapparatet. Disse var ifølge polititjenestemannen vanskelige å se, og før han kom i gang med undersøkelsene kjørte til alt overmål enda en trikk frem til åstedet. Denne ble dirigert vekk og måtte således rygge tilbake samme vei den var kommet før målingene fant sted.

Prøvekjøringen fant som nevnt sted omkring fem timer etter ulykken. Det var riktignok hele dagen oppholdsvær og pluss grader. Allikevel finner ikke retten å kunne utelukke at føret i løpet av disse timene kan ha endret seg vesentlig. Etter det opplyste var det grått på formiddagen, om det var klarnet opp på ettermiddagen er ikke kjent. Et verneombud for sporveisbetjeningen har som vitne forklart at føret vanligvis bedrer seg utover dagen på de årstider da løvet faller og legger seg på skinnegangen. Saften presses ut av bladene og gjør skinnegangen meget glatt. Etter hvert som trikkene passerer under stadig bruk av sandstrøingsapparatene vil føreforholdet således ofte bedre seg etter hvert. Retten finner etter dette grunn til å anta at banelegemet har vært glattere da tiltalte kjørte enn da prøvekjøringen fant sted.

Retten finner etter dette ikke ført tilstrekkelig bevis for at tiltalte på den aktuelle strekning har holdt en så høy hastighet som angitt av den bilsakkyndige. Den legger i denne forbindelse særlig vekt på det vitneprov som er angitt av drosjesjåfør Arnesen. Han har opplyst at han i drosje kjørte side om side og helt parallelt med trikkeføreren fra Kirkeveien ned mot ulykkesstedet. Fra sin bedre vinkel ble han tidligere oppmerksom på fotgjengeren enn trikkeføreren. Etter hvert som trafikksituasjonen utviklet seg forsto han at en påkjørsel ville være uunngåelig. Han avleste derfor drosjens hastighet på sitt speedometer i det øyeblikk han samtidig med trikken nådde frem til det øvre fotgjengerfelt. Drosjens speedometer viste da 40 km/t. Såvel drosjesjåføren som tiltalte har anført at trikkens hastighet ikke ble redusert merkbart frem til krysset til tross for at bremsene var satt på. Retten finner etter dette å måtte legge til grunn at trikkens hastighet da oppbremsingen ble påbegynt ikke har overskredet 40 km/t, men at den sannsynligvis må ha vært noe opp i mot nevnte hastighet.

Spørsmålet er så om tiltalte allikevel må sies å ha holdt en etter forholdene for stor fart. Det er som nevnt på det rene at banelegemet på det aktuelle tidspunkt var meget glatt. Tiltalte har erkjent at han etter at han hadde begynt kjøringen om dagen forsto at det enkelte steder kunne være glatt. Han var også klar over at på den veistrekning der ulykken fant sted ofte var glatt, særlig i forbindelse med løvfall om høsten. Dette var alminnelig kjent blant sporvognsførerne. Det lå litt løv i skinnegangen, men ikke så meget. Tiltalte fikk sertifikat den 23. juni 1978. Han kjørte jevnlig den her aktuelle rute ca 1 år, hvoretter han ble overført til Ekebergbanen. Denne har han senere kjørt fast og skulle på det aktuelle tidspunkt bare ta en ekstravakt. Tiltalte var således allikevel godt kjent på ruten og hadde atskillig erfaring som sporvognsfører.

Retten finner under de foreliggende omstendigheter at tiltalte har holdt en etter forholdene for stor hastighet, som har satt ham ute av stand til å stanse i tide, hensett til den begrensede sikt og glatte kjørebane. Han har slett ikke kunnet stanse på tredjedelen av den frie veistrekning som han har full oversikt over, men derimot helt for enden av denne. Retten finner således at tiltalte ikke har vist den nødvendige aktpågivenhet og varsomhet, og at han således må dømmes skyldig overensstemmende med tiltalebeslutningen for forseelse mot de bestemmelser som der er nevnt.

Retten legger ved straffutmålingen i skjerpende retning vekt på at tiltalte har kjørt frem mot et uoversiktelig gatekryss i forholdsvis betydelig hastighet. Han burde under de foreliggende omstendigheter redusert hastigheten, idet trafikkforholdene ikke ga grunnlag for at han kunne stole på at andre veifarende i tide ville bli oppmerksom på sporvognen og overholde sin vikeplikt. Også allmennpreventive hensyn tilsier en streng reaksjon. Det dreier seg her om et kjøretøy med en vekt på henimot 30 tonn.

I formildende retning tas i betraktning at tiltalte har kommet i skade for å feilberegne trafikkforholdene. Det er han ikke alene om. Retten har festet seg ved at den sakkyndige under sin forklaring har opplyst at den erfarne ingeniør som foretok prøvekjøringen ga uttrykk for at han var overrasket over hvor liten bremseeffekt som ble oppnådd. Han skal i følge vitnet ha uttalt at han ikke ville våget å kjøre som han hadde gjort, dersom han hadde ant at banelegemet virkelig var så glatt som det viste seg å være. Retten finner ikke å kunne tilregne tiltalte hans feilbedømmelse som kvalifisert uaktsomhet. En viss vekt har retten også funnet å måtte tillegge skadelidtes handlemåte. Det er ikke opplyst om hun før ulykken led av legemlige feil. Man vet således ikke om hennes sanser virket normalt. Etter at tiltalte ble oppmerksom på henne i veibanen ca 6-7 meter fra trikkesporet, har han gjort hva han har kunnet for å hindre ulykken. Til tross for at han kontinuerlig ringte over en strekning på ca 45 meter klarte han imidlertid ikke å hindre at fotgjengeren gikk rett på trikken. Retten finner under de foreliggende forhold ikke å kunne karaktisere kjøringen som så graverende at den bør lede til en ubetinget reaksjon. - - -