Rt-1982-149

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1982-02-04
Publisert:	Rt-1982-149 (44-82)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 33B/1982
Parter:	1. Rigmor Bendiksen, 2. Dagmar Alm Fanebust (advokat Dag A. Stiegler - til prøve) mot Magnhild Alm (høyesterettsadvokat Frithjof Eeg).
Forfatter:	Sinding-Larsen, Løchen, Schweigaard Selmer, Aasland, Blom
Lovhenvisninger:	Skifteloven (1930) §63, Arveloven (1972) §17, §26, §79, Tvistemålsloven (1915) §107, Ekteskapsloven (1918) §11, Ektefelleloven (1927) §11, Uskifteloven (1927), Sameigelova (1965), §22, §23

Dommer Sinding-Larsen: Johan Karsten Alm, som satt i uskiftet bo etter sin ektefelle Else Alm, som var død 26. desember 1960, inngikk den 5. oktober 1973 ekteskap med Magnhild Obstfelder. Livsarvingene i det første ekteskap, Rigmor Alm Bendiksen og Dagmar Alm Fanebust, hadde den 1. oktober 1973 undertegnet en erklæring der de godkjente at faren kunne «inngå nytt ekteskap uten å skifte med oss». I henhold hertil ble skifte av uskifteboet unnlatt. Etter Johan Alms død den 13. mars 1977 oppstod det tvist mellom hans livsarvinger og enken i det nye ekteskap. Rigmor Bendiksen og Dagmar Fanebust mente å være sameiere i de verdier faren hadde eiet den 1. oktober 1973, mens enken, Magnhild Alm, mente at de ved erklæringen av 1. oktober 1973, hadde oppgitt sine rettigheter i det uskiftede bo. Rigmor Bendiksen og Dagmar Fanebust reiste skiftetvist. Tvisten ble overført til søksmåls former, og Bergen skifterett avsa den 2. oktober 1979 dom med slik domsslutning:

«Saksøkte frifinnes.

I saksomkostninger betaler Rigmor Alm Bendiksen og Dagmar Alm Fanebust, en for alle, alle for en, kr. 2000,- - kroner totusen - til Magnhild Alm innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom.»

Det var videre tvist om boligeiendommen Markeveien 6. Denne var innbrakt i Johan og Else Alms fellesbo av hustruen. Eiendommen var etter at Johan Alm inngikk nytt ekteskap, benyttet av ham og Magnhild Alm som felles bolig. Magnhild Alm krevde eiendommen utlagt til seg i medhold av skifteloven §63 annet ledd. Rigmor Bendiksen og Dagmar Fanebust motsatte seg dette. Også denne tvist ble overført til søksmåls former, og Bergen skifterett avsa den 9. oktober 1979 dom med slik domsslutning:

«Saksøktes sideordnede påstand avvises som for sent fremsatt.

Magnhild Alm gis rett til å utta Markeveien 6 etter skifteloven §63.

I saksomkostninger betaler Rigmor Bendiksen og Dagmar Fanebust en for alle, alle for en, kr. 3200,- - kroner tretusentohundre - til Magnhild Alm innen 2 uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Det er en skrivefeil i domsslutningen. Av premissene fremgår det at det er saksøkers «sideordnede påstand» som det er meningen å avvise. Jeg nevner her for fullstendighets skyld at den «sideordnede påstand» Magnhild Alm som saksøker hadde nedlagt, gikk ut på at de saksøktes rettigheter i den formuesmasse Johan Karsten Alm brakte med seg inn i ekteskapet, var opphørt ved ekteskapets inngåelse.

Rigmor Bendiksen og Dagmar Fanebust påanket begge dommer til Gulating lagmannsrett, som forente sakene til felles forhandling og avgjørelse.

Gulating lagmannsrett avsa den 1. juli 1980 dom med slik domsslutning:

«I ankesaken som gjelder skifterettens dom av 2. oktober 1979:

1. Skifterettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Rigmor Bendiksen og Dagmar Alm Fanebust en for begge og begge for en, 2400 - totusenfirehundre - kroner til Magnhild Alm innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

I ankesaken som gjelder skifterettens dom av 9. oktober 1979:

1. Skifterettens dom stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Rigmor Bendiksen og Dagmar Alm Fanebust en for begge og begge for en 2400 - totusenfirehundre - kroner til Magnhild Alm innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Når det gjelder saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser, viser jeg til skifterettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Rigmor Bendiksen og Dagmar Fanebust har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder begge saker. Det hevdes å foreligge saksbehandlingsfeil - mangelfulle domsgrunner - og feil i rettsanvendelsen.

De ankende parter har i det vesentlige anført:

Lagmannsrettens domsgrunner er mangelfulle når det gjelder forholdet til sameieloven, i spørsmålet om hva som går inn i det uskiftede bo, og i spørsmålet om skifteloven §63 annet ledd kan anvendes i det foreliggende tilfelle.

Når det gjelder faktum, anføres at døtrene samtykket i at faren kunne inngå ekteskap uten å skifte med dem, fordi han ikke hadde midler til å løse dem ut. Det har aldri vært deres mening å gi avkall på noe til fordel for hans nye ektefelle, som spesielt Rigmor Bendiksen hadde et dårlig forhold til. Deres forutsetning da de underskrev samtykkeerklæringen, var at det var eller ville bli sørget for at boligeiendommen tilfalt dem. Det anføres videre at den langt største del av fellesboet til Magnhild og Johan Karsten Alm ble innbrakt av sistnevnte. Det vesentligste er boligeiendommen. I tillegg kommer en drosjebil. Magnhild Alm har bare innbrakt kr. 10000. Det er således eiendeler fra uskifteboet som utgjør den vesentlige del av fellesboet.

Døtrenes samtykkeerklæring gav tilstrekkelig grunnlag for at faren kunne inngå nytt ekteskap uten å skifte med dem, jfr. ekteskapsloven §11. Dette innebærer imidlertid ikke at faren fortsatte å sitte i uskiftet bo i arveloven forstand. Etter denne lovs §23 bortfaller retten til å sitte i uskiftet bo når lengstlevende inngår nytt ekteskap. At videre uskifte etter arveloven regler må anses utelukket når nytt ekteskap er inngått, understøttes av forarbeidene, jfr. Ot. prp. nr. 36 (1968-69) side 83.

Den ordning som ble etablert ved døtrenes erklæring av oktober 1973, og de forespeilinger de på forhånd hadde fått fra faren, er en avtalebestemt ordning uavhengig av arveloven bestemmelser. Innholdet må finnes ved en tolking av avtaleforholdet.

Av lov om ektefellers formuesforhold følger at det Johan Karsten Alm «eiet» da han inngikk nytt ekteskap, ble felleseie. De 3/8 som var døtrenes lodd i uskifteboet, var han ikke eier av. Den tidligere lov om uskiftet bo, som gjaldt da hans første ektefelle døde, måtte forstås slik at arvingene ble eiere av sin lodd alt ved førstavdødes død. Dette kan være annerledes etter arveloven av 1972 §22, men denne paragraf gjelder ikke i dette tilfelle, jfr. samme lovs §79.

Man kan ikke i avtaleforholdet far-døtre finne klare holdepunkter for hva slags ordning de har ment å etablere. Uskiftet etter arveloven var imidlertid opphørt, og døtrene var eiere av 3/8 av det tidligere uskiftebos eiendeler. Det riktige må da være å se det slik at det er etablert et tingsrettslig sameie etter sameieloven regler, der døtrene var sameiere for 3/8 i hver enkelt av eiendelene.

I og med at forholdet faller utenfor uskiftebestemmelsene i arveloven, oppstår det ingen lovkollisjon ved anvendelse av sameieloven regler. Det kunne nok ha vært avtalt at uskiftet fortsatt skulle følge uskiftebestemmelsene, men dette er ikke gjort. Siden uskiftebestemmelsene setter døtrene i en svakere stilling enn sameieloven, måtte faren, som utformet erklæringen, ha sagt klart fra om han ønsket uskiftebestemmelsene anvendt.

De ankende peker på at det kan tenkes fem forskjellige løsninger:

1. Erklæringen tolkes slik at døtrene har gitt avkall på sin morsarv - en slik tolking er det etter de ankende parters syn ikke noe grunnlag for.

2. Morsarven skal beregnes av farens boslodd i det nye felleseie, dvs. at 3/8 av farens halvdel av felleseiet utlegges til dem som morsarv. Av de resterende 5/8 av farens halvdel arver de 3/4. - Denne ordning vil være uheldig sammenlignet med sameie, fordi døtrene blir avhengige av hvorledes faren og hans nye ektefelle innretter seg økonomisk.

3. Morsarven beregnes av farens rådighetsdel i fellesboet. Det kan her bli spørsmål om to alternativer ved beregningen av rådighetsdelen, enten det som ved dødsfallet er i behold av det faren brakte inn i ekteskapet, eller rådighetsdelen slik den var ved dødsfallet, dvs. inklusive det faren måtte ha ervervet under det nye ekteskap. - Dersom sameiealternativet, som de ankende parter anser som det riktige, ikke godtas, bør morsarven etter deres mening beregnes av rådighetsdelen. Juridisk sett må det i så fall være riktigst å bygge på den rådighetsdel faren hadde ved inngåelsen av det nye ekteskap. Det kan, når den lovhjemlede adgang til uskifte er bortfalt, neppe være grunnlag for å trekke inn bestemmelsen i arveloven §17 om at uskifteboet også skal omfatte det lengstlevende erverver.

4. Morsarven fastsettes til 3/8 av den kroneverdi uskifteboet hadde ved inngåelsen av det nye ekteskap. - Løsningen anses urimelig fordi døtrene ikke får noen kompesasjon for fallet i pengeverdien.

5. Sameie i de enkelte gjenstander som ble omfattet av uskifteboet. - Ved siden av at dette er den løsning som må anses mest nærliggende i mangel av uttrykkelig avtale, er det den som vil gi døtrene størst sikkerhet for at de får et økonomisk oppgjør som mest mulig tilsvarer det de ville ha fått om det var blitt skiftet i 1973. Sameieløsningen må anses både som den mest praktiske løsning og den rimeligste.

Spørsmålet om anvendelse av skifteloven §63 annet ledd om rett til naturalutlegg for gjenlevende i annet ekteskap, avhenger av hvilket av de fem foran nevnte alternativer det bygges på.

Under alternativ 2 og 4 vil boligeiendommen inngå i Johan Karsten og Magnhild Alms felleseie, og en vurdering etter §63 annet ledd må foretas. Hvis morsarv skal beregnes av Johan Karsten Alms rådighetsdel (alternativ 3) får man i første omgang et skifte av det uskiftede bo, og boligeiendommen inngår i dette. Siden gjenlevende ektefelle i dette bo, Johan Karsten Alm, nå er død, blir det ingen anvendelse for §63 annet ledd, og døtrene kan kreve eiendommen solgt som ledd i booppgjøret.

Hvis det foreligger et sameie, vil 5/8 i dette inngå i det bo som skal skiftes, og Magnhild Alm vil kunne reise krav om å få denne andel av huset utlagt til seg, men det at det foreligger et sameieforhold, må inngå i rimelighetsvurderingen.

Ved den rimelighetsvurdering som skal foretas etter §63 annet ledd, må det tas hensyn til de helt spesielle forhold i denne saken. Døtrene mente da de samtykket i fortsatt uskifte å tilgodese faren, ikke hans nye ektefelle. Faren har lovet at de skulle få overta huset når han falt fra. Eiendommen kommer fra den første ektefelle, Else Alms, familie. Rigmor Bendiksen og Dagmar Fanebust har vokst opp der, og Rigmor har også bodd der etter at hun har giftet seg og har et sterkt ønske om å flytte tilbake til barndomshjemmet. Magnhild Alm hadde på den annen side bare bodd der en relativt kort tid da mannen døde. De ankende parter vil være henne behjelpelig med å skaffe annen bolig om de får overta huset.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

«1. Prinsipalt: Rigmor Bendiksen og Dagmar Alm Fanebust er sameiere i de verdier Johan Carsten Alm eide 1. oktober 1973 med 3/8 deler. Subsidiært: Rigmor Bendiksen og Dagmar Alm Fanebust skal ha sin morsarv av Johan Carsten Alm s rådighetsdel av felleseiet.

2. Magnhild Alm gis ikke rett til å få utlagt på sin lodd boligeiendommen, Markeveien 6, etter Skifteloven §63.

3. I begge saker: Magnhild Alm betaler sakens omkostninger for alle retter.»

Motparten, Magnhild Alm, henholder seg til skifterettens og lagmannsrettens dommer og har ellers i det vesentlige anført:

Tvisten gjelder i det vesentlige boligeiendommen. Det dreier seg om et hus på 61m2 i 1 1/2 etasje på en tomt på vel 800 m2 i bratt terreng. Johan Karsten Alm opptok et lån på ca kr. 35000 for å pusse opp og modernisere i 1972. Tidligere var huset i dårlig stand, og det var blant annet ikke bad der. Magnhild Alm hadde ved ekteskapets inngåelse kr. 10000 som ble brukt til ting til huset. Magnhild Alm har vært i arbeid hele tiden, og hennes inntekter er gått til felles forbruk. Det er ikke klart at det er Johan Karsten Alm som har brakt mest inn i fellesboet. Huset var som nevnt belånt, og drosjebilen, som var det annet aktivum av betydning, skal det også ha vært gjeld på.

Man vet lite eller intet om hvilke tanker døtrene har gjort seg da de underskrev erklæringen i oktober 1973. Det er ikke holdepunkter for at det forelå noen stilltiende avtale eller forståelse med faren i tillegg til erklæringen. De var begge klar over at faren hadde plikt til å skifte, men underskrev likevel uten å ta forbehold av noen art. Således har de ikke fremsatt noe krav om at faren skulle opprette testament til fordel for dem eller opprette ektepakt om særeie. Det er ikke holdepunkter for at faren har lovet dem huset. I alle fall har han ikke ment at de skulle få det før også Magnhild Alm var død, jfr. et testament han opprettet i august 1973, som de ankende parter etter at de nå har fått kjennskap til det, ikke har villet godta fordi borett for Magnhild Alm krenket pliktdelsretten. Sameie har overhode ikke vært diskutert. Det er bare erklæringen man har å holde seg til. Etter ankemotpartens mening innebærer erklæringen, om man fullt ut tar konsekvensen av den, at døtrene har fraskrevet seg sin morsarv. Men ankemotparten aksepterer likevel subsidiært det resultat som antas å følge av lagmannsrettens dom, nemlig at de skal ha sin morsarv beregnet av farens boslodd i det nye fellesbo. Dette svarer til de ankende parters alternativ 2 i prosedyren for Høyesterett. Denne løsningen må anses praktisk og rimelig. Løsningen har imidlertid også svakheter. Magnhild Alm kommer dårligere ut enn hun hadde grunn til å forvente.

En sameieløsning har ikke noe holdepunkt, verken i erklæringen eller i forholdene for øvrig, og må dessuten anses urimelig og upraktisk.

Den løsning at døtrene skal få sin morsarv av farens rådighetsdel i det nye fellesbo (den ankende parts alternativ 3), mangler konkret forankring og vil føre til urimelige resultater.

Når det gjelder spørsmålet om naturalutlegg etter skifteloven §63 annet ledd, har skifteretten og lagmannsretten sagt det nødvendige. Magnhild Alm oppgav sin egen bolig da hun giftet seg, og har nå bodd på boligeiendommen i ca 10 år. Hun er i samme situasjon som andre som mister sin ektefelle, og har behov for å overta den felles bolig. Hun har ikke hatt noen grunn til å tro at hun rettslig sett ikke skulle stå i samme stilling som andre enker. De ankende parters anførsel om at de vil være behjelpelig med ny bolig, er ikke nærmere presisert og kan ikke tillegges noen vekt. De ankende parter har begge tilfredsstillende bolig.

§63 annet ledd må komme til anvendelse selv om de ankende parter skulle få medhold i at de har krav på å få sin morsarv beregnet av farens rådighetsdel i fellesboet.

Ankemotparten, Magnhild Alm, har nedlagt slik påstand:

«Gulating lagmannsretts dom stadfestes.

Magnhild Alm tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett er det opptatt forklaring av partene og av 2 vitner, hvorav et er nytt for Høyesterett. Det er ingen nye dokumentbevis. Saken står i alt vesentlig i samme stilling for Høyesterett som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten i tvisten om morsarven, men til samme resultat når det gjelder Magnhild Alms krav om å få utlagt boligeiendommen i henhold til skifteloven §63 annet ledd.

Når Johan Karsten Alm, som satt i uskiftet bo, ville inngå nytt ekteskap, måtte han enten skifte med sine livsarvinger eller fremlegge en erklæring fra dem som hjemlet fritakelse for skifte, jfr. ekteskapsloven §11. Den foreliggende erklæring er underskrevet 1. oktober 1973, det vil si bare få dager før det nye ekteskap ble inngått 5. oktober. Erklæringen er utformet av Johan Karsten Alm uten noen forutgående konferanse med døtrene. Det hadde tidligere innen familien vært snakket en del om hvorledes det skulle forholdes med boligeiendommen når faren gikk bort, men uten at jeg kan se at det var kommet frem til noen form for avtale.

Etter det som foreligger, må det anses på det rene at døtrene ikke ønsket å gi avkall på noe til fordel for farens nye ektefelle. De har på den annen side godtatt at farens nye ekteskap ikke skulle få noen betydning for hans adgang til å beholde uskifteboet så lenge han levde.

Retten til å sitte i uskiftet bo bortfaller ved inngåelsen av nytt ekteskap. Dette kan imidlertid ikke være til hinder for at en form for uskifte fortsetter på avtalegrunnlag. Som jeg alt har vært inne på, praktiseres også ekteskapsloven §11 første ledd slik at en erklæring fra arvingene om at de godtar fortsatt uskifte, er tilstrekkelig til å oppfylle de vilkår som her er satt.

I utgangspunktet må innholdet av en slik uskifteordning bero på en tolking av arvingenes samtykke eller den inngåtte avtale. Når det, som i det foreliggende tilfelle, ikke fremgår annet enn at uskiftet skal fortsette, vil en rimelig tolking av avtale eller erklæring være at arveloven regler om uskifte fortsatt skal følges så langt de passer. Jeg kan ikke se at det i en slik situasjon er noe grunnlag for å falle tilbake på reglene i sameieloven, som på en rekke punkter vil begrense lengstlevendes rådighet over uskifteboet langt sterkere enn uskiftereglene. Et tingsrettslig sameie mellom lengstlevende og arvingene kan etter mitt syn bare anses opprettet dersom det er holdepunkter for det i avtaleforholdet. I den foreliggende sak er det overhode ikke slike holdepunkter, og jeg er derfor enig med lagmannsretten i at de ankende parters prinsipale påstand om tingsrettslig sameie ikke kan føre frem.

Jeg finner således at det må legges til grunn at en uskifteordning i det vesentlige i samsvar med arveloven uskifteregler bestod frem til Johan Karsten Alms død, og at hans døtre da skulle ha sin andel i uskifteboet som om nytt ekteskap ikke var inngått, men med de begrensninger som måtte følge av den nye ektefelles lovhjemlede rettigheter.

Jeg nevner først at jeg ikke kan se at døtrene bør ha morsarv beregnet av Johan Karsten Alms boslodd i det nye fellesbo. En slik ordning ville føre til at morsarven ble avhengig av hva den nye ektefelle hadde brakt inn i ekteskapet. Det ville kunne føre til urimeligheter begge veier, alt etter hvilken av ektefellene i det siste ekteskap som har innbrakt mest.

Det riktige må etter min mening være å ta utgangspunkt i rådighetsdelen. Ved inngåelsen av det nye ekteskap bringes uskifteboet inn i det nye felleseie, jfr. lov om ektefellers formuesforhold §11. I felleseiet blir uskifteboets eiendeler uskifteektefellens rådighetsdel. Jeg antar det må anses forenlig med §11 at man ser det slik at uskifteboets eiendeler bare anses for å være gått inn i det nye felleseie med de begrensninger som følger av uskiftearvingenes rettigheter. Skifte av uskifteboet kan da skje ved skifte av rådighetsdelen.

Særlige spørsmål kan oppstå for aktiva som uskifteektefellen erverver etter inngåelsen av det nye ekteskap. En anvendelse av arveloven §17 på det avtalte uskifte vil føre til at disse aktiva skal gå inn i uskifteboet, mens de etter bestemmelsen i lov om ektefellers formuesforhold §11 blir felleseie dersom de ikke på lovlig måte, det vil si ved ektepakt, er gjort til særeie. Det kan synes tvilsomt om en formløs avtale mellom den ene ektefelle og dennes arvinger kan gis den virkning at en del av det denne erverver under ekteskapet, skal kunne uttas av hans arvinger og for så vidt ikke være en del av felleseiet. Situasjonen er her en noe annen enn for det som alt ved ekteskapets inngåelse tilhører uskifteboet, og hvor det kan sies at uskifteektefellen bare har en begrenset eiendomsrett. Også reelle hensyn kan tale for å gi den nye ektefelle en sterkere beskyttelse når det gjelder erverv som skjer mens det økonomiske fellesskap består. Motforestillingene mot å gi arveloven §17 tilsvarende anvendelse i forhold hvor §11 i lov om ektefellers formuesforhold kommer inn, er sterkest hvor det skjer en ikke ubetydelig forøkelse av rådighetsdelen ved erverv under ekteskapet.

Det er imidlertid også gode grunner som kan tale for å gi prinsippet i §17 anvendelse. Uskiftearvingene må finne seg i at uskifteboet reduseres, og det er da rimelig at også en eventuell forøkelse kommer dem til gode. Ektefellen i det nye ekteskap vil på sin side i de ordinære tilfelle ha hatt en klar fordel av at uskifteektefellen har fått beholde uskifteboet, og det vil da ikke være så urimelig at hun må finne seg i at uskiftearvingene får sin del av en mulig forøkelse av uskifteboet.

I alle fall i et tilfelle som det som foreligger i nærværende sak, der det ikke under noen omstendigheter er spørsmål om noen økning av betydning i Johan Karsten Alms rådighetsdel ved erverv etter at han inngikk nytt ekteskap, antar jeg at §11 i lov om ektefellers formuesforhold ikke kan være til hinder for at uskifteboet kan anses for å tilsvare hans rådighetsdel i fellesboet på dødsfallstidspunktet.

Det følger av arveloven §79 at loven §26 ikke kommer til anvendelse når Else Alm døde før loven ikrafttreden, og de ankende parters del i uskifteboet, deres morsarv, utgjør 3/8 av boet. Skiftet vil da måtte foregå slik at de ankende parter får 3/8 av Johan Karsten Alms rådighetsdel. De øvrige 5/8 går inn i hans og Magnhild Alms fellesbo. I fellesboet er de ankende parter arvinger etter sin far for 3/4 av hans boslodd, det vil si for 3/8 av fellesboet.

Når det gjelder Magnhild Alms krav om å få utlagt boligeiendommen til seg i medhold av skifteloven §63 annet ledd, er jeg, som allerede nevnt, kommet til samme resultat som lagmannsretten. Jeg er ikke enig med de ankende parter i at §63 annet ledd ikke kan komme til anvendelse. Riktignok må man beregningsmessig operere med to skifteoppgjør, først en fordeling av uskifteboet og deretter en fordeling av fellesboet, men det dreier seg om skifte i tilknytning til ett dødsfall, og de to oppgjør er sterkt innvevet i hverandre. Også reelle grunner taler for å gi §63 annet ledd anvendelse. Den nye ektefelle kan ha det samme behov for boligen som det ektefellen har i et ordinært dødsboskifte. I den utstrekning situasjonen reelt sett er en annen, kan dette tas i betraktning ved den rimelighetsvurdering som skal foretas etter §63 annet ledd. Jeg tilføyer at hvis det i samsvar med loven utgangspunkt skiftes før inngåelse av nytt ekteskap, vil gjenlevende ektefelle på dette skifte kunne anvende §63 annet ledd, og ved hans død vil den nye ektefelle kunne anvende bestemmelsen. Uskiftearvingene settes dermed ikke i noen vesentlig svakere stilling om deres samtykke til fortsatt uskifte medfører at den nye ektefelle kan anvende §63 annet ledd ved skifteoppgjør etter uskifteektefellens død.

Det er på det rene at Magnhild Alm oppgav sin egen bolig, og at hun har bodd i fellesboligen siden 1972. Arvingene har selv tilfredsstillende boliger. Jeg kan ikke se at den tilknytning de føler til eiendommen som barndomshjem og deres forventning om å få overta den, er så tungtveiende momenter at det kan sies å være åpenbart urimelig at den utlegges til Magnhild Alm.

Partene har fått medhold i hver sin del av saken. De rettsspørsmål saken har reist, har til dels vært tvilsomme og ikke avklaret i praksis. Jeg finner derfor at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.

Jeg stemmer for denne Dom:

1. Rigmor Bendiksen og Dagmar Alm Fanebust skal som morsarv ha 3/8 av Johan Karsten Alms rådighetsdel av felleseiet.

2. Magnhild Alm gis rett til å få utlagt på sin lodd boligeiendommen Markeveien 6, jfr. skifteloven §63 annet ledd.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen retter.

Dommer Schweigaard Selmer: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, men med den tilføyelse at etter min mening måtte døtrenes morsarv beregnes av Johan Karsten Alms rådighetsdel i fellesboet ved tidspunktet for hans død, selv om Alm etter å ha giftet seg på ny, skulle ha forøket sin rådighetsdel i ikke ubetydelig grad.

Dette innebærer at etter mitt syn får også arveloven §17 anvendelse når faren i et tilfelle som det foreliggende, til tross for nytt ekteskap med felleseie, er blitt sittende i uskiftet bo med hjemmel i arvingenes samtykkeerklæring. Jeg finner dette syn forenlig med §11 første ledd i lov om ektefellers formuesforhold. I fellesboet har Johan Karsten Alm ved inngåelsen av det nye ekteskap innbrakt det opprinnelige uskiftede bo og videre hva han senere måtte ha ervervet, men med den reservasjon at Alm ved å velge et fortsatt uskifte med sine døtre, har forpliktet seg til at døtrene i sin tid skal ha morsarven beregnet etter de vanlige uskifteregler. Denne forpliktelse er Alm bundet av, og hans nye ektefelle får ikke større rett enn hva han selv hadde.

Jeg finner for øvrig, som også fremholdt av førstvoterende, at sterke reelle grunner taler for å gi arveloven §17 anvendelse. Uskiftearvingene har måttet vente på sin arv lenger enn de etter loven var forpliktet til, og de hadde etter vanlige uskifteregler måttet tåle det om uskifteboet var blitt redusert i ventetiden. På den annen side har den nye ektefelle i normaltilfellene åpenbar fordel av uskifteordningen så lenge den består. Jeg nevner også at det ville kunne føre til store praktiske problemer på skifte dersom senere erverv skulle holdes utenfor uskifteboet. Og i enda større grad ville dette gjelde dersom man skulle sondre mellom de tilfelle der det har skjedd en ikke ubetydelig formuesforøkelse av uskifteektefellens rådighetsdel og de tilfelle der noen økning av betydning ikke har funnet sted.

Dommer Løchen: Som dommer Schweigaard Selmer.

Dommerne Aasland og Blom: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med annenvoterendes konklusjon.

Av skifterettens dom 2/10 1979 (dommerfullmektig Bjarne Hodne): - - -

Retten skal bemerke: Johan Karsten Alm satt i uskifte med saksøkerne etter at deres mor var død. Ved at han ønsket å inngå nytt ekteskap med saksøkte faller retten til uskifte etter loven bort. Dette fremgår både av arveloven §23 og ekteskapsloven §11.

Etter ekteskapsloven §11 er det et vilkår for å kunne inngå nytt ekteskap at skifte med arvingene er innledet eller fritak for skifte er særlig hjemlet. Både i teori og praksis blir en erklæring fra arvingene i det uskiftede bo om rett til å gifte seg igjen uten å skifte ansett som et særlig hjemlet fritak for å skifte.

Tvistegjenstanden i saken er om erklæringen av 1. oktober 1973 gjør saksøkerne til sameiere i det uskiftede bo som forelå pr. den dato. Ordlyden i erklæringen gjør bare uttrykk for rett til å inngå ekteskap uten å foreta noe skifteoppgjør. Av saksøkernes forklaring legger retten til grunn at det var for å spare faren for økonomiske uttelling ved inngåelsen av nytt ekteskap, som var bakgrunnen for at de skrev under på den erklæring deres far hadde ført i pennen.

Ved inngåelse av ekteskap med saksøkte, hvor det var felleseie, blir fellesboet mellom Johan Karsten Alm og Magnhild Alm regulert av regelsettene i ekteskapsloven og l.o. ektefellenes formuesforhold. Dette er ikke til hinder for at retten må ta stilling til saksøkernes rett til Johan Karsten Alms rådighetsdel av felleseiet. At de skulle ha frasagt seg sin rett slik påstått av saksøkte, kan ikke legges til grunn. Verken ordlyden i erklæringen eller forholdene rundt avtalen kan gi grunn for en slik løsning. Heller ikke saksøkernes krav om at det oppsto et tingsrettslig sameie ved utferdigelsen av erklæringen har retten funnet grunnlag for. Også her gir verken erklæring eller omstendigheter rundt grunnlag for et slikt krav. Heller ikke den påberopte teori eller praksis gir særlig støtte for en slik løsning.

Carl Jacob Arnholm reiser riktignok i Arveretten, 3 opplag (1977) 142-143 spørsmålet om en i slike tilfeller som dette kommer over i et regulært sameie, eller i et forhold som skal reguleres som om det fremdeles var et ordinært uskifte. Men hans vurderinger ansees ikke å kunne støtte en løsning om at det har oppstått et sameie.

Både i teori og praksis godtas at en kan sitte med boet i uskifte selv om loven betingelser ikke er til stede. Dette er ikke i strid med loven, sml. f.eks. Arveloven §23 som omtaler rett til uskifte. Grunnlaget for uskifte er da erklæringen fra de som kunne kreve skifte, se utkast til l.o. arv 182, Peter Lødrup: Materiell skifterett 244, Arvid Pedersen: Reglene om uskiftet bo i norsk rett 144 flg. Retten vurderer forholdet slik at saksøkerne ved sin erklæring av 1. oktober 1973 ga sin far rett til fortsatt å sitte i uskifte. Det ble nå erklæringen som er grunnlaget for uskifte uten at det er nødvendig å ta stilling til om alle uskiftereglene i arveloven kommer til anvendelse. Ved uskifte foreligger det ikke et tingsrettslig sameie mellom den som sitter i uskifte og de andre arvinger. Det blir heller ikke noe tingsrettslig sameie ved at grunnlaget for uskifte bygger på avtale. Saksøkers påstand blir derfor ikke å ta til følge. - - -

Av skifterettens dom 9/10 1979 (dommerfullmektig Bjarne Hodne): - - -

Retten skal bemerke: Ut fra saksøktes påstand må det først tas stilling til stansningspørsmålet. Der foreligger ikke rettskraftig dom som avgjør de saksøktes påstand om at der foreligger et sameie for den del av boet som Johan Karsten Alm brakte med seg inn i ekteskapet med saksøker. Men slik retten vurderer de rettslige forhold kan en ikke se at spørsmålet om uttaksrett etter skifteloven §63 er avhengig, helt eller delvis, av avgjørelse av sameiespørsmålet. Betingelsen for stansing etter tvistemålsloven §107 er derfor ikke tilfredstilt.

Saksøkte har videre påstått avvist saksøkers sideordnede påstand som for sent fremlagt. Det var først under hovedforhandlingen det fra saksøkers side ble nedlagt slik påstand. Selv om saksøkers prosesskriv inneholder anførsler om disse forhold er det en klar utvidelse ved at en nedlegger slik påstand som saksøker har gjort. Retten må i så fall ta realitetsstandpunkt til påstanden. Etter dette er en enig med saksøkte i at en har rimelig grunn til å motsette seg at det trekkes inn ny påstand under hovedforhandlingen. Saksøkers sideordnede påstand blir derfor å avvise.

Når det gjelder spørsmålet om saksøkers uttaksrett fremgår betingelsene av skifteloven §63. Det er ikke bestridt at den aktuelle eiendom ble brukt til ektefellene Alms felles bolig. Selv om eiendommen er innbrakt av Johan Karsten Alm har saksøker rett til å få utta den dersom det ikke anses åpenbart urimelig etter forholdene. Slik retten forstår skifteloven §63 må dette gjelde også selv om eiendommen stammer fra ekteskap med tidligere ektefelle og en besitter eiendommen i kraft av uskifte. Dette får bare betydning i interesseavveiningen.

Ordlyden i skifteloven, som krever at det må være åpenbart urimelig om gjenlevende skal få overta eiendommen, viser at det skal en stor interesseovervekt for at de saksøkte skal få medhold. Retten anser ikke de saksøktes ønske om å overta eiendommen fordi den stammer fra deres morfar som tilstrekkelig interesseovervekt. Heller ikke anførslene om saksøkers behov er tilstrekkelig til å begrunne en slik overvekt. En må legge til grunn at det ofte er slik at gjenlevende får en større eiendom enn behovet tilsier, men ved utformingen av regelen har en lagt større vekt på at gjenlevende ikke skal måtte gå fra hjemmet i disse situasjonene. Ut fra dette finner retten at betingelsene for at saksøker kan overta eiendommen Markeveien 6 er til stede. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann H. F. Marthinussen, lagdommer M. Lund og byskriver Johan Mevatne): - - -

Lagmannsretten er i begge tvister kommet til det samme resultat som skifteretten og kan for en vesentlig del slutte seg til skifterettens begrunnelser.

I ankesaken som gjelder skifterettens dom av 2. oktober 1979, må det naturlige utgangspunkt være at Johan Karsten Alm satt i uskiftet bo med sine døtre etter sin første hustrus død. Etter ekteskapsloven §11 kunne han ikke inngå nytt ekteskap uten å skifte med døtrene hvis ikke fritak for skifte særskilt var hjemlet. Det kan neppe være tvilsomt at samtykke fra døtrene til å inngå nytt ekteskap uten å skifte med dem, var tilstrekkelig hjemmel. Erklæringen kan neppe forståes på annen måte enn at døtrene samtykket i at faren fortsatt ble sittende i uskiftet bo, og det som da skjedde, var at det uskiftede boet fortsatte. Verken ved erklæringen alene eller ved erklæringen og inngåelsen av nytt ekteskap ble det etablert noe tingsrettslig sameie. De ankendes prinsipale påstand kan da ikke tas til følge. Ved inngåelsen av det nye ekteskap ble hele det uskiftede bo trukket inn i det nye bo, og derav må følge at de ankende nå ikke kan ha krav på å få sin morsarv utlagt på seg før boet blir skiftet. Heller ikke de ankendes subsidiære påstand kan da føre fram.

I den annen tvist er det på det rene at boets boligeiendom tjente som Johan Karsten Alms og Magnhild Alms felles bolig fra slutten av 1972 og til Alm døde den 13. mars 1977. Skifteloven §63 annet ledd inneholder ikke noen forutsetning om at det felles boligforhold må ha bestått gjennom lengre tid, og lagmannsretten finner heller ikke at det her dreier seg om en kort botid. Loven sier med rene ord at gjenlevende ektefelles rett ikke er avhengig av hvem som har bragt boligen inn i boet, og dette må formentlig da også gjelde om boligen opprinnelig stammer fra Alms svigerfar. Husets størrelse og ankemotpartens økonomiske evne til å sitte med huset, kan heller ikke sees å være omstendigheter som vil gjøre det åpenbart urimelig at ankemotparten får overta boligen. Også i denne tvist vil skifterettens dom da bli stadfestet. - - -